For alle har syndet og mangler Guds herlighet (Rom 3,23).
Tidlig i Romerbrevet understreker Paulus en sannhet som er viktig for evangeliet:
menneskets sørgelige vilkår. Det er slik fordi alle fra syndefallet og fremover er
befengt med synd. Det sitter i genene, på samme måte som øyefargen.
I sin kommentar til Romerbrevet skrev Martin Luther: «Uttrykket ‘alle er under
synd’ må oppfattes i åndelig forstand, altså ikke slik mennesket selv eller andre ser
det, men slik Gud ser det. Alle er under synd, både de som er åpenbare syndere i
andres
øyne og de som ser rettskafne ut i egne og andres øyne. De som gjør godt,
gjør det av frykt for straff eller kjærlighet til heder og vinning, eller fordi de har
glede av et eller annet, men ikke av ren velvilje. Slik gjør mennesket stadig gode
gjerninger i det ytre, men innvendig er det helt hensunket i syndig begjær og onde
lyster som står gode gjerninger imot.» – Martin Luther: Commentary on Romans,
side 69.
«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver
den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro
til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro» (Rom 1,16–17). Hva får
du ut av Rom 1,16–17? Har du opplevd tekstens løfter og håp?
Teksten inneholder flere nøkkelord:
Evangeliet. Ordet er oversatt fra et gresk ord som betyr «godt budskap» eller
«godt nytt». Når det står alene, kan ordet vise til et hvilket som helst godt budskap,
men når det blir benyttet «om Kristus», betyr det «godt nytt om Messias» (Kristus
er det greske ordet for Messias). Det som er godt nytt, er at Messias er kommet og
at man kan finne frelse ved å tro på ham. Det er i Jesus og i hans fullkomne rettferdighet
– ikke i oss selv eller i Guds lov – at vi kan finne frelse.
Rettferdighet. Ordet viser til det å ha et «rett» forhold til Gud. I Romerbrevet
utvikler Paulus en særlig betydning av ordet. Det skal vi se på etter hvert. Betydningen
av rettferdighet avgrenses av ordet «Guds» i Rom 1,17. Det er en rettferdighet
som kommer fra Gud, en rettferdighet som Gud har frembrakt. Vi skal se at dette er
den eneste rettferdigheten som kan gi evig liv.
Tro. På gresk er ordene for tro og tillit verb- og substantivformer av det samme
ordet: pisteuo (å tro), pistis (en tro). Troens betydning i sammenheng med frelsen vil
bli forklart etter hvert som vi studerer Romerbrevet.
Sliter du med å få trosvisshet? Hender det at du blir usikker på om du er frelst
eller ikke, eller om du kan bli frelst? Hvor stammer denne frykten fra? Hva bygger
den på? Kan det være noe virkelig? At din trosbekjennelse blir motsagt av det
livet du lever? Hva må du i så fall gjøre for å få del i løftene og trosvissheten som
du kan ha i Jesus?
LesRom 3,23. Hvorfor er det lett for oss å tro dette i vår tid? Og hvorfor tviler enkelte
på at det teksten sier, kan stemme?
Utrolig nok finnes det dem som ikke tror at mennesket er syndig, og sier at folk er
gode på bunnen. Dette skyldes manglende forståelse av hva sann godhet er. Folk kan
sammenligne seg selv med en annen og synes at de er gode mennesker. Vi finner
lett noen som er verre enn oss selv. Men blir vi gode av det? Neppe. Når vi sammenligner
oss med Gud og hans hellighet og rettferdighet, føler ingen noe annet enn
selvforakt og avsky.
I Rom 3,23 leser vi også om «Guds herlighet». Dette er blitt tolket på forskjellig
vis. Det enkleste er kanskje å gi uttrykket den meningen det har i 1 Kor 11,7:
«[Mannen] er Guds bilde og ære.» Det greske ordet for «herlighet» betyr omtrent det
samme som ordet for «bilde». Synden har skamfert Guds bilde i mennesket. Syndige
mennesker kommer til kort i å avspeile Guds herlighetsbilde.
LesRom 3,10–18. Er det annerledes i vår tid? Hvilke av disse beskrivelsene passer
best på deg, eller den person du ville ha vært uten Kristus i ditt liv?
Det står ikke bra til, men det er heller ikke helt håpløst. Det første vi må gjøre, er å
innse vår syndighet og at vi ikke kan gjøre noe med det selv. Denne overbevisningen
er Den hellige ånds verk. Hvis vi ikke motarbeider ham, vil Ånden få oss til å rive
av oss selvforsvarets, utfluktenes og selvrettferdighetens maske og søke tilflukt hos
Kristus og be om nåde: «Gud, vær meg synder nådig!» (Luk 18,13).
Når gransket du sist deg selv, dine motiver, handlinger og følelser? Det kan være
ganske opprivende, ikke sant? Hva er ditt eneste håp?
Ved inngangen til det 20. århundret levde folk med forestillingen om at menneskeheten
ble stadig bedre, at moralen ville vokse og at vitenskap og teknologi ville
innvarsle en utopisk tidsalder. Man så for seg at menneskeheten hadde kurs for det
fullkomne. Med riktig utdanning og moralsk trening skulle mennesket forbedre både
seg selv og samfunnet, tenkte man. Alt dette skulle komme ved inngangen til det 20.
århundres vidunderlige nye verden.
Men slik gikk det ikke. Det 20. århundre ble et av de mest brutale og barbariske i
historien. Dette skyldtes ironisk nok i høy grad forskningsfremskrittet. Det ble mye
lettere for folk å drepe andre i et omfang som selv de mest fordervede galninger i
tidligere tider bare kunne fantasere om.
Hva var problemet?
LesRom 1,22–32. Hvordan kan man si at det som ble skrevet i det første århundret,
blir klart i det 21. århundre?
Kristendommen forutsetter tro om mangt og meget: de dødes oppstandelse, Jesu
annet komme og en ny himmel og en ny jord. Men hvem behøver tro for å innse
menneskets falne tilstand? I dag lever alle med følgene av syndefallet.
Les Rom 1,22–23. Hvordan kommer dette prinsippet til uttrykk i vår tid? Hva har
moderne mennesker begynt å tilbe og forgude i stedet for Gud? Og hvordan har
det gjort dem til dårer? Snakk om det i gruppen på sabbaten.
I Rom 1 tok Paulus for seg hedningenes synder. De hadde mistet Gud av syne for
lenge siden og henfalt derfor til de mest nedverdigende handlinger.
Men hans landsmenn slipper heller ikke unna. De hadde mange fordeler
(Rom 3,1–2), men de var også syndere og sto fordømt av Guds lov. Derfor trengte de
Kristi frelsende nåde. Jøder og hedninger er i samme båt, for alle er syndere: Alle
har brutt Guds lov og trenger hans nåde for å bli frelst.
LesRom 2,1–3. Hva er det Paulus advarer mot? Hva bør alle lære av denne advarselen,
jøder som hedninger?
«Etter at apostelen har vist at alle hedninger er syndere, viser han nå på en spesiell
og mest ettertrykkelig vis at også jødene lever i synd, først og fremst fordi de bare
adlyder loven i det ytre, altså etter bokstaven, ikke etter ånden.» – Martin Luther:
Commentary on Romans, side 61.
Det er lett å se andres synd. Men gjør vi ikke de samme tingene, eller det som
verre er? Det er bare det at vi ser mellom fingrene med det vi selv gjør, eller vi trøster
oss med at andre er verre enn oss.
Paulus blåser av dette. Han sier at hans landsmenn ikke skal være så raske til å
dømme hedningene, for jødene – som var det utvalgte folk – var syndere. De var
snare til å fordømme hedningene, men de var iblant verre enn dem, for de hadde fått
mer lys enn hedningene.
Paulus sier at ingen er rettferdig, ingen oppfyller Guds krav, ingen er god eller
hellig i seg selv. Jøde eller hedning, mann eller kvinne, rik eller fattig, gudfryktig eller
ugudelig: Alle står fordømt. Og hadde det ikke vært for evangeliet og Guds nåde,
ville det ikke være håp for noen av oss.
Hvor ofte dømmer du andre for ting du også har gjort? Hvordan kan du ta ad
notam det som Paulus har skrevet her?
«Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet?
Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» (Rom 2,4). Hva sies
om omvendelsen?
Merk: Guds godhet driver syndere til omvendelse, den tvinger dem ikke. Gud bruker
ikke tvang. Hans tålmodighet kjenner ingen grenser. Han drar alle til seg med sin
kjærlighet. En påtvunget omvendelse ville jo være mot sin hensikt. Eller? Hvis Gud
hadde tvunget oss til omvendelse, ville alle ha blitt frelst. Og hvorfor skulle han
tvinge enkelte og ikke andre til å omvende seg? Omvendelsen må velges fritt og
være et svar på Den hellige ånds verk i vårt liv. Ja, omvendelsen er Guds gave, men
vi må velge å ta imot den, og være i den.
Hva skjer med dem som motsetter seg Guds kjærlighet, ikke vil omvende seg og blir
ved i ulydighet? Rom 2,5–10.
I Rom 2,5–10, og ofte ellers i Romerbrevet, viser Paulus poenget med gode gjerninger.
Rettferdiggjørelse ved tro uten lovgjerninger må ikke tolkes dit hen at gode
gjerninger er kristenlivet uvedkommende. I vers 7 sies det f.eks. at frelsen kommer
til dem som søker den og «som tålmodig gjør det gode» (Rom 2,7). Våre gjerninger
frelser ikke, men de hører med til frelsesopplevelsen. For hvordan kan noen lese
Bibelen og tro at det er likegyldig hva vi foretar oss? Sann omvendelse kommer fra
hjertet og følges av et forsett om å seire og legge av oss det vi trenger å angre.
Hvor ofte har du et angrende sinnelag? Er angeren oppriktig, eller blåser du av
feil, mangler og synd? Hva kan du i så fall gjøre med det? Hvorfor må du legge
om kursen?
«Slik viser Bibelens ordbruk at synd ikke er en ulykke som har kommet uforvarende
på menneskene. Den er følgen av en aktiv holdning og et valg fra menneskets side.
Og synd er ikke et fravær av det gode. Det er ‘å komme til kort’ overfor Guds forventninger.
Det er en ond vei som mennesket har valgt med overlegg. Det er ikke en
uforskyldt svakhet. For i sin syndige holdning eller handling gjør mennesket bevisst
opprør mot Gud, overtrer hans lov og unnlater å høre på Guds ord. Synd prøver å gå
lenger enn de begrensningene Gud har satt. Kort sagt, synd er opprør mot Gud.»
– Handbook of Seventh-day Adventist Theology (Hagerstown, Md., 2000), side 239.
«Jeg har fått se et forferdelig bilde av verdens tilstand. Umoral florerer overalt.
Tøylesløshet er vår tids synd. Aldri har ondskapen løftet sitt stygge hode så frimodig
som nå. Folk står som lammet, og de som elsker sann godhet og rettskaffenhet, blir
rent motløse av ondskapens dristighet, styrke og omfang. Den overveldende uretten
begrenser seg ikke til de vantro og spotterne. Om det bare hadde vært slik, men det
er det ikke. Mange som bekjenner troen på Kristus, er skyldige. Noen av dem som
sier at de venter på hans komme, er like lite forberedt på denne hendelsen som Satan
selv. De renser seg ikke fra all urenhet. De har fulgt sine lyster så lenge at det er naturlig
for dem å ha urene tanker og fordervede ideer.» – Testimonies for the Church,
bind 2, side 346.
Forslag til samtale
Hva sier dere til dem som hevder at mennesket blir stadig bedre, til tross for
alt som har skjedd? Hvordan resonnerer de, og hva sier du til svar?
Se på det andre sitatet fra Ellen White i fredagens avsnitt. Hva sier han til oss
i dag? Hvorfor er det viktig at man ikke lar fortvilelsen ta overhånd og oppgir
alt, men i stedet gjør krav på Guds løfter – først løftet om tilgivelse og så
løftet om renselse? Hvem er det som vil at du skal si én gang for alle: «Det
nytter ikke. Jeg er for ødelagt. Jeg kan aldri bli frelst, så jeg kan like godt gi
opp»? Hører du på ham, eller på Jesus, som sier: «Heller ikke jeg fordømmer
deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av?» (Joh 8,11).
Hvorfor må den kristne være innforstått med menneskets iboende syndighet?
Hva kan skje når man mister denne sannheten av syne? Hvilke feil kan en
manglende forståelse av vår sanne tilstand føre til?
Tenk på alle protestantene som valgte å dø i stedet for å avsverge sin overbevisning.
Hvor sterke er vi i troen? Sterke nok til å dø for den?
Nikolaj (20) er adventist i et muslimsk land, hvor
det er farlig å si at du er kristen. Han tok et månedslangt
kurs i massasjeterapi som ble organisert av
Adventistkirken i et annet land. Da han kom hjem, tilbød
han massasjeterapi på Facebook-siden sin.
Snart fikk han en fortvilet oppringning fra en mor.
Om han kunne behandle sønnen hennes? Nikolaj nølte
da han fikk vite hva som feilet gutten. ”Jeg er bare en
begynner,” sa han. ”Nei, kom, ingen andre vil hjelpe
gutten min,” sa hun. Motvillig oppsøkte han henne, men
da han så gutten, skjønte han at det var veldig alvorlig,
og sa: ”Jeg har verken erfaring eller visdom til dette.”
Moren bønnfalt ham: ”Jeg har prøvd alle, og de sier nei.
Du er mitt siste håp.”
Nikolaj syntes synd på henne og sa: ”På en betingelse.
Jeg er kristen og trenger Guds visdom til dette. Hvis jeg får be før hver behandling, så vil Gud
kanskje gi meg forstand til å hjelpe ham.” Til hans overraskelse gikk hun med på det.
Den tredje gangen var guttens far hjemme og fulgte med forundret og mistenksomt under
bønnen og massasjen. Mannen var en viktig embetsmann i regjeringen. Nikolaj forklarte at han
ikke hadde følt at han var kvalifisert, men at han gikk med på det på betingelse av at han fikk be.
Mannen sa han kunne fortsette.
Etter hvert ble gutten bedre. Ikke frisk, men foreldrene var begeistret over fremgangen. Faren
begynte å fortelle andre embetsmenn om Nikolaj: ”Han hjelper sønnen min. Han er den beste i
landet. Prøv ham!”
Nikolaj ble snart massasjeterapeut for en stor gruppe embetsmenn i landet. Men han siterer
Filipperne 4,13: ”Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.”
Vi kan lure på hvordan evangeliet kan utbres i stengte land. Nikolajs historie viser at vi har en
mektig Gud. Kanskje har du ikke mye erfaring, men når du ber om visdom, åpner Gud dører.
Be for Nikolaj og adventistenes arbeid i de stengte landene i Euro-Asia-divisjonen. Takk for
gavene, som gjør at vi kan utbre evangeliet også i slike land.
De fleste landene i Euro-Asiadivisjonen
tilhørte det gamle Sovjetunionen.
Det er 322 millioner mennesker i
denne divisjonen, men under 1 125
000 adventister, omlag 1 per 2650
mennesker.
Blant landene i den sørlige delen
av divisjonen - Afghanistan, Kasakhstan,
Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan
og Usbekistan - er folk for
det meste muslimer. Det bor bare
4200 adventister i dette området
med 103 millioner mennesker.