Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven ().
På mange måter er Rom 4 grunnlaget for Bibelens lære om frelse ved tro alene og
kjernen i det som utløste reformasjonen. For 500 år siden, akkurat denne uken,
begynte det hele med Luther.
Paulus brukte Abraham som eksempel på en som trengte nåde for å bli frelst uten
lovgjerninger. Dermed fjernet han all anledning til misforståelser. Hvilke sjanser har
andre hvis selv den beste ikke var god nok til å bli kjent rettferdig i Guds øyne? Hvis
Abraham måtte frelses ved nåde, da gjelder det også alle andre, jøder som hedninger.
I skisserer Paulus tre store etapper i frelsesplanen: (1) løftet om Guds velsignelse
(løftet om nåde), (2) menneskets svar på løftet (troens respons), og til slutt
(3) Guds erklæring som tilkjenner dem rettferdighet som tror (rettferdiggjørelse).
Slik skjedde det med Abraham, og slik skjer det med oss.
For Paulus er frelsen en nådesak, det er noe vi får givende, uten å fortjene det.
Hadde vi fortjent det, ville Gud ha vært skyldig overfor oss, og hvis det er noe han
skylder oss, så er det en gjeld, og ikke en gave. For oss syndere må det være en gave.
Paulus benytter 1 Mos til å underbygge det han sier om frelse ved tro alene. Han
siterer : «Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.»
Vi møter altså rettferdiggjørelse ved tro på en av Bibelens første sider.
Les . Hva er poenget? Hvorfor er dette viktig for oss?
Her understreker Paulus at troen ikke opphever Guds lov. Selv de som har holdt
loven, om det så var hele GTs lovverk, ble ikke frelst på grunn av det. GT lærte som
NT: Guds nåde gis til syndere som tror.
Les . Hvordan viser disse versene at frelsen også i GT var ved tro og ikke
ved lovgjerninger?
Ifølge GT ble Abraham erklært rettferdig fordi han «trodde Gud». Så GT lærer rettferdiggjørelse
ved tro. Derfor må alt snakk om at troen «opphever» (gresk katargeo)
loven, være feil. Frelse ved tro er viktig i GT. Nåden understrekes overalt. Hele
helligdomstjenesten lærer at syndere ikke blir frelst av egne gjerninger, men av at en
annen dør i deres sted.
Hvordan skal man ellers forklare at Gud sparte Davids liv etter historien med Batseba?
Det var iallfall ikke lovlydigheten som reddet ham. Han brøt mange av lovens
prinsipper og sto fordømt på flere områder. Hvis David skulle vinne frelse ved loven,
ville han ikke ha blitt frelst.
Paulus bruker hans gjenreisning til Guds gunst som et eksempel på rettferdiggjørelse
ved tro. Tilgivelsen var Guds nåde i handling. Dette er enda et eksempel
på rettferdiggjørelse ved tro i GT. Mange i det gamle Israel var nok legalister, men
jødenes religion var en nådens religion. Legalismen var en forvrengning av den, ikke
dens opphav.
Tenk på Davids synd og gjenreisning (; ). Hvordan kan du finne
håp i denne historien? Sier den noe om hvordan vi skal behandle slike som har
syndet grovt?
Paulus tar opp mer enn bare teologi. Vi er ved kjernen i både frelsen og vårt gudsforhold.
Det er bare naturlig å bli innadvendt og se på seg selv og sine gjerninger hvis
man tror at man må vinne Guds gunst og nå en viss grad av hellighet før man kan bli
tilgitt og kjent rettferdig. Vår tro kan bli en selvopptatt tro. Da duger den ikke.
Det blir lettere og mer naturlig å fokusere på Guds kjærlighet og nåde i stedet for
seg selv hvis man fatter at rettferdiggjørelsen er en gave fra Gud, en gave vi får uten
å ha gjort oss fortjent til den.
For hvem tror du åpenbarer Guds karakter og kjærlighet – den som er opptatt av
seg selv eller den som er opptatt av Gud?
Les . Hvordan utbroderer Paulus temaet rettferdiggjørelse ved tro?
«I tro må synderen komme til Jesus, påberope seg hans stedfortredende død, legge
sin syndebyrde på syndebæreren og motta hans tilgivelse. Det var derfor Jesus kom
til denne verden. Slik blir Kristi rettferdighet tilregnet angrende og troende syndere.
De blir medlemmer av Guds familie, barn av himmelens konge.» – På fast grunn,
1. bok, side 210 [].
Videre sier Paulus at frelse ved tro ikke bare er for jødene, men også for hedningene.
(). Teknisk sett var jo ikke Abraham jøde. Han var av hedensk ætt
(). Skillet mellom jøder og hedninger fantes ikke på hans tid. Da Abraham
ble kjent rettferdig (), var han ikke engang omskåret. Så han ble far til
både de uomskårne og de omskårne. Derfor kunne Paulus bruke ham til å vise
at frelsen gjelder alle. Kristus døde for alle, uten å skjele til rase og nasjonalitet
().
Hvorfor er all fordom ut fra rase, etnisitet og nasjonalitet forferdelig i lys av korsets
universelle natur og det som korset lærer om alles menneskeverd? Hvordan
kan vi lære å se våre fordommer og la Guds nåde rense dem fra sinnet?
I dag for 500 år siden slo Martin Luther opp sine 95 teser på kirkedøren i
Wittenberg. Dagens emne er kjernen i frelse ved tro.
I stilles «løfte» og «lov» opp mot hverandre. Paulus vil legge frem det
gammeltestamentlige grunnlaget for sin lære om rettferdiggjørelse ved tro. Han
bruker Abraham som eksempel, han som alle jøder betraktet som sin stamfar. Abraham
måtte bli rettferdiggjort på et annet grunnlag enn lov. Gud lovte ham at han
skulle «arve verden». Abraham trodde løftet: Han aksepterte altså den rollen som
lå i dette. Derfor aksepterte Gud ham og arbeidet gjennom ham for å frelse verden.
Dette er et godt eksempel på at nåden var virksom da. Det var utvilsomt derfor Paulus
brukte det.
Les . Hvordan fortsetter Paulus sin utlegning av frelse ved tro som en
sentral tanke i GT? Se også .
Som nevnt må vi ha i mente hvem Paulus skrev til. De jødekristne var fortrolige med
GTs lover, og mange trodde at frelsen sto og falt på hvor godt de holdt loven, enda
dette ikke var GTs lære.
Da Paulus ville rette opp denne misforståelsen, forklarte han at Abraham (før
loven ble gitt på Sinai) ikke mottok løftene på grunnlag av lovgjerninger (loven –
Toraen og seremonilovene – var jo ennå ikke gitt), men ved tro.
Selv om Paulus hadde tenkt på bare moralloven, som jo i prinsippet fantes før
Sinai, så står poenget ved makt. Eller det blir enda tydeligere! Søker man å motta
Guds løfter gjennom loven, blir troen unyttig. For det er troen som frelser. Loven
fordømmer. Han viser hvor håpløst det er å søke frelse i det som fører til fordømmelse.
Alle, både jøder og hedninger, har brutt loven, og derfor trenger alle det samme
som Abraham: Jesu frelsende rettferdighet som tilregnes oss ved tro (den sannheten
som førte til reformasjonen).
I går så vi at Paulus viste til Guds behandling av Abraham som bevis for at frelsen
kommer av løftet om nåde, ikke gjennom loven. Så hvis jødene ville bli frelst, måtte
de slutte å stole på sine gjerninger og ta imot løftet til Abraham, som ble oppfylt ved
Messias’ komme. Dette gjelder både for jøder og hedninger som tror at deres «gode»
gjerninger kan gi dem et rett forhold til Gud.
«Den tese at mennesket kan frelse seg selv ved sine egne gjerninger, var grunnlaget
for enhver hedensk religion. … Hvor som helst det blir hevdet, har menneskene
ikke lenger noe vern mot synd.» Alfa og Omega, bind 4, side 24–25 []. Hva
vil det si? Hvordan utsetter vi oss for syndens kraft når vi tror at vi kan bli frelst ved
egne gjerninger?
Hvordan forklarte Paulus sammenhengen mellom lov og tro i Galaterbrevet?
.
Hadde det vært noen lov som kunne gi liv, så ville det ha vært Guds lov. Men Paulus
sier at ingen lov kan gi liv, ikke engang Guds lov, for alle har brutt loven og står
under dens fordømmelse.
Men troens løfte, som er åpenbart i Kristus, setter alle som tror, fri fra å være
«under loven», det vil si fra å bli tynget ned og fordømt i forsøket på å vinne frelse
gjennom den. Loven blir en byrde når den forkynnes uten troen, uten nåden. For
uten nåde, uten den rettferdigheten som kommer av troen, betyr det å være under
loven at man er under syndens makt og fordømmelse.
Hvor viktig er rettferdiggjørelse ved tro for din vandring med Gud? Hvordan kan
du unngå at vandringen blir så overskygget av andre sider ved sannheten at du
mister den store sannheten av syne? For hva gagner alt det andre uten dette?
Mange sier at loven er avskaffet i den nye pakt, og de siterer tekster som de tror beviser
dette. Men det skorter på både logikken og teologien bak denne påstanden.
Les ; og . Hva sies om lov og synd?
For noen hundre år siden skrev forfatteren Jonathan Swift: «Men vil noen si at
dersom parlamentet fjernet ordene drikking, bedrag, løgn og tyveri fra språket og
ordbøkene, så ville vi neste morgen våkne og være avholdende, ærlige og rettferdige,
og elske sannheten? Er det rimelig å tro det?» – Jonathan Swift, A Modest Proposal
and Other Satires (New York, 1995), side 205.
Hvorfor er det galt å lyve, drepe og stjele hvis Guds lov er opphevet? Hvis
Guds lov er endret, må jo også definisjonen av synd være endret. Og hvis Guds
lov er avskaffet, da må vel også synden være avskaffet. Men hvem tror det? (Se
også ; .)
I NT møter vi både loven og evangeliet. Loven viser hva som er synd, og evangeliet
peker på botemidlet mot synden: Jesu død og oppstandelse. Hvis det ikke finnes
noen lov, så er det heller ingen synd, og hva skal vi så frelses fra? Det er bare hvis
loven fortsatt er gyldig at evangeliet gir mening.
Mange sier at korset har avskaffet loven. Merkelig, for korset viser nettopp at
loven ikke kan avskaffes eller endres. Hvorfor kan Gud oppheve eller forandre loven
etter Jesu død på korset når han ikke kunne gjøre det før? Hvorfor kvittet han seg
ikke med loven da mennesket falt i synd. Det ville ha spart oss for den straffen som
lovbruddet førte til. Og Jesus ville ikke ha behøvd å dø. Jesu død viser at hvis loven
kunne ha blitt endret eller avskaffet, så burde det ha skjedd før, ikke etter korset. Jesu
død er det klareste beviset for at loven står ved makt. Han døde nettopp fordi loven
ikke kan endres. Hadde det vært mulig å forandre loven slik at den kunne tilpasses
vår falne natur, ville vel det ha vært en bedre løsning på syndens problem enn at
Jesus måtte dø?
Ville utroskap ha gitt offeret mindre smerte hvis det ikke hadde vært noen guddommelig
lov mot det? Hvordan gjør svaret det lettere å forstå hvorfor Guds lov
fortsatt gjelder? Hvordan har du opplevd følgene av å bryte Guds lov?
Les «Tilregnet rettferdighet», side 389 i På fast grunn, bind 1; «Mot ukjent
land» i Alfa og Omega, bind 1, side 105ff [] og «Loven og paktene»
side 339ff []; «Jesu programtale» i Alfa og Omega, bind 4, side 253–268
[], «Ny konfrontasjon» i samme, bind 5, side 153–161 [] og
side 316–317 i samme [].
«Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde»
(). Apostelen forklarer den siterte teksten () som konklusjon og
bevis for at rettferdiggjørelsen er av tro og ikke av gjerninger. Dette gjør han først
og fremst ved å forklare betydningen av ordene ‘derfor regnet Gud ham som rettferdig’.
Dette forklarer at Gud mottar (syndere) av nåde og ikke på grunn av deres
gjerninger.» – Martin Luther: Commentary on Romans, side 82.
«Hvis Satan kan få menneskene til å verdsette sine egne gjerninger som
fortjeneste og rettferdighet, da vet han at han kan overvinne dem med fristelser
og gjøre dem til sitt bytte … Stryk blodet fra Golgatas lam på dørstolpen, og du er
trygg.» – Advent Review and Sabbath Herald, 3. september 1889.
Forslag til samtale
Hvorfor er det så viktig å forstå frelse ved tro alene, uten lovgjerninger?
Hvilke feil kan denne kunnskapen beskytte oss mot? Hvilke farer utsetter vi
oss for når vi mister denne sannheten av syne?
Hvilke andre grunner kan du gi for at Guds lov fortsatt står ved makt, selv om
loven og lydighet mot den ikke er det som frelser oss?
Stridens kjerne under reformasjonen var: Hvordan blir vi frelst? Hvordan kan
vi fritt tale om forskjellen mellom protestanter og katolikker i denne viktige
saken, uten å angripe noen person?
Som rettferdiggjorte syndere har vi fått Guds nåde og ufortjente gunst selv
om vi har syndet mot ham. Hva bør dette få å si for vår behandling av andre?
Hvor mye nåde og godhet viser vi dem som har gjort oss urett og ikke fortjener
noe av oss?
Jeg ble døpt som nittenåring, men forlot menigheten
etter et halvt år, og var borte i 33 år. Men tre mirakler
førte meg tilbake.
Det første kom da min søster Olga ble syk. Hun er
adventist og bor i en annen by. Nå skulle hun ha en
fjerde operasjon. Olga ringte og ba meg be. Røntgen
hadde avslørt en svulst. Det så ut som kreft.
Jeg ba. Jeg lovte å slutte med alkohol, tobakk og flesk
hvis Gud ville hjelpe Olga. I de to ukene før operasjonen
sluttet jeg med alt dette.
På operasjonsdagen fikk jeg SMS fra Olga. ”De gjorde ikke noe. Jeg reiser hjem.” Jeg hadde
fryktet dette. Jeg ringte: ”Hvorfor opererte de ikke?” Olga svarte: ”De tok et nytt bilde. Nå var det
ikke noe galt. Jeg er frisk!”
Jeg takket Gud hver dag den uken. På lørdag gikk jeg på jobb, men fikk ikke fred. Jeg slapp
det jeg holdt på med og kjørte til adventistkirken. Jeg var hjemme. Den dagen overga jeg meg til
Jesus.
Fire år gikk. I 2015 fikk vår gamle mor et massivt slag. Vi skyndte oss til sykehuset. Denne
sterke kvinnen, som hadde oppdratt fire jenter, lå og så tomt på oss.
Vi ba for henne i to uker. Til slutt tok vi henne med hjem. En uke senere reiste hun seg brått og
begynte å gå. Et barnebarn hylte av glede da hun så det. ”Vi må takke Gud,” sa hun. Det gjorde vi.
Så, i 2016 fikk jeg vite at far på 79 lå i koma etter å ha blitt påkjørt av en buss. Far var ateist og
hadde skilt seg fra mor da jeg var 13. Han sluttet å snakke med meg da jeg sa at jeg gikk i kirken,
og han kastet alle DVD-er med prekener og kristne filmer jeg sendte. Han rev også i stykker en
bibel.
Far bodde langt borte, så vi kunne ikke besøke ham. Da Olga og mor var syke, ba vi om helbredelse.
Nå ba vi om at han måtte våkne og få sjansen til å ta imot Jesus før han døde.
Den tredje dagen våknet han, klar i hodet og ville vite hvorfor han var på sykehus. Tre timer
senere var han død. Bare Gud vet hva han tenkte på i løpet av de tre timene. Men jeg er glad at
han fikk en siste sjanse.
Be, be for dine barn, dine foreldre og dine naboer. Gud hører og svarer.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge et senter i hjembyen min, Rostov-na-Donu. Takk
for at dere hjelper med bønn og gaver.
Rostov er en stor havneby ved elva
Don. På 1800-tallet eksporterte man
mye hvete, tømmer og jern herfra.
Rostov-na-Don omtales iblant som
”Porten til Kaukasus”.