Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus
Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i,
og vi er stolte over håpet om Guds herlighet ().
Paulus har vist at rettferdiggjørelsen (at Gud tar imot oss) ene og alene skyldes troen
på Jesus Kristus, for det er bare hans rettferdighet som kan gi oss et rett forhold
til Gud. Paulus tar utgangspunkt i dette og utdyper emnet. Han viser at frelsen må
komme av tro og ikke av gjerninger, ikke engang for en som var så «rettferdig»
som Abraham. Apostelen viser oss den store sammenhengen: opphavet til synd
og lidelse og død, samt at løsningen er å finne i Kristus og det han har gjort for
menneskeheten.
Gjennom ett menneskes fall (Adam) ble hele menneskeheten rammet av fordømmelse,
fremmedgjøring og død. Ved ett menneskes seier (Jesus) fikk hele verden et
nytt forhold til Gud. Ved troen på Jesus kunne deres synder tilgis og straffen ettergis
for evig og alltid.
Paulus viser kontrasten mellom Adam og Jesus: Kristus kom for å rette opp det
Adam hadde gjort, slik at han kunne frelse dem som var et offer for Adams synd.
Grunnlaget for alt dette er Kristi kors og hans død i vårt sted. Der kan alle, både
jøder og hedninger, finne frelse i Frelseren, som ga sitt blod for at alle som tar imot
ham, kan bli kjent rettferdig.
Dette emnet er vel verd å utdype, for her hviler hele vårt håp.
Les . Sammenfatt budskapet nedenfor. Hva taler mest til deg?
«Er blitt rettferdige» står i perfektum. Det viser at handlingen er fullført. Vi er blitt
erklært rettferdige, eller betraktet som rettferdige, ikke fordi vi har holdt noen lov,
men fordi vi har tatt imot Jesus. Det fullkomne livet som Jesus levde, hans fullkomne
lydighet mot loven, er blitt godskrevet oss.
Og all vår synd er lagt på Jesus. Gud ser på det som om Jesus har begått synden,
ikke vi. Slik kan vi slippe vår straff. Straffen falt på Kristus i vårt sted. Kan en synder
få et bedre budskap enn dette?
Det greske ordet for «er stolte» i kan også oversettes «gleder oss». De
som er rettferdiggjort, kan glede seg midt i prøvelsene fordi de har satt sin lit til Jesus
Kristus. De er trygge på at Gud vil la alt ende godt. Det vil være en ære for dem
å lide for Kristi skyld. (Se .)
Legg også merke til rekkefølgen i .
Utholdenhet. Det greske ordet hupomone betyr «utholdenhet». En slik egenskap
får vi når vi blir i troen under prøvelsene og ikke mister av syne det håpet vi har til
Kristus.
Prøvet sinn. Ordet dokime betyr bokstavelig talt «å være godkjent», herav «karakter» eller mer bestemt, «godkjent karakter». Den som er tålmodig i prøvelser, kan
utvikle en godkjent karakter.
Håp. Utholdenhet og et prøvet sinn fører til håp, det håpet vi har i Jesus, og
løftet om frelsen i ham. Når vi holder oss til Jesus i tro, omvendelse og lydighet, har
vi grunn til å håpe.
Hva er det du håper mer enn noe annet i livet? Hvordan kan dette håpet oppfylles
i Jesus? Er du sikker på at du vil investere så mye håp i dette hvis det ikke kan
oppfylles i Jesus?
Les . Hva sier dette om Guds karakter, og hvorfor kan det gi oss håp?
Da Adam og Eva brøt Guds bud, tok Gud det første skrittet til en forsoning. Siden
den gang har han tatt initiativet for å finne en frelsesvei og oppfordre menn og kvinner
til å godta den. «Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn» ().
sier at Jesus kan frelse oss fra Guds vrede. Hvordan skal det forstås?
Om kvelden før utgangen fra Egypt beskyttet blodet på israelittenes dørkarmer den
førstefødte fra den vreden som rammet dem. Slik garanterer Jesu Kristi blod at den
som er blitt rettferdiggjort og fremdeles er det, blir beskyttet når Guds vrede ødelegger
synden ved verdens ende.
Enkelte har problemer med tanken om at en Gud som elsker kan være sint. Men
det er nettopp fordi han elsker at hans vrede utfolder seg. Hvordan kan Gud, som
elsker verden, unngå å være vred over synden? Hvis han ikke brydde seg om oss,
ville han heller ikke bry seg om det som skjer her. Bare se deg om, se hva synden har
gjort med skaperverket. Hvordan kan Gud unngå å være vred over slik ondskap og
ødeleggelse?
Hvilke andre grunner er det til å glede seg? .
I vers 10 har noen sett en henvisning til det liv Kristus levde her i verden mens han
utviklet en fullkommen karakter som han ønsker å tilregne oss. Ja, Kristi rettferdige
liv utrettet dette, men det later til at Paulus’ poeng er at Jesus, som døde, sto opp
igjen og lever evig (se ). Vi er frelst fordi han lever. Var han blitt i graven,
ville vårt håp ha blitt borte med ham. fortsetter med de grunnene vi har til
å glede oss i Herren.
Døden er vår største fiende. Da Gud skapte mennesket, var det hans plan at det
skulle leve evig. De færreste ønsker å dø, og hvis man gjør det, er det bare etter den
største angst og lidelse. Døden strider mot grunnkreftene i vår natur. For vi er skapt
til å leve evig. Vi skulle ikke kjenne til døden.
Les . Hva beskriver Paulus her? Hva er dette forklaring på?
Det er få vers i Bibelen kommentatorene har vært mer uenige om enn dette. Grunnen
er kanskje, slik SDA Bible Commentary, bind 6, side 529 sier, at kommentatorene
«prøver å bruke teksten til noe annet enn Paulus hadde i tanke.»
For eksempel svarte de forskjellig på spørsmålet: Hvordan overførte Adam synd
til sine etterkommere? Var etterkommerne medskyldige i Adams synd, eller står de
skyldige overfor Gud på grunn av sin egen synd? Folk har lett etter svaret i teksten,
men det var ikke dette som opptok Paulus. Det var noe helt annet. Han understreker
noe han alt har sagt: «for alle har syndet» (). Vi må innse at vi er syndere,
for bare da kan vi forstå at vi trenger en frelser. Paulus vil at leserne skal innse akkurat
hvor fæl synden er og hva som kom inn i verden gjennom Adam. Så viser han oss
hva Gud tilbyr oss i Jesus som det eneste botemiddelet på den tragedien som rammet
verden da Adam syndet.
Men verset taler bare om problemet, døden i Adam, og ikke løsningen, som er liv
i Kristus. Noe av det beste ved evangeliet er at døden er oppslukt av livet. Jesus gikk
gjennom gravens port og rev den åpen. Han sier: «Jeg var død, men se, jeg lever i all
evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket» (). Jesus har nøklene, så
fienden kan ikke holde sine ofre innestengt i graven.
Hvordan har du opplevd dødens tragedie? Hvorfor må vi sette vårt håp til noe
større enn oss selv eller det som denne verden kan tilby når vi står overfor denne
fienden?
Hva er det Paulus tar opp? Ordene «før loven kom» står som parallell til uttrykket
«fra Adam til Moses». Han taler om tiden fra skapelsen til Sinai, før israelittenes
lover og forordninger formelt ble gitt, altså også de ti bud.
«Før loven kom» betyr frem til Guds krav ble konkretisert i lovgivningen ved
Sinai. Synden fantes før Sinai. Noe annet var vel ikke mulig? Var ikke løgn, drap,
utroskap og avgudsdyrkelse synd før da? Selvsagt var det tilfelle.
Før Sinai hadde man en mer begrenset åpenbaring av Gud, men de visste nok til
å være ansvarlige for sine gjerninger. Gud er rettferdig og straffer ikke noen uten
videre. Også før Sinai døde folk, slik Paulus påpeker. Døden rammet alle. De hadde
ikke syndet mot noe uttrykkelig uttalt bud, men de hadde syndet. De så Guds åpenbaring
i naturen, og den hadde de ikke tatt hensyn til. Derfor var de skyldige. «Hans
usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens
skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen
unnskyldning» ().
Hvorfor åpenbarte Gud seg mer inngående i «loven»? .
Moralloven var med i undervisningen ved Sinai, enda den fantes før dette. Men
ifølge Bibelen var dette første gang at den ble skrevet ned og forkynt for mange.
Da israelittene sammenlignet seg med Guds krav, innså de at de ikke strakk til.
Med andre ord: «synden» ble stor. Plutselig så de hvor stor deres synd var. De fikk
denne åpenbaringen for at de skulle se at de trengte en frelser og ta imot den nåde
som Gud tilbød dem helt gratis. Som før sagt, GTs tro var ikke legalistisk.
Hvordan viser lovene i ditt land hva mennesker mener om rett og galt? Hvis samfunnets
lover kan gjøre det, hva da med Guds evige lov?
Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes
rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets
ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange
rettferdige» (). Hva er kontrasten? Hva er vårt håp i Kristus?
Vi har ikke fått annet enn dødsdommen fra Adam. Men Kristus gikk i stedet for oss
og sto der Adam falt. Han besto alle prøver på menneskets vegne. Han rettet opp
Adams nederlag og fall, og som vår stedfortreder har han gjort at vi kan stå for Guds
åsyn. Derfor er Jesus «den siste Adam».
«Den siste Adam var et fritt menneske og ansvarlig for sine handlinger. Han var
omgitt av innfule og misvisende krefter og hadde langt dårligere forutsetninger for
å leve et syndfritt liv enn den første Adam hadde. Han var omgitt av syndere, men
motsto alle fristelser til synd og bevarte sin uskyld. Han var alltid syndfri.» – SDA
Bible Commentary, bind 6, side 1074.
Hvordan sammenlignes det Adam og Kristus gjorde? ().
Se på begrepene som stilles opp mot hverandre her: død og liv, ulydighet og lydighet,
fordømmelse og frifinnelse, synd og rettferdighet. Jesus utlignet alt det Adam
hadde gjort!
Ordet gave er brukt fem ganger i . Fem ganger! Det er lett å se hvorfor:
Paulus sier at rettferdiggjørelsen er ufortjent, den kommer som en gave. Vi har
ikke gjort oss fortjent til den. Vi må rekke frem hånden og ta imot gaven i tro.
Hva var den beste gaven du noen gang har fått? Hvorfor var den så god, så spesiell?
Det var en gave, og ikke noe du hadde fortjent. Førte det til at du satte enda
større pris på den? Hvorfor? Kan denne gaven sammenlignes med det vi har fått i
Jesus?
Les «Hjelp i hverdagen» i Helse og livsglede, side 357ff []; «Kristus er
budskapets midtpunkt» i På fast grunn, side 380–382 []; «Katastrofen
som utløste himmelens beredskap» i Alfa og Omega, bind 1, side 31ff [];
«Justification» side 7712–714 i SDA Encyclopedia.
«Mange blir bedratt når det gjelder deres sanne tilstand. De forstår ikke at det
naturlige hjerte er mer fullt av svik enn noe annet, og helt igjennom fordervet. De
kler seg i sin egen rettferdighet, og er tilfreds med å nå opp til sin egen menneskelige
standard for karakteren.» – På fast grunn, bok 1, side 316 [].
«Det er et stort behov for å få Kristus forkynt som vårt eneste håp om frelse. Da
læren om rettferdiggjørelse ved tro ble fremholdt … ble det for mange som vann for
tørste vandrere. Den tanken at Kristi rettferdighet blir tilregnet oss som en fri Guds
gave, ble dyrebar for mange.» – På fast grunn, bok 1, side 357 [].
«Hvem er et motbilde til ham som skulle komme (5,14). Hvordan er Adam et
motbilde til Kristus? Adam ble årsak til sine etterkommeres død, enda de ikke hadde
spist av det forbudte treet. Slik har også Kristus blitt den som gir rettferdighet til
dem som hører ham til, selv om de ikke har opptjent noen rettferdighet. For på korset
har han brakt (rettferdighet) til veie for alle mennesker. Bildet av Adams synd er i
oss, for vi dør akkurat som om vi hadde syndet slik han gjorde. Kristi bilde er i oss,
for vi lever akkurat som om vi hadde oppfylt all rettferdighet, slik han gjorde det.»
– Martin Luther: Commentary on Romans, side 96, 97.
Forslag til samtale
Hvordan skal vi forstå dette sitatet fra Ellen G. White: «Vi trenger å granske
Guds ord langt mer inngående. Spesielt Daniel og Åpenbaringen bør få vår
oppmerksomhet som aldri før i vår historie. Vi vil kanskje ha mindre å si på
visse punkter, som dette med romermakten og pavedømmet. Men vi bør gjøre
oppmerksom på hva profetene og apostlene har skrevet under Guds hellige
Ånds inspirasjon.» – Evangelism, side 577.
Tenk på døden og hva den gjør, ikke bare med livet, men med livets mening.
Mange forfattere og filosofer har beklaget seg over livets meningsløshet
fordi det ender i evig død. Hva kan vi si til det? Hvordan kan håpet i Jesus sies
å være det eneste svaret på meningsløshet?
Slik Adams synd ga alle en syndig natur, slik gir Jesu seier oss løftet om evig liv
hvis vi tar imot det i tro. Hva er det som gjør at folk kvier seg for å ta imot dette
løftet når det er en så vidunderlig løsning? Hvordan kan vi hjelpe dem som søker
en bedre forståelse av det som Kristus tilbyr og det han har gjort for dem?
Mor er adventist og fortalte om Gud da jeg var liten,
men far nektet meg å gå kirken. Ikke før jeg var
18, sa han.
18 år gammel dro jeg til Rostov for å studere til arkitekt.
Det første jeg gjorde, var å finne en adventistkirke.
Jeg fikk straks problemer. Lærerne sendte meg brev
for hver time jeg skulket på lørdager. Det ble mange
brev. Blir det for mange, kan du bli utvist.
Far ble rasende. Han hadde nok håpet at jeg skulle
glemme Gud da jeg ble 18. Jeg sa at jeg var glad i ham,
men enda mer glad i Gud. Mor var lykkelig for at jeg
satte Gud først. Hun siterte for meg. Hun ba, og jeg ba.
Jeg spurte dekanen om lov til å være borte på lørdager. Det kunne han ikke tillate av hensyn til
de andre, sa han. Dermed måtte jeg spørre hver enkelt lærer om lov til å ta igjen arbeidet på andre
dager. Det gikk i to år.
Først kunne ikke mine medstudenter forstå meg, men siden forsvarte de meg overfor lærerne.
Men noen lærere mislikte meg. En dag ble jeg kalt inn på dekanens kontor. Han sa: ”Skulker du
mer, utviser jeg deg.”
I kirken la vi frem saken i bønn. To pastorer forklarte dekanen hvorfor jeg uteble. Han sa at jeg
fikk slippe hvis jeg gjorde andre ting for universitetet. Kunne jeg hjelpe til med noen helseutstillinger?
Tingene roet seg. Men så ble han forflyttet og problemene startet igjen.
Det verste var da en lærer nektet meg å ta avsluttende eksamen. Alle hennes timer var på
lørdag. Mine klassekamerater ga meg oppgavene og leverte for meg. Da jeg forklarte meg, sa hun
bare: ”Kom på lørdag, eller glem det.”
Dette var slutten. Dekanen støttet meg ikke, og læreren ville ikke gi seg. Hun la til og med en
oppsamlingseksamen til en lørdag. Jeg ba til Gud.
Kort tid etter traff jeg henne på gaten. Hun stoppet og så på meg. ”Kom til meg på kontoret og
vis meg dine besvarelser,” sa hun. Gud hadde rørt ved henne. Jeg besto klassen.
Snart er jeg ferdig, og jeg engster meg ikke for fremtiden. Den siste eksamenen er ikke engang
lagt til en lørdag.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge et flerbrukssenter i Rostov-na-Don. Takk for at dere
støtter evangeliet med sabbatsgavene.
I Rostov tilhører de fleste den
russisk-ortodokse kirke, men det
er mange katolikker, noen jøder,
buddhister og armenske kristne,
samt protestanter.
Av forfattere som forbindes med
byen er Anton Tsjekhov, Mikhail Sjolokhov,
Maxim Gorkij og Aleksandr
Solzjenitsyn.