Synden skal ikke herske over dere, for dere står ikke under loven, men under
nåden (Rom 6,14).
Hvorfor skal vi bry oss om gode gjerninger hvis de ikke kan frelse oss? Hvorfor ikke
holde ved i synd?
I kapittel 6 får vi svaret. Her kommer forfatteren til det som gjerne omtales som
«helliggjørelsen», vår seier over synd og en stadig klarere avspeiling av Kristi
karakter. Ordet helliggjørelse er bare brukt to ganger i Romerbrevet. Det står i
Rom 6,19 og Rom 6,22 som det greske ordet hagiasmos, som betyr helliggjørelse. På norsk er
det oversatt med henholdsvis «bli hellige» og «helliggjørelse».
Vil det si at Paulus er taus om det man vanligvis forstår med helliggjørelse? Nei.
I Bibelen betyr «å hellige» det samme som «å innvie», vanligvis til Gud. Dette
fremstilles ofte som noe som alt er fullført. For eksempel: «alle dem som er blitt
helliget» (Apg 20,32). De som er helliget, er altså innviet til Gud.
Men denne bibelske bruken av «hellige» motbeviser på ingen måte betydningen
av læren om helliggjørelsen eller det at helliggjørelsen tar hele livet. Bibelen gir
sterk støtte til denne læren, men den bruker andre ord om den.
Denne uken skal vi se på en annen side ved frelse ved tro: det løftet om seier over
synden i livet som man får som frelst i Jesus.
I Rom 5,20 sier Paulus: «Men der synden var stor, ble nåden enda større.» Altså:
Samme hvor omfattende synden og dens resultater er, så kan Guds nåde takle den.
Dette gir grunn til håp, spesielt når vi føler at synden er utilgivelig stor. I neste vers
viser Paulus at selv om synden har ført til død, så har Guds nåde i Jesus overvunnet
døden og kan gi evig liv.
LesRom 6,1. Hvilken tankegang står Paulus overfor, og hva sier han til det i de
neste versene?
I kapittel 6 skriver Paulus om hvorfor den som er erklært rettferdig, ikke skal synde.
For det første skal vi ikke synde fordi vi har dødd bort fra synden. Dette utdyper han
slik:
Når man senkes ned i vann i dåpen, symboliserer det en begravelse. Hva blir
begravd? Syndens «gamle menneske» – det vil si det som begår synd, kroppen under
syndens herredømme. Dermed blir «syndens legeme» tilintetgjort slik at vi ikke
lenger tjener synden som en herre. Denne herren hersker over sine tjenere. Når det
legemet som tjente synden er tilintetgjort, har ikke synden lenger herredømme over
det. De som står opp fra vannets grav, fremstår som en ny skapning som ikke lenger
tjener synden. De vandrer i et nytt liv.
Kristus døde én gang for alle, men nå lever han for alltid. Slik dør også de som
blir døpt, bort fra synden én gang for alle. De burde aldri mer komme under dens
herredømme. Men alle troende vet jo at synden ikke blir borte fra livet som dugg for
solen når vi kommer opp av vannet. Det at synden ikke hersker over oss, er ikke det
samme som at vi slipper kampen mot den.
«Her ser vi tydelig hva apostelen mener: Utsagn som: 1. «Vi døde bort fra synden»,
2. «Vi lever for Gud», osv., betyr at vi ikke gir etter for syndige lidenskaper og
synd, selv om synden fortsatt bor i oss. Synden blir i oss til livets slutt, som det står
i Gal 5,17: ‘For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet.
Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil.’ Derfor
bekjenner alle apostlene og de hellige at synd og syndige lidenskaper blir i oss til
kroppen er blitt til jord og en ny (herliggjort) kropp vekkes til live, en kraft som er
fri for lidenskap og synd.» – Martin Luther: Commentary on Romans, side 100.
Ordet herske viser at «synd» fremstilles som konge. Det greske ordet som er oversatt
med «herske», betyr «å være konge» eller «fungere som konge». Synden påtar seg
gjerne å herske over vår dødelige kropp og diktere vår oppførsel.
Når Paulus sier: «La ... ikke synden herske», er det underforstått at de som er
erklært rettferdige, kan velge å si nei til at synden skal ha plassen som konge i livet.
Det er her viljen har sin plass.
«Det du behøver, er å forstå hva viljen egentlig betyr. Viljen er den makt som
hersker i menneskenaturen – evnen til å beslutte eller til å velge. Alt avhenger av
hvordan viljen blir brukt. Gud har gitt menneskene evnen til å velge, men de må selv
gjøre bruk av den. Du kan ikke forandre ditt hjerte, du kan ikke gi din hengivenhet
til Gud, men du kan velge å tjene ham. Du kan gi ham din vilje, og så vil han virke
i deg både å ville og å virke til hans velbehag. På den måten kommer hele din natur
inn under Kristi Ånds innflytelse. Dine følelser vil dreie seg om ham, og dine tanker
vil være i harmoni med ham.» – Veien til Kristus, side 53–54 [SC 47].
Ordet som er oversatt «lyster» i Rom 6,12, betyr «lengsler». Lengslene kan gjelde
både godt og ondt, men når synden hersker, får den oss til å lengte etter det onde.
Disse lengslene er sterke, helt uimotståelige hvis vi kjemper alene mot dem. Synden
er en grusom tyrann. Den blir aldri fornøyd og forlanger alltid mer. Det er bare ved
tro (når vi gjør krav på løftet om seier) at denne herskeren kan kastes ut.
Ordet derfor i Rom 6,12 er viktig. Det viser tilbake til det som alt er sagt, spesielt
i de to versene foran. De døpte lever nå «for Gud». Så Gud er midtpunktet i deres
nye liv. Når mennesket tjener Gud og gjør det som behager Gud, kan det ikke samtidig
tjene synden. Det er «levende for Gud i Kristus Jesus».
Gå tilbake til Ellen White-sitatet i dagens avsnitt. Se hvor sentralt den frie viljen
står. Vi er moralske skapninger med fri vilje. Vi kan velge rett eller galt, godt
eller ondt, Kristus eller verden. Følg med hvordan du bruker din frie vilje det
neste døgnet. Hvordan bruker eller misbruker du den hellige gaven?
LesRom 6,14. Hvordan skal verset forstås? Betyr det at de ti bud ikke lenger er
bindende? Hvis nei, hvorfor ikke?
Rom 6,14 er et av de viktigste vers i Romerbrevet. Det er da også et vers som ofte
blir sitert av dem som mener at sabbatsbudet er opphevet.
Men det er ikke dette som verset tar opp. Som vi alt har sagt: Hvordan kan moralloven
være avskaffet og synden likevel være en realitet? Det er jo moralloven som
definerer synd! Les det som går forut for dette i Romerbrevet. Om man så leste bare
kapittel 6, blir det vanskelig å forstå hvordan Paulus kan tale om syndens realiteter
og så plutselig si: «Forresten, moralloven, de ti bud, som sier hva synd er, de er
opphevet.» Det henger ikke sammen.
Paulus sier at synden hersker over den som lever «under loven» – altså under den
jødedommen som ble praktisert på hans tid, med alle dens menneskeskapte forskrifter
og bestemmelser. Men de som lever under nåden, overvinner synden, for de har
loven skrevet i hjertet, og Guds Ånd leder dem. Synden må ned av tronen når vi tar
imot Jesus Kristus som Messias, blir erklært rettferdige i ham, døpt til hans død, får
«det gamle menneske» tilintetgjort og står opp igjen til et nytt liv. Husk at dette er
sammenhengen for verset: løftet om seier over synd.
Vi må ikke definere «under loven» altfor snevert. De som tror de lever «under
nåden», men ikke holder Guds lov, møter ikke nåde, men dom. «Under nåden» betyr
at den fordømmelsen som loven rammer synderen med, er fjernet ved Guds nåde i
Jesus. Nå som vi ikke lenger er under den dødsdommen som loven feller over oss,
lever vi et nytt liv: et liv som kjennetegnes av at vi har dødd bort fra selvet og ikke
lenger er syndens slaver.
Hvordan har du opplevd det nye livet i Kristus? Hva kan du vise til som bevis for
hva Kristus har gjort i deg? Hva tviholder du på, og hvorfor må du gi slipp på det
også?
LesRom 6,16. Hva mener Paulus? Hvorfor maler han alt svart/hvitt? Det er enten
eller, ingen mellomting. Hva bør kontrasten si oss?
Paulus vender tilbake til forståelsen av at troens nye liv ikke er noen unnskyldning
for å synde med overlegg. Troen gjør at vi kan seire over synd. Det er bare ved tro at
vi kan vinne den seieren vi er lovet.
Eller vi kan tjene rettferdigheten. Det fører til evig liv. Noen mellomting finnes ikke.
Det må bli det ene eller det andre, for til sist blir det enten evig liv eller evig død.
Merk at lydighet henger sammen med riktig lære. Det greske ordet for «lære» betyr
«undervisning». De kristne i Roma har lært kristentroens grunnprinsipper og er
lydige mot dem. Når man «av hjertet» ble lydig mot den sanne lære og en sunn
undervisning, ble man «slaver for det som er rett» (Rom 6,18). Noen sier at læren er
uvesentlig, bare vi viser kjærlighet. Dette er en altfor enkel fremstilling av noe som
ikke er helt enkelt. Vi har før sett at Paulus var bekymret over den falske læren som
hadde forledet menigheten i Galatia. Så vi må være på vakt overfor alt som svekker
den sunne lære.
Slaver av synd eller slaver for det som er rett. Det er en stor kontrast. Er vi ikke
frelst på ordentlig hvis vi synder etter dåpen? Les 1 Joh 1,8–2,1. Hvordan kan vi
komme til å synde selv om vi følger Kristus?
Ha det vi har studert så langt i Rom 6 i bakhodet og les versene 6,19–23.
Sammenfatt innholdet. Bruk linjene nedenfor. Still deg spørsmålet: Hvordan kan de
sannhetene Paulus tar opp her, bli en realitet i mitt liv? Hva står på spill?
Det Paulus skriver, viser at han er innforstått med menneskets falne natur. Han
beskriver hvordan vi er «svake, av kjøtt og blod». Han vet hva vår syndige natur kan
finne på når vi gir den lov. Derfor må vi bruke viljens makt, sier han – den makten vi
har til å overgi oss og vår svake kropp til en ny herre: Jesus, som setter oss i stand til
å leve et liv i rettferdighet.
Rom 6,23 brukes ofte for å vise at straffen for synd – lovbrudd – er døden. Ja,
syndens straff er døden. Men døden er ikke bare syndens straff. Vi må se den slik
Paulus skildrer den som en slaveeier som holder sine slaver nede og lurer dem ved å
lønne dem med døden.
Se også hvordan Paulus fremstiller de to herrene: Tjener vi den ene, behøver vi
ikke å tjene den andre. Igjen er valget klart: den ene eller den andre. Noen tredje vei
finnes ikke. Men alle vet at frihet fra syndens slaveri ikke betyr syndfrihet. Vi slipper
heller ikke å slåss og lide nederlag, iallfall iblant. Nei, det betyr at vi ikke lenger
blir dominert av synden. Den er fremdeles en realitet i livet og gjør at vi hver dag må
ty til løftene om seier over synd.
Så verset er en sterk appell til dem som tjener synden. Tyrannen tilbyr bare døden
som lønn for skammeligheter. Derfor bør ethvert fornuftig menneske ønske å slippe
fri fra tyrannen. De som tjener rettferdigheten, gjør det som er godt og prisverdig.
Ikke for å bli frelst, men som en frukt av det nye livet de har fått. Gjør de det for å
fortjene frelsen, misforstår de poenget med evangeliet og frelsen. Da forstår de heller
ikke hvorfor de trenger Jesus.
Les «Victory Appropriated», side 105, 106 i Messages to Young People,
side 105, 106; «Det rette motiv for vår gudstjeneste» i I naturens tempel, side 81–102
[MB 79–101]; «Appeal to the Young», side 365 i Testimonies for the Church, bind 3;
side 1074, 1075, i SDA Bible Commentary, bind 6.
Han kom for å la oss få del i guddommelig natur. Så lenge vi er forent med ham ved
tro, har synden ikke mer herredømme over oss. Gud vil at vi i tro skal gripe fatt i
Kristi guddommelighet, så vi kan oppnå en fullkommen karakter.» – Alfa og Omega,
bind 4, side 96–97 [DA 123].
«Da vi ble døpt, lovte vi å kutte all kontakt med Satan og hans krefter og fremme
Guds rike med hjerte, sjel og sinn ... Faderen, Sønnen og Den hellige ånd har lovt
å samarbeide med mennesker som helliger seg til Gud.» – SDA Bible Commentary,
bind 6, side 1075.
«Å bekjenne kristendommen uten å ha tilsvarende tro og gjerninger, er til ingen
nytte. Ingen kan tjene to herrer. Den ondes barn er deres egen mesters tjenere. Den
de overgir seg til som tjenere for å lyde ham, er ham underlagt. Og de kan ikke
bli Guds tjenere før de forsaker djevelen og alle hans gjerninger. Den himmelske
kongens tjenere tar ikke del i de forlystelser og fornøyelser som Satans tjenere tar del
i uten at det skader dem, selv om de ofte gjentar at slike fornøyelser ikke gjør noe.
Gud har åpenbart hellige og opphøyde sannheter for å skille sitt folk fra de gudløse
og rense seg selv et folk. Syvendedags-adventistene bør leve etter sin tro.» – Testimonies
for the Church, bind 1, side 404.
Spørsmål til drøftelse
Vi har løfter om seier over synd. Likevel er alle – også de troende – klar over
hvor syndige vi er og hvor lumsk hjertet kan være. Ser du noen selvmotsigelse
her? Begrunn svaret.
Fortell klassen om hva Kristus har utrettet i deg, hvilke forandringer du har
opplevd og om ditt nye liv i ham.
Vi må aldri glemme at frelsen ene og alene skyldes det Kristus har gjort for
oss. Men hva er faren ved å legge så stor vekt på denne sannheten at vi glemmer
den andre delen av frelsen: Det Jesus gjør i oss for å forvandle oss til sitt
bilde? Hvorfor må vi forstå og vektlegge begge disse sidene ved frelsen?
Som tenåring gikk Surajo i adventistkirken i to år.
Men da hun ble 18, sluttet hun å gå og studerte til
sykepleier. Hun ble gift, men det ble ingen lykke. Han
gamblet, tok stoffer og slo.
En da fant Surajo fem Bibelen og åpnet den på måfå
til Jesaja 5,4. Hun leste det flere ganger. Tårene presset
på. Var hun vingården som hadde skuffet Gud? Hun ba:
”Gud, hvis jeg skal bli hos mannen min, så få ham til å
slutte å slå meg. La det bli mulig å tilbe deg sammen.
Hvis jeg skal forlate ham, så la det skje fredelig. Jeg vil
følge deg.”
Kort tid etterpå fortalte hun sin mann: ”Det er en jeg elsker høyere enn deg...” Han avbrøt
henne: ”Visste jeg det ikke!”
”Nei, ikke sånn. Jeg elsker Jesus, og jeg vil at du skal elske ham også.”
”Da må du elske Muhammed. Han er vår profet, ikke Jesus,” sa han.
”Det handler ikke om profet eller ikke. Jesus er mer. Han er veien til frelse.”
En dag tapte hennes mann mye penger i et spill. Han var ruset på narkotika og ville heller gå
i fengsel enn å ta skammen over ikke å kunne betale. Så han ville drepe Surajo. Han fikk henne
med på kveldstur. Plutselig sto de på en kirkegård. Hun følte noe skarpt mot halsen. Han ville
skjære den over.
Surajo grep armen hans. ”Hvorfor vil du drepe meg? Det er ikke verdt å gå i fengsel for meg.”
De sloss, og flere av fingrene hennes ble skåret inn til beinet. ”Jesus, redd meg!” ropte hun.
”Stopp ham!” Så besvimte hun.
Hun våknet i sengen etter noen timer. Han hadde båret henne hjem. Nå kunne hun ikke leve
med ham lenger, og han gikk med på å skilles. Men Surajo glemte løftet om å følge Jesus hvis
hun fikk en fredelig skilsmisse.
Hun arbeidet nattskift på et sykehus. Så husket hun løftet, og ba Gud vise henne hvor hun
skulle gå. ”Hvor finner jeg deg?”
Etter en lang natt på sykehuset gikk Surajo på feil buss. Hun merket det ikke før endeholdeplassen.
Da hun så seg om, la hun merke til en adventistbygning. Hun skjønte at Gud hadde ført
henne hit. Det var sabbats morgen, Surajo gikk inn. Dit går hun fremdeles.
En del av offeret 13. sabbat går til misjonsarbeid i Tadsjikistan. Landet har 8 mill. innbyggere,
men bare 204 adventister. Takk for at dere husker landet i deres bønner og sabbatsgaver.
Tadsjikistan er et fjelland i Sentral-
Asia. Språket er en persisk dialekt.
Etter 70 år i Sovjetunionen er det
mange som også taler russisk.