Men nå er vi løst fra loven, vi er døde fra det som bandt oss. Derfor tjener vi
Gud i et nytt liv i Ånden, og ikke i det gamle, etter bokstaven (Rom 7,6).
Rom 7 er et av de kapitlene i Bibelen som det har vært mest strid om. SDA Bible
Commentary sier: «[Rom 7,14–25] har vært et av de mest omdiskuterte avsnittene
i hele brevet. Man har vært uenig om hvorvidt en så intens moralsk kamp kan være
selvbiografisk, og i så fall om avsnittet handler om Paulus’ liv før eller etter omvendelsen.
Den mest liketil lesning av det Paulus skriver, er at det er tale om hans egen
kamp med synden (se Rom 7,7–11; [Veien til Kristus, side 19; Testimonies for the
Church, bind 3, side 475.] Det er nok også sant at han skildrer en konflikt som alle
opplever i større eller mindre grad når de blir klar over Guds hellige lovs åndelige
krav.» – The SDA Bible Commentary, bind 6, side 553.
Det er uenighet om hvorvidt Rom 7 skildrer Paulus’ erfaring før eller etter omvendelsen.
Men det viktigste er uansett at Jesu rettferdighet dekker oss. Vi kan stå
fullkomne for Gud i hans rettferdighet, og han lover å helliggjøre oss, gi oss seier
over synd og forme oss etter sin «Sønns bilde». (Rom 8,29). Dette må vi vite og
oppleve mens vi gjør vårt for å utbre «det evige evangelium» til «alle nasjoner og
stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6).
LesRom 7,1–6. Hvordan illustrerer Paulus lesernes forhold til loven, og hva vil han
oppnå med denne illustrasjonen?
Paulus’ illustrasjon i Rom 7,1–6 er innfløkt, men nærlesning av avsnittet kaster lys
over tankegangen.
Det er gudstjenesteordningen som ble opprettet ved Sinai Paulus tar for seg. Det
er ofte det han mener med ordet lov. Det var vanskelig for jødene å fatte at dette
gudgitte systemet skulle ta slutt når Messias kom. Det er dette Paulus skriver om –
jødekristne som fortsatt ikke er rede til å gi slipp på det som har vært en så stor del
av livet.
Det bildet Paulus anvender, er dette: en kvinne er gift med en mann. Loven binder
henne til ham mens han lever. Hun kan ikke ha andre menn i hans levetid. Men når
han dør, er hun ikke lenger under den loven som bandt henne til ham (vers 7).
Hvordan anvender Paulus dette på det jødiske religionsvesen? Rom 7,4–5.
Når mannen er død, er ikke kvinnen lenger under loven som binder henne til ham.
Og når jødene ved Kristus dør bort fra sitt gamle liv i kjødet, settes de fri fra den
loven de hadde regnet med å holde inntil Messias oppfylte dens forbilder.
Nå sto det jødene fritt å «gifte seg på nytt». De oppfordres til å gifte seg med den
oppstandne Messias og bære frukt for Gud. Denne illustrasjonen brukte Paulus for å
få jødene til å forstå at de kunne forlate det gamle systemet.
Ut fra alt det Paulus og Bibelen ellers har forklart om lydighet mot de ti bud, gir
det ikke særlig mening å påstå at det Paulus lærte, var at de ti bud ikke lenger gjaldt.
De som bruker disse versene til å si noe sånt – at moralloven ble avskaffet – ønsker
da heller ikke å si det helt slik. Det som de egentlig vil ha sagt, er bare at sabbaten på
den syvende dag er opphevet, ikke resten av loven. Å tolke Rom 7,4–5 dit hen at det
fjerde bud er avskaffet eller erstattet med søndag, er å gi versene en annen mening
enn de var tiltenkt.
Hvis nå Paulus taler om hele lovsamlingen fra Sinai, hva så med Rom 7,7? Der
nevner han ett av de ti bud spesielt. Motbeviser ikke dette det vi sa i går, at Paulus
ikke gikk inn for å avskaffe de ti bud?
Nei. Igjen må vi huske at for Paulus står ordet lov for hele det systemet som
ble innført på Sinai. Det var moralloven en del av, men bare en del. Derfor kunne
Paulus sitere fra den og fra hvilken som helst annen del av jødedommen når han
ville understreke sitt poeng. Men da dette systemet ble avskaffet ved Kristi død, så
gjaldt ikke det moralloven, som hadde eksistert før Sinai og som også eksisterer etter
Golgata.
LesRom 7,8–11. Hva sier Paulus om forholdet mellom lov og synd?
Gud åpenbarte seg for jødene og fortalte dem hva som var rett og hva som var
galt, både når det gjaldt moral, sivilrett, seremonier og helsespørsmål. Han sa også
hvordan brudd på de ulike lovene skulle straffes. Opprør mot Guds åpenbarte vilje er
synd.
Så Paulus sier at han ikke ville ha visst om det var synd å begjære hvis ikke «loven»
hadde fortalt ham det. Siden synd er brudd på Guds åpenbarte vilje, er man seg
ikke bevisst å ha syndet når den åpenbarte viljen er ukjent. Når man blir kjent med
Guds vilje, innser man at man er en synder og har en dødsdom hengende over seg.
Slik sett dør man.
Både her og i hele denne delen av brevet forsøker Paulus å bygge en bro som skal
hjelpe jødene – som setter «loven» høyt – å se at Kristus har oppfylt den. Han viser
dem at loven var nødvendig, men at den hadde en begrenset funksjon. Den skulle
peke på behovet for frelse, den skulle ikke frelse oss.
«Paulus beskriver sin erfaring og gir oss innsikt i det som foregår ved
omvendelsen. Han sier: ‘Før levde jeg uten loven’ – han følte ingen fordømmelse;
‘men da budet kom,’ da hans samvittighet ble gjort oppmerksom på Guds lov,
‘fikk synden liv, og jeg døde.’ Da så han seg selv som synder, under Guds lovs
fordømmelse. Legg merke til at det var Paulus som døde, ikke loven.» – SDA Bible
Commentary, bind 6, side 1076.
I hvilken forstand har du «dødd» for loven? Hvordan kan du i lys av dette forstå
hva Jesus har gjort for deg ved å gi deg et nytt liv i ham?
LesRom 7,12. Hvordan skal vi forstå dette verset i lys av det Paulus har talt om?
Jødene hadde stor respekt for loven. Derfor taler Paulus så positivt han kan om den.
Loven er utmerket til sitt formål, men den kan ikke løse den oppgaven som den ikke
var tiltenkt, nemlig å frelse oss fra synd. Til det trenger vi Jesus, for loven – enten
som hele det jødiske systemet eller bare moralloven – kan ikke frelse. Det kan bare
Jesus og hans rettferdighet. Og den får vi ved troen.
Hvem er skyld i denne «dødstilstanden», og hva skyldes den ikke? Hvorfor er det
viktig å skille mellom de to? Rom 7,13.
I Rom 7,13 stiller Paulus «loven» i et best mulig lys. Han velger å gi synden skylden
for sin forferdelige, syndige tilstand, ikke loven: Synden «vakte all slags begjær»
(Rom 7,8). Loven er god, for Gud har gitt den til oss som en rettesnor, men som
synder sto Paulus fordømt av den.
Hvorfor hadde synden slik suksess med å avsløre Paulus som en stor synder?
Rom 7,14–15.
Så Paulus trengte Jesus Kristus. Bare han kunne oppheve fordømmelsen (Rom 8,1).
Bare Jesus Kristus kunne sette ham fri fra syndens slaveri.
Paulus sier at han var «solgt som slave til synden.» Han er slave under synden.
Han er ufri. Han kan ikke gjøre det han vil. Han prøver å gjøre det som den gode
loven sier, men synden lar ham ikke gjøre det.
Slik viste Paulus jødene at de trenger Messias. Han hadde allerede påpekt at seieren
bare er mulig under nåden (Rom 6,14). Denne tanken gjentas i Rom 7. De som
lever under «loven», er syndens slaver. De har en nådeløs herre.
Hvordan har synden slavebundet deg? Har du prøvd å eksperimentere med synd
og trodd at du kan holde styr på den, men oppdaget at en ond og nådeløs makt
har slavebundet deg? Velkommen etter! Slik er livet. Så hvorfor må du overgi deg
til Jesus og la selvet dø hver dag?
«Men gjør jeg det jeg ikke vil, gir jeg loven rett i at den er god. Så er det ikke lenger
jeg som gjør det, men synden som bor i meg» (Rom 7,16–17). Hvilken kamp er dette?
Den hellige ånd bruker loven som et speil og overbeviser mennesket om at det ikke
kan glede Gud siden det ikke oppfyller lovens krav. Når syndere prøver å oppfylle
kravene, viser de at de er enige i at loven er god.
Hva har Paulus alt sagt som han nå gjentar for å understreke det? Rom 7,18–20.
Den hellige ånd vil vise oss at vi trenger Kristus. Derfor lar han oss noen ganger få
en erfaring som minner om den «gamle pakt». Ellen White beskriver Israels erfaring
slik: «Men folket var ikke klar over sin egen syndighet og at det var umulig for dem
å holde Guds lov uten Kristi hjelp. Uten betenkeligheter inngikk de derfor pakten
med Gud. De mente at de selv var i stand til å frembringe rettferdighet. Derfor sa
de: ‘Alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde’ (2 Mos 24,7). … Likevel gikk det
bare noen få uker før de brøt pakten med ham og tilba et støpt bilde. De kunne ikke
regne med Guds nåde gjennom en pakt de hadde brutt. Når de nå innså sin syndighet
og sitt behov for tilgivelse, følte de at de behøvde den Frelseren som åpenbarte seg
i pakten med Abraham, og som ofringene pekte frem til. – Alfa og Omega, bind 1,
side 346–347 [PP 371, 372].
Men fordi de ikke daglig fornyer sin tilhørighet til Kristus, er det mange som tjener
synden, enda så nødig de vil innrømme det. De tenker som så at de egentlig bare
opplever en normal helliggjørelse og har langt igjen. I stedet for å gå til Jesus med
sin synd og be ham om seier, tar de dekning i Rom 7, og tror at det er umulig å gjøre
det som er rett. Jo da, kapitlet sier at det er umulig å gjøre det som er rett når man er
syndens slave. Men vi kan ha seier i Jesus Kristus.
Seirer du over selvet og synden slik Kristus har lovet oss? Hvis nei, hvorfor ikke?
Hvor er det du velger feil?
LesRom 7,21–23. Hvordan har du opplevd denne kampen, også etter at du ble
kristen?
Paulus setter likhetstegn mellom loven i lemmene (kroppen) og syndens lov. Med sitt
«kjøtt og blod» tjener han «syndens lov», sier han (Rom 7,25). Men tjener vi synden
og adlyder dens lov, betyr det døden (se Rom 7,10–11; Rom 7,13). Så kroppen (slik den retter
seg etter synden) kan med rette kalles «denne dødens kropp».
Sinnets lov er Guds lov, Guds åpenbaring av sin vilje. Under Den hellige ånds
overbevisning er Paulus enig i det loven sier. Med hodet har han besluttet å holde
den, men da han prøvde, kunne han det ikke, for kroppen ville synde. Hvem har vel
ikke opplevd denne kampen? Med hodet vet du hva du vil, men kroppen vil noe annet.
Hvordan kan vi bli reddet ut av dilemmaet? Rom 7,24–25.
Paulus sier: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» Men noen har lurt på
hvorfor han sier dette og så fortsetter å tale om den sjelskampen han later til å være
reddet fra. Noen oppfatter takkeropet som en parentes. De mener det er et naturlig
resultat av ropet: «Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?» De mener at Paulus
sammenfatter det han har sagt i versene foran og atter bekjenner at han kjemper mot
syndens makt, før han går videre med en lengre utredning om den store redningen
(Rom 8).
Andre sier at Paulus med ordene «altså tjener jeg» mener: «overlatt til meg selv,
når Kristus ikke tas med i beregningen». Uansett hvordan vi forstår Rom 7,24–25,
står dette fast: Uten Kristus er vi hjelpeløse mot synden. Med Kristus har vi et nytt
liv i ham, et liv der vi har del i løftene om seier hvis vi gjør krav på dem (selv om
selvet alltid vil gjøre seg gjeldende). Akkurat som ingen kan puste eller hoste eller
nyse for deg, kan heller ingen annen overgi seg til Kristus for deg. Bare du kan gjøre
det. Det finnes ingen annen utvei om du vil seire, slik vi er lovet i Jesus.
«Det finnes ingen sikkerhet, hvile eller rettferdighet for den som overtrer Guds
lov. Man kan ikke håpe på å stå uten skyld for Gud og ha fred med ham på grunn
av Kristi forsoning, så lenge man fortsetter å leve i synd.» – På fast grunn, 1. bok,
side 209 [1SM 213]
«Paulus vil at hans trossøsken skal forstå at hele det jødiske systemet har mening
som et uttrykk for Frelserens store tilgivelse. Han vil også at de skal forstå at da
Kristus kom til verden og døde i menneskets sted, møtte forbildet sitt motbilde.
Etter Kristi død på korset som vårt syndoffer hadde ikke seremoniloven noen videre
funksjon. Likevel var den stor og opphøyet, for den var forbundet med moralloven.
Det hele bar Guds segl og var et uttrykk for hans hellighet, rettferd og rettskaffenhet.
Og hvis tjenesten i det systemet som var i ferd med å gå over i historien var
stor og herlig, så var virkeligheten da Kristus åpenbarte seg og ga sin livgivende,
helliggjørende Ånd til alle som tror, langt større og herligere.» – SDA Bible Commentary,
bind 6, side 1095.
Forslag til samtale
«I 7,25 skriver apostelen: ‘Jeg tjener Guds lov med mitt sinn, men syndens
lov med mitt kjøtt og blod.’ Dette er det klareste av alle avsnittene. Det lærer
oss at det samme (troende) mennesket samtidig tjener Guds lov og syndens
lov. Det er på samme tid rettferdiggjort og likevel en synder (simul iustus est
et peccat). For han sier ikke: ‘Mitt sinn tjener Guds lov’. Han sier heller ikke:
‘Mitt kjød tjener syndens lov’. Men han sier: ‘Jeg selv’. Det vil si at hele mennesket,
den ene og samme person, lever med denne dobbelttjenesten. Derfor
takker han Gud for at han tjener Guds lov og han ber om nåde for at han tjener
syndens lov. Men ingen kan si om et kjødelig (uomvendt) menneske at det
tjener Guds lov. Apostelen mener altså: Du skjønner, det er slik jeg sa det
før: De hellige (troende) er syndere samtidig med at de er rettferdige. De er
rettferdige, for de tror på Kristus, og hans rettferdighet dekker dem og tilskrives
dem. Men de er syndere, for de oppfyller ikke loven og har fortsatt
syndige lyster. De er som syke mennesker som er under behandling av lege.
De er syke, men håper og begynner å bli, eller bli gjort friske. De holder på å
få tilbake helsen. Slike pasienter ville lide stor skade hvis de var arrogante
og sa at de var friske, for de ville få et tilbakefall som var verre (enn den første
sykdommen).» – Martin Luther: Commentary on Romans, side 114, 115. Kan
vi si oss enige i det Luther skrev her? Begrunn svaret i gruppen.
Guttene som spiller fotball under adventisten Bakhriddin
i Tadsjikistan har et ekstra kort å tenke på.
Det blå. Han bruker det blå kortet når han hører banning.
Får man to blå kort, blir man utvist.
Foreldrene liker disiplin. Guttene er blitt mer hjelpsomme
hjemme på grunn av det de lærer på banen. De
banner mindre og spiller mindre dataspill.
Fotballaget er et forsøk på å nå naboene i dette muslimske
landet. Det er vanskelig å fortelle andre om Jesus
fordi offentlig evangelisering er forbudt. Men i fjor ble
18 døpt etter diverse tiltak. Språkskole, helseutstillinger
og sykkelklubb er noen av tiltakene man benytter.
Fotballaget holder til på en bane ved den eneste adventistkirken
i hovedstaden Dusjanbe. Laget ble stiftet i 2015 da barna i nabolaget så et medlem
som spilte på banen og ba ham være treneren deres. Bakhriddin var straks interessert. Han trengte
bare tre baller, en fløyte og en stoppeklokke. Så fikk han lisens for å trene barn.
Nå trener han laget to-tre ganger i uken. Et kvarter av hver trening går til opplæring i god
moral. Guttene har sluttet med narkotika.
Denne dagen ble det ingen blå kort. Fem-seks andre gutter sto og så på. Treneren sa at tilskuerne
ville få sjansen til å få en plass på laget.
Etter kampene ber foreldrene med treneren hjem til te og en prat. ”De er glade for at barna tar
fotballen alvorlig,” sier treneren. ”Du setter gutten vår på rett spor,” sa en familie.
Be for fotballaget, ikke at de skal vinne kamper, men vinne hjertet. Og støtt misjonen i
Tadsjikistan med dine sabbatsgaver. En del av offeret 13. sabbat går til slike opplegg som dette
fotballaget i Tadsjikistan.
Tadsjikistan regner seg som et
sekulært samfunn. Grunnloven
garanterer religionsfrihet, men
98 prosent av befolkningen er
muslimer.
De første adventistene i
Tadsjikistan, Ivan og Vasilij
Kosmijnin, kom til landet i 1929.
Det er bare 204 adventister i
Tadsjikistan, etter at ca. 1000 har
forlatt landet det siste tiåret.