Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som
skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha
ære. Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker
sin neste, har oppfylt loven (Rom 13,7–8).
Iblant kan man være heldig og finne en som er villig til å låne ut penger.
Vedkommende gjør det kanskje med rene motiver, for å hjelpe deg ut av en knipe.
Men som oftest får du ikke låne penger fordi folk er snille. De gir deg penger fordi
de vil tjene mer penger (på din bekostning).
Vi bør gjøre alt vi kan for å unngå gjeld. Iblant, som når vi skal kjøpe hus eller
bil, bygge kirke eller skaffe oss utdanning, må vi jo låne. Men det må gjøres så klokt
som mulig, man bør planlegge å bli gjeldfri snarest mulig.
Likevel må vi ta oss i vare. Når Guds folk bruker penger de ikke har, åpner de
for at «begjær og kjærlighet til jordiske skatter skal dominere deres sinn. Når disse
egenskapene hersker, kommer frelsen og nåden i annen rekke.» – Early Writings,
side 267.
Vi må bli dyktigere, utvikle våre evner så vi kan være disiplinert og gjøre alt for å
unngå gjeld. Denne uken vil vi se hva Bibelen sier om temaet.
Profetdisiplene og Elisja hentet ved nede ved Jordan-elven. «Men da en av dem felte
sitt tre, falt øksen i vannet. Da ropte han høyt: ‘Å, min herre! Den var til og med
lånt!’» (2 Kong 6,5). «Å låne» betyr å få tillatelse til å bruke noe som tilhører en
annen. Tillatelsen innebærer både risiko og ansvar. Lånte penger er som den lånte
øksa, bortsett fra at det kan få alvorligere konsekvenser dersom de misbrukes.
Vi låner penger for å bruke dem. Den økonomiske risikoen vi tar, forutsetter at
vi kan betale tilbake og at fremtiden ikke byr på økonomiske overraskelser. Men vi
kjenner ikke fremtiden (Fork 8,7), så det medfører alltid risiko å låne penger.
Vi kan låne penger for å bruke dem klokt, men fristelsen til å bruke det vi har, også
av lånte penger, kan skape problemer. Når vi bruker lånte penger, kan vi komme til å
leve over evne. Å låne og bruke er forbrukerkulturens fristelse. Når vi fristes, bør vi
søke Guds hjelp (1 Kor 10,13), for et lån kan bli en forbannelse (5 Mos 28,43–45).
Ikke legg deg til uvanen med å låne penger. Har du allerede lån, så betal det ned
så fort du kan. Vi må lære å bruke midlene klokt og ikke la oss bli et offer for verdens
penger.
Men noen ganger må vi låne. Det må gjøres forsiktig og med tanke på å betale alt
tilbake så fort vi kan.
«Da ga Jakob ham [Esau] brød og linsesuppe. Han spiste og drakk, reiste seg og
gikk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten» (1 Mos 25,34). Han var friluftsmenneske
og gjorde som han lystet. Da han luktet brorens linserett, fikk han lyst på
linser, men han var neppe på dødens rand. Han lot seg styre av følelser, og øyeblikkets
fristelse vant over fornuften, så han solgte førstefødselsretten for kortsiktig
tilfredsstillelse. Da han ville ha den tilbake, ble han skuffet, «enda han ba med tårer»
(Hebr 12,17).
Jesus var stikk motsatt. Etter 40 dagers faste og halvdød av sult ble han fristet
av Satan tre ganger (Matt 4,3–10). Men Jesus gjennomskuet fristelsene og ga ikke
etter, enda så svak han var. Jesus fornektet syndens fornøyelser og tilfredsstillelse
hele livet, og slik viste han at også vi kan få makt over synd. Han skuslet ikke bort
førstefødselsretten, og han tilbyr oss å bli medarvinger (Rom 8,17; Tit 3,7). Vi beholder
førstefødselsretten ved å følge det eksemplet Jesus ga da han ble fristet (1 Kor
10,13).
Det beste verden kan tilby, er en opplevelse her og nå, for den kan ikke gi noen
opplevelse i det hinsidige. Å leve for seg selv er det motsatte av å leve for Gud.
Ønsket om kortsiktig tilfredsstillelse er typisk for et sinn uten disiplin. Det er
tålmodighetens fiende, undergraver langsiktige mål og ler av den som viser ansvar.
Utsatt tilfredsstillelse er et prinsipp som skal læres. Det er en kompetanse som
hjelper oss å håndtere livets situasjoner og press, spesielt de fristelsene som verden
har å tilby, f.eks. ukloke pengelån. Men denne tanken er upopulær i en verden der
kortsiktig tilfredsstillelse, hurtige løsninger og ønsket om å bli rik i en fart, dominerer
livet. Når vi har opplevd kortsiktig tilfredsstillelse, velger vi ofte den hurtige
belønningen igjen, og så igjen og igjen. Som forvaltere av Guds gaver må vi ikke gå
i den fellen.
«Kostbare skatter og olje finnes der den vise bor, dåren sløser bort alt» (Ordsp
21,20). Denne teksten stiller forvaltning av økonomisk ansvar opp mot luksus og sløsing.
Tåpelige mennesker har ingen tanke for å leve med måte. De forbruker det de
har til rådighet, også lånte midler, og synes finansiell forstand og sparsommelighet er
en belastning, en uønsket diett. Selv når vi må låne penger, som til hus, må vi tenke
oss godt om, for vi må unngå å leve over evne.
De rike kan leve etter evne av sin rikdom. Deres problem er at de alltid er bekymret
for rikdommen og hvordan de skal bevare den. Når folk har lite og lever fra
lønnsslipp til lønnsslipp, er de opptatt av å overleve, ikke av rikdom. Likevel gir
Bibelen råd om å leve etter evne, uansett hva vi har. Paulus’ anbefaling opplever vi
nok som ekstremt beskjeden: «Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det» (1 Tim
6,8). Apostelen synes ikke at jordiske eiendeler er spesielt viktig. For ham er Kristus
nok (Fil 1,21).
Hvilket prinsipp må huskes fremfor noe annet? Matt 6,33. Hvordan kan vi forvisse
oss om at det er slik vi lever?
Vi bør betrakte våre midler, ikke som inntekt, men som ressurser vi skal forvalte.
Dette klarer man med et budsjett. Det å legge budsjett er en tillært ferdighet som må
studeres nøye. Det krever disiplin, øvelse og innsats å legge en balansert økonomisk
plan (Ordsp 14,15). Hvis vi går inn for å lykkes med vår forvaltning, kan vi unngå
pinlige økonomiske tabber.
Har du problemer med pengebruken, så legg et budsjett. Det behøver ikke å være
så komplisert. Det kan være så enkelt som å summere alle utgiftene dine i noen måneder
og finne gjennomsnittet. Trikset er å leve etter evne og sky gjeld som pesten.
Les Luk 14,27–30. Her viser Jesus hva det koster å være disippel med et eksempel.
En byggmester anslår kostnaden ved å bygge et tårn, og hva som skjer hvis
han ikke kan gjøre ferdig jobben. Hva kan dette lære oss om forvaltning?
Les5 Mos 28,12. Hva kan dette lære oss om å stifte for mye gjeld? Hva er
prinsippet?
Det er bare sunn fornuft å unngå gjeld mest mulig. Skriften ber oss også om ikke
å kausjonere for andres gjeld (Ordsp 17,18; Ordsp 22,26). Gjeld låner fra fremtiden og
forplikter oss til å imøtekomme dens krav når vi står økonomisk svakt. Dette er en
søt drikk som kristne synes det er vanskelig å avvise og styre. Gjeld er ikke alltid
umoralsk, men det styrker ikke vårt åndelige liv.
«Man må føre streng kontroll med pengebruken, ellers tar man opp stor gjeld.
Lev ikke over evne. Sky gjeld som pesten.» – Counsels on Stewardship, side 272.
Gjeld kan gjøre oss til «slave under långiveren» (Ordsp 22,7). Vår verden er så
gjennomsyret av gjeld at vi oppfatter det som normalt. Hele nasjoner lever på gjeld,
så hvorfor skal ikke den enkelte også gjøre det? Dette er feil holdning.
«Inngå en høytidelig pakt med Gud om at du ved hans velsignelse skal betale din
gjeld og ikke skylde andre noe om du så skal leve på grøt og brød. Når du skal sette
mat på bordet, er det lett å bruke et par kroner på noe unødig. Ta vare på ørene, så
vil kronene passe seg selv. Det blir snart store beløp av småtterier som brukes på
ditt og datt. Fornekt iallfall selvet mens dere er nedsyltet i gjeld. [...] Dere må ikke
gi opp eller bli motløse. Si nei til smaksløkene, tilfredsstill ikke appetitten, spar
småpengene og betal gjeld. Betal den ned snarest mulig. Når du er en fri mann igjen
og ikke skylder noen noe som helst, har du vunnet en stor seier.» – Counsels on
Stewardship, side 257.
Gjeld er farlig for en kristen. Det kan skade vår åndelige erfaring og svekke evnen
til å gi til Guds verk. Det berøver oss evnen til å hjelpe andre og stjeler muligheter
for å få Guds velsignelser.
Hvilke beslutninger kan du ta for å unngå unødig gjeld? Hva må du kanskje nekte
deg for å leve gjeldfritt?
Mauren lagrer til vinteren (Ordsp 6,6–8). Vi gjør klokt i å studere mauren når vi
sparer til noe bestemt. Vi sparer for å ha midler til livets behov i stedet for å sløse
bort eller hamstre det vi tjener. Det skal forstand, budsjettering og disiplin til for å
håndtere penger. Hvis vi bare sparer til eget bruk, stjeler vi det som hører Gud til, i
stedet for å forvalte det.
«Penger som brukes unødig er et dobbelt tap. Ikke bare er de borte, men
potensialet for inntjening har forsvunnet. Hadde vi lagt dem til side, kunne de ha
vokst på sparekonto her på jorden eller i himmelen ved at vi ga dem bort. [...] Sparing
er en disiplin som utvikler makt over penger. Vi tar kontrollen i stedet for å la pengene
føre oss dit våre innskytelser fører oss» – Randy C. Alcorn: Money, Possessions
and Eternity (Carol Stream: Illinois, 2003), side 328.
Forvaltere sparer til familiebehov og investerer i himmelen når de håndterer Guds
midler. Det handler ikke om hvor mye man har, men om å legge en bibelsk forvaltningsplan,
uansett økonomi. Man bør vise forstand når man sparer til familiens
behov. Fordel risikoen og reduser faren for tap (Fork 11,1–2). Arbeid med en slik
reduksjon før problemene oppstår (Ordsp 24,27) og søk råd hos andre (Ordsp 15,22).
Dette er to gode redskaper i denne modellen. Når behovene er tilfredsstilt og rikdommen
vokser, må vi huske «Herren din Gud, for det er han som gir deg kraft til å
vinne rikdom» (5 Mos 8,18).
For Guds forvalter er den sikreste metoden å investere i «himmelriket» (Matt
13,44). Der er det ingen nedgangstider, risikoer, tyver eller markedskrakk. Det er
som å ha en uslitelig lommebok (Luk 12,33). Når vi tar imot Kristus, åpner vi konto,
og tiende og gaver er innskudd. For selv om vi må ta vare på våre verdslige og
jordiske ting, f.eks. betale regninger, må vi alltid ha det evige for øye.
Les 2 Kor 4,18. Hvordan kan vi ha denne sannheten for øye mens vi er ansvarlige
forvaltere her?
Alle naturlige evner, ferdigheter og gaver kommer fra Gud, enten vi ble født med
dem, påvirket og utdannet av miljøet eller begge deler. Det som betyr noe, er hva
vi gjør med de evner og ferdigheter vi har. Gud forventer at forvaltere skal lære å
mestre sine ferdigheter og evner med utdanning og praktisk erfaring (Fork 10,10).
Besalel ble fylt «med Guds ånd, med visdom, innsikt og kunnskap, og med
dyktighet i alle slags håndverksarbeid» (2 Mos 35,31). Han og Oholiab (2 Mos 35,34)
hadde evnen til å undervise andre i sitt håndverk.
Vi kan lære å bli bedre forvaltere og kvitte oss med gjeld mens vi lever i en
materialistisk verden. Vi bør alltid utvikle våre ferdigheter med lesning, seminarer,
utdanning, (når det er mulig) og også praktisere det vi har lært. Når vi utvikler våre
ferdigheter, kan vi gi vårt beste til Gud og være gode forvaltere.
Lignelsen om talentene sier at tjenerne fikk talenter «etter det hver enkelt hadde
evne til» (Matt 25,15). To tjenere doblet sine beløp, den tredje gjemte sitt i bakken.
Vi bør alltid prøve å gjøre mer ut av det vi har, men å grave ned talentet, viste verken
evner eller ferdigheter. Når vi håndterer penger, blir gjeldfrie, er disiplinerte og
utvikler praktisk kompetanse, lærer vi ting som Gud velsigner. For å bli dyktige til
noe, må vi gjenta det om og om igjen.
«Når Bibelen blir en del av livet, får den en dyp og varig virkning på karakteren.
Timoteus levde i samsvar med det han lærte. Han var ikke mer enn vanlig begavet,
men hans arbeid ble så verdifullt fordi han brukte sine gudgitte evner i Mesterens
tjeneste.» – Alfa og Omega, bind 6, side 144 [AA 205].
Spørsmål til drøftelse
Selvkontroll er alltid viktig for oss, men det er spesielt viktig når mangel på
selvkontroll kan føre til økonomisk motgang og ruin. Hva kan kirken gjøre for
å hjelpe dem som risikerer å oppleve dette?
Les Rom 13,7–8. Hvordan kan vi anvende teksten i hverdagen og i vår omgang
med andre?
Noen mener at vi ikke skal være redde for gjeld, for Jesus kommer snart. Hva
sier du til det?
Da mannen hennes døde for ti år siden, visste ikke
Mavis hva hun skulle gjøre med de flotte klesbutikkene,
inkludert den største, som lå i et kjøpesenter. Men
hun bestemte seg for å drive dem selv.
Etter hvert ble hun med på bibelstudier, og ble opplyst
om sabbaten og at Jesus kommer snart. Men butikkene
var åpne på lørdager. En kveld da hun kjørte hjem
etter bibelstudiet, var det som en stemme talte til henne:
”Du kan løpe, men ikke skjule deg.”
Det var som om Gud sa at hun løp bort fra ham, men
at hun ikke kunne gjemme seg unna. I desember 2016 tok hun bestemmelsen. Hun slo opp en
plakat på alle de tre butikkdørene: ”Fra 7. januar er Spencer’s Tailoring Establishment stengt på
lørdager.” I stedet skulle de holde åpent på søndager.
Mavis ble døpt 7. januar. Flere kunder klaget på de stengte butikkene: ”Hvorfor gjør du dette?
Lørdag er jo den beste handledagen.”
Men selv om butikkene var stengt på lørdager, klarte de seg bedre. På lørdager var det trangt
om parkeringsplassene ved kjøpesenteret. Men det var god plass på søndager. ”Vi selger mer,” sa
Mavis. ”Mange synes det er mer praktisk å komme på søndag”
Men det viktigste er ikke salget, sier hun. Det er den nye familien i kirken. ”Alle tok så godt
imot meg. Tenk at folk kan være så snille. Jeg har aldri vært så glad før.”
Mavis ber sammen med de ansatte før arbeidsdagen begynner. De opplever et harmonisk
fellesskap der det før var rivalisering. Hun har også invitert tilsatte med til smågrupper, og en av
dem skal døpes snart.
Mavis oppfordrer andre forretningsfolk til å følge hennes eksempel. ”Man har ingenting å
tape. Man kan bare vinne når man overgir alt til Gud.”
Yndlingsverset hennes er Fil 4,13: ”Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.” ”Fest blikket på
Jesus, for han er livets kilde. Uten ham har du ingenting, med ham kan du klare alt,” sier hun.