Hvordan holder den unge stien sin ren? Ved å ta vare på dine ord. Jeg søker deg
av hele mitt hjerte, la meg ikke gå meg vill, bort fra dine bud! Jeg gjemmer ditt
ord i hjertet så jeg ikke skal synde mot deg (Sal 119,9–11).
Dine vaner viser målet og retningen for livet ditt.
Forvaltere som utvikler gode vaner, er de mest trofaste. Daniel ba hver dag (Dan
6,10). Paulus hadde for vane å gå i synagogen (Apg 17,1–2). Han skriver også: «La
dere ikke føre vill! Dårlig selskap ødelegger gode vaner» (1 Kor 15,33). Vi skal
utvikle gode vaner så de kan erstatte de dårlige.
«Hver av oss blir det våre vaner gjør oss til, for tid og evighet. De som utvikler de
rette vaner og er trofaste og pliktoppfyllende, skal være som skinnende lys og kaste
lys over andres vei.» – Testimonies for the Church, bind 4, side 452.
Den veien som en vane skaper, er den raskeste veien til den belønningen du søker.
En vane er en inngrodd beslutning. Du trenger ikke engang å tenke deg om, du bare
gjør det. Vanen kan være god eller dårlig, alt etter hva det er du gjør. Denne uken ser
vi på vaner som hjelper forvalteren å arbeide for Gud.
Alle har vaner. Spørsmålet er om de er gode eller dårlige? Av alle de gode vanene en
kristen kan ha, er det å søke Gud hver dag den viktigste.
«Hver morgen må du overgi deg selv til Gud med sjel, kropp og ånd. Skap
andaktsvaner og stol stadig mer på frelseren.» – Mind, Character, and Personality,
bind 1, side 15. Med slike vaner kommer vi sikkert til å gå inn gjennom den trange
porten «som fører til livet» (Matt 7,14).
Gud sa: «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos 20,3). Da Jesus talte om
grunnleggende behov, sa han «søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere
få alt det andre i tillegg» (Matt 6,33), og vi har også lest: «Dere skal søke meg, og
dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier
Herren» (Jer 29, 13–14).
Av alle våre forbilder på å søke Herren først, er ingen bedre enn Jesus. Han satte sin
Far først i alt. Vi begynner å se denne prioriteringen under påskebesøket i Jerusalem
da han var barn. Da moren konfronterte ham etter at de hadde funnet ham «i templet»,
sa han: «Jeg må være i min Fars hus» (Luk 2,46 og 49).
Hele livet ønsket Jesus samfunn med sin Far. Det ser vi av hans bønneliv. Denne
vanen var noe disiplene ikke riktig forsto. Mørkets krefter kunne ikke skille Jesus
fra Faderen, for Jesus gjorde det til en vane å holde seg nær til ham.
Vi kan følge Jesu eksempel og ta beslutningen om å elske Gud med hjerte, sjel
og forstand (Matt 22,37). Når vi ber, studerer Guds ord og søker å etterligne Jesu
karakter i alt vi gjør, utvikler vi vanen med å sette Gud først i vårt liv. Og kan en
kristen ha noen bedre vane?
Still deg spørsmålet: Har jeg virkelig satt Gud først i mitt liv? Hvordan vet jeg
det?
LesLuk 12,35–48. Hva sier denne lignelsen om hvordan vi skal forholde oss til
Jesu gjenkomst? Hvorfor må alt det vi gjør, skje i lys av hans komme?
Forvaltning bør praktiseres regelmessig i lys av Jesu gjenkomst. De utro forvalterne
som gir seg ut for å være trofaste, vil bli avslørt av sine handlinger, for sanne,
trofaste forvaltere utfører sitt ansvar mens de venter og arbeider akkurat som om
mesteren var til stede. De lever for fremtiden og arbeider trofast dag for dag. «Men
vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus»
(Fil 3,20).
Abraham «ventet på byen med de faste grunnvollene» (Hebr 11,10), og vi bør
også se frem til Jesu gjenkomst (Hebr 10,25). De tenkte fremover, ventet, la plan og
var klar til å møte Jesus på et øyeblikks varsel. Vi må også utvikle vanen med å rette
blikket mot synsranden og vente på evangeliets høydepunkt (Tit 2,13). I stedet for
bare å kaste et og annet blikk på profetiene, må vi kontinuerlig se, vente og handle
og alltid ha evigheten i tanke, den som venter oss når Kristus kommer tilbake.
Samtidig må vi unngå fantasifulle spekulasjoner om hendelser i endetiden. Løftet
om Jesu gjenkomst gir retning til vårt liv, perspektiv over samtiden og hjelper oss
å huske hva som er viktig her i livet. Vanen med å ha blikket rettet mot Jesu gjenkomst,
gir mål og mening til forvalteren.
Korset har banet vei for vårt stevnemøte med frelseren. Vi ser etter veivisere som
er åpenbart i Skriften og peker på Kristi komme i Faderens og englenes herlighet
(Mark 8,38). «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar
slutt, det usynlige er evig» (2 Kor 4,18).
Ja, døden er en realitet og bør alltid hjelpe oss å innse hvor kort vår tid er. Men
løftet om Jesu gjenkomst viser at også døden er midlertidig og forbigående. Derfor
bør vi leve i lys av løftet om Kristi gjenkomst, for dette løftet må påvirke vår livsførsel
som kristne forvaltere. La oss gjøre det til en vane alltid å leve i forventningen
om Kristi gjenkomst.
Med noe så begrenset og ufornybart som tiden, er det viktig at vi forvalter den godt.
Derfor bør vi utvikle vanen med å bruke tiden klokt. Vi bør fokusere på det som
er viktig her i livet og i det neste. Vi må forvalte tiden ut fra hva Guds ord sier er
viktig, for når den har gått, kan den ikke fornyes. Mister vi penger, kan vi få dem
tilbake, kanskje mer enn det vi mistet. Slik er det ikke med tiden. Et tapt øyeblikk er
tapt for alltid. Det er lettere å få et egg tilbake i skallet enn å hente tilbake et øyeblikk
fra fortiden. Derfor er tiden en av de mest dyrebare råvarene Gud har gitt oss.
Så det er viktig å legge seg til vanen med å få mest mulig ut av hvert øyeblikk vi har
fått.
«Vår tid hører Gud til. Hvert øyeblikk er hans, og vi står under den mest
høytidelige forpliktelse til å utnytte den til hans ære. Det finnes ikke noe talent han
vil kreve oss til strengere regnskap for enn nettopp tiden.
Tidens verdi trosser alle beregninger og målinger. Kristus så på hvert øyeblikk
som noe uvurderlig. Slik må også vi se det. Livet er for kort til at en kan leke med
det, la det smuldre bort i bagateller. Vi har bare noen få dagers prøvetid til å forberede
oss for evigheten. Det vil si: ikke et minutt å spille, ikke et sekund å vie til selvisk
fornøyelse. Vi har ingen tid å ofre på et liv hengitt til synd.» – Ord som lever (2006),
side 244, 245 [COL 342].
«Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som
kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde» (Ef 5,15–16).
Hvordan kan vi anvende dette på vår situasjon?
Vi ble skapt fullkomne – mentalt, fysisk og åndelig. Synden har ødelagt det. En av
evangeliets gode nyheter er at Gud gjenskaper oss til det vi var ment å være.
LesApg 3,21 og Åp 21,1–5. Hvilket håp får vi i disse tekstene? Hvordan skal vi leve
mens vi venter?
Kristus arbeidet utrettelig for å løfte menneskene åndelig, mentalt og fysisk, alt som
en forløper til den endelige gjenopprettelsen ved tidens ende. Jesu helbredelser viser
at Gud vil vi skal leve så sunt som mulig. Derfor legger forvaltere seg til vaner for
sinn, kropp og sjel for å få en sunn livsstil.
For det første blir sinnet sterkere desto mer det blir brukt. Gjør det til en vane å
legge vinn på «alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte,
alt som er til glede og alt som fortjener ros» (Fil 4,8). Slike tanker gir fred (Jes 26,3)
og et «friskt hjerte gir kroppen liv» (Ordsp. 14,30). Gode sjelsvaner holder våre
krefter i best mulig stand.
For det andre viser gode helsevaner, f.eks. mosjon og riktig kosthold, at vi bryr
oss om oss selv. Mosjon reduserer f.eks. stress og blodtrykk, forbedrer sinnsstemningen
og er en eliksir som sannsynligvis motvirker aldring bedre enn apotekets
hyllevarer.
For det tredje vil forvalteren utvikle gode vaner som styrker sjelen. Løft sjelen til
Gud (Sal 86,4–5) og vent (Sal 62,5). Din sjel vil ha det godt når du er tro mot sannheten
(3 Joh 1,3) og vil «bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår
Herre Jesus Kristus kommer» (1 Tess 5,23).
Tenk på hva slags vaner du har lagt deg til og hvordan de påvirker deg åndelig,
fysisk og mentalt. Kan du gjøre noe for å få det bedre på noen eller alle disse
områdene? Hva kan du gjøre, og hvilke bibelløfter kan du bruke som kan gi større
livskvalitet mens du venter på den endelige gjenopprettelsen?
Selvdisiplin er et av de viktigste karaktertrekkene hos en forvalter. «For Gud ga oss
ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom»
(2 Tim 1,7). Det greske ordet for disiplin, sophronismos, opptrer bare her i NT. Dette
er evnen til å gjøre det som må gjøres med et balansert, sunt sinn som ikke vil
avvike fra Guds prinsipper. Selvdisiplin kan hjelpe oss å «skjelne mellom godt og
ondt» (Hebr 5,14), lese situasjoner og ydmykt motstå press og forstyrrelser, uansett
utfall. Daniel gjorde det som var rett til tross for løver, i motsetning til Samson, som
levde et nytelsessykt liv og viste lite selvbeherskelse eller vurderingsevne. Josef
gjorde det som var rett i Potifars hus, i motsetning til Salomo, som tilba andre guder
(1 Kong 11,4–5).
Les1 Kor 9,24–27. Hva sies om selvdisiplin? Hva står på spill?
«Verden domineres av selvisk nytelse. Den er full av fabler og villfarelser. Satan
setter stadig flere snarer for å ødelegge mennesker. Den som vil leve et hellig og
gudfryktig liv, må lære avhold og selvkontroll. Sinnet må ha lystene og lidenskapene
under kontroll. Slik selvdisiplin er helt nødvendig om vi skal kunne ha innsikt og
krefter til å forstå og etterleve de hellige sannhetene i Guds ord. Derfor er avhold
viktig under forberedelsen til Kristi gjenkomst.» – The Desire of Ages, side 101 [AO
4,75, 76].
Selvdisiplinen blir bedre med jevnlig øvelse. Gud har kalt oss til å «være hellige
i all deres ferd» (1 Pet 1,15) og sier: «Øv deg […] i gudsfrykt» (1 Tim 4,7). Forvaltere
må øve opp selvdisiplin like mye som idrettsutøvere og musikere. Ved Guds kraft og
egen innsats må vi disiplinere oss i det som virkelig betyr noe.
Hvordan kan vi overgi oss til Guds kraft, han som alene kan gi oss den selvdisiplinen
vi trenger for å leve som trofaste og gudfryktige forvaltere i en syndig
verden?
Enok og Noah gjorde det til en vane å vandre med Gud i en tid da få var trofaste i all
overfloden, materialismen og volden (1 Mos 5,24; 1 Mos 6,9). De forsto og tok imot Guds
nåde. Slik var de gode forvaltere av ting og oppgaver som var betrodd dem.
Opp gjennom tidene har folk vandret med Gud slik Enok og Noah gjorde. Daniel
og vennene hans «visste at de måtte ha en klar forstand og utvikle en kristelig karakter
for å kunne være representanter for sann gudstro midt blant hedenskapets falske
religionssystemer. Gud var deres lærer. De ba stadig, studerte samvittighetsfullt og
holdt seg nær Den usynlige. De vandret med Gud likesom Enok.» – Alfa og Omega,
bind 3, side 245–246 [PK 486].
«Vandre med Gud» er det forvaltere gjør, de lever med Gud hver dag. En klok
forvalter gjør det til en vane å vandre med Gud når forfallet hersker i verden, for det
er bare forbindelsen med Gud som kan holde oss fra å falle for tidens ondskap.
En trofast forvalter lever et liv i harmoni med Gud (Am 3,3). Vi må vandre i
Kristus (Kol 2,6), vandre i et nytt liv (Rom 6,4), vandre i kjærlighet (Ef 5,2), vandre
med visdom (Kol 4,5), vandre i sannhet (Sal 86,11), vandre i lyset (1 Joh 1,7), vandre
med integritet (Ordsp 19,1), vandre i hans lov (2 Mos 16,4), vandre i gode gjerninger
(Ef 2,10) og gå på den jevne sti (Ordsp 4,26).
Forslag til samtale
Hva er ydmykhet? Forklar dens betydning i forvalterens liv (Matt 11,29; Ef
4,2; Fil 2,3; Jak 4,10). Hvorfor er ydmykhet viktig i vår vandring med Gud? (Mi
6,8).
Samtal om hvordan vi kan hjelpe dem som har kjørt seg fast i dårlige, selvødeleggende
vaner. Hva kan dere som en lokal menighet gjøre for å hjelpe
disse menneskene?
Snakk om tid og tidens mysterier. Hvorfor går den så fort? Hvordan kan vi
forstå hva tid er? Og fremfor alt: Hvorfor må vi være gode forvaltere av den
relativt korte tiden vi har her i verden?
Raglan Waite er vaktmester ved Good Samaritan Inn, et senter for hjelp til hjemløse, som drives
av adventistene i Kingston, Jamaica.
Jeg var barnehjemsbarn og ble adoptert da jeg var seks. Adoptivforeldrene mine døde da jeg var
17. Jeg var sulten og lette etter mine biologiske foreldre.
På barnehjemmet fikk jeg vite hva mor het, men ikke hvor hun bodde. Så gikk jeg til fattigkontoret.
Der fikk jeg vite at mor og flere andre i familien fikk hjelp av kommunen. Hun sa også at
broren min var på skolen. Hun ville kontakte ham, så fikk han selv kontakte meg hvis han ville.
En dag kom en av lærerne bort til meg og sa: ”Er du Raglan? Vi er brødre.”
Carl var sju år eldre enn meg og ville ha meg med hjem. Der traff jeg mor, som hadde mentale
problemer. Carl var adventist og tok meg med i kirken. Medlemmene tok seg av meg. Jeg lærte å
lese bedre ved hjelp av bibelstudieheftet. Senere begynte jeg å gi bibelstudier.
22 år gammel var jeg gift, hadde et barn og arbeidet på en bensinstasjon. Jeg var også forstander
i menigheten. Vi vant tilbake 50 tidligere medlemmer i en landsby.
Livet falt i grus da jeg var 36. Jeg ble skilt og giftet meg på nytt. Jeg kranglet med en av
lederne i kirken, og forlot menigheten, men jeg holdt sabbaten, hjemme.
For tre år siden startet jeg en forretning sammen med en partner i Kingston. Min kone ble
igjen hjemme. Men forretningen gikk nedenom, og jeg klarte ikke å finne en ny jobb. Jeg mistet
mitt hjem, og stoltheten holdt meg fra å be min kone og slektninger om hjelp. Jeg sov på gata i tre
måneder.
En dag i parken pratet jeg med en hjemløs om hvor jeg kunne få et bad, klær og noe mat. Han
sa: ”Good Samaritan Inn, der får du mat.”
Folkene der var snille. Jeg fikk mat og klær. Det viste seg at de var adventister. Jeg gikk dit
jevnlig og ville gjøre gjengjeld, så jeg ryddet på tomta. Så gikk jeg i kirka igjen og ble døpt på ny.
I dag er jeg vaktmester ved Good Samaritan Inn. Jeg har kontor og leilighet her, og jeg har
forsonet meg med min andre kone. Det er godt å være Guds adoptivbarn.
En del av offeret i 2015 gikk til opprusting av Good Samaritan Inn i Kingston med lege og tannlegeklinikk.
Takk for at du hjelper oss å nå slike som Raglan.