Det som ble sådd blant tornebusker, det er den som hører ordet, men dette
livets bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt
(Matt 13,22).
Kjærligheten til penger og materielle ting kan komme fra ulike hold. Ellen G. White
beskriver djevelens knep for å lokke oss med materialismen: «Gå og gjør dem som
har jord og penger, beruset av livets bekymringer. Tegn verden i et mest mulig
tiltalende lys, slik at de samler seg skatter her og fyller hodet med jordiske ting. Vi
må gjøre vårt ytterste for at ikke de som arbeider i Guds sak, skal skaffe seg midler
de kan bruke mot oss. Hold pengene hos oss. Jo mer de får, desto mer vil de skade
vårt rike ved å ta fra våre undersåtter. La dem bli mer opptatt av penger enn å bygge
Kristi rike og utbre de sannhetene vi hater, så trenger vi ikke frykte deres innflytelse.
For vi vet at ethvert egoistisk, griskt menneske kommer under vår makt og blir
skilt fra Guds folk før eller siden.» – Counsels on Stewardship, side 154, 155.
Knepet virker. La oss se på disse farene og hva Guds ord sier, så vi kan unngå
denne åndelige fellen.
En populær tv-predikant har et enkelt budskap: Gud ønsker å velsigne deg, og beviset
på hans velsignelse er den overflod av materielle ting som du har. Med andre ord,
hvis du er trofast, vil Gud gjøre deg rik.
Denne ideen, og varianter av den, kalles velstandsevangeliet: Følg Gud, så gjør
han deg rik på verdslige goder. Dette er en falsk teologisk begrunnelse for materialismen
og sier egentlig: Vil du være materialistisk og ha det godt med det? Vel, vi har
«godt nytt» til deg.
Men å knytte evangeliet til garantert rikdom er en misvisende avledningsmanøver.
Dette rimer dårlig med Skriften og er en ego-teologi der en halvsannhet er iført
bibelsk kamuflasje. Kjernen i denne løgnen er kjernen i all synd: egoet og ønsket om
å sette seg selv over alt annet.
Velstandsevangeliet lærer at når vi gir til Gud, er vi garantert materiell rikdom.
Men da blir Gud en slags kaffeautomat som gjør vårt gudsforhold til en handel: Jeg
gjør A, og du lover å gjøre B til gjengjeld. Vi gir ikke fordi det er rett, men for å få
noe igjen.
Dette er velstandsevangeliet.
Les2 Kor 8,1–7. Hva skjer? Hva taler mot velstandsevangeliet? Hva mener Paulus
med vers 7?
De levde i den «dype fattigdom» (2 Kor 8,2), men de var likevel veldig sjenerøse og
ga mer enn de hadde råd til. Her og mange andre steder motbevises velstandsevangeliet,
som lærer at hvis du lever rett med Gud, kan man se det av dine materielle
goder.
Hvilke eksempler kan du finne på mennesker som er trofaste mot Gud uten å
være rike? Hva med dem som ikke er tro mot Gud, men likevel er rike? Hva burde
dette si oss om å bruke rikdom som en pekepinn på Guds velsignelser?
Vi trenger ikke Bibelen for å lære oss dette: bekymringene og rikdommen her i livet
er forbigående. Ingenting her er varig. «Vi har ikke det synlige for øye, men det
usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2 Kor 4,18). Vi er nærsynte
når vi retter blikket mot denne verdens bekymringer, i stedet for veien til himmelen.
Og få ting kan gjøre oss mer blinde for den veien enn rikdommens bedrag. «Verdens
mest patetiske menneske er en som kan se, men mangler visjon», sa Helen Keller.
Hun var blind. Bibelen er full av eksempler på personer som kunne se, men var
åndelig blinde.
«Noen elsker denne verden så høyt at kjærligheten til sannheten slukner. Etter
som skattene her øker, avtar interessen for den himmelske skatten. Jo mer de eier,
desto fastere klamrer de seg til det, som om de er redd for at den kjære skatten deres
skal bli tatt fra dem. Jo mer de har, desto mindre gir de til andre, for jo mer de har,
desto fattigere føler de seg. Dette er rikdommens bedrag! De vil ikke se og føle
behovene i Guds sak.» – Spiritual Gifts, bind 2, side 267.
Et sløret åndelig syn truer med å koste oss frelsen. Det er ikke nok at Jesus befinner
seg i synsfeltet. Vi må feste blikket på ham.
LesMatt 13,3–7 og 22. Hvilken fare advarer Jesus mot? Hvorfor er dette en felle
både rik og fattig kan gå i?
Først advarer Jesus om «dette livets bekymring» (Matt 13,22). Han vet at vi har
bekymringer, også økonomiske. De fattige bekymrer seg for det de ikke har, de rike
for hva de ellers måtte ønske seg. Vi må ikke la bekymringer «kvele ordet» (Matt
13,22) for oss.
For det andre advarer Jesus mot «rikdommens bedrag» (Matt 13,22). Rikdommen
som sådan er ikke ond, men den kan bedra oss og føre oss i undergangen.
Hvor i ditt liv kan du se «rikdommens bedrag»? Hva kan du gjøre for å beskytte
deg mot bedraget?
Som all synd fødes begjæret i hjertet. Det begynner inne i oss og arbeider seg utover.
Det var det som skjedde i Edens hage.
Les1 Mos 3,1–6. Hva gjorde Satan for å lokke Eva til synd? Hvordan har han brukt
de samme prinsippene gjennom tidene for å lure resten av oss?
«Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende
tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til
mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste» (1 Mos 3,6).
Hadde man ikke visst bedre, kunne man tro at reklamebransjen hadde lært å
selge av Eden-historien. Djevelen viste frem frukten på det forbudte treet slik at Eva
skulle få lyst på mer enn det hun hadde, og for å få henne til å tro at hun trengte noe
hun ikke behøvde. Smart! Hennes synd viser hvordan vi gir etter for begjæret: Jeg
ser, jeg ønsker, jeg tar.
Begjæret kan nok gå stille i dørene. Det ligger skjult bak kroppens slør. Men når
det bærer frukt, kan det ødelegge alt. Det kan skade relasjoner, etterlate sår hos våre
kjære og knuge oss med skyldfølelse etterpå.
Lar vi begjæret utfolde seg, overstyrer det alle prinsipper. Kong Akab så Nabots
vingård, ønsket seg den og sutret til konen fikk Nabot tatt av dage (1 Kong 21). Akan
kunne ikke motstå fristelsen da han så klær og penger, så han begjærte og tok det
(Jos 7,20–22). Begjær er en slags selvopptatthet.
«Hvis selvopptatthet er den vanligste formen for synd, er begjæret den vanligste
formen for egoisme. Dette antyder Paulus når han taler om «vanskelige tider» under
det siste frafallet [2 Tim 3,1]. Han sier at selvopptatthet er roten til alle tidens onder,
og at pengegriskhet er førstefrukten. ‘For da skal menneskene være selvopptatte og
pengegriske’ [2 Tim 3,2].» – John Harris: Mammon, (New York, 1849) side 52.
Hvorfor er det viktig å kunne se vår tilbøyelighet til begjær?
Det kan være like lett å være grisk som å puste. Og like naturlig. Men man kan knapt
forestille seg noe menneskelig trekk som minner mindre om Kristi sinnelag enn
griskhet. «Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig
for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom» (2 Kor 8,9).
Bare Herren kjenner den skaden griskheten har påført verden. Griskhet har ført
til kriger. Griskhet har fått folk til å begå forbrytelser som ødela både for dem og
deres familie. Griskhet kan være et virus som fester seg til vert og fortærer alt som
er godt, helt til det eneste som er igjen, er griskhet. Griskhet er en sykdom som vil
ha alt: lidenskap, makt og ting. Igjen: jeg ser, jeg ønsker, jeg tar.
LesMatt 26,14–16. Hva kan dette si oss om griskhetens makt?
Legg merke til Judas ord: «Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere?» (Matt
26,15). Snakk om å la griskheten styre alt annet! Nesten ingen har hatt slike privilegier
som Judas: Han levde sammen med Jesus, så hans mirakler og hørte ham
forkynne. Men se hva griskhet og begjær drev ham til.
«Jesus behandlet den fremtidige forræderen mildt og vennlig. I sin undervisning
tok han opp prinsipper for godgjørenhet som grep begjærets onde ved roten. Judas
fikk se hvor avskyelig griskhet er. Ofte skjønte han at Jesus skildret hans holdninger
og pekte på hans synd. Men han ville ikke bekjenne og avstå fra sin urettferdighet.»
– Alfa og Omega, bind 4, side 249-250 [DA 295].
Hvem er vel ikke grisk når de ikke passer seg for faren? Hvordan kan vi holde
griskheten i sjakk ved Guds nåde?
Tekstene sier mye om hvordan vi bør leve. Men se det som går igjen: selvbeherskelse.
Denne egenskapen kan være spesielt vanskelig når det gjelder grådighet, begjær
og ønsket om å eie ting. Bare selvbeherskelse (i tanke og handling) kan verne oss
mot de farene vi har beskrevet.
Vi kan bare utøve denne kontrollen når vi overgir oss til Herren og hans makt. Ingen
kan vinne seier på egen hånd. Vi trenger Den hellige ånds overnaturlige inngrep
i vårt liv hvis vi skal få seier over bedragene. «Dere har ikke møtt noen overmenneskelig
fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når
dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut» (1 Kor 10,13).
Les 2 Pet 1,5–9 enda en gang. Hva er den veien Peter peker på? Hva er trinnene,
og hvordan kan vi følge dem når vi kjemper mot griskhet og begjær?
Menneskets høyeste mål er å være glad og fornøyd. Men tilfredsstillelse bygget
på materialisme, fører ikke til målet. Innerst inne vet vi at det er slik, men vi jager
fremdeles etter ting: Jeg ser, jeg ønsker, jeg tar. Hva er enklere? Vi er som andre,
vi fristes av materialismen. Men stadig flere ting gir ikke lykke eller tilfredshet.
Nei, det skaper problemer. Da den rike unge mannen forlot Jesus, var han så skuffet
fordi han ikke fikk høre det han ville. «Materialistiske verdier er forbundet med en
gjennomgripende undergraving av folks ve og vel, fra manglende lykke og liten
tilfredshet med livet til depresjon og angst, til fysiske problemer som hodepine og
personlighetsforstyrrelser, narsissisme og asosial oppførsel.» – Tim Kasser: The
High Price of Materialism (Cambridge, Mass., 2002), side 22.
Materialistiske kristne drikker med andre ord stolt av velstandens brønn, men er
åndelig dehydrert. Men man blir ikke tørst av å drikke det vannet Kristus gir (Joh
4,14).
Forslag til samtale
Hva betyr velstandsevangeliet. Hvilke tekster bruker man for å markedsføre
det? Og hvilke bibelske eksempler motbeviser denne vranglæren?
Da hans første barn var noen få år, sa en mann: «Jeg har lært to viktige bibelske
sannheter av dette barnet. For det første at vi er født syndere. For det
andre at vi er født griske.» Hvem kan fortelle historier om hvordan selv barn
avslører hvor naturlig griske vi mennesker er? Hva sier dette om behovet for
Guds nåde?
«Hvis vi leter etter kilden til våre problemer, burde vi ikke teste folk for narkotika,
vi burde teste dem for dumhet, uvitenhet, griskhet og maktbegjær.»
Hva er det ved griskhet som er så skadelig, ikke bare for de griske selv, men
for omgivelsene? Nevn eksempler på at griskhet har ført til stor skade for alle
involverte?
Far forlot menigheten fordi kjæresten ble kritisert for
å gå i jeans i kirka. Han ble politimann, en stor muskelbunt
som sloss, røykte og drakk. Han lærte guttene
sine at man må være sterk for å overleve.
Ti år senere gikk foreldrene mine fra hverandre. Far
måtte få fjernet tre meter av tarmen. Så sviktet åndedrettet.
På 45 sekunder så han hele livet passere revy. Han så
sine synder og alle gangene han hadde avvist Jesus. Han
ble redd for fremtiden, men så kjente han to store hender
som nådde ham ovenfra. En stemme sa: ”Frykt ikke, du
er i min hånd.” Da fikk han pusten tilbake.
Etter sykehusoppholdet gikk far tilbake til kirken.
Men han var urolig for guttene sine. ”Du reddet meg,
hva med guttene mine?” sa han.
Jeg var 27 år og lastebilsjåfør. Jeg røykte, drakk og tok kokain og heroin. Broren min var djevletilbeder
med sorte klær, sorte lepper og fingernegler, 32 piercinger i ansiktet og sov med svarte
vegger og tak mens han hørte på tungrock.
Far tilbød oss bibelstudier, men vi takket nei. Det frustrerte ham, men da han leste Jes 49,25,
endret han taktikk. Der står det: ”Jeg vil stride mot dem som strider mot deg, og barna dine vil jeg
frelse.” Far overlot guttene sine til Gud.
Jeg kjente ikke Gud, og jeg visste ikke at far ba for meg. Men kort tid etter ble jeg med vennene
mine på maratonfest, fra en klubb til den neste, slik vi pleide.
Da jeg kom hjem på mandag, hatet jeg livsstilen min, og klokken 11 ba jeg: ”Herre, gjør noe,
for jeg kommer til å dø på gata i Puerto Rico eller bli smittet av en jente.”
Jeg vet ikke hva Jesus gjorde, men neste morgen var alt annerledes. Jeg hadde ikke lyst på tobakk,
alkohol og narko. Jeg ville bare tjene Jesus. Ti år senere er jeg 39 år og pastor i Puerto Rico.
Jeg har en fantastisk adventistkone og fem barn. Broren min tjener Gud i menigheten i Boston, og
for fem år siden døpte jeg min mor.
For lenge siden pleide far og jeg å spøke med at vi skulle gå på nattklubb og drikke sammen
når jeg ble stor. Nå går vi i kirken sammen. Hvis Jesus kan gjøre dette for meg, kan han gjøre det
for hvem som helst.
Kermyt har vært pastor i sju år og holder på med sin MA i teologi ved Antillean Adventist University.
En del av offeret 13. sabbat går til et innflytelsessenter.
Arroz con Gajdules (ris og erter) er
nasjonalretten i Puerto Rico.
Det er blå brostein i gatene.
Landet har ingen rovdyr, så de
importerte manguster fra India til
å holde reptilene på sukkerplantasjene
i sjakk.
Man viser respekt for sin samtalepartner
ved å stå tett inntil og kysse
dem på kinnet.
Verdens største reptil har tilhold i
Puerto Rico – lærskilpadden.