Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle
navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og
under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud
Faders ære! (Fil 2,9–11).
Gud kvier seg ikke for å si hva han mener om det å være besatt av penger og materielle
ting. Kristi ord til den griske rikmannen som samlet og samlet enda Gud hadde
velsignet ham, burde skremme noen hver: «’Uforstandige menneske! I natt kreves
din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’ Slik går det med den som samler
skatter til seg selv og ikke er rik i Gud» (Luk 12,20–21).
Man kan ikke både tjene Gud og pengene. Det er enten eller, Gud eller mammon.
Det er innbilning å tro at vi kan få begge deler. Lever vi et dobbeltliv, innhenter det
oss før eller siden. Vi kan lure andre, men ikke Gud, og en dag skal vi stå til regnskap.
Vi må velge, og desto lenger vi nøler og kommer med unnskyldninger, desto
strammere blir pengenes og griskhetens grep om sjelen. Troen krever at vi velger.
Og valget blir lettere hvis vi husker hvem Gud er, hva han har gjort for oss og hva
vi skylder ham.
«Det var Kristus som spente ut himlene og la jordens grunnvoller. Det var han som
plasserte verdenene i himmelrommet og formet blomstene på marken. Han ‘reiste
fjellene’ med sin kraft. ‘Havet er hans, han har skapt det’ (Sal 65,6; Sal 95,5). Det var
han som fylte jorden med skjønnhet og luften med sang. På alle ting på jorden, i
luften og på himmelhvelvet skrev han budskapet om Faderens kjærlighet.» – Alfa og Omega, bind 4, side 11–12 [DA 20].
Materielle ting er ikke onde i seg selv. Bibelen har et positivt syn på den materielle
verden, i motsetning til religioner som lærer at det fysiske er dårlig eller ondt, og
at bare åndelige ting er gode.
Det var jo Jesus som skapte den. Hvordan kan den være ond? Men som med alle
Guds gaver kan den bli misbrukt og benyttet til det onde, men dermed er ikke den
opprinnelige gaven ond. Bibelen advarer mot misbruk og forvrengning av Guds
skaperverk, men ikke mot tingene som sådan.
Tvert imot: Det var Gud som skapte verden, og han ville at hans folk skulle nyte
frukten og fordelene av skaperverket: «Så skal du glede deg over alt det gode som
Herren din Gud har gitt deg og ditt hus, både du og levitten og innflytteren som bor
hos deg» (5 Mos 26,11, se også 5 Mos 14,26).
Jesus er skaperen (Joh 1,1–3), og jorden er bare noe av det han har skapt. Hans
kreative evner gir ham et unikt perspektiv på livet og dem som lever i verden. Han
kjenner tingenes verdi og vet at han ga dem til oss for at vi skulle ha glede av dem.
Han vet også hva som skjer når vi misbruker gavene eller gjør dem til et mål i seg
selv, enda de skulle brukes til Guds ære.
Se på den fantastiske verden som omgir oss. Selv etter syndens herjinger kan vi
fortsatt se godheten i mye av den. Hva sier skaperverkets godhet om skaperens
godhet?
Som kristne tror vi at Jesus var fullt ut Gud og fullt ut menneske. Denne foreningen
av det guddommelige og det menneskelige gir ham et enestående perspektiv på det
som er viktig på jorden og for evigheten. Vi kan ikke forstå hvordan han kunne være
både Gud og menneske, men det gjør ikke noe. Mange forstår heller ikke aerodynamikkens
prinsipper, men de reiser likevel med fly.
«Her har vi to mysterier på én gang – at det er flere personer i treenigheten og at
Gud og menneske er ett i Jesu person […] Ingen roman inneholder noe så fantastisk
som inkarnasjonens sannhet.» – J. I. Packer: Knowing God (Downers Grove, Illinois,
1973), side 53.
En av grunnene til at Jesus kom til vår verden, var for å vise oss Guds omsorg og
kjærlighet og hvor opptatt han er av den enkelte. Gud var ingen kald og fjern guddom,
som noen trodde. Jesus åpenbarte vår Fars sanne natur.
Men Satan har forsøkt å skille mennesket fra Gud. Han har prøvd å frata ham
hans personlighet og fremstilt ham som en som ikke bryr seg. Han benytter alle
mulige midler og gjør alt han kan for at vi ikke skal oppleve Guds godhet og nåde. I
så måte er en overdreven kjærlighet til materielle ting et av Satans knep.
LesMatt 19,16–22. Hvordan kan Satan bruke vår kjærlighet til materielle ting til å
holde oss langt borte fra Herren?
Tenk at Jesus selv, Gud i menneskers skikkelse, talte med denne ungdommen som
nok visste at Jesus ikke var noen hvem som helst. Men hva skjedde? Han lot rikdommen,
kjærligheten til det materielle, få skille ham fra Gud selv. Kjærligheten til
verden gjorde ham så blind at han ikke ville det rette selv om han var lei seg for det.
Han var ikke lei seg fordi han mistet tingene sine (det gjorde han jo ikke). Han var
trist fordi han tapte sin sjel på grunn av tingene.
Hvordan kan både fattig og rik ha det rette forholdet til det som er i verden?
Gjeld er ikke et himmelsk prinsipp. Men Adam og Eva syndet, og en brutt lov
betydde døden. Dermed sto mennesket i gjeld til Guds rettferdighet. Vi var konkurs
og satt med en gjeld vi ikke kunne betale.
Guds kjærlighet utløste frelsesplanen. Jesus «gikk god for» oss (Hebr 7,22). Det
at Kristus kjøpte oss fri, er historiens viktigste transaksjon. Bare hans liv kunne
oppfylle det Guds rettferdighet krevde. Jesus betalte syndens gjeld som vi skyldte.
Rettferd og barmhjertighet møttes på korset. Universet hadde aldri sett noe så verdifullt
som det mennesket ble kjøpt fri med (Ef 5,2).
«Gud har tømt hele himmelens skattkammer ut over denne verden. Med Kristus
har han nemlig gitt oss hele himmelen. Slik har han kjøpt hvert eneste menneskes
vilje, følelsesliv og tankeliv.» – Ord som lever (2006), side 231 [COL 326].
Det greske ordet tetelestai i Joh 19,30 er blitt kalt det viktigste ordet noen sinne. Det
betyr: «Det er fullbrakt», og er det siste Jesus sa på korset. Hans siste ord viser at
oppgaven var fullført og at vår gjeld var betalt «fullt ut». Han sa det ikke som en
mann uten håp, han hadde fullført oppgaven med å kjøpe fri en fortapt verden. Når
vi betrakter korset, ser vi en fortidshendelse med nåtidsvirkning og fremtidshåp.
Jesus ga sitt liv for å gjøre ende på synden, døden og djevelens gjerninger én gang
for alle. Vi er frikjøpt enda vi ikke fortjener det (Ef 1,7). Å betrakte frelsens mirakel
er å stå på hellig grunn.
Kristus som løsningsmann er det beste bildet av Gud. Hans høyeste ønske er å
kjøpe oss fri. Dette avslører hans holdning til mennesket og hvor viktig forholdet til
oss er for ham. Med rettferdigheten skjedd fyllest, vender Kristus oppmerksomheten
mot vårt svar på hans offer.
Kristus betalte gjelden helt og fullt for alt det onde du noen sinne har gjort. Hva
må svaret ditt bli? (Se Job 42,5–6.)
Under konfrontasjonen med farao sa Gud: «For denne gangen vil jeg sende alle
plagene mine mot deg selv og over tjenerne dine og folket ditt, så du kan kjenne at
ingen er som jeg på hele jorden» (2 Mos 9,14).
Hva mente Herren med at «ingen er som jeg på hele jorden»?
«Menneskets begrensede sinn kan ikke fullt ut forstå alt som Den uendelige gjør.
Hans hellige vesen vil for alltid være et mysterium for selv det sterkeste intellekt og
det mest skolerte menneske.» – Testimonies for the Church, bind 5, side 698, 699.
Gud har ikke sin like (1 Kong 8,60). Han tenker, husker og gjør ting vi ikke
forstår. Gud er Gud uansett hva vi gjør på å forme ham etter vårt eget bilde. Han
har skapt alle snøfnugg, hjerner, ansikter og personlighetstrekk. Han er Gud, «han
og ingen annen» (1 Kong 8,60). Han er jo skaperen, og som skaper står han over
skaperverket.
Når vi ser på alt det Gud er, alt han eier og alt han gjør, er det bemerkelsesverdig at
han kunne få konkurranse. Men det får han, i den forstand at han må «konkurrere»
om menneskets kjærlighet og hengivenhet. Kanskje derfor sier han at han er en «nidkjær»
Gud (2 Mos 34,14). Gud skapte mennesket for at det skulle være fritt. Så vi
kan velge å tjene ham eller en annen. Dette er på et vis menneskets store problem: Å
velge å tjene andre guder heller enn å tjene den eneste Gud som er verdt å tjene, han
som skapte alt og eier hele universet. Derfor er han en nidkjær Gud.
Er det noe i ditt liv som konkurrerer med Gud om dine følelser? Hva er det?
Vi tilhører Gud, både i kraft av skapelsen og i kraft av frelsen. Og det er ikke bare vi
som tilhører Gud. Det gjør også alt det vi eier. Det eneste vi eier, er våre valg.
Ifølge verdslig tankegang eier vi våre eiendeler. Men det er et bedrag. Når vi tror
at vi eier våre ting absolutt, går vi mot Guds ord.
Det er Gud, ikke vi, som eier alt (Job 38,4–11). Vi er bare fremmede og innflyttere
(3 Mos 25,23), slik israelittene var i løftets land. Vi kan ikke engang trekke pusten
uten Gud (Apg 17,25). Han eier det vi tror vi eier. Vi er bare forvaltere, og derfor skal
vi håndtere materielle, og til og med immaterielle eiendeler til Guds ære.
«Alle ting tilhører Gud. Mennesket kan velge å se bort fra hans krav. Han gir dem av
sine rike velsignelser, og de kan bruke gavene til egoistisk nytelse. Men en dag skal
de avlegge rapport om sitt forvalterskap.» – Testimonies for the Church, bind 9, side
246.
Guds eierskap og vårt forvalteransvar forutsetter relasjoner, et forhold der han kan
bruke oss slik at det forbereder oss på himmelen og er til nytte og glede for andre.
Men utro forvaltere kan gjøre det vanskelig for eieren å få adgang til sine eiendeler.
I går så vi at Gud ikke presser sin vilje på oss. Han har skapt oss, og han har gitt oss
ting her i verden for at vi skal forvalte dem til han kommer tilbake. Det vi gjør med
dem, illustrerer vårt forhold til ham.
Tenk over hva det vil si at du egentlig ikke eier noe av det du har og at det tilhører
Gud. Hvordan bør du forholde deg til de tingene du eier?
Den skulle de ta vare på og forvalte (1 Mos 2,15). De skulle gjøre hagen beboelig.
Den oppgaven kan ikke ha vært så vanskelig. Gud ga dem en ny rolle og underviste
dem om ansvaret. Den nye familien ville finne lykke og mening i å stelle Edens
hage.
Det hebraiske ordet for «råde» (1 Mos 1,26; 1 Mos 1,28) betyr «å bringe under kontroll.»
Sammenhengen tatt i betraktning var dette ikke noen hard styreform, men et velvillig
styre som tok seg av Guds skaperverk. Dette ansvaret har ikke opphørt. Adam og
Eva skulle lære at Gud var eieren og at de var mellomledere eller forvaltere. Helt fra
første stund var det Guds tanke at de skulle ha ansvarsfulle oppgaver, men ikke som
eiere. De skulle vise Gud at de var trofaste forvaltere.
«Adam og Eva fikk Edens hage for å ta hånd om den. De skulle «dyrke og passe
den». Og de trivdes med oppgaven. Hjerte, sinn og vilje handlet i fullkommen
harmoni. De ble ikke trette av arbeidet. Timene gikk med til nyttige gjøremål og
samfunn med hverandre. Det var en behagelig jobb. Gud og Kristus besøkte dem og
pratet med dem. De hadde full frihet. […] Gud eide hjemmet deres i Edens hage. De
forvaltet det for ham.» – Manuscript Releases, bind 10, side 327.
Forslag til samtale
Gud eier verden. Hva sier det om vårt ansvar for miljøet? Bør vi unngå den politiske
fanatismen som nærmest tilber selve skaperverket? Hvilken holdning
bør vi ha til miljøvern?
Hva vil det si at Gud er en «nidkjær» (eng.: sjalu) Gud? Det er ikke alltid lett å
forstå, spesielt fordi vi oppfatter sjalusi som negativt, noe som vi bør unngå.
Hvordan skal vi forstå dette når det gjelder Gud, uten den negative bagasjen
som ofte følger med ordet?
Hvordan kan vi lære å skille mellom riktig bruk og glede over de fysiske tingene
som Gud har skapt og misbruk av dem? Hvorfor er skillet viktig?
Det var en stor dag i unge Leticias liv da moren
sendte henne til Belize for å bo hos slektninger.
Moren var streng søndagsholder, og Leticia ville feste
som andre jenter.
I Belize kunne hun feste og følte seg fri, men tanken
plaget henne: ”Enn om jeg dør i natt?”
En dag begynte et par adventister å besøke Leticias
onkel og tante. Leticia var 17 år og tyvlyttet fra rommet
sitt. ”Det er da ikke det Bibelen lærer om tungetale,”
tenkte hun. Hun gikk inn på stuen og sa det. Dermed ble
hun med på samtalen. Snart gikk hun i kirka og ville bli
døpt.
Men slektningene sa at adventistene var en sekt, og at hun ikke behøvde å regne med dem hvis
hun tok dåp. Det var en kamp. Da dåpsdagen kom, bestemte hun seg for heller å gå på fest.
”Men Gud ga meg ikke fred før jeg gikk og ba om dåp,” sa hun. Pastoren spurte: Er du sikker?
Jeg var sikker, jeg er så glad at jeg fikk en ny sjanse.”
Slektningene var rasende. De serverte svinekjøtt og spekk, og hun levde på kjeks og melk i
ukevis. Ordentlig mat fikk hun bare på sabbatene, da folk ba henne med hjem.
”Det var da jeg lærte at man alltid skal holde døren åpen for nydøpte, for man vet aldri hvordan
de har det. Bli kjent med dem og vis dem kjærlighet.”
Leticia dro hjem til moren i Guatemala. Gud velsignet henne. Der traff hun sin fremtidige
mann. Hun ble sykepleier og drev menighetsplanting i Guatemala og Belize sammen med mannen.
De har ført 1000 mennesker til dåp. Mannen er død nå, men hun er en aktiv 60-åring. I 2016
ga dronning Elisabeth henne en utmerkelse for hennes arbeid i lokalmiljøet. ”Men det som virkelig
inspirerer meg, er tanken på at Gud sier: ’Gå og gjør dette for meg.’ Jeg vil at han skal kunne
si: ‘Bra, du gode og tro tjener!’ Jeg vet det var en grunn til at Gud kalte meg for 43 år siden, og
kjærligheten blir større for hver dag som går.”
Belize fikk del av offeret i 2015. Takk for at dere støtter landet med deres misjonsgaver.