Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi
gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter
(1 Tess 2,4).
Adam og Evas første jobb var et forvalteroppdrag. De skulle ta seg av hagen og skaperverket.
De eide ikke noe av det, men de skulle nyte det og herske over det (1 Mos
2,15). De var forvaltere av det Herren hadde betrodd dem.
Denne uken vil vi se nærmere på hva en forvalter er, men etter syndefallet, etter
at våre første foreldre måtte forlate Edens hage. Vi er også forvaltere, men vi er
forvaltere i et ganske annet miljø enn Adam og Eva.
Hva er forvaltning? Enkelte bibelske personer belyser det ut fra hvordan de levde.
Andre tekster sier det tydeligere. Når vi blir Guds forvaltere, flyttes fokuset fra verden
og dens materialisme over på skaperen og hans oppdrag. Gud gir oss et oppdrag,
slik han også ga Adam og Eva et oppdrag. Siden syndefallet har forvaltningen endret
natur, for i tillegg til ansvaret for den materielle verden skal vi også være gode forvaltere
av åndelige sannheter.
Ordet «forvalter» finnes bare et fåtall ganger i GT. I de fleste tilfeller er det avledet
fra uttrykket: den som er «på huset». Man er altså ansvarlig for driften av et hus,
altså en «forvalter» (1 Mos 43,19; 1 Mos 44,1; 1 Mos 44,4; 1 Kong 16,9). Forvalteren hadde ansvaret
for husholdningen og sin herres eiendeler, og han skulle gjøre som han ble bedt om.
Definisjonen av en forvalter finner man ved å se på forvalterens kjennetegn. Man
kan ikke skille mellom forvalter og forvaltning, for den viser deres identitet.
Noen av kjennetegnene på en forvalter går klart frem av GT. For det første var
det en meget ansvarsfull stilling (1 Mos 39,4). Forvalterne ble valgt ut fra evner,
og eierne viste dem respekt og tillit fordi de fikk arbeidet unna. Dessuten visste
forvalterne at det som var betrodd dem, tilhørte eieren (1 Mos 24,34–38). Dette er
den største forskjellen på en forvalter og en eier. Forvaltere kjente sin stilling. Når de
tilranet seg det som var betrodd dem, ble tillitsforholdet mellom dem og eieren brutt,
og forvalterne ble avsatt (1 Mos 3,23; Hos 6,7).
LesJes 22,14–18. I Hiskias regjeringstid ble Sjebna utnevnt til både forvalter og
kasserer, to viktige oppgaver. Hva skjedde da han misbrukte sin stilling?
«En forvalter identifiserer seg med sin herre. Han tar på seg forvalterens forpliktelser,
og må handle i sin herres sted og gjøre som hans mester ville ha gjort hvis han
hadde vært til stede. Hans mesters interesser blir hans interesser. Forvalteren har en
høy stilling fordi hans mester stoler på ham. Hvis han på noe vis handler egoistisk
og utnytter de fordelene det gir å håndtere sin herres ting til egen vinning, har han
misbrukt tilliten.» – Testimonies for the Church, bind 9, side 246.
Hvordan kan vi best lære at vi er forvaltere av det vi har her i livet? Hva burde
dette få å si for alt vi foretar oss?
Hovedordene for «forvalter» i NT er epitropos (tre ganger), og oikonomos (ti
ganger). Begge ordene beskriver stillinger med lederansvar som forvalteren er
betrodd av eieren.
Både i GT og NT kjenner man forvaltere på det de gjør. NT skildrer forvalteren
ut fra forpliktelser (Luk 12,48) og forventninger (1 Kor 4,2). GT er mer opptatt av å
erklære Guds eierskap enn å beskrive oss direkte som hans forvaltere. Selve forvalteren
er mye godt den samme i begge testamentene, men NT utvider begrepet ut over
husbestyrerens oppgaver.
I lignelsen om den uærlige forvalteren (Luk 16,1–15) gir Jesus en utvidet definisjon
av forvalter. Her handler det ikke bare om en forvalter som unnslipper en
økonomisk katastrofe, men også om dem som unnslipper åndelig katastrofe ved en
klok tro. En vis forvalter forbereder seg på fremtiden og Jesu gjenkomst, ikke bare
livet her og nå (Matt 25,21).
«Skal jeg åpne meg for Den hellige ånd slik at alle de evner og krefter som Gud har
betrodd meg, kan vekkes til live? Jeg er Kristi eiendom og arbeider for ham. Jeg
forvalter hans nåde.» – Fundamentals of Christian Education, side 301.
Jesus bruker også uttrykket forvalter («tjener») i overført betydning (Luk 12,35-
48). Han sier at den vise forvalteren er forberedt på Menneskesønnens gjenkomst
og beskriver den utro tjeneren som en som ikke lenger bryr seg, siden mesteren har
utsatt hjemreisen. Den utro forvalteren tyranniserer og skjeller ut sine omgivelser.
Han er ikke lenger et eksempel på gode gjerninger og forvalter ikke Guds nåde.
Når vi tar imot Kristus, er vi forvaltere og kalt til å håndtere Guds ting. Men det
viktigste er dette: Vi skal forvalte kristenlivets åndelige realiteter som forberedelse
til himmelen.
Les Luk 12,45. Hvorfor må vi syvendedags-adventister, som ofte strever med
følelsen av en «utsettelse», være spesielt forsiktige med å falle for dette
bedraget?
LesKol 2,2–3 og 1 Tim 3,16. Hva sier disse tekstene om hva et «mysterium» er? At
det er et mysterium, sier noe om grensene for hva vi kan vite om det. Hva?
Sofar fra Na’ama sier til Job: «Kan du lodde Guds mysterier» (Job 11,7, eng. overs.).
Ordet «mysterium» betyr forvirrende, uklart, ukjent, uforklarlig eller uforståelig.
Guds mysterier er nedtegnet i Skriften, men vi fatter dem ikke fullt ut. Det er derfor
de er mysterier. Det er som om vi er en nærsynt person som ser på himmelen i håp
om å skjelne den minste detalj. Vi kan ikke se så langt, med mindre Gud åpenbarer
det for oss.
Hva sier 5 Mos 29,29 om hva som er åpenbart for oss?
Vi forvalter ting vi ikke forstår fullt ut. Vi vet bare det som er åpenbart. Vår største
forvaltningsoppgave er å leve «som Kristi tjenere og forvaltere av Guds mysterier»
(1 Kor 4,1).
Gud vil at hans forvaltere skal bevare, undervise, beskytte og ha omsorg for guddommelig
sannhet som han har åpenbart. Den måten vi gjør det på, er vår forvaltning,
og vi «skal eie troens mysterium i en ren samvittighet» (1 Tim 3,9).
Det største av alle mysterier er at alle kan oppleve Kristus, «håpet om herligheten». Frelsesplanen er overnaturlig, og vi kan ikke forstå den fullt ut. Han som
skapte alt (Joh 1,1–3), kom ned til vår verden og ble «kjøtt og blod» (Ellen G. White,
Manuscript Releases, bind 6, side 112) for så å gi seg selv som et offer for menneskehetens
synder. Dette rommer mysterier som neppe noe skapt vesen noen sinne
kommer til å forstå fullt ut. Selv englene gransker for å forstå mysteriet om hvorfor
Jesus kom til jorden (1 Pet 1,12). Men det de vet, får oss til å prise Herren for hans
herlighet og godhet (se Åp 5,13).
Du er kalt til å forvalte evangeliet. Hvilke oppgaver fører det nødvendigvis med
seg?
Når vi tenker på forvaltning, tenker vi på ting, og det kan nok stemme. Men vi har
sett at forvaltningen er mer enn det. Materielle goder kommer fra Gud. Det gjør
også immaterielle gaver, som vi ikke kan fange med våre sanser. Det immaterielle
er åndelige verdier som Gud gir oss (1 Pet 4,10) for at vi skal utvikle Kristi sinn og
bli det folket vi kan bli i ham. Derfor må vi håndtere immaterielle gaver enda mer
forsiktig enn materielle. For de er mye mer verdifulle.
LesEf 6,13–17. Hva har Gud gitt oss for at vi skal forvalte det? Hvorfor er riktig
bruk av disse tingene så viktig?
«Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23). Verden og alt den
tilbyr, kan ikke gi oss den friheten vi har i Kristus. Vi er frikjøpt, det er en gave Gud
gir oss, og noe mer verdifullt har vi ikke. Det må alltid stå klart for oss. Det hjelper
oss også å bevare perspektivet når vi forvalter alt det andre som Gud også har gitt
oss.
«Bare i lyset som skinner fra Golgata kan vi lese naturens undervisning rett. La
fortellingen om Betlehem og Golgata få vise hvordan det gode kommer til å seire
over det onde, og at alle våre velsignelser er en frelsens gave.» – Utdanning for livet,
side 54 [Ed 101].
Når vi er frikjøpt, er det fordi Jesus betalte med sitt liv. Paulus sier det klart og
tydelig: «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik
er Guds nåde» (Ef 1,7). Ordene «vi har», betyr at vi har «friheten». Den er en gave
fra Gud. Da er det viktig at vi beholder «Guds fulle rustning» på (Ef 6,11), slik at
den onde ikke kommer og tar fra oss friheten. Det kan han bare gjøre hvis vi godtar
det, og det skjer bare hvis vi ikke holder oss til det som er åpenbart i «Guds ord» (Ef
6,17). Vårt beste vern er å følge det lyset vi har fått, i tro.
Les Ef 6,13–17 igjen. Hvordan tar vi på Guds rustning, og hvordan forvalter vi alt
det vi har fått i og med den rustningen?
Kloke forvaltere kjennes på viljen til å påta seg moralsk ansvar. Å akseptere personlig
ansvar består i det valget vi gjør og de handlingene vi utfører. Det er en
anerkjennelse av sammenhengen mellom årsak og virkning. Villighet til å akseptere
personlig ansvar er et kjennemerke som vi ikke kommer utenom når vi skal si hva
en forvalter er, for han må være målrettet og ha eierens beste for øye. Derfor er slik
villighet et valg som kjennetegner det forholdet en forvalter bør ha til Gud.
«Gud vil at mennesker skal ha et direkte forhold til ham. I all sin omgang med
mennesker anerkjenner han prinsippet om personlig ansvar. Han oppmuntrer oss til
å føle oss personlig avhengige av ham, og se behovet for personlig veiledning. Han
gir sine gaver til den enkelte. Alle har fått et hellig forvalteroppdrag. Hver enkelt
skal utføre oppdraget i tråd med giverens retningslinjer, og den enkelte må selv
avlegge regnskap for Gud» – Testimonies for the Church, bind 7, side 176.
Når vi blir forvaltere, overlater vi ikke ansvaret til et annet menneske eller en
organisasjon. Vi har et personlig ansvar overfor Gud, og det vil vise seg i all vår
omgang med andre (1 Mos 39,9, se også Dan 3,16). Vi utfører oppgaven som best vi
kan. Den suksess som Gud ønsker, avhenger mer av vår tro og renhet enn av intelligens
og talent.
Les2 Kor 5,10. Hvordan skal dette forstås i lys av hva det vil si å være en klok
forvalter?
Teologer og filosofer har diskutert spørsmålet om den frie viljens betydning i
århundrer. Men Skriftens tale er klar: Vi har fri vilje og fritt valg. Ellers gir det
ingen mening å snakke om å bli dømt etter våre gjerninger. Så vi har et personlig
ansvar for å ta de riktige avgjørelsene i alt vi gjør, ved Guds nåde. En del av dette
går ut på å være trofaste forvaltere av det Mesteren eier.
Det ordet som er oversatt «forvalter» i visse GT-tekster, kommer ikke fra ett
enkelt ord, men fra uttrykket: asher al bayt: «den som er på eller over et hus». For
eksempel kan 1 Mos 43,19 oversettes: «De gikk bort til bestyreren for Josefs hus
og snakket med ham ved inngangen til huset». Hva er vel viktigere for en person
enn hans hus hvis man forestiller seg at familien som bor i huset, er en del av selve
huset? Derfor er en forvalter en person som betros noe veldig verdifullt som ikke
er hans. Dette gjør ansvaret enda større enn det ville ha vært om forvalteren hadde
ansvaret for sine egne eiendeler.
Den samme tanken fortsetter inn i NT. «NT tar GTs tanker og forbinder dem med
det første århundres tanker, begreper og ord. Dette gjør Bibelens lære om forvaltningen
større og rikere. De greske ordene som oftest brukes i forbindelse med forvaltning,
er avledet fra oikos og oikia, «hus». Oikonomos er en som styrer i huset: forvalteren
eller bestyreren. Oikonomia er det abstrakte substantivet, «husbestyrelse»,
og det har ofte en mye bredere betydning.» – Handbook of Seventh-day Adventist
Theology (Hagerstown, Md., 2000), side 653.
Forslag til samtale
Hva svarte Adam da Gud spurte hva han hadde gjort (han tok ikke ansvaret
for å ha spist av den forbudte frukten)? 1 Mos 3,12. Det er interessant at noe
av det første mennesket sier som en følge av synden, er et forsøk på å gi en
annen skylden. Hva sier svaret om hvor villig han er til å ta personlig ansvar
for sine handlinger? Hva burde det også si oss om hvor villige vi er? Hvordan
kan vi unngå å klandre andre for våre feil?
Snakk litt mer om hva det vil si å være forvaltere for ting som ikke er materielle,
men åndelige. Hvordan «forvalter» vi åndelige verdier?
Tenk på de tre englebudskapene i Åp 14,6–12. Hvilke viktige sannheter skal
vi forvalte?
Hvorfor er det så viktig for oss å tro og stole på åndelige ting som vi ikke forstår
fullt ut? På hvilke andre områder gjør vi det hele tiden?
Mercedes Ruiz er innfødt mayaindianer. Hun var
kokk på Radisson-hotellet og ville lære Gud bedre
å kjenne. Hun leste om Daniel som fastet og ba. Hver
dag gjentok hun bønnen i Dan 9,19.
En søndag etter gudstjenesten så hun løpesedler
på fortauet. Adventistene skulle starte møteserie den
kvelden. Hun gikk på alle møtene og bestemte seg for å
bli døpt.
Avdelingssjefen ble sint da hun sa at hun ikke ville
arbeide på lørdager lenger, så hun skrev oppsigelse og
ga den til toppsjefen. Han leste den, krøllet den sammen
og kastet den i papirkurven med ordene: ”La oss si at du
ikke ga meg dette. Du får lørdag fri pluss mer i lønn.
Da avdelingssjefen fikk høre at Mercedes hadde fått
lørdagsfri, ble hun rasende og økte arbeidsmengden hennes.
Mercedes ba Gud om kraft.
En dag hun kom på jobb, fikk hun høre at sjefen var død. Hun hadde vært gift og hadde tre
barn, men hadde dratt på stranda med en annen mann kvelden før. Der var de blitt skutt av bevæpnede
ransmenn som var på flukt fra politiet og ville ha bilen deres.
Freden senket seg over arbeidsplassen. Men noen år senere ble Mercedes alene da mannen
døde og barna flyttet hjemmefra. Hun overga seg til Jesus igjen og ba pastoren om et bibelstudium.
Han skulle komme fredag kveld. Mercedes tenkte at dette måtte hun da dele med andre, så
hun fikk reist et telt i hagen og ba naboene komme.
Pastoren ble overrasket da han så alle menneskene, og da bibelstudiet var slutt, fortalte han at
neste møte ville bli neste fredag. Nå var det Mercedes som ble overrasket. Hun trodde det skulle
være en engangsforeteelse.
Gruppen vokste for hvert møte. De hadde ikke noen kirke der i byen, så Mercedes startet
husmenighet hjemme. 16 mennesker ble døpt. Men hun ville mer, så hun ble misjonspioner for
mayaindianerne og er nå leder for en voksende mayamenighet i hovedstaden Belmopan i Belize.
”Jeg elsker misjonsarbeid,” sier Mercedes.
I regnskogen i Belize finnes det
over 500 orkidéarter.
Over 400 fiskearter lever ved
Belizes barriererev.
Cashew-treet vokser i skogene.
Cashew er frø fra cashew-eplet.
Eplet er spiselig, men skallet er
giftig og må fjernes først.
Great Blue Hole utenfor kysten
av Belize er ett av verdens ti mest
populære steder for dykkere. Det
er 300 meter bredt og 125 meter
dypt. Det er verdens største kjente
synkehull under vann.