Så skal dere se på oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds mysterier. Av
forvaltere kreves det at de viser troskap (1 Kor 4,1–2).
Forvaltere har sitt varemerke, sine kjennetegn, akkurat som handelsverdenen opererer
med merkenavn og symboler. Mange har blitt berømt ved å forvandle seg til en
merkevare.
Kristne forvalteres varemerke er at de gjenspeiler Kristi kjærlighet, takket være
sitt forhold til ham. Når vi lever og praktiserer Kristi egenskaper, vil vårt liv avsløre
varemerket vårt. Det er også hans varemerke: vår identitet går i ett med hans (1 Kor
6,17).
Denne uken ser vi på trekk ved Guds forvaltere som utgjør deres merkenavn. Disse
egenskapene inspirerer oss til å se frem til Jesu gjenkomst og utføre det arbeidet
som er oss betrodd som trofaste forvaltere av hans sannhet. Hvert enkelt kjennetegn
beskriver et dypere forhold vi kan ha til ham som kom for å finne og redde de fortapte.
Jo mer vi studerer disse egenskapene, desto større del av vårt liv blir de. Guds
vesen er kjærlighet, og i all sin dynamikk vil det bli vårt varemerke og påvirke alle
sider av livet, nå og for alltid.
«Av forvaltere kreves det at de viser troskap» (1 Kor 4,2). Det er viktig at trofaste
forvaltere kjemper og vinner «troens gode strid» (1 Tim 6,12). «Trofasthet» er Guds
eget vesen, og en slik egenskap skal også vi utvikle fordi han arbeider i oss. Å være
trofast betyr at man er tro mot det man vet er rett, spesielt når åndskampen tilspisser
seg.
Det kommer åndelige konflikter mellom rett og galt, godt og ondt. De er en del av
troens gode strid. Den beslutningen som kjennetegner forvaltere i alle situasjoner,
er beslutningen om å være trofast. Elsker du rikdom, må du være trofast mot Gud og
det han sier om farene ved kjærligheten til penger. Hvis du ønsker berømmelse, så
vær trofast mot det Guds ord sier om ydmykhet. Hvis du sliter med vellystige tanker,
så vær trofast mot løftene om hellighet. Hvis du vil ha makt, vær trofast mot det Gud
sier om å være alles tjener. Valget mellom å være tro eller utro må ofte tas i brøkdelen
av et sekund, og følgene må vi ofte leve med for alltid.
På hebraisk betyr «trofast» å ha tillit. Den samme hebraiske roten gir oss ordet
«amen», og det betyr egentlig å være «solid» eller «fast». Trofasthet betyr at vi har
blitt satt på prøve og fremdeles forplikter oss på Guds plan.
Da Martin Luther forberedte seg på å tale for keiseren, «leste han Guds ord, så
over sine skrifter og forsøkte å utforme sitt svar slik at det ble riktig […] Han holdt
seg nær til Skriften […] og med følelse la han sin venstre hånd på den hellige boken
og løftet den høyre mot himmelen. Han lovte å være tro mot evangeliet og bekjenne
sin tro åpent, selv om han skulle bli nødt til å besegle sitt vitnesbyrd med sitt eget
blod.» – J. H. Merle Daubogen, History of the Reformation (New York, 1846), bind
2, bok 7, side 260.
Les Åp 2,10. Hva bør ordene om å være «tro til døden» bety for oss i vår vandring
med Herren?
«Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg
til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Matt
6,24). Hva sier teksten om hvor mye troskap mot Gud betyr?
Vi vet at Guds navn betyr «nidkjær» (2 Mos 34,14). Dette burde tjene som en oppfordring
til troskap. Troskap mot en «nidkjær» Gud er troskap i kjærlighet. I troens
gode strid viser troskapen hvem vi er og oppmuntrer oss til å bli på vår post.
Vår troskap er viktig for Gud (1 Kong 8,61). Den er ikke en kontrakt som prøver
å dekke alle eventualiteter, og heller ikke bare en liste med regler. Den er snarere et
synlig uttrykk for tro og engasjement.
Les1 Krøn 28,9. Hva sier dette om betydningen av lojalitet?
Der det er troskap, er sviket en mulighet. Lojalitet er som kjærlighet. Den må være
frivillig, ellers er det ikke ekte troskap. I krig hender det at soldatene ved fronten
tvinges til å bli og kjempe. Ellers blir de skutt. De gjør sin plikt, men ikke alltid av
troskap. Men det er ikke slik lojalitet Gud ber om.
Job forutså ikke katastrofene som skulle ødelegge familien, hans eiendom og
helsen. Han kunne ha gitt troen, kjærligheten og engasjementet på båten, men hans
troskap mot Gud var en urokkelig moralsk beslutning. Han var ærlig og kviet seg
ikke for å lovprise Gud offentlig, men sa de berømte ordene: «Om han dreper meg,
vil jeg likevel sette min lit til ham» (Job 13,15, eng. overs.). Hans troskap i møtet
med katastrofen viser en lojal forvalter på sitt beste.
Still deg spørsmålet: Hvor tro er jeg mot Herren, som døde for meg? Hvordan kan
troskapen bli mer synlig?
Vi kan eie mye verdifullt. Helse, kjærlighet, venner, en stor familie – alt dette er
velsignelser. Men noe av de viktigste er nok en ren samvittighet.
LesHebr 10,19–22 og 1 Tim 4,1–2. Hva betyr det å ha en «vond samvittighet» og
en «avsvidd samvittighet»?
Vår samvittighet er en slags indre overvåkningsskjerm for vårt liv. Samvittigheten
må være forbundet med en høy og fullkommen norm: Guds lov. Gud skrev loven
på Adams hjerte, men synden utslettet den nesten – ikke bare hos ham, men hos
etterkommerne hans. Bare fragmenter av loven ble igjen. «[Hedningene] viser med
dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten
deres» (Rom 2,15). Jesus lykkes der Adam mislyktes fordi han hadde Guds lov «i
[sitt] indre» (Sal 40,8).
Hva er den eneste løsningen på dårlig samvittighet? Se Hebr 9,14.
«Samvittigheten er et rom fullt av spindelvev. Vi må gå inn. Sjelens vinduer skal
lukkes mot jorden og åpnes på vidt gap mot himmelen slik at rettferds sols lyse
stråler kan slippe til. […] Sinnet må holdes klart og rent så det kan skille mellom godt
og ondt.» – Mind, Character, and Personality, bind 1, side 327, 328. Når Guds lov er
skrevet i den troendes hjerte (Hebr 8,10), og når man prøver å følge denne loven, får
man som regel en ren samvittighet.
Hvis du noen gang har vært plaget av dårlig samvittighet, vet du hvor forferdelig
det kan være at den alltid er der og ikke gir deg fred. Fest blikket på Jesus og
hans død på korset for deg og din synd. Hvordan kan dette hjelpe deg å slippe fri
fra en dårlig samvittighet?
«Abel var lydig og knelte ved alteret med lammet slik Gud hadde sagt. Men Kain
var rasende og knelte ved alteret sitt med frukten. Begge kom med et offer, men bare
en av dem hadde gjort som Gud sa. Det drepte lammet ble tatt imot, men markens
grøde ble avvist. Begge to forstod hva ofringene skulle bety, men bare én gjorde som
Herren hadde sagt (1 Mos 4,1–5).
Abel døde fordi Kain ikke ville godta Guds plan i lydighetens skole og bli frelst
ved Jesu Kristi blod som sonofrene var et forbilde på. Kain ville ikke utøse blod som
symbol på Kristi blod som skulle gis for verden.» – The SDA Bible Commentary,
bind 6, side 1109.
Lydighet begynner i hodet. Med forstanden påtar man seg ansvaret for å gjøre det
en høyere myndighet sier. Lydighet innebærer et forhold til en autoritetsfigur og vilje
til å gjøre som vedkommende sier. Når det gjelder forholdet til Gud, er lydighet en
frivillig handling som bygger på kjærlighet og former vår oppførsel etter moralske
krav. Lydighet mot Gud må være så konkret som han vil, og ikke bare når vi tenker
eller ønsker det selv. Kain er et godt eksempel på en som gjør som han selv vil i
stedet for å gjøre som Gud sier.
Les1 Joh 5,2–3 og Rom 1,5; Rom 10,16–17. Hva sier dette om lydighetens betydning for
oss, som blir frelst av tro uten lovgjerninger?
Vi adlyder ikke for å bli frelst, vi adlyder fordi vi er frelst. Lydighet er moralsk tro
uttrykt i praksis. Samuel sa til Saul: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer
like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å
lytte er bedre enn fett av værer» (1 Sam 15,22).
Hva mente Samuel med at «å adlyde er bedre enn slaktoffer»? Hva burde det si
oss som kan hjelpe oss så vi ikke faller for det falske evangeliet om billig nåde?
LesLuk 16,10–12. Hva sier dette om å være pålitelig? Hvorfor er denne egenskapen
så viktig for en trofast forvalter?
Pålitelighet som prinsipp går igjen i hele Bibelen. For eksempel: I en historie ble fire
levitter satt til å være portvakter og holde vakt i helligdommen om natten. De skulle
passe rommene som var fulle av skatter og oppbevare nøklene som skulle åpne
dørene om morgenen (1 Krøn 9,26–27). De fikk oppgaven fordi de ble regnet som
pålitelige.
Pålitelighet er et kjennetegn på en god forvalter. Pålitelige forvaltere forstår hvor
viktig oppgaven deres er. De forstår at Gud er pålitelig, og de vil prøve å være likedan
(5 Mos 32,4; 1 Kong 8,56).
Pålitelighet innebærer et modent sinn. Det er den beste egenskapen en person
kan ha i utenforståendes øyne. Når du avspeiler Guds sinn, gjør du det du sier du vil
gjøre, uansett omstendigheter eller mennesker som vil ha deg til å gjøre noe annet
(2 Kong 12,15).
Overhodene i to verdensriker regnet Daniel for pålitelig. Hele livet gikk han for å
være en pålitelig rådgiver som fryktløst talte klokt og sant til kongen, den rake motsetning
til spåmennene og magikerne ved hoffet. Pålitelighet er etikkens kronjuvel.
Ingenting sier så mye om dine moralske prinsipper. Denne kvaliteten hos en forvalter
viser seg ikke over natten. Den utvikles når man er trofast i det små.
Andre merker at vi er pålitelige. De respekterer oss og har tillit til oss fordi de vet
at vi ikke lar oss rokke så lett av folks synsing, moter eller smiger. Å være pålitelig
er altså et uttrykk for karakteren i enhver oppgave her på jorden og en forberedelse
til himmelen. «Vi skal være pålitelige, trofaste undersåtter i Kristi rike, slik at de
som er opptatt av verdens visdom, kan få et sant bilde av gudsrikets medlemmer
og hvor rikt, godt, barmhjertig, ømt og høflig deres liv er.» – Testimonies for the
Church, bind 6, side 190.
Tenk på et pålitelig menneske du kjenner personlig. Hva kan dette mennesket
lære deg så du kan bli mer pålitelig, du også?
Et annet kjennetegn på en god forvalter er ansvarlig opptreden.
«Satan har alltid prøvd å få oss til å tenke mindre på Jesus og mer på mennesker.
Han vil frata dem deres personlige ansvar. Satan klarte det ikke da han fristet Guds
Sønn, men det gikk bedre da han kom til syndige mennesker. Kristendommen ble
fordervet.» – Early Writings, side 213.
Med Kristus som midtpunktet i vår eksistens er vi åpne for hans råd. Resultatet
blir at vår tro, troskap, lydighet, rene samvittighet, pålitelighet og individuell ansvarlighet
kommer til syne i vårt liv. Som forvaltere blir vi fullvoksne i Guds hånd (Sal
139,23–24).
Det personlige ansvar er et viktig bibelsk prinsipp. På jorden var Jesus personlig
ansvarlig overfor Faderen (Joh 8,28). Vi er ansvarlige for hvert unyttig ord
(Matt 12,36). «Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye
er betrodd, skal det kreves desto mer» (Luk 12,48). Men den største trusselen mot
det personlige ansvar er tendensen til å overlate ansvaret til andre. «Dere skal være
oppmerksom på at det ikke er vår egen eiendom som vi er betrodd å investere. I så
fall kunne vi kreve å få bestemme selv. Da kunne vi overlate ansvaret til andre, og
la dem ta seg av forvalteroppgaven vår. Men dette lar seg ikke gjøre, for Herren har
gjort oss til sine forvaltere, hver enkelt av oss.» – Testimonies for the Church, bind 7,
side 177.
Forslag til samtale
Se på de kjennetegnene på en forvalter som vi har studert denne uken: personlig
ansvar, pålitelighet, lydighet, troskap, en ren samvittighet og trofasthet.
Hva er sammenhengen mellom dem? Hvordan fører latskap på ett område
til latskap på de andre? Eller hvordan kan fasthet på ett område føre til fasthet
på de andre?
Tenk mer på hvordan evangeliets løfter kan hjelpe dem som sliter med en dårlig
samvittighet. Hvilke løfter kan de gjøre krav på?
Vi tror ofte at «lojalitet» bestandig er godt. Men stemmer det? Hvordan kan
man være lojal mot noen eller noe som ikke er bra? Hvorfor må begrepet «troskap» alltid forstås i en bestemt sammenheng for å se om denne lojaliteten er
av det gode?
Olga og Johnny bodde i Orange Walk i Belize. De
var ikke religiøse, men Olga fikk lyst til å gå i
kirke. De gikk i en konservativ kirke noen ganger, men
det føltes ikke riktig. ”Vi gamblet, og min mann drakk.
Jeg følte slik tomhet,” sier Olga.
Et adventistpar bodde ved siden av. Olga snakket ofte
med kona og de ba sammen. Da de ble invitert med i
kirken, protesterte Johnny. Ikke den sekten, takk!
De fant en liberal søndagsmenighet, og Johnny ble
begeistret. Der gikk de i fem år. Men igjen var det noe
som manglet.
Noen dager senere ba en slektning Johnny om hjelp
med en pizzarestaurant på andre siden av landet. De
flyttet og fant en kirke de likte. Foran kirken sto et skilt
med teksten: ”I dag, om dere hører hans røst, så gjør
ikke hjertene harde” (Hebr 3,15). Olga leste verset
hver søndag i et halvt år. Så reiste de hjem til sin gamle
menighet, men noe var galt.
En dag slo Olga på radioen og hørte en adventistevangelist som talte om sabbaten. ”Da husket
jeg ordene om ikke å gjøre hjertet hardt, og visste at jeg måtte gjøre noe” sa Olga. Hun spurte
Johnny hva han mente om sabbaten. ”Det kan være hvilken som helst dag,” sa han. ”Ikke snakk
med meg om det!” Olga ga etter. ”Da snakker vi ikke mer om det. Det skal ikke få skape ufred
mellom oss.”
Den kvelden la Olga seg klokken 21, etter å ha bedt Gud om å påvirke Johnny til å bli med i
kirken hvis det var meningen at de skulle holde sabbaten. Neste morgen sa Johnny: ”Vet du hva,
jeg er sikker på at vi må tilbe Gud på sabbaten.” Han hadde hørt på evangelisten den kvelden og
sittet oppe og undersøkt spørsmålet.
Olga og Johnny gikk i adventistkirken sabbaten etter, og har aldri angret det.
Adventismen kom til Belize da fru
E. Gauterau, som var blitt adventist i
California, delte ut litteratur.
Belize-mat er en blanding av
landets kulturer og minner om
meksikansk og jamaicansk.
En av de viktigste sportsbegivenhetene
i Belize er Cross-Country
Cycling Classic for amatører et sykkelløp
over én dag. Ideen ble født
da noen la merke til at folk fra en
liten landsby syklet lange avstander
på grusomme veier for å være med
på ukens cricket-kamp.
Nasjonalblomsten er den sorte orkidé,
og nasjonalfuglen er tukanen.