Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint
og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt (Luk 8,15).
Hva er et ærlig hjerte, og hvordan viser det seg?
Samtidskulturen ser ofte på ærlighet som en vag, relativistisk etikk. De fleste er
uærlige iblant, men synes det er OK bare det ikke er for grovt. Og spesielle forhold
kan unnskylde litt uærlighet, sies det.
Sannhet og ærlighet hører sammen. Men vi er ikke født med en hang til å være
ærlig. Det er en lært moralsk dyd og kjernen i en forvalters personlighet.
Når vi praktiserer ærlighet, skjer det gode ting. Fer eksempel trenger man ikke
være redd for å bli grepet i løgn som må dekkes over. Dette er en av grunnene til at
ærlighet er verdifullt, spesielt når man kan fristes til å være uærlig.
Denne uken skal vi drøfte sammenhengen mellom ærlighet og tiende, og se hvorfor
tiendebetaling er viktig for en forvalter.
De fleste misliker uærlighet. Spesielt hos andre. Hos oss selv er det ikke lett å se det,
og når vi gjør det, finner vi på unnskyldninger: Å, det er da ikke så ille. Det er bare
en småting, ikke så viktig. Vi kan lure oss selv det meste av tiden, men ikke Gud.
«Uærlighet finnes overalt hos oss. Derfor er det mange lunkne blant dem som
bekjenner seg til sannheten. De har ingen forbindelse med Kristus og lurer seg selv.»
– Testimonies for the Church, bind 4, side 310.
LesLuk 16,10. Hva er prinsippet som burde få oss til å se betydningen av å være
ærlig, også i det små?
Gud vet hvor lett det er å være uærlig, spesielt med våre ting. Derfor har han gitt oss
en motgift mot uærlighet og selvopptatthet, i hvert fall når det gjelder det materielle.
Les3 Mos 27,30 og Mal 3,8. Hva lærer du her, og hvordan kan dette få oss til å
være ærlige?
«Det er ikke tale om takknemlighet eller gavmildhet. Dette dreier seg ganske enkelt
om ærlighet. Tienden tilhører Herren, og han ber oss om å gi tilbake det som hører
ham til. […] Hvis ærlighet er et grunnprinsipp i forretningslivet, må vi ikke da også
erkjenne vår plikt overfor Gud – den plikten som ligger til grunn for alle andre
plikter?» – Utdanning for livet, side 74 [Ed 138,139].
Hvordan kan tiendebetaling hjelpe deg å huske hvem som egentlig eier alt du
har? Hvorfor er det viktig at vi ikke glemmer dette?
Les1 Mos 22,1–12. Hva sier dette om hvor ekte Abrahams tro var?
Troslivet er ikke en engangsforeteelse. Tro er ikke noe vi gir sterkt uttrykk for én
gang, for å vise at vi er kristne som lever av nåde og skjuler oss i Kristi blod.
Den religiøse verden er stadig forbløffet over Abrahams troshandling med Isak på
Moria-fjellet (1 Mos 22). Likevel var ikke dette noe som Abraham bare tryllet frem
når han trengte det. Det var hans trofasthet og lydighet i tidligere tider som gjorde
det mulig. Hadde han ofte vært utro før dette, ville han ikke ha bestått prøven. Og et
menneske som hadde en slik tro, må også ha levd slik siden også.
Poenget er at forvalterens tro ikke er noen engangsforeteelse. Over tid vil den
enten vokse seg dypere og sterkere eller avta, alt etter hvordan troen utøves.
LesHebr 12,2. Hva er kilden til vår tro, og hvordan får vi tro?
Vår eneste utvei som trofaste forvaltere er å ha «blikket festet på ham som er troens
opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han
ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av
Guds trone» (Hebr 12,2). Ordet «fullender» brukes ingen andre steder i NT, og kan
også oversettes som «fullkommengjører». Det betyr at Jesus vil modne og fullende
vår tro (Hebr 6,1–2). Så tro, troens liv, er dynamisk: den vokser, den modnes, og den
øker.
Hvordan har din tro vokst og modnet over tid? Eller har den det?
I går så vi at tro er en prosess og at den ideelt sett vokser og modnes. Og Gud bruker
tienden for å «fullende» vår tro. Rett forstått er det ikke legalisme å gi tienden tilbake
til Gud. Når vi betaler tiende, er det ikke en billett til himmelen. Tienden er en
troserklæring. Den er et ytre, synlig uttrykk for at vår tro er reell.
Alle kan jo si at de har tro og tror på Gud og Jesus. Ja, «også de onde åndene tror»
på Gud (Jak 2,19). Men å ta ti prosent av inntekten og gi det tilbake til Gud? Det er å
handle i tro.
LesLuk 11,42. Hva betyr det når Jesus lar det være underforstått at man skal betale
tiende? Hva har tiende med det som veier mer i loven å gjøre?
Tiende er et uttrykk for vår avhengighet av Gud og vår tillit til at Kristus har frikjøpt
oss. Det er en erkjennelse at Gud allerede har velsignet oss «med all Åndens velsignelse
i himmelen» (Ef 1,3), og lovet oss mer.
«Guds plan med tiendesystemet er vakker i sin enkelhet og likhet. Alle kan følge den
med tro og mot, for den kommer fra Gud. Den kombinerer enkelhet og nytte, og det
krever ikke mye lærdom å forstå og følge den. Alle kan føle at de kan være med og
fremme frelsesverket. Hver mann, kvinne og ungdom kan bli en Herrens kasserer
og kan være med og bidra til at de økonomiske behovene dekkes.» – Counsels on
Stewardship, side 73.
Hvilke åndelige velsignelser har du fått av å betale tiende? Hvordan har tienden
vært med og styrket din tro?
Vi snakker ofte om å gi Gud tiende. Men hvordan gir vi Gud noe han alt eier?
Les3 Mos 27,30. Hvilke to poeng ved tienden finner du?
«Tienden tilhører Herren. Derfor er den hellig. Den blir ikke hellig i kraft av et
løfte eller en innvielsesbønn. Den er ganske enkelt hellig som sådan: Den tilhører
Herren. Bare Gud har rett til den. Ingen kan innvie den til Herren, for tienden har
aldri tilhørt noe menneske.» – Ángel Manuel Rodríguez: Stewardship Roots (Silver
Spring, Md.: Stewardship Ministries Department, 1994), side 52.
Vi gjør ikke tienden hellig. Gud gjør det ved å kalle den hellig. Han har rett til
det. Som forvaltere lar vi ham få tilbake det som er hans. Tienden hører Gud til og
tjener en bestemt oppgave. Å bruke den til noe annet, er uærlig. Man skal aldri la
være å gi tilbake en hellig tiende.
LesHebr 7,2–10. Hvordan viser drøftelsen av Abrahams tiende til Melkisedek en
dypere betydning ved tienden? Hvem var det egentlig Abraham ga tiende?
Tienden er hellig slik sabbaten er hellig. Ordet hellig betyr «satt til side for hellig
bruk». Slik sett hører sabbaten og tienden sammen. Vi setter den syvende dag til
side som hellig, og vi legger til side tienden som Guds hellige eiendom, som også er
hellig.
«Gud har helliget den syvende dagen. Dette tidsrommet, som Gud har satt til side
for religiøs tilbedelse, er like hellig i dag som da skaperen helliget det.
Slik er også en tiendedel av vår inntekt «helliget Herren». NT gjentar ikke tiendeloven,
og heller ikke sabbatsbudet, for begge deler er underforstått, og deres dype
åndelige betydning er forklart. […] Som et folk søker vi å være trofaste med å gi Gud
den tiden han har satt av som sin egen. Skal vi ikke også gi ham den delen av våre
midler som han gjør krav på?» – Counsels on Stewardship, side 66.
Hva kan du gjøre for at det alltid skal stå klart for deg at tienden faktisk er
«hellig»?
Hiskias lange regjeringstid regnes som høydepunktet i Juda-stammens historie.
Ikke siden Davids og Salomos tid hadde Israel vært så rikt velsignet av Gud. 2 Krøn
29–31 er historien om Hiskias vekkelse og reformasjon: «Hiskia gjorde det som
var rett i Herrens øyne» (2 Krøn 29,2). «Det ble igjen orden på tjenesten i Herrens
hus» (2 Krøn 29,35). Påsken ble holdt (2 Krøn 30,5). «Gleden var stor i Jerusalem»
(2 Krøn 30,26). Hedenske bilder, altere og offerhauger ble ødelagt (2 Krøn 31,1). Det
var vekkelse og reformasjon og resulterte i en overflod av tiende og gaver (2 Krøn
31,4; 5 og 12).
Nehemja har et annet eksempel på vekkelse, reformasjon og tiendebetaling. Les
Neh 9,2–3. Hva innebar vekkelsen? Les Neh 13. Hva kom judeerne med (Neh 13,12)
etter at Nehemja hadde reformert «Guds hus» (Neh 13,4)?
«Vekkelse og reformasjon er ikke det samme. Under vekkelsen fornyes det åndelige liv,
sinnets og hjertets krefter vekkes til live fra åndelig død. Reformasjon er en opprydding,
man får nye tanker og ideer, vaner og rutiner.» – Christian Service, side 42.
Sammenhengen mellom vekkelse, reformasjon og tiendebetaling er automatisk.
Uten tienden er vekkelse og reformasjon lunken, om man kan kalle det vekkelse.
Altfor ofte står vi uvirksomme på sidelinjen når vi burde være aktivt engasjert på
Herrens side. Vekkelse og reformasjon forlanger engasjement, og tienden er en del av
engasjementet. Hvis vi holder tilbake ting fra Gud når han ber om dem, kan vi ikke
forvente at han skal svare når vi ber.
Vekkelse og reformasjon finner sted i menigheten, ikke utenfor den (Sal 85,7). Vi
må be til Gud om vekkelse (Sal 80,20) og gjøre «de gjerninger du gjorde før» (Åp
2,5). Det må bli en reformasjon når det gjelder det vi beholder og det vi gir tilbake til
Gud.
Det er ikke handlingen som betyr noe, men sinnets og følelsenes beslutning som
viser vårt engasjement. Resultatet vil bli større tro, skjerpet åndelig syn og fornyet
ærlighet.
Gud tok initiativet til alle paktene i Bibelen og har søkt å få sitt folk med på disse
paktene (Hebr 8,10). Paktsløftene viser hans nåde, kjærlighet og ønske om å frelse
oss.
En pakt med Gud består av mange deler: Gud, en mottaker, paktens betingelser,
begge parter forplikter seg på betingelsene, straffen for å bryte pakten og det ønskede
resultatet eller utfallet. Tiendebegrepet avspeiler disse delene (se Mal 3,9–10).
Teksten gjentar den spesielle tiendepakten mellom Gud og hans forvaltere. Når vi
inngår en slik pakt, er det en synlig protest mot forbrukerkulturen, og vi viser at det
kan komme noe godt ut av en omvendt synders hjerte.
«En påholden, selvopptatt innstilling synes å hindre folk i å gi Gud det som er
hans. Herren laget en spesiell pakt med menneskene: Hvis de regelmessig la til side
den delen som skulle gå til å fremme Guds rike, ville han velsigne dem rikelig. De
ville ikke ha plass til alle gavene han ville gi dem. Men hvis man holder igjen det
som tilhører Gud, sier Herren klart og tydelig: ‘Under forbannelse er dere’» – Counsels
on Stewardship, side 77.
Det følger ansvar med å leve i et paktsforhold med Gud. Vi liker paktsløftene,
men ofte misliker vi påbudene og ansvaret. I denne sammenhengen er imidlertid
pakten tosidig, og tienden er en del av det å leve innenfor pakten.
Forslag til samtale
Hvorfor er tiendebetalingen så viktig en troshandling for oss?
Hva sier du til den som hevder: «Jeg har bare ikke råd til å betale tiende»?
Hvordan hjelper du en som har det slik? Hva kan man gjøre, annet enn å
snakke?
Onsdagens siste spørsmål gjaldt hva du kan gjøre for å huske at tienden er
hellig. Hva var noen av svarene? Hva har helligheten å si for om du betaler
tienden?
Sadie hadde gått på evangelistens møter hver kveld,
men Marcus avslo. Hun ville ta dåp, men visste
at han ikke likte det. Hun ville slutte å danse, drikke
og feste. ”Da forlater jeg deg, da kan du flytte inn hos
adventistene,” sa han.
Da han hadde rast fra seg, sa hun: ”Forlater du meg,
vil Gud la meg bli lykkelig uten deg.” Marcus tidde.
Dagen etter murret han over prøvelsene med å ha en
adventistkone i huset. ”Jeg vil ikke ha gammel mat
på lørdagene,” sa han. ”Mat som er laget på fredag.” ”Jeg skal lage mat som holder seg,” svarte
Sadie. ”Gjør du dette, får du juling,” sa han.
Sadie var redd og ba om Guds beskyttelse. Da hun kom hjem etter dåpen, ga han henne imidlertid
en klem og sa: ”Men jeg kommer aldri til å gå i adventistkirken.” ”Det er opp til deg,” sa
Sadie. ”Gud har gitt oss en fri vilje. Men ikke skyld på meg når du kommer til veis ende. Jeg har
vist deg veien.”
En fredag sa Marcus at han ville bli med i kirken dagen etter. Men den kvelden gikk han på
kino og kom full hjem. Rett etterpå ristet huset. Jordskjelv. Marcus ble skremt og kastet seg
på gulvet. ”Gud! Gi meg en ny sjanse,” ropte han. Sadie talte strengt til ham. ”Ingen vet når
jordskjelvet kommer. Og ingen vet når Jesus kommer. Og du er ikke rede.” Det var som om huset
ristet en evighet, og Marcus gråt hele tiden.
Etter jordskjelvet angret Marcus: ”Jeg går ikke i kirken, for folk vil si at jeg kommer på grunn
av jordskjelvet.” ”Ikke bry deg om hva folk sier,” sa Sadie. ”Mange kommer ikke til himmelen
fordi de var redde for hva andre tenkte.”
Marcus ble med i kirken. Senere skulle det holdes en møteserie, og Sadie ville ha med mannen.
Men han var full da hun kom hjem. Den tredje dagen det skjedde, sa hun: ”Vil du heller være
sammen med vennene dine enn med meg, så elsker du dem mer enn meg. Er det slik du vil ha det,
kan du bli hos dem.”
Marcus kom til møtene og bestemte seg for dåp. Sadie våget ikke tro det før han steg opp av
vannet. ”Jeg gråt, jeg kunne ikke tro det,” sa hun.
Sadie er nå 63 år og har ledet seks virksomheter som har ført til at over 50 mennesker har tatt
dåp. Flere hundre andre er blitt adventister på grunn av henne og Marcus.
En del av offeret i 2015 gikk til å bygge et leirsted for møteserier i Belize. Takk for at dere gir.