Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i tempelet, lever av tempelets inntekter,
og at de som tjener ved alteret, får sin del av det som ofres på alteret? På
samme måte har Herren bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av
evangeliet ().
Sist uke så vi at tiendebetaling er et viktig uttrykk for tro. Det kan vise hvor mye
hold det er i vår bekjennelse. «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!
Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Består dere kanskje ikke prøven?
Jeg håper dere vil skjønne at vi holder mål» ().
Bibelens første omtale av tiende er da Abraham ga tiende til Melkisedek (; ). Levittene tok også tiende for sine tjenester i templet (). I dag brukes tienden til evangeliets tjeneste. Rett forstått blir det et mål for
vårt gudsforhold.
Tiendens virkning, bruk, betydning og fordeling skal tjene vår åndelige vekst.
Den skal støtte opp om Guds verk og gi evangeliets forkynnelse et økonomisk
grunnlag. Dette er Guds plan, og den er blitt kalt det første skrittet som en trofast
forvalter tar.
Denne uken skal vi se mer på tienden: bruken av den, hva den betyr for andre, og
hva den betyr for vårt åndelige liv.
Jesus sier «forkynn evangeliet» () og «gjør alle folkeslag til disipler»
og «lær dem å holde alt» (). Derfor vil Gud at vi skal engasjere oss
i verdens viktigste arbeid: føre mennesker til Jesus. Det er forvalternes ansvar å
finansiere dette oppdraget med midler Gud har betrodd dem. Deltakelse gir oss et
større engasjement for å fortelle andre om Kristus. Enhver disippel, forvalter og
arbeider skal gi hele tienden til dette hellige arbeidet. Vi må be for enhet og trofasthet
i å finansiere misjonsoppdraget, akkurat som vellykket misjon styrker vårt
trosfellesskap.
Hva er Guds økonomiske plan for å gjennomføre dette oppdraget? Hva betyr «hele
tienden»? (). Hva betyr «så det finnes mat i mitt hus»? ().
Folk har betalt tiende siden Abrahams og Jakobs tid (; ) og trolig
lenger. Tienden er en del av et system som finansierer Guds kirke. Det er den største
inntektskilden og den mest rettferdige metoden å utføre oppdraget på.
I vår tid gir de fleste kristne relativt lite til Guds sak. Hvis hver kristen ga en ærlig
tiende, ville resultatet bli «nesten utrolig, helt forbausende, nesten ufattelig» – Christian
Smith og Michael O. Emerson: Passing the Plate (New York, 2008), side 27.
I alle tidsaldre har Gud hatt noen som var villige til å støtte hans misjon. Alle har
et ansvar for å forstå og samarbeide om å finansiere denne globale oppgaven. Vi har
ikke råd til å la dette skje uorganisert eller tilfeldig. Utfordringen er langt større enn
da folket og levittene på Nehemjas tid sa: «Vi skal ikke svikte vår Guds hus» () og mer avskrekkende enn det som 1800-tallets kristne sto overfor. I dag må
medlemmer og pastorer stå sammen om det økonomiske ansvaret på en måte som
oppfyller globale målsetninger og finansierer arbeidet.
Tenk på vårt enorme misjonsarbeid i verden (se ). Hvordan skal hver av
oss kunne forstå sitt ansvar for å finansiere dette arbeidet?
Gud har lovet en stor velsignelse til trofaste tiendebetalere (). Men Guds
velsignelse er ikke endimensjonal. Vi har et for snevert syn på hans velsignelser hvis
vi understreker opphoping av materielle eiendeler som en velsignelse på bekostning
av alt annet.
I Malaki blir velsignelsen beskrevet som både åndelig og materiell. Guds velsignelse
er frelse, lykke, ro i sinnet, og at han alltid gjør det som er best for oss. Og når
han velsigner oss, må vi dele velsignelsene med dem som ikke er så heldige. Vi er
blitt velsignet for å velsigne andre. Gjennom oss kan Gud nå ut til andre med sine
gode gaver.
Les . Hva sier Peter om sammenhengen mellom å være velsignet og å
være en velsignelse for andre?
Tienden gir en dobbelt velsignelse. Vi blir velsignet, og vi blir en velsignelse for
andre. Vi kan gi av det vi har fått. Guds velsigner oss innad og andre utad. «Gi,
så skal dere få. […] For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til
dere» ().
Les . Hvordan gjelder dette tienden?
Tiendens største velsignelse er tillit til Gud (). Tiendesystemet bygget på
et prinsipp som er like evig som Guds lov. Tiendesystemet var til velsignelse for
jødene, ellers ville ikke Gud ha forordnet det. Det vil også bli en velsignelse for dem
som følger det i endetiden. Vår himmelske Far skapte ikke planen om systematisk
velgjørenhet for å berike seg selv, men som en stor velsignelse for mennesket. Han så
at denne godgjørenheten var akkurat hva mennesket trengte.» – Testimonies for the
Church, bind 3, side 404, 405.
Paulus skriver: «Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker, og: Arbeideren
er verd sin lønn» (). Han siterer om oksen () og Jesus om arbeideren
(). Ordene om oksen ser ut som et ordspråk, og betyr at det er rimelig
at oksen spiser korn mens den arbeider. Og det andre ordtaket betyr det samme: at
engasjerte arbeidere som forkynner evangeliet, bør ha lønn for det.
Gud skaper og opererer med orden. Han har laget solsystemer, økosystemer, fordøyelsessystemer,
nervesystemer og mange andre. Tiendesystemet ble brukt av levittene
() til å sørge for tabernaklet og til å forsørge dem selv. Et moderne
motstykke ville være de som bruker sitt liv til å forkynne evangeliet. Guds bruker
tiendesystemet til å forsørge predikantene, og slik har det vært brukt gjennom frelseshistorien.
Å støtte slike arbeidere med tiende, er grunnleggende for Guds sak.
Hva mener Paulus, og hva blir konsekvensen av at «Herren [har] bestemt at de som
forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet» ()? Hva lærer
om behovet for å støtte dem som utbrer evangeliet?
Da Paulus skrev: «Andre menigheter har jeg nærmest plyndret; jeg fikk lønn av dem
for å kunne gjøre tjeneste hos dere» (), talte han ironisk om å få lønn av
en fattig makedonsk menighet mens han arbeidet i en rik menighet i Korint. Hans
poeng var at de som forkynner evangeliet, fortjener betaling.
Tienden skal brukes til ett bestemt formål, og slik må det alltid være. «Tienden
skal brukes til én ting. Den er ikke noen fattigkasse. Den skal brukes til å forsørge
dem som bærer Guds budskap til verden, og den bør ikke brukes til andre formål.»
– Counsels on Stewardship, side 103.
Les . Hva har dette prinsippet med oss i dag å gjøre?
Gud har et lagerhus for vind (), vann () og snø og hagl (),
over alt har han full kontroll. Men Guds mest dyrebare lagerhus er for tienden. «Men
jeg lar levittene få all tienden i Israel til arv. Det får de som lønn for arbeidet sitt, for
tjenesten ved telthelligdommen» (). Dette verset er den første omtalen
av hvor tienden oppbevares og kalles «lagerprinsippet». Gud sa at israelittene skulle
levere tienden på et sted han valgte ut (). På Salomos tid ble tienden
levert til templet i Jerusalem. Israelittene visste godt hva og hvor «forrådskammeret»
var da profeten Malaki sa: «Kom med hele tienden til forrådskammeret» ().
Lagerhuset var stedet der de religiøse møtene fant sted og hvor levittene fikk sin
lønn.
Hvilke andre ord bruker Skriften om forrådskammeret? ; ; .
Å komme til forrådskammeret med den hellige tienden, er den eneste modellen
Skriften gir oss. I hver tidsalder har Gud hatt et sentralt forrådskammer hvor tienden
ble forvaltet. Syvendedags Adventistkirken er en verdensomspennende organisasjon
der prinsippet blir praktisert. Medlemmene oppfordres til å gi sin tiende til distriktet
via den lokale menigheten der de har sitt medlemskap. Distriktets kasserer utbetaler
lønn til pastorene.
«Etter hvert som Guds verk vokser, vil det komme stadig flere anmodninger om
hjelp. For å oppfylle dem, må de kristne følge Guds oppfordring: ‘Bring hele tienden
til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus.’ . Om alle bekjennende
kristne trofast ga Gud tiende og gaver, ville forrådshuset være fullt. Da ville det bli
unødvendig å ty til messer, lotterier og sosiale arrangementer for å skaffe midler til
evangeliets utbredelse.» – Alfa og Omega, bind 6, side 233 [].
Tenk hva som ville skje hvis folk sendte tienden dit de fant det for godt. Hvordan
ville det da gå med Guds verk? Hvorfor er det viktig at vi sender tienden dit den
hører hjemme?
Les . Hvilken viktig sannhet finner vi her? Hvorfor må dette alltid
være grunnleggende for vår tro?
Summen av Bibelens budskap er at ingen av oss fortjener frelsen (). Hadde
vi fortjent den, ville den være etter fortjeneste, og det strider mot Skriften.
Les . Hva sier dette om nåde i motsetning til fortjeneste?
Frelsen er en gave () til alle som ikke fortjener den. Frelse skyldes Kristi
fortjeneste. Hans fullkomne offer krediteres vår konto. Når vi gir tiende, får vi ingen
kreditt hos Gud av den grunn. Tienden har jo vært Guds hele tiden, så hva skal vi ha
for å gi den til ham?
Tiendebetaling frelser ikke, verken det eller andre gode gjerninger som vi er skapt
for å gjøre som kristne. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,
som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» ().
Men når vi betaler tienden, viser vi om vi er ydmyke og føyelige eller egenrådige
når det gjelder det Gud har bedt oss om. Hvis vi elsker Gud, gjør vi som han sier.
Tienden er et ytre uttrykk for at vi innser at vi bare er forvaltere og skylder Gud alt.
Sabbaten er en ukentlig påminnelse om Gud som skaper og frelser, og tiendebetaling
kan fungere på lignende vis: Det minner oss om at vi ikke er vår egen herre og at
livet og frelsen er Guds gaver. Resultatet er at vi kan forstå dette og leve troens liv i
erkjennelse av at tiendebetaling er et konkret uttrykk for denne troen.
Det er lett å glemme at hvert åndedrett, hvert hjerteslag, hvert øyeblikk av vår
eksistens kommer fra Herren. I Apg 17 taler Paulus til atenerne om den sanne Gud,
som ikke bare er skaperen («Gud, han som skapte verden og alt som er i den» []), men også opprettholderen («for det er i ham vi lever, beveger oss og er til»
[]). Atenerne kjente ikke den sanne Gud. Det gjør vi kristne, og denne
erkjennelsen må være viktig for oss. Gud har stor rett på oss, og derfor må vi leve i
tråd med dette:
«Slik er det også med Guds rett på oss. Han legger sine skatter i menneskehender,
men krever at en tiendedel trofast skal settes til side for hans arbeid. Han sier at
denne delen skal legges i hans skattkammer. Den skal gis tilbake til ham som hans
egen. Den er hellig og skal brukes til hellige formål, til å forsørge dem som bærer
frelsens budskap til alle deler av verden. Han forbeholder seg denne delen, slik at det
alltid kan strømme midler inn til hans forrådskammer så sannhetens lys kan skinne
til både nær og fjern. Når vi er tro og retter oss etter dette kravet, erkjenner vi at alt
hører Gud til.» – Testimonies for the Church, bind 6, side 386.
Forslag til samtale
«Tiden går raskt mot evigheten. Behold ikke noe som tilhører Gud. Nekt ham
ikke det som nok kan koste oss noe å gi bort, men som ødelegger oss om vi
beholder det for oss selv. Han ber om et udelt hjerte. La ham få det. Det er
hans. Han har både skapt og gjenløst deg. Han ber om dine åndsevner. La
ham få dem. De er hans. Han ber om dine penger. La ham få dem. De er hans.»
– Alfa og Omega, bind 6, side 387–388 []. Hva menes med: «Behold
ikke noe som tilhører Gud […] kan koste oss noe å gi bort, men som ødelegger
oss om vi beholder det for oss selv.» Hva berøver vi oss selv når vi ikke
betaler tiende?
Er det en god idé å gjøre som man vil med tienden, og sende den til hvilken
som helst sak man mener er verdig, og ikke til «forrådskammeret»? Hva ville
skje med kirken? Hvorfor ville dette føre til en forferdelig splittelse blant oss?
Jesus roser enken for at hun gir til templet til tross for all den korrupsjonen
som han visste om der (). Hva burde dette si til dem som føler at de kan
sende tienden andre steder fordi de tviler på den måten den blir brukt på?
Jeg begynte å drikke og røyke etter at jeg ble gift som
20-åring. Jeg elsket fester.
Min kone ble døpt av pastor Richard Perez i Adventistkirken.
Selv takket jeg nei. To ganger.
Etter 13 års usunt liv begynte kroppen å klage.
Store ryggsmerter. Medisin som ikke hjalp. Jeg dro til
Southeast Adventist Hospital, der de undersøkte meg.
Ingenting.
Ryggsmertene ble verre, og jeg fikk høy feber. Den
fjerde dagen kom kapellanen. Det var pastor Richard
Perez.
”Nå trenger du Gud,” sa han. Han spilte gitar og sang
før han holdt andakt. Jeg skjønte at Gud elsket meg. Men
smertene og feberen ga seg ikke. Den sjuende dagen
kom legen og var bekymret. Vi måtte snakke sammen
under fire øyne. ”Du har alle symptomene på AIDS,” sa
han. ”Jeg må ta en prøve.” Etter prøven kom min kone
og ville vite utfallet. Jeg kunne ikke si noe. Jeg visste jo
ikke. Kanskje var dette resultatet av et dårlig liv.
Jeg husket pastorens ord: ”Nå trenger du Gud.” Jeg ba min kone om å få være alene med Gud.
Da ba jeg og gråt. Jeg ba om en ny sjanse, at det ikke måtte være AIDS.
Gud hadde hørt min bønn. Prøven var negativ. En annen prøve viste at jeg hadde hydrothorax,
oppsamling av væske i lungesekken. Legen tømte væsken og håpet at jeg kunne utskrives om fem
dager.
Men jeg følte meg like ille, og nye prøver viste en svulst. ”Nå er det bare et mirakel som kan
redde deg,” sa legen. De skulle operere dagen etter. Jeg ba Gud om å rette opp mitt bortkastede
liv. Mens jeg ventet på at bedøvelsen skulle virke, lovte jeg Gud at jeg ville gi ham mitt liv og ta
dåp om jeg fikk leve.
Operasjonen varte seks timer. Min kone og mine døtre var der da jeg våknet. Jeg var sikker på
at Gud hadde gitt meg en ny sjanse.
Tre uker senere fikk jeg reise hjem, og etter tre nye uker var det møteserie. Jeg ble døpt. Nå er
jeg menighetstjener. Jeg takker Gud for at jeg fikk en ny sjanse, og nå vil jeg tjene ham resten av
livet.
En del av offeret 13. sabbat går til utbygging av Southeast Adventist Hospital i Villahermosa i
Mexico.
123 mill. mennesker bor i Mexico.
Halvøya vest i Mexico heter Baja
California og er verdens største
halvøy. Her finnes 120 kaktusarter.
På Mexicos flagg er det en ørn
som står på en kaktus, med en
slange i nebbet. Ifølge legenden
bygget aztekerne hovedstaden der
de så en slik ørn sitte på en kaktus
og spise en slange.
Mexico er verdens største spansktalende
land.
Landet er verdens største produsent
av sølv.
Mexico City er bygget på det som
var sjøbunn og har noen steder sunket
9 meter de siste hundre år.