For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver
den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16).
Gud er en Gud som gir. Denne sannheten ser vi best i Jesu offer. «For så høyt har
Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham,
ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Eller dette verset: «Når selv dere
som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen
gi Den hellige ånd til dem som ber ham!» (Luk 11,13).
Gud gir og gir. Slik er han. Og vi som gjerne vil bli som ham, må også gi. Det er
vanskelig å forestille seg en større selvmotsigelse enn en selvopptatt kristen.
En av de måtene vi kan gi tilbake det vi har fått, er ved ofringer. Våre gaver er en
mulighet til å vise takknemlighet og kjærlighet. Den dagen Jesus tar imot de frelste
i himmelen, skal vi få se dem som tok imot hans nåde, og det vil gå opp for oss at de
kunne gjøre det takket være våre offergaver.
Denne uken skal vi se på viktige sider ved våre gaver. Å gi rundhåndet, enten
det er midler, tid eller talenter, er en måte å leve ut vår tro på og vise hvilken Gud vi
tjener.
LesMatt 6,19–21. Dette er en tekst vi kjenner godt. Men hvordan kan vi slippe fri
fra det grepet jordiske skatter kan ha på oss? Se Kol 3,1–2.
«For der skatten din er, vil også hjertet ditt være,» sier Jesus (Matt 6,21). Den fulle
rekkevidden av disse ordene kan man se av de to foregående versene. Vi får forklart
kontrasten mellom å lagre skatter på jorden og å lagre dem i himmelen. Tre ord
beskriver jorden: møll, mark og tyver (se Matt 6,19). Alle tre peker på hvor flyktig
vår jordiske skatt er. Hvem har ikke lært hvor fort tingene kan bli borte? «På jorden
er alt ustabilt, usikkert og utrygt. Det kan forfalle, ødelegges, stjeles og mistes.
Himmelen er det motsatte: alt er evig, varig, trygt og uforgjengelig. I himmelen
går ingenting tapt.» – C. Adelina Alexe: «Where Your Heart Belongs,» i Beyond
Blessings, redigert av Nikolaus Satelmajer (Nampa, Idaho, 2013), side 22.
Selv om du ikke har så mange eiendeler, vil det meste bli kastet. Unntaket kan
være et arvestykke. Men en klok forvalter bør være opptatt av å lagre skatter i himmelen.
Der trenger du ikke å bekymre deg for nedgangstider, tyver eller røvere.
Matt 6,19–21 har et av de viktigste poengene om forvaltning. Din skatt haler og
drar i deg og vil kontrollere sinnet ditt. I den materielle verden følger hjertet din
skatt, så det er viktig hvor den er. Jo mer vi fokuserer på det jordiske, desto vanskeligere
blir det å tenke på det himmelske.
Det er hyklersk å si at vi tror på Gud, men beholder vår skatt her på jorden. Våre
handlinger må harmonere med våre ord. Vi ser våre skatter på jorden med øyet, men
ved tro må vi se våre offer som skatter i himmelen (2 Kor 5,7). Vi må selvfølgelig
være realistiske og sørge for våre behov (også pensjonstiden), men det er viktig å ha
evigheten for øye.
Les Hebr 10,34. Hva sies om kontrasten mellom skatter på jorden og skatter i
himmelen?
Nåde er «ufortjent godhet». Det er en gave du ikke fortjener. Gud har utøst sin nåde
her i verden, og hvis vi ikke forkaster den, vil den forvandle vårt liv for alltid. All
himmelens rikdom og kraft er samlet i nådens gave (2 Kor 8,9). Selv engler er forbløffet
over denne største av alle gaver (1 Pet 1,12).
Av alt det Gud gir oss, er nåden i Jesus Kristus den største. Uten nåden er vi uten
håp. Syndens makt over mennesket er for stor til at noen kan løsrive seg fra den. Selv
lydighet mot Guds lov kan ikke gi oss livet. «Strider da loven mot Guds løfter? Slett
ikke! For hvis det var gitt en lov som kunne gi liv, ville vi virkelig vinne rettferdighet
ved loven» (Gal 3,21). For hvis en lov kunne frelse oss, måtte det være Guds lov. Men
heller ikke den kan utføre noe så stort. Hvis vi skal bli frelst, må det være av nåde.
Les1 Pet 4,10. Hva er sammenhengen mellom forvaltning og nåde? Forklar hvordan
det å gi til Gud og andre, uttrykker hans nåde.
Peter sa at når vi har mottatt Guds nådegave, skal vi være «forvaltere av Guds
mangfoldige nåde» (1 Pet 4,10). Gud har gitt oss gaver, derfor må vi gi tilbake av det
vi har fått. Det vi har fått av nåde, skal ikke bare glede oss og være til nytte for oss
selv, men for evangeliets utbredelse. Vi har fått det gratis (det er nåde), og vi må gi
det gratis videre når vi kan.
Tenk på alt du har fått av Gud. Hvordan kan du forvalte den nåden du har fått
gratis?
LesLuk 7,37–47. Hva sier dette om riktig motivasjon for å ofre til Gud?
Maria kom inn og så at Jesus lå ved bordet. Hun knuste alabastkrukken og salvet
ham. Noen trodde at hun gjorde noe upassende, hun levde jo et syndig liv.
Men Maria var befridd for en demon (Luk 8,2). Hun ble overveldet av takknemlighet
da Lasarus sto opp. Hennes salve var det mest verdifulle hun eide, og med den
viste hun Jesus sin takknemlighet.
Denne historien viser hva som bør være drivkraften bak vårt offer: takknemlighet.
For hva skal vi ellers gjøre med den uvurderlige gaven som Guds nåde er? Hans
sjenerøsitet får oss til å gi, og når det ledsages av vår takknemlighet, er dette ingrediensene
i meningsfulle offer, både tid, talenter, skatter og kropper.
Les2 Mos 34,26; 3 Mos 22,19–24 og 4 Mos 18,29. Sammenhengen er en annen
enn i dag, men hvilket prinsipp kan disse tekstene lære oss hva det vil si å ofre?
Våre offer kan virke små, men de er viktige i Guds øyne. Når vi gir ham det beste,
viser vi at vi setter ham først i livet. Vi gir ikke for å bli favorisert. Vi gir det vi har
av takknemlighet for det vi har fått i Kristus Jesus.
«Helhjertet hengivenhet og godhet som har sitt utspring i takknemlig kjærlighet,
gir selv det minste frivillige offer en guddommelig duft som gjør gaven til noe av
uvurderlig verdi. Men etter å ha gitt frelseren alt vi kan, om det er aldri så verdifullt,
og vi ser vår takknemlighetsgjeld til Gud slik den egentlig er, vil alt det vi har ofret,
fortone seg som utilstrekkelig og lite. Men englene tar disse ofrene, som for oss
virker fattigslige, og legger dem frem som velduftende offer for tronen, og de blir
godtatt.» – Testimonies for the Church, bind 3, side 397.
I et tidligere studium merket vi oss historien om enkens store offer. Det var forsvinnende
lite i forhold til det som andre ga, men det var gavmildt fordi det viste hennes
sanne natur og fikk Jesus til å si: «Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de
andre» (Luk 21,3).
Gud er den eneste (Jak 4,12) som kjenner våre egentlige motiver (Ordsp 16,2,
se også 1 Kor 4,5). Man kan gjøre alt det riktige med feil motiver. Å gi av overflod
krever ikke mye tro, men gir vi til andres beste så det gjør vondt, sier det noe om vår
holdning.
Les2 Kor 8,8–15. Hva sies om å gi og våre motiver for en slik handling? Hvilke
forvaltningsprinsipper kan vi hente her?
Uansett våre motiver for å gi, skjer det på en skala fra ego til altruisme. Egoismens
og givergledens kamp om å være størst, utkjempes oftere enn noen annen åndskamp.
Selvopptatthet kan kjøle ned et hjerte som før var i brann for Gud. Problemet oppstår
når vi slipper egoismen inn i kristenlivet. Vi finner måter å rettferdiggjøre vår
selvopptatthet, og gjør det i Kristi navn.
Det avgjørende lar seg uttrykke med ett ord: kjærlighet. Og kjærlighet forutsetter
selvfornektelse, vilje til å gi seg selv, også ofre, for andres skyld.
Hvis Guds kjærlighet ikke kan ses i vårt liv, vil våre gaver ikke vise Guds kjærlighet.
Et egoistisk hjerte elsker bare seg selv. Vi må be Herren om å «omskjære
hjertet» (5 Mos 10,16), slik at vi kan lære å elske som vi er blitt elsket.
Kjærlighet er grunnlaget for all sann godgjørenhet og er summen av all kristen
godhet. Guds kjærlighet inspirerer oss til å vise kjærlighet, og det er det høyeste
motivet for å gi.
Hva kan være galt med et frivillig offer som er gitt mer av plikt enn av kjærlighet?
Hvis Kristus kom for å vise oss Guds karakter, må én ting være helt klart: Gud
elsker oss, og han vil oss bare det beste. Han ber oss bare om å gjøre det som gagner
oss. Dette gjelder også kallet om å være glade givere av det vi har fått. Frivillige og
rikelige offer som vi gir, betyr like mye for giveren som for dem som får dem. Bare
de som gir på denne måten, vil vite hvor mye mer velsignet det er å gi enn å få.
Les2 Kor 9,6–7. Hvordan oppsummerer dette hva givertjenesten handler om?
Å gi et godt offer kan og bør være en personlig, åndelig handling. Det er en troshandling,
et uttrykk for vår takknemlighet for det vi har fått i Kristus.
Og som med enhver troshandling, kan gaven bare øke troen, for «tro uten gjerninger
er til ingen nytte» (Jak 2,20). Og det finnes ingen bedre måte å styrke troen
på enn å leve den ut: gjøre ting som har sitt grunnlag i troen. Når vi gir frivillig og
rundhåndet, avspeiler vi Kristi natur. Vi lærer mer om hvordan Gud er ved å oppleve
ham i våre handlinger. Slik givertjeneste bygger tillit til Gud og hans ord: «Smak og
se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham» (Sal 34,9).
«Den herlighet som stråler i Jesu ansikt, er hans selvoppofrende kjærlighet. I lyset
fra Golgata vil man se at loven om den selvfornektende kjærlighet er livets lov både
for jorden og himmelen. Den kjærlighet som ikke søker «sitt eget», har sitt utspring
i Guds eget hjerte. Den karakter som preger ham som bor i et lys ingen kan komme
til, trer klart frem i ham som var tålsom og ydmyk av hjertet.»
– Alfa og Omega, bind 4, side 11 [DA 20].
Troen vokser når vi gir frivillig og rundhåndet av det vi har fått. Hvordan har du
opplevd det?
«Giverånden er himmelens ånd. Selvopptatthetens ånd er Satans ånd. Vi ser Kristi
selvoppofrende kjærlighet på korset. Han ga alt han hadde, og så ga han seg selv
for at mennesket skulle bli frelst. Kristi kors taler til det gode i alle dem som følger
frelseren. Der illustreres giverprinsippet. Gi, gi. Kristenlivets sanne frukt er når
dette praktiseres med velvilje og gode gjerninger. De verdsliges prinsipp er å få, få.
Slik tror de at de skal bli lykkelige. Men når vi gjør dette for alt hva det er verdt, blir
resultatet elendighet og død» – Advent Review and Sabbath Herald, 17. okt. 1882.
Forslag til samtale
Hva er det ved selvopptattheten som er stikk i strid med Kristi ånd? Hva kan
vi gjøre for å beskytte oss mot det som faller så naturlig for syndere?
«Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller
av tvang. For Gud elsker en glad giver» (2 Kor 9,7). Det greske ordet for
«glad» opptrer bare én gang i NT og av det får vi det engelske «hilarious»
(lattervekkende). Hva burde vår holdning til å gi, være?
Lag en liste over alt du har fått i Kristus. Be om det du skriver ned. Hva bør
listen si oss om hva vi bør gi som svar på det vi har fått? Og hva sier den om
hvor små våre beste gaver kan virke mot det vi har mottatt, enda vi har gitt
dem med de beste motiver?
Hvorfor vil selvopptatthet garantert gjøre deg ulykkelig?
Tenk på noen i menighetsfamilien som har et behov. Hvordan kan du hjelpe
dem? Hva kan du gjøre, selv om det krever et stort offer?
Da Laura var 10 år, trodde hun at hun skulle i selskap
hos en venn. I stedet var det en smågruppe som
studerte Bibelen. Hun likte seg så godt at hun fortsatte å
komme. Senere gikk hun i Adventistkirken. Etter en møteserie
ba hun om dåp, men ble møtt med utenomsnakk.
Men til slutt ble hun døpt.
Etter videregående skole ville hun gå på et adventistuniversitet,
men manglet penger. Hun sa til Gud: ”Lar
du meg studere på et adventistuniversitet, skal jeg bli
bibellærer. Ellers vil jeg arbeide nå og studere etter at
jeg er gift.”
Hun ble opptatt på adventistuniversitetet. Økonomien
var stram, men etter hvert fikk hun stipend og fullførte
sin BA uten gjeld.
Gud hadde hjulpet henne, og hun ville bli bibellærer,
men først måtte hun ha en MA-grad. Hun manglet fremdeles
penger og trengte jobb for å betale studiene. Det
fikk hun på adventistenes Navojoa University. ”Vi har
jobb til deg, og du kan begynne når som helst,” skrev de.
Klassekameratene hjalp henne med reisepenger, og
i dag gleder hun seg til å undervise i bibelkunnskap.
Yndlingsverset hennes er Jak 1,12: ”Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han
har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham.”
”Unge mennesker møter mange prøvelser,” sier hun. ”Men med Guds hjelp kan vi alltid vinne
seier.” Hennes liv har vær fullt av overraskelser, og slik liker hun det. Hun råder andre som mangler
penger til utdannelse til å stole på Gud. ”Han gir ikke bare det du trenger, men mer enn det når
du stoler på ham,” sier hun.
En del av offeret 13. sabbat går til utbygging av adventistenes sykehus i Lauras hjemby Villahermosa.
Takk for at dere gir.
Frida Kahlo var en av Mexicos
mest berømte kunstnere i det 20.
århundre.
Mexico har et variert klima, alt fra
tropisk til ørken.
Den høyeste toppen i Mexico er
den 5636 m høye vulkanen Pico
Orizaba, som er det tredje høyeste
fjellet i Nord-Amerika.
Chitzen Itza er en mayapyramide
som besøkes av over 1 mill. mennesker
i året.
Mange innfødte døde av kopper
og andre sykdommer som de
spanske conquistadorene hadde
med seg til Den nye verden, for de
hadde ingen immunitet mot dem.
Noen mener at befolkningstallet falt
med 80-90 prosent mellom 1500
og 1600.