«Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i
hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om
Jesus» ().
Den kosmiske konflikt, eller «den store konflikten», er det bibelske verdensbildet.
Det danner bakteppet for dramaet som utspiller seg i universet. Synd, lidelse, død,
nasjoners vekst og fall, evangeliets utbredelse, begivenhetene i den siste tid – alt
dette skjer i den kosmiske konflikten.
Denne uken skal vi se på noen steder hvor konflikten utfoldet seg. Den oppsto
merkelig nok i et fullkomment vesen, Lucifer. Han førte opprøret til jorden og bedro
andre fullkomne vesener: Adam og Eva. Fra disse to dreiepunktene, Lucifers fall
og våre første foreldres fall fikk den store konflikten fotfeste, og har rast hele tiden
siden. Vi er alle berørt av det kosmiske dramaet.
Men en dag skal det ikke bare ta slutt, det skal ende med full seier til Kristus over
Satan. Og enda bedre er det at på grunn av det som Jesus gjorde på korset, kan vi få
del i hans seier. Og som en del av den seieren kaller Gud oss til tro og lydighet mens
vi venter på at alt det vi har blitt lovet i Jesus, skal finne sted ifølge løftet.
Hvis den kosmiske konflikten er bakteppet for Bibelens verdenssyn, reiser det flere
spørsmål. Et av de viktigste er: Hvordan begynte det? Gud, som skapte universet, er
kjærlighet. Derfor var nok ikke ondskap, vold og konflikt bygget inn i skapelsen fra
først av. Konflikten må ha oppstått uavhengig av skapelsen og ikke som et nødvendig
resultat av den. Likevel er konflikten en kjensgjerning, og vi er alle involvert.
Les ; og . Hva sies om Lucifers fall og ondskapens
opphav?
Lucifer var et fullkomment vesen i himmelen. Hvordan kunne urett oppstå hos ham
på et slikt sted? Det vet vi ikke. Kanskje det er derfor Paulus skriver om «lovløshetens
hemmelighet» ().
Med unntak av den frie viljen som Gud har gitt alle sine fornuftsvesener, er det
ingen grunn til Lucifers fall. «Det er umulig å forklare syndens opphav på en måte
som kan begrunne dens eksistens. … Synden har trengt seg inn, og ingen kan gi noen
fornuftig forklaring på dens eksistens. Den er mystisk, uforklarlig. Å unnskylde den,
er å forsvare den. Hvis man fant en unnskyldning for den eller kunne påvise noen
grunn til at den burde eksistere, ville den opphøre å være synd.» – Alfa og Omega,
bind 8, side 9–10 [].
Erstatt ordet synd med det onde, og uttalelsen fungerer like bra: Det er umulig å
forklare det ondes opphav på en måte som kan begrunne dets eksistens. Det onde har
trengt seg inn, og ingen kan gi noen fornuftig forklaring på hva grunnen er. Synden
er mystisk, uforklarlig. Å unnskylde den er å forsvare den. Hvis man fant en unnskyldning
for synden eller kunne påvise noen grunn til at den burde eksistere, ville
den opphøre å være ondskap.
Hva med din fortid og den frie viljens bruk? Hvorfor bør vi da tenke oss godt om
når vi bruker viljen?
Vi kan ikke forklare hvorfor det onde ble en del av vårt liv (siden det ikke kan rettferdiggjøres),
men Skriften sier at det oppsto i Lucifers sinn i himmelen. Ved siden
av det vi vet fra Ellen G. Whites skrifter (se f.eks. kapitlet om ondskapens opprinnelse
i Mot historiens klimaks), sier ikke Skriften stort om hvordan det begynte i
himmelen. Men vi får opplysning om hvordan det oppsto på jorden.
Les . Hva fant sted her som viser Adam og Evas skyld i det?
Det triste er at Eva visste hva Gud hadde sagt. Hun gjentok det: «Dere må ikke spise
av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø» (). Bibelen sier ikke noe
om at de ikke skulle røre frukten, men hun visste at å spise den, ville føre til døden.
Satan sa det stikk motsatte: «Dere skal slett ikke dø!» ().
Kunne kontrasten være større? Satan var varsom til å begynne med, men da han
fikk Eva i tale og så at hun ikke sto ham imot, motsa han Gud helt åpenlyst. Og det
tragiske er at Eva ikke manglet kunnskap. Hun kunne ikke si: «Jeg ante det ikke.»
Hun visste det.
Likevel handlet hun feil. Kunnskap i seg selv var ikke nok til å hindre Eva
(og deretter Adam, som også kjente sannheten) fra å synde. Så vi må ikke tro at
kunnskap alene kan redde oss nå. Ja, vi må vite hva Guds ord sier. Men vi må også
overgi oss, så vi gjør det som Ordet sier.
Gud sa det ene, Satan sa noe annet. Adam og Eva hadde kunnskap, men de
valgte å lytte til Satan. Det er ikke mye som har endret seg i tidens løp. Hvordan
kan vi unngå å gjøre samme slags feil?
Adam og Eva styrtet verden i synd, ondskap og død. Man kan være uenig om de
umiddelbare årsakene, eller hvem som hadde skylden, men ingen kan benekte den
uro, vold, omveltning og konflikt som plager oss.
Vi snakker om en kosmisk konflikt. Men om opprinnelsen til konflikten er aldri
så kosmisk, utspiller den seg også her på jorden. Mye av bibelhistorien – fra syndefallet
og frem til de begivenhetene i den siste tid før Jesu gjenkomst – er Bibelens
skildring av den store konflikten. Vi står midt i ildlinjen. Guds ord forklarer hva som
skjer, hva som skjuler seg bak elendigheten og hvordan det kommer til å gå.
Les . Hvilke kamper (både i himmelen og på jorden) beskriver dette
kapitlet?
Vi ser en konflikt i himmelen, og også konflikter på jorden. Det første slaget står
mellom dragen (Satan, se ) og Mikael (hebraisk: «Hvem er som Gud?»).
Opprøreren Lucifer ble kjent som Satan (motstanderen). Han er bare en skapning
som kjemper mot den evige skaper, Jesus (; ).
Lucifer gjorde opprør mot sin skaper. Den store konflikten handler ikke om guder
i kamp med hverandre. Den handler om en skapning som reiser seg mot sin skaper.
Opprøreren angriper også skaperverket.
Satan tapte kampen mot Kristus i himmelen, men angrep ham på jorden rett etter
hans fødsel (). Også her tapte han. Da han hadde tapt for Jesus i ørkenen og
led sitt uopprettelige nederlag på korset, gikk Satan til krig mot Kristi folk. Denne
krigen har rast gjennom mye av kristenhetens historie (; ) og fortsetter
til enden (), til Satan står overfor et nytt nederlag, denne gangen ved Jesu
gjenkomst.
Les . Hvilket håp gir disse versene midt i alle konfliktene vi har sett i
de andre tekstene?
Åpenbaringen forutså den forfølgelsen Guds folk ville oppleve gjennom mye av
kirkens historie. De 1260 profetiske dagene i (se også ) peker på
1260 års forfølgelse mot kirken.
«Disse forfølgelsene, som begynte under Nero, på den tiden da Paulus led
martyrdøden, fortsatte med større eller mindre raseri i århundrer. De kristne ble
anklaget for de mest fryktelige forbrytelser, og det ble sagt at de var skyld i store
ulykker: hungersnød, pest og jordskjelv. Da de ble gjenstand for folkets hat og
mistanke, sto angiverne klar og forrådte de uskyldige for vinnings skyld. De ble
dømt som opprørere mot riket, som fiender av religionen og en plage for samfunnet.
Et stort antall ble kastet til ville dyr eller brent levende i amfiteatrene.» – The Great
Controversy, side 40.
Samtidig flyktet kvinnen (kirken) ut i ødemarken (). Hun er fremstilt med
to vinger som en ørn. Dette antyder en flukt dit hvor det var hjelp å finne. Hun ble
passet på i ørkenen, og slangen, eller Satan, kunne ikke få tak i henne ().
Gud har alltid bevart en rest, også under store forfølgelser, og han vil gjøre det igjen
i endetiden.
Da Jesus talte om farene i de siste dager, sa han til sitt folk: «Jeg er med dere alle
dager inntil verdens ende» (). Hvordan forstår vi dette løftet i lys av at
mange av hans etterfølgere har lidd martyrdøden? (se og ).
Ingenting – verken forfølgelse, hungersnød eller død – kan skille oss fra Guds
kjærlighet. At Kristus er hos oss, både nå og i endetiden, betyr ikke at vi blir spart
for smerte, lidelse, prøvelser eller til og med døden. Vi har aldri fått løfte om at vi
skal bli spart for dette her i livet. Men Jesus og det han har gjort for oss, betyr at vi
kan leve i håpet og løftet om at Gud er med oss i prøvelsene, og at vi har forsikringen
om evig liv i en ny himmel og en ny jord. Vi kan leve med håp om at uansett
hva vi opplever her, kan vi som Paulus være sikre på at «nå ligger rettferdighetens
seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den
store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal
komme» (). Vi som har «ventet på at han skal komme», kan også ha dette
håpet.
Navnet syvendedags adventist åpenbarer mye av det vi står for. Den syvende dag
peker på sabbaten, som er uttrykk for at vi tror, ikke bare på dette budet, men også
alle de ti andre. Adventist-delen peker på vår tro på Jesu annet komme, en sannhet
som ene og alene skyldes det Kristus gjorde da han døde for oss. Derfor peker
navnet syvendedags-adventist på to viktige og uatskillelige sider ved sannheten for
vår tid: loven og evangeliet.
Hvordan viser disse tekstene at loven og evangeliet hører sammen?
Evangeliet er godt nytt: Det gode budskap om at vi som har syndet og brutt Guds lov,
kan få tilgivelse for våre synder og overtredelser ved troen på det som Kristus gjorde
for oss på korset. Og vi har fått kraft til å holde hans lov helt og fullt.
Derfor er det ikke så merkelig at Guds folk i de siste dager skildres på en ganske
spesiell måte når den store konflikten raser som verst.
Les . Hvordan avslører denne teksten sammenhengen mellom loven og
evangeliet?
Syvendedags adventistene er et folk som tror på lydighet mot Guds lov. Hvordan
kan vi vise andre at dette ikke er lovtrelldom, men en naturlig følge av å elske
Gud og være takknemlig for frelsen? Hvordan bekreftes dette av tekster som
og ?
«Så lenge alle skapte vesener anerkjente kjærlighetens troskap, var det fullkommen
harmoni i hele universet. For de himmelske hærskarer var det en glede å oppfylle
skaperens hensikt. De frydet seg ved å gjenspeile hans herlighet og forkynne hans
pris. Så lenge kjærligheten til Gud hadde førsteplassen, var skapningenes kjærlighet
til hverandre preget av tillit og uselviskhet. Ingen mislyd brøt den himmelske
harmoni. Men så skjedde det en forandring i denne lykkelige tilstand. Det var en
som misbrukte den frihet Gud hadde gitt sine skapninger. Synden oppsto hos ham
som ved siden av Kristus var mest æret av Gud.» – Alfa og Omega, bind 1, side
12–13 [].
Legg merke ordene «kjærlighetens troskap». Disse ordene peker på den kjensgjerning
at kjærlighet fører til trofasthet. En mann som elsker sin kone, viser denne
kjærligheten med troskap. Slik var det i himmelen, og det burde være slik med oss
og vårt gudsforhold.
Forslag til samtale
Hvilke bibelske bevis peker på Satans rolle i den store konflikten? Hvordan
kan vi hjelpe andre å forstå at Satan er et personlig vesen og ikke bare et
symbol på det onde i menneskehjertet?
Vi er vi blitt velsignet med mye kunnskap om Bibelens sannhet. Men hvorfor
er denne kunnskapen ikke nok til å frelse oss? Hva mer trenger vi enn bare
intellektuell kunnskap?
Hvordan har du opplevd Jesu nærvær i ditt liv? Hvordan kan dette hjelpe deg i
vanskelige tider?
Snakk mer om uttrykket «kjærlighetens troskap». Hvordan kan denne tanken
gi oss en bedre forståelse av sammenhengen mellom lov og nåde, tro og lydighet?
Hva lærer det om friheten som er en del av kjærligheten? Hvordan kan
vi vise «troens kjærlighet» her og nå?
Elisa Albertsen var lærer i barnehagen ved adventistskolen
på øya Ebeye i Marshalløyene. Lille Lomon
kunne ikke sitte stille og ville være ute hos de små
barna. Han begynte å knipe de andre, og Elisa lot ham
sitte alene. Da hylte han som en ulv.
Mange av de andre 19 barna var også urolige, de bet
og klønte hverandre og læreren.
Elisa snakket med Lomons tante. Guttens mor og
alkoholiserte far bodde på en annen øy, så han bodde hos
tante og onkel på Ebeye.
Elisa syntes synd på Lomon. Han trengte kjærlighet
og omsorg. Hun la også merke til at han kom på skolen med blåmerker. Fetteren kom med et
blått øye. Elisa skjønte at det skjedde ting hjemme, men skolen kunne ikke gjøre stort. Barnevern
fantes ikke.
Elisa sluttet å fortelle familien om Lomons oppførsel. Hun gikk gråtende hjem og spurte Gud:
”Hva skal jeg gjøre med ham? Jeg vil jo at han skal få et godt skoleår.”
Hun følte at det raste en åndelig kamp i klasserommet. ”Det er nå barna lærer gode og dårlige
vaner,” sa hun. ”Satan vil fange barna når de er små slik at han kan ødelegge deres forhold til Jesus.”
Elisa følte at hun skulle be hver dag, for hver enkelt elev og deres familie, og om at Gud måtte
fylle klasserommet med sin kjærlighet.
Elisa lot Lomon sitte igjen når han hadde vært slem, og så ba hun med ham hver gang. Hun
lærte ham å be. ”Takk for dagen i dag, takk for min mat. Jeg er lei for at jeg forstyrret undervisningen
i dag og slo en av de andre. Tilgi meg og hjelp meg å høre etter og være snill i morgen.”
En dag mens de ba sa Lomon: ”Frøken, kan jeg få sette på plass stolene?” For første gang ville
han hjelpe til!
To uker etter at Elisa startet sin bønneliste var klasserommet ganske annerledes.
Lomon begynte å rydde når andre rotet. Han prøvde å stoppe slagsmål og foreslo å gi hverandre
en klem i stedet.
De andre barna ble også snillere. De lærte å si ”unnskyld”, og ”jeg tilgir deg” og tilby en klem.
Guds kjærlighet fylte rommet.
Lomon fikk en spesiell plass i Elisas hjerte. En del av offeret 13. sabbat går til adventistskolen
på Ebeye der klasserommene må utbedres. Takk for at du gir!
Lomon, ”grov sjø”, er ikke guttens virkelige navn.