På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står ved dine landsmenns
side. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til
fra folkeslag oppsto og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli
berget, alle som er skrevet opp i boken (Dan 12,1).
Sist uke så vi på «den falske treenigheten», Satan (dragen) og to jordiske krefter som
sammen vil starte forfølgelse av Guds folk.
En av disse maktene, havdyret (Åp 13,1–10), beskrives som en blanding av
leopard, bjørn og løve (Åp 13,2), bilder som er hentet fra Dan 7,4–6. I uke seks så
vi at i Dan 7 – etter fremveksten av Babylon (løve), Media-Persia (bjørn) og Grekenland
(leopard) – kom den siste jordiske makten, Roma. Den begynte som det
hedenske Roma og ble forvandlet til det pavelige Roma, den lille horn-makten i
Dan 7,7–8.19–21.23–25 som steg opp av det fjerde dyret. Vi så også at mange
av kjennetegnene på det pavelige Roma, som beskrevet i disse versene i Daniel 7,
dukker opp igjen hos sjødyret (Åp 13,1–10). Derfor har man sett Roma som en av de
viktigste motstanderne i endetidsdramaet, beskrevet i dette kapitlet.
Men Roma er ikke alene. En annen kraft er skildret. Denne uken skal vi hovedsakelig
se på Åp 13 og hendelser og krefter som er skildret der. Som vanlig stiller vi
spørsmålene: Hva betyr disse hendelsene, og hvordan kan vi forberede oss på dem?
LesÅp 13,1–10. Hvorfor handler dette om pavemakten, både i fortid og fremtid?
Legg merke til hvilken fremtredende rolle det får. Hva betyr dette når det gjelder
hendelser i endetiden?
Gud har trofaste folk i alle kirker, men Skriften peker på en historisk rolle som
denne institusjonen har spilt og vil spille i endetiden.
LesÅp 13,3. Hva skjer her, og hva sier dette om Romas særstilling?
I århundrer hadde romerkirken vært Vestens viktigste religiøse bevegelse, og ofte
dens politiske sentrum. Et eksempel på dens makt er historien om keiser Henrik
IV, som hadde vakt pave Gregor VIIs vrede og kom til pavens slott for å slutte fred.
Der ble keiseren nødt til å vente i en forgård i tre dager i vinterkulden før paven lot
ham slippe inn. Gregor VII nøt sin triumf og skrøt av at det var hans plikt å svekke
kongers stolthet.
Men reformasjonen, opplysningstiden og den franske revolusjonen svekket Romas
politiske og religiøse hegemoni. Ved utgangen av det 18. århundre lå det i ruiner. En
av pavene, Pius VI, ble tatt til fange av den franske hær i 1798 og døde i eksil i 1799.
Men Åp 13 taler om en gjenoppblomstring, at det «dødelige såret» skulle leges. Og
selv om dagens Roma ikke nyter den politiske makt det hadde på Gregor VIIs tid, er
det likevel en betydelig maktfaktor både religiøst og politisk, takket være senere tids
pavers popularitet (for eksempel talte pave Frans til begge hus av den amerikanske
kongressen i 2015, en historisk begivenhet). Ifølge profetien kommer denne innflytelsen
bare til å vokse.
Hvordan kan vi være trofaste mot budskapet vi skal forkynne, men på en måte
som skaper minst mulig motvilje? Hvorfor må vi ikke bøye oss for «politisk
korrekthet» når vi forkynner den sannhet som er gitt oss?
Folk har spurt, og det er forståelig: Hvordan kan Roma få den innflytelsen i dag
eller i fremtiden som er skissert i Åp 13? Det er slutt på den tid da man kunne befale
hærer, som i tidligere tider. Svaret står også i Åp 13.
LesÅp 13,11–12. Hva er kjennetegnene på denne makten?
Det dyret som går forut for dette, ble lenge betraktet som Roma av protestantene.
Det hadde fått makt i 42 måneder (Åp 13,5). De 42 månedene er de samme som «én
tid og tider og en halv tid» (Dan 7,25), eller tre og et halvt år (Åp 12,14) eller 1260
profetiske dager (Åp 12,6), den tiden da pavemakten undertrykket sine motstandere.
Denne profetiske tidsperioden (ifølge prinsippet om en dag for et år) begynte da
pavemakten fikk overhøyhet i 538, og endte i 1798, året da paven ble tatt til fange.
Da fikk pavemakten sitt dødelige sår, og forutsigelsen ble oppfylt.
På denne tiden i historien, omkring de to «42 måneder» (1798), oppstår en annen
makt (Åp 13,11; Åp 13,1). Den kommer fra jorden, i kontrast til mange av de tidligere
maktene, som oppsto av vannet (se Dan 7,2–3), et symbol på menneskemasser. «Vannene
du så, der horen sitter, er folk og folkemasser og nasjoner og mennesker med
ulike tungemål» (Åp 17,15).
Av disse og andre grunner må denne makten være USA, som oppsto i en relativt
tynt befolket del av verden.
«Hvilken nasjon i «den nye verden» var det som i tiden omkring 1798 fikk
stadig større makt og innflytelse, med utsikt til storhet og styrke og som tiltrakk
seg verdens oppmerksomhet? Det kan ikke være noen tvil om hva dette symbolet
peker på. Bare én nasjon svarer til beskrivelsen i profetien. Det er Amerikas forente
stater.» – Alfa og Omega, bind 7, side 369–370 [GC 440].
Denne makten beskrives først med to horn som et lam, som symboliserer mildhet,
men den vil tale «som en drage» (Åp 13,11). Dette tyder på en forfølgelsestid som
under den forrige makten. Åp 13,11–17 besvarer altså spørsmålet om hvordan Roma
kunne utøve den innflytelsen som profetien forutsier. Det vil ha USAs makt i ryggen.
I bibelhistorien måtte Herren stadig forholde seg til dem som henfalt til avgudsdyrkelse
og annen falsk tilbedelse (se Matt 4,8–10). I den siste krisen som er skildret i
Åp 13, vil spørsmålet om tilbedelsen dukke opp igjen. Også her må Guds folk velge
hvem de vil tilbe og tjene (se Jos 24,15).
I uke 2 studerte vi historien om tre hebraiske gutter som fikk ordre om å «tilbe
gullstatuen» (Dan 3,5). Vi så også at Åp 13 bruker uttrykk fra dette kapitlet når det
beskriver forfølgelsen av Guds folk i endetiden. Så vi kan se på det som skjedde med
Daniels venner som en forløper for hva som vil skje i de siste dager, som er avbildet i
umiddelbar sammenheng med de dyriske maktene (Åp 13). Alle skulle tilbe gullstatuen,
ellers ville de bli drept i ovnen med flammende ild. Og ifølge Åp 13 skulle de
bli «drept, alle som ikke tilba dyrets bilde» (Åp 13,15).
Babylon var sentrum for falsk tilbedelse. Babels tårn vitnet om byggherrenes ønske
om å gjøre som Lucifer og «stige opp, høyere enn Guds stjerner» (Jes 14,14) og
forsvare seg i tilfelle en ny global syndflod skulle inntreffe. De nektet å tro på Guds
løfte om aldri å drukne jorden i vann igjen (1 Mos 9,8–11).
Det nybabylonske riket opphøyet også menneskers bedrifter. Nebukadnesar skrøt
av «det store Babel som jeg med min veldige makt har bygd» (Dan 4,30). Senere
brukte kong Belsasar gullkarene i Salomos tempel til en fest, og «de drakk vin og
priste guder av gull og sølv, bronse og jern, tre og stein» (Dan 5,3–4). Karene fra
templet ble fylt med berusende vin og bedøvet sansene til alle som drakk av dem.
Resultatet ble at mange i byen døde da Babylon falt. En tilsynelatende sannhet kan
bedra oss ved å skjule Babylons dødelige vin. Falsk tilbedelse og falske ideer er
valutaen i Satans rike.
Hvordan kan vi unngå å bli innblandet i falsk tilbedelse?
I går så vi at Babylon har en lang historie som hovedstad for falsk tilbedelse. Derfor
er det et godt symbol på en endetidsmakt som bedrar nasjonene.
Sammenlign dragen, sjødyret og det skarlagenrøde dyret (Åp 12,3; Åp 13,1–3; Åp 17,3).
Hva er likt og ulikt?
Alle tre dyrene har sju hoder og ti horn, som står for summen av hoder og horn hos
dyrene omtalt i Dan 7. Hvert nytt rike ble bygget på de forrige. Slik kombinerer det
skarlagenrøde dyret elementer av draken og havdyret (symboliserer henholdsvis det
hedensk og pavelige Roma), samt landdyret (Åp 13,11–14), slik at de tre kreftene –
alle Guds fiender – samles til en reell koalisjon.» – Jacques B. Doukhan: Secrets of
Revelation, The Apocalypse Through Hebrew Eyes (Hagerstown, Md., 2002), side
162. Et ekstra element i Åp 17 er kvinnen som rir på det skarlagenrøde dyret og symboliserer
en ulovlig forening av religiøse og politiske krefter. Denne kvinnen står i
skarp kontrast til den rene kvinnen i Åp 12:
Som «mor til horene» har Babylon vært opptatt av å gjenskape seg selv. Den frafalne
moderkirken har mange frafalne døtre. Men Gud vil ikke stå for de feilene som
forfektes og de grusomhetene som er begått av en frafallen kristendom. Hans sanne
folk angripes av Satan, men overlever opp gjennom århundrene.
Åp 14,8 har allerede advart folk om Babels fall eller frafall fra sannheten, som til
slutt fører til det endelige bedraget og dyrets merke (Åp 14,9–11). Denne advarselen
vil bli gjentatt med mye større kraft, og kulminerer i en siste appell om at Guds
folk som fremdeles er i Babylon, må komme ut av henne og forene seg med Guds
endetidsmenighet (Åp 18,1–4).
Bibelstudenter har fulgt verdensbegivenhetene med stor interesse, særlig de som
later til å ha noe med endetiden å gjøre. Tenk for eksempel på USAs rolle. Helt
tilbake i 1851 fantes det adventister som mente at USA var den andre dyriske makten
(Åp 13,11–15). Dette er interessant ut fra landets status den gang. Midt på 1800-tallet
var stormaktene fortsatt fra den gamle verden: Preussen, Frankrike, Østerrike-
Ungarn og England. På den tiden hadde USA en fredsarmé på ca. 20 000 mann, ca.
en tiendedel av dem som kjempet i slaget ved Waterloo (1815). I 1814, bare førti år
tidligere, invaderte britene Washington, D.C. I 1867 utraderte Sitting Bulls menn
general Custers sjuende kavaleriregiment. Etter at noen kommentatorer hadde
identifisert USA som den makten som en dag ville påtvinge verden «dyrets merke»,
kjempet nasjonen fremdeles mot innfødte på deres eget territorium, uten at de alltid
vant.
Verdensbegivenhetene vil utvilsomt forløpe slik vi har trodd. Men fremdeles er
det mer som må skje før vi er ved enden. Når man for eksempel taler om «dyrets
merke», er det veldig viktig å understreke at ingen har tatt det ennå, enten de holder
det fjerde budet eller ikke.
Dessuten er det mer som må skje først.
LesÅp 18,1–4. Hva skjer her, og hvorfor er det viktig å huske dette nå? Hva kan
disse versene lære oss om vårt oppdrag i verden?
Versene tegner et dystert bilde av verden, både politisk, moralsk og åndelig. De viser
den ondsinnede påvirkning som falsk religiøs lære har i verden. Men samtidig gir
de oss håp, for en engel fra himmelen opplyser jorden med sin herlighet. Videre blir
Guds trofaste folk kalt ut av Babylon, de som ennå ikke har lært det de behøver å
vite. Guds folk som allerede er ute av Babylon, har altså en oppgave å utføre for dem
som fortsatt er der.
Hva burde det bety for oss at Herren kaller noen av dem som fortsatt er i Babylon
for «mitt folk»? Hvorfor er dette viktig å huske når vi forholder oss til andre?
Satans angrep på Guds lov er et angrep på Gud selv, på hans autoritet og styresett.
Og i den siste tid vil Satan angripe dem som holder «Guds bud» (Åp 12,17; Åp 14,12),
for de er de eneste som vil nekte å hylle ham i hans stedfortredere her på jorden.
Den kampen som han førte mot Gud i himmelen, fortsetter han her på jorden, og
slik han ble beseiret i himmelen, vil han også bli beseiret på jorden. «Helt siden den
store konflikten i himmelen tok til, har Satan hatt til hensikt å tilintetgjøre Guds lov.
Derfor var det han satte i verk sitt store opprør mot skaperen, og selv om han ble
fjernet fra himmelen, har han drevet krigen videre på jorden. Å bedra menneskene
og få dem til å overtre Guds lov, har hele tiden vært hans mål. Enten han oppnår
dette ved å tilsidesette hele loven eller bare ett av budene, blir resultatet det samme.
Den som «bryter ett av budene», viser forakt for hele loven. Hans innflytelse og
eksempel bærer preg av overtredelse. «Han har forbrutt seg mot dem alle (Jak 2,10).»
– Alfa og Omega, bind 8, side 89 [GC 582].
Forslag til samtale
Snakk sammen om verdensbegivenheter og hvordan de peker mot det vi tror
må skje i de siste dager. Hva må fremdeles skje? Hvordan kan vi lære å være
våkne for tidens tegn, men unngå fanatisme, fastsetting av datoer og dristige
spådommer om ting som Bibelen og inspirerte skrifter ikke har uttalt seg uttrykkelig
om?
Se mer på spørsmålet om tilbedelse. Hva betyr det å tilbe noe? Hvordan tilber
vi det som vi tilber?
Hva vil det si at Gud fortsatt har folk i Babylon. Hva forstår vi med begrepet
«Babylon» (som åpenbart er et symbol og ikke bokstavelig ment)? Hva kan
dette lære oss om vår plikt til å forkynne for andre, uavhengig av deres politiske
eller religiøse tro?
Jeg vokste opp hos bestemor i Beckley, som den yngste av sju. Jeg måtte gå åtte kvartaler til
kirken på sabbaten og fikk ikke gå i korte kjoler. Livet var bare skole og kirke.
Da jeg ble 14, flyttet jeg til New York, til eldre søsken. Jeg oppdaget den store verden og
sluttet å gå i kirken. Jeg ble bokholder i et forsikringsselskap og senere revisor i Washington. Jeg
gikk i kirke på søndag.
En natt drømte jeg at jeg pløyde jord. Bestemor pleide å få en traktor til å pløye hagen sin.
Da jeg våknet, tenkte jeg: ”Kanskje er det på tide å flytte hjem.” Vi kunne jo bygge på en tomt vi
hadde arvet etter bestemor.
Min mann jobbet i det offentlige og var ikke begeistret for tanken, men huset ble bygget mens
vi ennå arbeidet i Washington.
Vi flyttet til Beckley, og jeg lurte på hvorfor jeg hadde forlatt alle vennene mine i Washington.
Jeg fikk nye venner, men spurte Gud: ”Hvorfor er jeg her?”
Omtrent da fikk jeg en brosjyre om et seminar om Bibelens profetier. Jeg ba mine nye venner
bli med, men måtte gå alene. Den fjerde kvelden handlet talen om dyrene i Daniel og Åpenbaringen,
og jeg skjønte at det var adventistmøter. Jeg tenkte på min strenge oppvekst og følte meg
alene igjen. ”Fortsetter jeg her, mister jeg alle mine venner,” tenkte jeg.
Møtet hadde nettopp startet, men jeg reiste meg for å gå. Bak i salen dukket det opp en kvinne.
Det var hun som hadde registrert meg den første kvelden. ”Hvor skal du?” spurte hun.
”Dette har jeg hørt hele livet,” sa jeg og fortalte om bestemor og at jeg ikke hadde fått gjøre
annet enn å lese i Bibelen og gå i kirken. Men egentlig ville jeg bare ha en venn der på møtet.
Kvinnen smilte og fikk meg til å føle meg velkommen. Hun var den vennen jeg trengte. Jeg
satte meg igjen og kom til resten av møtene. Da det ble tale om dåp, meldte jeg meg. Jeg følte
meg hjemme. Jeg var blant de 16 som ble med i Adventistkirken i september 2016, etter disse
møtene,
som var en av 35 møteserier som offeret 13. sabbat i 2015 gjorde mulig i Vest-Virginia.
Bibelen og kirken har alltid vært en del av meg takket være min bestemor. Gud har alltid
beskyttet meg. Han hadde en grunn da han kalte meg tilbake til Vest-Virginia. Jeg kan fokusere på
det Gud vil jeg skal gjøre fremover.
Ida Elizabeth Davis (65) er leder for kvinneforum i Beckley SDA Church.