For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal det være når
Menneskesønnen kommer ().
Dikteren T. S. Eliot begynte et dikt med linjen: «In my beginning is my end» (I min
begynnelse er min ende). Kort og godt. I opphavet finnes avslutningen. Vi ser ekkoer
av denne virkeligheten i navnet syvendedags-adventist. Det inneholder to bibelske
læresetninger: «syvende dag» for sabbaten i de ti bud, et ukentlig minnesmerke om
de seks dagene da livet ble til på jorden; og «adventist», som peker mot Jesu gjenkomst,
da alle Skriftens håp og løfter, også løftet om evig liv, skal bli oppfylt.
Verdens skapelse (vår begynnelse) ligger langt fra Jesu gjenkomst (vår ende, iallfall
slutten på vår syndige eksistens), men disse hendelsene er forbundet. Den Gud
som skapte oss (), er den samme Gud som kommer tilbake og som «i ett nu,
i et øyeblikk, ved den siste basun» () skal sette oss endelig fri. Ja, i vår
begynnelse finner vi vår ende.
Denne uken skal vi drøfte den siste av alle endetidshendelser, i hvert fall hva vår
nåværende verden angår: Jesu annet komme.
Vi tenker gjerne på Jesu gjenkomst som en nytestamentlig lære, men det stemmer
ikke. Jo visst, etter Jesu første komme, etter hans død, oppstandelse og himmelfart
fikk vi en større og rikere åpenbaring av sannheten om hans annet komme. Men som
med så mye annet i NT: GT inneholder hint og skygger om denne viktige sannheten
lenge før det skal skje. Læren om Jesu gjenkomst i NT var ingen ny sannhet. Den var
en understrekning av en sannhet som var åpenbart i GT. Men i lys av den korsfestede
og oppstandne frelser kan vi forstå og verdsette løftet om hans gjenkomst bedre.
Les tekstene nedenfor. Hva lærer de om Jesu gjenkomst? ; ; ; .
«Herrens dag» blir en dag med ødeleggelse og sorg for de fortapte. Men det er også
en dag med befrielse for hele Guds folk, som «har navnene sine skrevet i livets bok»
(se ; ; ). Dette temaet, «Herrens dag» som en dommens tid for de
ugudelige, er også en tid da Guds trofaste blir beskyttet og får sin lønn. Dette finner
vi i GT. For eksempel, mens noen vil møte «Herrens brennende vrede», vil de som
lyder kallet: «søk rettferd» og «vær ydmyke», finne «ly på Herrens vredesdag» ().
Les . Hvordan gjenspeiler disse versene den samme store forskjellen
mellom de fortapte og de frelste ved Jesu gjenkomst?
Når endetidshendelsene utspiller seg, blir det bare tydeligere hvilken side vi står
på. Hvilke valg kan og må vi foreta nå for å være sikre på at vi står på riktig side?
Mange jøder på Jesu tid forventet at Messias skulle styrte romerne og gjøre Israel
til verdens mektigste nasjon. Men verken Jesu første eller andre komme handler om
det. Gud hadde noe større i vente for sitt folk enn bare en omorganisering av den
gamle verden.
I GT er det kanskje som er klarest på at den nye verden ikke vokser ut av
den gamle, men er noe helt annet.
Vi leser om fire store verdensrikers vekst og fall – Babylon, Media-Persia, Grekenland,
og til slutt Roma, som så blir til det moderne Europas nasjoner. Men den
statuen som Nebukadnesar så i sin drøm (om de fire verdensmaktene), avsluttes på
en måte som viser at det er ingen sammenheng mellom denne verden og den som
kommer etter Jesu gjenkomst.
Les ; . Hva lærer dette om vår verdens skjebne og hva slags ny
verden som kommer?
Det levnes liten tvil om hva som skjer når Jesus kommer tilbake. Ifølge
identifiserte Jesus seg med denne steinen, som pulveriserer det som var igjen av vår
verden. sier at gullet, sølvet, leiren, jernet og bronsen ble knust og forvandlet
til «agner fra treskeplassen om sommeren. Vinden tok det, og det fantes ikke
mer.» Det vil si: Den gamle verden overlever ikke Jesu annet komme.
Og steinen som utslettet den gamle verden, «ble til et stort fjell som fylte hele
jorden». Og dette riket, som oppstår som følge av Jesu gjenkomst, er et «som aldri i
evighet skal gå til grunne». Det skal «bestå til evig tid» ().
Bare en av to skjebner venter hvert menneske som noen gang har levd her på
kloden. Enten skal vi være sammen med Jesus i evigheten, eller vi forsvinner inn i
ingenting sammen med agnene av den gamle verden. Evigheten står for tur for alle.
En foreleser forklarte sin tro på universets opprinnelse med at for ca. 13 milliarder
år siden «ble en uendelig tett, liten masse til av ingenting, og denne massen eksploderte,
og fra den eksplosjonen ble vårt univers til.» Akkurat hvordan denne
«uendelig tette, lille massen» bare kunne dukke opp av ingenting, sa foreleseren
ikke noe om. Han antok i tro at den gjorde det.
Som vi nevnte i begynnelsen av denne leksen: I vårt opphav finner vi vår ende.
Men ifølge denne foreleseren gir det ikke grunn til optimisme, i hvert fall ikke i det
lange løp. Universet som ble skapt av denne «uendelig tette, lille massen», var dømt
til undergang sammen med alt som var i det, deriblant selvsagt også menneskeheten.
Men Bibelens syn på vår opprinnelse er ikke bare mye mer logisk enn dette, det byr
også på langt mer håp. Takket være Gud som skapte, er våre langsiktige utsikter
gode. Vi har mye å håpe på, og dette håpet bunner i løftet om Jesu gjenkomst.
Les . Hva påpeker Paulus, og hva bygger han sitt håp på?
Paulus skal snart henrettes, men han har frelsesvisshet og håpet om Kristi gjenkomst.
«Rettferdighetens seierskrans» venter ham, ikke hans egen rettferdighet
(), men Jesu rettferdighet. Paulus vet at hans håp, løftet om Jesu gjenkomst,
bygger på den. Hans omstendigheter var i beste fall dystre (i fengsel, ventet på å bli
henrettet), men Paulus visste at hans fremtidsutsikter var gode. Og det var de fordi
han betraktet den store sammenhengen, og så ikke bare på situasjonen her og nå.
Hvordan kan du ha det samme håpet som Paulus, uansett hvordan situasjonen er
nå? Hvordan kan vi lære å se på den store sammenhengen og håpet den gir oss?
I Bibelen er Jesu gjenkomst et sentralt og viktig emne, men ikke alle kristne ser det
som en bokstavelig, personlig gjenkomst. Noen sier at Jesu gjenkomst ikke finner
sted når han kommer tilbake til jorden, men når hans Ånd åpenbares i hans kirke her
i verden. Kristi gjenkomst er med andre ord fullført når kristendommens moralske
prinsipper åpenbares i hans folk.
Men takk og pris for at denne læren er falsk. Hva slags håp ville vi ha hatt på sikt
hvis dette var sant?
Les disse tekstene om Jesu gjenkomst. Hva sier de om vårt håp?
«Det er som om himmelhvelvet åpner og lukker seg, og stråleglansen fra Guds
trone synes å bryte igjennom. Fjellene bever som siv i vinden, og store steinblokker
farer i alle retninger. Det høres brøl som av et uvær i anmarsj. Havet står i kok.
Orkanens øredøvende brøl lyder som røster fra demoner på plyndringstokt. Hele
jorden hever seg og svulmer som havsbølger, og overflaten slår sprekker. Det er som
om selve grunnvollen svikter. Fjellkjeder raser sammen, og bebodde øyer forsvinner.
Havnebyer som er blitt lik Sodoma i ondskap, blir slukt av havet.
Gud husker på det store Babylon og gir henne ’begeret med hans harmes og vredes
vin’.» – Alfa og Omega, bind 8, side 136–137 [].
Jesu gjenkomst setter en stopper for verden som vi kjenner den. Når det skjer, vet
alle det. Det Jesus oppnådde for oss ved sitt første komme, vil bli klart når han kommer.
Hvordan burde det å leve med virkeligheten av Jesu annet komme påvirke vårt
liv her og nå? Hvordan kan det hjelpe oss å huske hva som er virkelig viktig her i
livet?
Før han reiste sin venn Lasarus fra graven, sa Jesus: «Jeg er oppstandelsen og livet.
Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (). Men han ba ikke folk
bare å tro på denne påstanden, han reiste Lasarus fra de døde, selv om han hadde
vært død så lenge at det luktet forråtnelse ().
De som tror på Jesus, dør. Men som Jesus sa: De kan dø, men de skal leve igjen.
Det er dette faktum de dødes oppstandelse handler om. Og det er dette som gjør Jesu
gjenkomst så viktig for hele vårt håp.
Hva skjer med de døde i Kristus når Jesus kommer tilbake? ; ;
..
Det store håpet for Jesu annet komme er at hans trofaste etterfølgere gjennom alle
tider skal få oppleve den oppstandelsen fra de døde som Jesus selv opplevde. I hans
oppstandelse finner de håp og fortrøstning om sin egen oppstandelse.
Hva skjer med dem som lever når Jesus kommer tilbake? ; .
De troende som lever når Jesus kommer tilbake, beholder en fysisk kropp, men ikke
slik som nå. Den forvandles til samme slags uforgjengelig kropp som mennesker får
når de står opp fra de døde. «Guds folk som lever, blir forvandlet ’på et øyeblikk’.
Når Guds røst lyder, blir de herliggjort. De blir gjort udødelige, og sammen med de
hellige som er oppreist fra de døde, blir de rykket opp for å møte Kristus i luften.»
– Alfa og Omega, bind 8, side 144 [].
Lag en liste over alle ting her i verden som er så viktige for deg at du ville ofre det
evige liv for å få beholde dem. Hva står på listen?
Jesu gjenkomst er ikke et etterspill, et vedlegg eller etterord til den triste historien
om menneskets synd og lidelse i vår syndige verden. Nei, Jesu gjenkomst er det store
klimakset, vårt store håp. Hva har vi uten dette løftet? Menneskehetens historie bare
fortsetter, den ene sørgelige scenen etter den andre, til det hele ender i døden. Uten
det håpet som Kristi gjenkomst gir, er livet, som William Shakespeare skrev, «en
historie fortalt av en idiot, full av larm og vrede og uten mening». Men likevel har
vi dette håpet fordi Guds ord stadfester det for oss gang på gang. Vi har håpet fordi
Jesus løskjøpte oss med sitt liv (), og han kommer tilbake for å hente dem
han har betalt for. Himmelens stjerner sier ikke noe om Jesu gjenkomst. Fuglene
kvitrer
i trærne, men bærer ikke bud om dette. I seg selv kan slike ting bære bud om
noe godt, noe med håp, om virkeligheten selv. Men de sier ikke at Jesus kommer
tilbake og at «basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal
bli forvandlet» (). De sier ikke at vi en dag skal løfte blikket og «se
Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer»
(). Nei, vi kjenner til dette fordi det står i Guds ord, og vi stoler på det
Ordet lover oss.
Forslag til samtale
Tenk hva det ville bety hvis Jesu gjenkomst ikke var annet enn det noen tror:
det fulle uttrykk for gode prinsipper i Kristi etterfølgeres liv. Det ville jo være
fint, men hvorfor står vi da uten håp?
Hvorfor er den populære tanken om at universet oppsto av ingenting en tåpelig
idé? Hvorfor ønsker noen å tale for en slik tanke, og hvorfor tror noen på
den? Hvorfor er troen på en evig Gud som har skapt alt, en mye mer logisk og
fornuftig forklaring på universets eksistens?
Fortell klassen hva som står på din liste over ting du synes er så viktige her
i livet at du ville ofre håpet om evigheten for å få beholde dem. Hva kan dere
lære av hverandres liste? Hvis folk ikke har noe på listene sine, hvordan kan
vi da sørge for at ingenting i vårt liv faktisk stenger oss ute fra frelsen, slik
det vil være tilfelle hos mange mennesker?
Dette kvartalet har vi hørt fra folk på Ebeye-øya i Marshalløyene, Mamawi Atosketan-skolen i
Canada, fra Vest-Virginia, USA og fra Holbrook SDA Indian School i Arizona. I dag skal vi høre
fra Holbrook igjen.
27-årige Giselle Ortiz er saksbehandler på Holbrook og har sett den store konflikten på nært hold.
Under et møte på hennes kontor begynte en jente å røre ved leppene sine og stirre mot et hjørne
i rommet. Hun sa at hun så sin døde stefar der. Giselle kjente en kulde i rommet. Hun ba og talte
strengt til den onde ånden. Ånden forsvant.
Elevene har fortalt om overnaturlig aktivitet på internatene. Da Giselle var assistent i
jenteinternatet,
følte hun at et mørkt nærvær fylte leiligheten en kveld. En stemme talte til henne:
”Du må be her og nå.”
Hun falt på kne og ba: ”Herre, jeg vet ikke hva som skjer, men beskytt meg og jentene med
dine engler.”
Neste morgen sa internatlederen, som bodde i leiligheten over Giselle, at hun hadde følt et nærvær
i rommet og en usynlig hånd hadde begynt å presse henne ned i sengen. Hun var skrekkslagen
og kunne ikke røre seg. Men hånden forsvant på et blunk. Den hadde forsvunnet da Giselle ba.
Slike opplevelser minner Giselle om at den store konflikten er reell og at Jesus kommer snart.
”Det var først da jeg kom hit at det gikk opp for meg: Når vi ikke fremmer Guds rike, vokser det
onde,” sa hun. ”Jeg ser det på elevene. Hvis jeg ikke gir dem lys hele tiden, tar mørket over og jeg
må begynne forfra.”
Giselle elsker misjonærjobben og ville ikke bytte med noen. ”Det er ikke nok å si noe i kirken
en gang iblant,” sa hun. ”Vårt kall er å gå og gråte sammen med andre. Misjonsarbeidet kan være
utmattende, men jeg har aldri vært mer levende. Det er det store ved å arbeide for Gud. Han gjør
ting man ikke skulle tro var mulig. Det er en velsignelse å være en del av hans verk og ha kontakt
med mennesker som trenger ham.
Jesus kommer snart! Dette kvartalet har vi hørt om
hvordan Den hellige ånd virker på skoler i Canada,
Marshalløyene og USA. Vi har hørt om mektige møteserier.
Spørsmålet er: Hva gjør du for misjonen? Er du som
Giselle på Holbrook, levende engasjert i misjonsarbeid
og mer levende enn noen gang? La oss gjøre vårt for
misjonen i dag og gi et godt 13. sabbats offer.
Fremtidige prosjekter:
En holistisk storbyplantning i Kina
Den første adventistkirken i Sejong i Sør-Korea
Internatskole i Ulaanbaatar i Mongolia
Opplæringssenter for ungdomsevangelisering i kirken i Setagaya i Tokyo, Japan