Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har
seiret og satt meg med min Far på hans trone (Åp 3,21).
Selv en overfladisk lesning av NT avslører en viktig sannhet: NT er direkte knyttet
til GT. Gang på gang viser evangeliene og brevene til hendelser eller utsagn i GT,
direkte eller indirekte. Og Jesus talte om at «Skriftene» må «oppfylles» når de taler
om ham og hans tjeneste (se Matt 26,54.56; Mark 14,49; Joh 13,18; Joh 17,12).
Det samme kan man si om Åpenbaringen. Det er bortimot umulig å forstå Bibelens
siste bok uten GT, og spesielt Daniels bok. Derfor studerer vi ofte begge bøkene
sammen.
En viktig side ved Åpenbaringens henvisninger til GT er at de, sammen med
resten av boken, viser oss Jesus. Åpenbaringen handler om Jesus, hvem han er, hva
han har gjort for sitt folk og hva han vil gjøre for oss ved tidens ende. Ethvert fokus
på begivenhetene i den siste tid må nødvendigvis ha Jesus i sentrum. Det har da også
Åpenbaringen. Denne uken skal vi se på Jesus i denne boken.
Noe av det som Daniel og Åpenbaringen har til felles, er de to grunnleggende
delene: historiske og eskatologiske begivenheter (endetidsbegivenheter). Disse
begrepene hører sammen i begge bøkene. Vi kan se de historiske hendelsene som
forløpere for store og globale hendelser i de siste tider. Ved å studere hva som
skjedde i gammeltestamentlig tid, kan vi altså få innsikt i hva som vil skje i våre
dager, og fremover. Men dette prinsippet gjelder ikke bare Daniel og Åpenbaringen.
Les1 Kor 10,1–11. Hva sies om prinsippet som er omtalt ovenfor?
Sist uke så vi at noen av historiene i Daniel (Dan 3,6; Dan 3,15; Dan 3,27; Dan 6,6–9; Dan 6,21–22) var
lokale historiske hendelser som til en viss grad avspeiler endetidsbegivenheter i
Åpenbaringen. Når vi studerer disse historiene, kan vi få innblikk i noe av det Guds
folk får oppleve i større målestokk. Det viktigste punktet er kanskje likevel at vi kan
være sikre på den endelige utfrielsen. Åpenbaringen forsikrer de troende om seier.
Med noen unntak består den historiske delen av Åpenbaringen av kapitlene 1–11,
etterfulgt av endetidskapitlene 13–22.
LesÅp 12,1–17. Hvor skal vi plassere dette kapitlet, historiske eller endetidsbegivenheter,
og hvorfor?
Som man ser, tilhører dette kapitlet begge avdelingene. Hvorfor? Fordi det handler
om historiske konflikter – Satans utkastelse fra himmelen (Åp 12,7–9), hans angrep
på Jesus-barnet (Åp 12,4) og forfølgelsen av kirken i historiens løp (Åp 12,14–16) –
etterfulgt av en skildring av djevelens angrep på en rest av kirken i endetiden (Åp
12,17).
Det har blitt sagt at en av de tingene vi kan lære av historien, er at vi aldri lærer
av den. Tanken er at samme når folk lever, vil de gjøre de samme feilene. Hvordan
kan vi unngå dette, når vi har så mye historie å lære av?
Les tekstene nedenfor. De bruker forskjellige navn om Jesus, og i noen tilfeller
beskrivelser av ham og hva han har gjort, gjør, eller vil gjøre. Hva lærer tekstene
om Jesus?
Dette er bare noen av de mange tekstene i Åpenbaringen som skildrer Jesus i ulike
roller og funksjoner. Han er Lammet, en tittel som peker på hans første komme, da
han ga sitt liv for våre synder. «Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny
deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus» (1 Kor 5,7).
Han er også den som «var død, men se, jeg lever i all evighet» (Åp 1,18), en henvisning
til hans død og oppstandelse fra de døde. «Slik står det skrevet: Messias skal
lide og stå opp fra de døde tredje dag» (Luk 24,46). Og Åp 19,11–15 skildrer ham ved
hans gjenkomst, når han kommer tilbake til jorden med kraft og herlighet og dom.
«For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og
da skal han lønne hver og en etter det han har gjort» (Matt 16,27).
Hvordan kan vi hver dag gjøre Jesu liv, død, oppstandelse og gjenkomst til fokus
for vår eksistens og grunnlaget for våre moralske valg?
Foruten de to store delene har Åpenbaringen også et annet strukturelt lag. Det er
bygget rundt den hebraiske helligdommen. Dette helligdomsmotivet er ikke begrenset
til én av de to hoveddelene, men går igjen i begge.
I den jordiske helligdommen begynner man i forgården, ved brennofferalteret, der
dyrene ble drept. Etter dyrets død, som symboliserer korset, skulle presten gå inn i
helligdommens første avdeling, som var et bilde på det Jesus gjorde i den himmelske
helligdommen etter sin himmelfart. Dette er symbolisert ved at Jesus går blant
lysestakene (Åp 1,13).
Kort etter sin himmelfart ble Kristus innviet i Det hellige i helligdommen i himmelen
gjennom denne første åpne døren. Når vi ser Kristus første gang i Åpenbaringen,
står han foran lysestakene i den første avdelingen i helligdommen i himmelen (se Åp
1,10–18).
LesÅp 11,19. Hva skal man legge i dette at da helligdommen i himmelen ble åpnet,
kunne Johannes se paktens ark, som sto i den andre avdelingen i den jordiske helligdommen?
(se 3 Mos 16,12–14).
Bildet av paktens ark i den himmelske helligdommen er en ubestridelig henvisning
til Det aller helligste, eller den andre avdelingen i helligdommen i himmelen. I
Åpenbaringen ser vi ikke bare Jesu todelte tjeneste, men også at hendelser i himmel
og på jord er forbundet. Midt i prøvelsene som er skissert i Åpenbaringen, har vi
forsikringen om at «hele himmelen er med og bereder et folk til å stå på Herrens
beredelsesdag. Det er som om himmelen og jorden er kommet hverandre svært nær.»
– Livet sammen med Gud, 30. oktober [ML 307].
Alt i Åpenbaringen, fra oppbygningen til innholdet, har ett formål: Å vise oss Jesus
Kristus.
Derfor begynner boken med ordene «Jesu Kristi åpenbaring» (Apocalypsis Iesou
Christou). Dette forstås vanligvis som (1) «åpenbaringen fra Jesus Kristus», eller
(2) «åpenbaringen om Jesus Kristus» (Åp 1,2). At det er en «åpenbaring», er et argument
mot dem som tror Åpenbaringen er for vanskelig å forstå. Hvorfor ville Herren
ha tatt med denne boken i Bibelen hvis han ikke hadde ment at den skulle forstås av
den som leser teksten?
I Åpenbaringen blir Kristus fremstilt som «herren over jordens konger» (Åp 1,5), og
mot slutten av boken omtales han som «kongers konge» (Åp 19,16). Midt i all verdens
forvirring kan vi være trygge på at vår Herre og frelser har kontroll.
I Åp 1,5 er det en klar henvisning til Kristus som løsningsmann. «Han elsker oss
og har fridd oss fra våre synder med sitt blod» er et vers som peker på soningsdøden
på korset. Han har ikke bare rettferdiggjort oss, men også helliget oss (1 Kor 6,11).
I slike tekster kan vi finne frelsesvisshet, for vi ser at Jesus er den som vasker bort
våre synder. Vi kan ikke gjøre det selv.
Sentralt i hele kristentroen er løftet om Kristi gjenkomst «med skyene». Jesus
kommer igjen, det er en bokstavelig gjenkomst, en hendelse som hele verden skal
være vitne til, en begivenhet som en gang for alle gjør slutt på lidelse, kaos og ødeleggelser
her i verden og oppfyller løftet om evigheten.
Hva lærer Åp 1,8 om Jesus? Hvilket håp kan vi finne i dette verset som kan gi oss
trøst i alle prøvelser?
I disse versene leser vi at Jesus står i den første avdelingen av helligdommen i himmelen.
Åpenbaringen av ham i denne rollen var så stor at Johannes falt ned for ham
i frykt. Jesus, som alltid trøster, sier at han ikke skal være redd og peker på at han
er Alfa og Omega, den første og den siste – ord som viser hans evige eksistens som
Gud. Senere taler han om sin død og oppstandelse, og håpet som oppstandelsen gir.
Jesus har nøklene til «døden og dødsriket». Han sier altså det samme som han sa til
Marta ved brorens død, ord som Johannes også skrev: «Jeg er oppstandelsen og livet.
Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på
meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25–26).
Jesus peker på håpet om oppstandelsen, kristentroens endemål. For hvilket håp
har vi uten dette?
«Kristus Jesus er Alfa og Omega, 1 Mos i GT og Åpenbaringen i NT. De møtes
i Kristus. Adam og Gud blir forsonet ved den andre Adams lydighet, han som
overvant Satans fristelser og rettet opp Adams skandaløse nederlag.» – SDA Bible
Commentary, bind 6, side 1092, 1093. Ja, Jesus er begynnelsen og enden. Han skapte
oss i begynnelsen, og han vil gjenskape oss på den ytterste dag.
Fra begynnelse til slutt, mens den viser oss både historien og endetidsbegivenheter,
er Åpenbaringen likevel Apocalypsis Iesou Christou, Jesu Kristi åpenbaring. Og
i alle våre studier om de siste ting må han stå i sentrum.
Hvordan kan vi hver dag ha Jesus som midtpunktet for vårt liv?
«I Åpenbaringens bok skildres dybdene i Gud. At denne inspirerte boken er blitt
kalt «åpenbaringen», benekter at den er forseglet. En åpenbaring er noe som er
‹blitt kjent. Herren selv åpenbarte for sin tjener Johannes hemmelighetene i denne
boken. Han mener at alle bør studere den. Dens sannheter er gitt til alle som lever i
endetiden, men ble også skrevet for alle som levde samtidig med Johannes. Noen av
begivenhetene som er skildret i Åpenbaringens bok, gjelder fortiden. Andre foregår
nå. Noen belyser avslutningen av den store kampen mellom mørkets makter og
himmelens fyrste, og noen åpenbarer seiersgleden hos de frelste på den nye jord.»
– Alfa og Omega, bind 6, side 399 [AA 584].
Tekstene vi har studert denne uken, både i begynnelsen og slutten av boken, viser
hvor fokusert Åpenbaringen er på Jesus. Tross alle GT-hentydningene til historiske
hendelser lærer Åpenbaringen oss mer om Herren Jesus. Se også Åp 3,14; Åp 5,5–6; Åp 7,14;
Åp 19,11–16 for enda flere av Åpenbaringens tekster om ham. Når vi legger sammen
disse tekstene, får vi en mektig fremstilling av Jesus og hva han burde bety for oss
som sier at vi er hans etterfølgere.
Forslag til samtale
Hva kan vi slutte av at hele NT henviser så ofte til GT? Hva burde det si oss om
Skriftens betydning for vår tro og hvor alvorlig vi må ta Guds ord? Hvordan
kan vi beskytte oss mot forsøk på å redusere Skriftens betydning i vårt og
kirkens liv?
Bla gjennom Åpenbaringen og finn så mange andre tekster som mulig som
handler uttrykkelig om Jesus. Les tekstene høyt i gruppen. Hva sier de
om Herrens natur, verk, kraft og karakter? Hvilken trøst henter du i disse
tekstene?
Hvordan kan vi ha håp og trøst i løftet om de dødes oppstandelse i en verden
som er preget av død?
Det var tenåringssønnen Fredrick som fortalte Kamlitha
om sabbaten. Hun hadde sendt ham til adventistskolen
på øya Ebeye. Men hun ville ikke høre om en
kirke som hadde møter på lørdag. Likevel var hun glad
for at hun hadde sendt ham dit. Det var nær hjemmet,
ga kristen skolegang, og studentmisjonærene underviste
bedre engelsk enn på andre skoler.
Fredrick fortsatte å fortelle henne om bibelske
sannheter og minnevers han hadde lært. Kamlitha var
imponert, men ville ikke gå i adventistkirken. Men det
var OK at han ble døpt.
Kamlitha ba mye. Hun ba Gud vise henne hvilken
kirke som lærte Bibelens sannhet. Så satte tørken inn.
Hun måtte slå følge med andre som hver dag gikk for å
hente vann fra en militærbase. I køen traff hun Andrea, en studentmisjonær fra England. De møttes
tre dager på rad, og den tredje dagen foreslo Andrea at de kunne lese Bibelen sammen. Noe
sånt hadde Kamlitha aldri gått med på før, men nå kom Andrea hjem til henne hver dag i en uke.
”Når hun la frem Guds ord, rørte det ved meg, og jeg ville ta dåp,” sa Kamlitha. Og Fredrick
var henrykt!
Etter dåpen ble Kamlitha bedt om å jobbe som lærerassistent på skolen og satt i menighetsstyret.
Hun ga seg også til å be en masse. I to år ba hun for sin mann, Harold. Han var kjederøyker
og drakk en masse etter arbeidsdagens slutt ved militærbasen. Han gikk med på å ta bibelstudier
og overga seg til Jesus.
Kamlitha og Harold sendte alle sine åtte barn til adventistskolen, og fire ble døpt. To barnebarn
gikk også der. Harold (60) jobber ennå på basen og er forstander i menigheten. Møtene holdes på
skolen, der 60 kommer hver uke.
Kamlitha underviser i marshallesisk på adventistskolen og gir bibelstudier til folk. Fem er
blitt døpt. Nå planlegger hun å besøke atollen Maloelap, der hun er fra, for å fortelle om Jesu
gjenkomst. 150 mennesker bor der.
Mange har fått et nytt liv fordi Fredrick begynte på adventistskolen i Ebeye i 2003. En del av
offeret 13. sabbat går til utbedring av skolen. Takk for misjonsgavene!