Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4,10).
Dette er en fascinerende og avgjørende forskjell på kristendommen og andre religioner:
De legger vekt på hva deres grunnleggere har lært dem, men ikke hva deres
grunnleggere har gjort for dem. Og det er fordi det som grunnleggerne kan ha gjort
for dem, ikke kan frelse dem. De kunne bare prøve å lære folket å «redde» seg selv.
De kristne understreker ikke bare det Jesus lærte, men også det han gjorde, for det
er det eneste som kan redde oss. At Kristus ble menneske (Rom 8,3), døde på korset
(Rom 5,8), sto opp igjen (1 Pet 1,3) og gjør tjeneste i himmelen (Hebr 7,25), er det
eneste som frelser oss. Vi blir ikke frelst av noe i oss selv. «Om man rasket sammen
alt som er godt og hellig og edelt og elskelig i mennesket, og så forteller Guds engler
at dette bidrar til menneskets frelse eller gjør noen fortjent til noe, ville utsagnet ha
blitt forkastet som høyforræderi.» – Tro og gjerninger, side 19,20 [FW 24].
Denne sannheten er spesielt viktig for oss i møte med endetidens farer og bedrag.
Kort tid før korset talte Jesus med sin indre krets om hvordan man kan komme til
Faderen gjennom ham. Det var da Filip sa: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss»
(Joh 14,8).
Hva svarte Jesus? Joh 14,9. Hva sier svaret om Faderen? Hvilke misoppfatninger om
Gud skulle svaret oppklare?
Noen sier at GTs Gud er en rettferdig Gud mens NTs Gud er full av barmhjertighet,
nåde og tilgivelse. De skaper et falsk skille mellom de to. Vi finner den samme Gud,
med de samme trekkene, i hele Bibelen.
En av grunnene til at Kristus kom til vår verden, var for å åpenbare sannheten
om Gud Faderen. Feilaktige forestillinger om ham var spredt gjennom århundrene,
ikke bare blant hedningene, men også av Guds utvalgte folk. «Jorden ble mørk på
grunn av misoppfatningen av Gud. Satans bedragerske makt måtte brytes hvis de
mørke skyggene skulle spres, så verden igjen kunne vende tilbake til Gud.» – Alfa
og Omega, bind 4, side 13 [DA 22]. Dette var noen av grunnene til at Jesus kom hit
til verden.
Gud forandrer seg ikke. Hvis vi kjente alle fakta om hendelser i GT, ville vi se
at han er like barmhjertig der som i NT. Skriften sier at «Gud er kjærlighet» (1 Joh
4,8), og han endrer seg ikke. «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig
tid» (Hebr 13,8).
Husk også det var GTs Gud som hang på korset.
Han er også nådig og barmhjertig, sen til vrede (Sal 145,8). Guds kjærlighet
svikter ikke (Sal 143,8), og han gleder seg over sine (Sal 147,11). Gud vil gi sitt folk
fremtid og håp (Jer 29,11). I sin kjærlighet vil han ikke lenger skjenne på dem, men
juble over sitt folk med fryd (Sef 3,17). Det er slik Gud Faderen virkelig er.
Tenk på at Jesus representerer Gud Faderen. Hvorfor er denne sannheten full av
håp, spesielt for dem som noen ganger kan være redde for Gud?
Synd skilte mennesket fra Gud. Det åpnet en gapende kløft mellom dem, og med
mindre denne kløften ble lukket, var mennesket dømt til evig utslettelse. Det skulle
noe helt spesielt til for å løse syndens problem og gjenforene en syndig menneskehet
med en rettferdig og hellig Gud. Det krevde at en som var like evig og like guddommelig
som Gud selv ble menneske for så å gi sitt liv for våre synder.
Kristus var evig og ikke avhengig av noen eller noe for sin eksistens. Han var Gud
– ikke bare av utseende, men Gud selv. Hans egentlige natur var guddommelig og
evig. Jesus beholdt denne guddommeligheten, men ble menneske for å holde loven
som menneske og dø som stedfortreder for alle som har brutt loven, og det er jo alle
(Rom 3,23).
Kristus ble menneske uten fordeler fremfor andre mennesker. Han holdt Guds lov,
ikke med sin indre guddommelige kraft, men ved å stole på den samme ytre guddomskraften
som enhver annen har tilgang til.
Jesus var fullt ut Gud og fullt ut menneske. Den som «bærer alt ved sitt mektige
ord» (Hebr 1,3), var «det lille barnet som lå i krybben» (Luk 2,16). Dette betyr at han
som «er før alt, og i ham blir alt holdt sammen» (Kol 1,17), er den samme som var
barn og «gikk fram i alder og visdom» (Luk 2,52). Mannen det sies om at «uten ham
er ikke noe blitt til» (Joh 1,3), var den man «hengte på et tre og drepte» (Apg 5,30).
Alt dette åpenbarer Kristi kjærlighet for oss, og Kristi kjærlighet er et uttrykk for
Fars kjærlighet til oss. Vi har mye å være glade og takknemlige for!
Les Rom 8,38–39. Hvordan gir det vi leser i dagens avsnitt god grunn til å stole på
det Paulus skriver?
Den hellige ånd er blitt nesten like mye misforstått som Faderen. Noen teologer har
tenkt på Ånden som kjærligheten mellom Faderen og Sønnen. Ånden er med andre
ord bare hengivenheten mellom Faderen og Sønnen. Slik blir han redusert til et forhold
mellom to medlemmer av guddommen uten selv å være medlem.
Men Skriften beviser hans personlighet. Vi blir døpt i hans navn, ikke bare Faderens
og Sønnens navn (Matt 28,19). Ånden opphøyer Kristus (Joh 16,14). Ånden
overbeviser folk (Joh 16,8). Han kan bli bedrøvet (Ef 4,30). Han er talsmann, hjelper
(NKJV) og rådgiver (RSV). Han underviser (Luk 12,12), går i forbønn (Rom 8,26) og
innvier (1 Pet 1,2). Kristus sa at Ånden veileder oss til hele sannheten (Joh 16,13).
Kort sagt, Den hellige ånd er Gud akkurat som Faderen og Sønnen er det. Sammen
er de én Gud.
Alt det Ånden gjør, åpenbarer guddommelig kjærlighet. Hva gjør han, for eksempel?
Luk 12,12; Joh 16,8–13; Apg 13,2.
Det største beviset på at Den hellige ånd er Gud, er Kristi inkarnasjon. Jesus ble født
av Den hellige ånd (Matt 1,20). Bare Gud kunne «skape» på denne måten.
Den hellige ånd er i stand til å utføre to motsatte mirakler for Kristus. Først førte
han den allestedsnærværende Kristus inn i Marias liv. Han steg legemlig opp til
himmelen begrenset i et menneskes kropp. For det andre representerer Ånden Kristus,
som er begrenset av sin menneskelighet, og utretter enda et annet uforklarlig
mirakel slik at han er stede for troende mennesker rundt om i verden.
Slik arbeider Den hellige ånd sammen med Faderen og Sønnen på våre vegne.
«Guddommen ble full av medfølelse for menneskene, og Faderen, Sønnen og Den
hellige ånd ga seg selv hen for å virkeliggjøre frelsesplanen.» – Counsels on Health,
side 222.
Faderen, Sønnen og Den hellige ånd elsker oss like mye og arbeider for å frelse
oss inn i Guds evige rike. Hvordan kan vi da ignorere så stor en frelse?
Hvor mye trøst kan vi hente i den kjensgjerning at både Faderen, Sønnen og Den
hellige ånd arbeider for vår evige glede?
Noen kristne lurer på om de blir frelst. De mangler visshet og lengter etter å kjenne
sin fremtid for evig og alltid. De strever med å være god nok og vet at de kommer til
kort. De ser på seg selv og finner liten oppmuntring for livsreisen.
Hvem har vel ikke stunder da vi lurer på om vi skal nå frem når vi ser avgrunnen
mellom Jesu karakter og vår, eller når vi leser at: «trang er den porten og smal er den
veien som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7,14).
Hvis vi skal bli forberedt på endetiden, må vi ha frelsesvisshet. Vi må fryde oss over
frelsen for å kunne gå fremtiden uredd i møte. Vi har sett at alle personene i guddommen
arbeider for å frelse oss. Dermed kan og bør vi leve i visshet om frelsen.
Les tekstene nedenfor. Hva gir de av håp og forsikring om frelsen og det Gud både
har gjort og lover å gjøre for oss?
Vi er kalt og befalt å leve et hellig liv, men dette livet er resultatet av å være frelst av
Kristus, ikke et middel til å oppnå frelsen. Visst må vi være trofaste inntil døden,
men vi må alltid ta tilflukt i gaven som vårt eneste håp om frelse. Guds folk vil vise
seg å være trofaste og lydige i de siste dager, en trofasthet og lydighet som bunner i
vissheten om hva Kristus har gjort for dem.
Evangeliet omtales som «evig». Dette er enda et bevis på Guds uforanderlighet. En
Gud som alltid er den samme, har et uendret evangelium. Dette evige evangeliet
gir visshet til alle som vil ta imot det. Evangeliet åpenbarer Guds uforanderlige
kjærlighet, og dette budskapet må ut til verden. Alle må få høre tilbudet, derfor har
Gud kalt sitt folk til å forkynne det.
«I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt,
hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd
at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus» (Ef 1,4–5). Hva sier
dette om hvor «evig» evangeliet er?
Utvalgt i ham «før verdens grunnvoll ble lagt». Det er vel et «evig» evangelium! Alt
før verdens skapelse var Guds plan at vi skulle bli frelst i ham.
Se på noen av ordene i teksten: «utvalgte», «avgjorde på forhånd», «gode vilje»,
«rett til å være hans barn». Legg merke til hvor tydelig disse to versene peker på
Guds ønske om at vi skal ha evig liv «i ham». Og det at Gud hadde gjort alt dette i en
evig fortid (se også 2 Tess 2,13; 2 Tim 1,9) viser hans nåde. Frelsen skyldes ikke det
vi kan utrette eller noe et menneske har gjort seg fortjent til. Frelsestanken oppstår
hos en Gud som er kjærlighet. Hvordan skulle frelsen kunne skyldes noe vi kan
gjøre hvis vi ble utvalgt til å få denne frelsen i ham allerede før vi ble til? Det er opp
til oss å ta imot eller avvise tilbudet.
Og hvordan har dette valget blitt åpenbart i de utvalgtes liv? «Å stå for hans ansikt,
hellige og uten feil» (Ef 1,4). Dette er vi også utvalgt til.
Vi er kalt til å spre «det evige evangelium» til verden som en del av endetidsbudskapet
før Kristi gjenkomst. Hvorfor må vi kjenne og oppleve virkeligheten i «det
evige evangelium» i vårt eget liv før vi kan dele det med andre?
Vi kan ha frelsesvisshet, men det må ikke gjøre oss arrogante. Er det noe slikt som
falsk frelsesvisshet? Selvsagt. Jesus advarte mot det: «Ikke enhver som sier til meg:
’Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske
Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert
ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger
ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere
som gjør urett!’» (Matt 7,21–23).
Disse menneskene gjorde to feil. 1) De kan ha gjort store ting i Herrens navn,
men de gjorde ikke Herrens vilje, som var å følge hans lov. Jesus sa ikke: «Bort fra
meg, dere som ikke var syndfrie» eller dere som ikke var «feilfrie» eller som «ikke
var fullkomne». Nei, han sa de «gjorde urett», en oversettelse av anomian, eller
«uten lov». 2) Legg merke til hvor opptatt de var av seg selv og det de hadde utrettet:
Har vi ikke gjort dette i ditt navn? Eller: Gjorde vi ikke det i ditt navn? Eller: Gjorde
vi ikke dette andre og alt i ditt navn, også? Hør her! Hvor langt bort fra Kristus må
de ha vært siden de peker på sine gjerninger i et forsøk på å rettferdiggjøre seg for
Gud? De eneste gjerningene som frelser oss, er Kristi gjerninger, og de tilregnes oss
ved troen. Det er vår frelsesvisshet, og den er ikke i oss selv eller i våre gjerninger,
men bare i det som Kristus har gjort for oss. Vil du ha frelsesvisshet? Hold Guds lov
og sett all din lit til Kristi rettferdighet. Da får du all den frelsesvisshet du trenger.
Spørsmål til drøftelse
Martin Luther skal ha sagt: «Når jeg ser på meg selv, vet jeg ikke hvordan jeg
kan bli frelst. Når jeg ser på Jesus, vet jeg ikke hvordan jeg kan gå fortapt.»
Hvilken visdom finnes i disse ordene? Hvorfor er det en god idé å ha denne
tanken for øye hele tiden?
Tenk mer på den kjensgjerning at vi er utvalgt til frelse fra før verden ble til.
Hvorfor betyr det ikke at alle blir frelst? Hvis folk ikke blir frelst, er det da
fordi Gud ikke har utvalgt dem, eller skyldes det deres valg? Snakk om dette i
klassen.
Hvordan kan tanken om den store konflikten gjøre det lettere å håndtere ondskapens
virkelighet, også i en verden som Faderen, Sønnen og Den hellige
ånd elsker?
Som 17-åring bestemte jeg meg for at jeg ville forlate
staten Chiapas i Mexico og bli misjonær. Dette husket
jeg da jeg var ferdig på universitetet. Men jeg hadde
ikke råd til flybillett. Jeg ba Gud gi meg en jobb hvis jeg
skulle bli misjonær.
To dager senere ringte de fra adventistenes sykehus
i delstaten Tabasco. De ansatte meg som sjefsdietetiker.
Jeg skulle planlegge alle måltider. Nå kunne jeg spare
opp til å bli misjonær.
Året etter søkte jeg. Rektor på Ebeye-skolen i Marshalløyene ga meg jobb. Jeg ba Gud om
hjelp til å komme til Ebeye.
Tre dager før jeg skulle bestille billett, døde onkel. Han hadde mye gjeld, og familien hadde ikke
penger. Så jeg ga dem sparepengene og ringte til rektor i Ebeye og sa at jeg ikke hadde råd til å komme.
Den kvelden ba jeg: ”Du ga meg drømmen om å bli misjonær, Gud. Hvorfor kan jeg ikke dra?”
Det gikk et år, og jeg hadde igjen nok til å dra. Men så ble søsteren min stygt skadet i en
ulykke, og jeg ga henne sparepengene. Igjen måtte jeg forklare hvorfor jeg ikke kom til Ebeye.
Det gikk to år, og jeg la misjonærdrømmen på hylla. Jeg hadde det godt, men en kveld jeg lå
og funderte på bil- og huskjøp, husket jeg Ebeye.
Jeg husket løftet, men sa til Gud: Jeg arbeider på et adventistsykehus og gjør det for deg.
Hvorfor forlate jobben og dra til et annet land?
Jeg ventet på svar, men kunne bare tenke: Ebeye, Ebeye, Ebeye.
Så jeg ba: ”OK, men gi meg visum til USA hvis du vil jeg skal til Ebeye.” Da kunne jeg fly via
Los Angeles og Honolulu. Ellers ble det for dyrt.
Det er ikke lett å få visum til USA fra Mexico, så jeg ringte rektoren på Ebeye og ba om et
brev jeg kunne ta med til ambassaden.
Før møtet på ambassaden ba jeg: ”Gud, jeg har det godt og vil ikke bli misjonær. Før ja, men
ikke nå. Ikke gi meg noe visum.”
”Hvorfor vil du ha visum,” spurte funksjonæren. ”Fordi jeg skal være misjonær i Marshalløyene,”
sa jeg. Han så på dataskjermen, ba ikke om brevet fra rektor eller noe annet.
”OK,” sa han til slutt. ”Du får visumet om en måned.”
Jeg flyttet til en øy midt ute i Stillehavet. Ett år er gått, og jeg angrer ikke. Bare ett barn i min
femteklasse var fra et adventisthjem. Fem av mine elever ble døpt dette året. Noen sier: ”Hvorfor
forlot du jobben i Mexico? Nå har du ingenting.”
Men jeg har alt. Jeg er lykkelig her, og Gud har en plan.