Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde
et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og
stammer, tungemål og folk (Åp 14,6).
Syvendedags-adventistene tror på det bibelske begrepet «den sannhet som er
kommet til» oss (2 Pet 1,12). Det går ut på at Gud åpenbarer sannhet for menneskeheten
når vi trenger det, at Herren gir stadig mer lys opp gjennom tidene.
Evangeliets første løfte står i 1 Mos 3,15: De to synderne ble fortalt at håpet ville
komme gjennom kvinnens avkom. Løftet til Abraham om at han skal «bli et stort
og mektig folk og i ham skal alle folkeslag på jorden velsignes» (1 Mos 18,18), er en
mer fullstendig åpenbaring av evangeliets løfte. Og Jesu komme, da han forkynte at
«heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og
gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mark 10,45), er en enda større åpenbaring av
evangeliets sannhet.
I dag tror vi at de tre englebudskapene i Åp 14,6–12 er «den sannhet som er kommet
til» dem som lever i de siste dager før Kristi gjenkomst og oppfyllelsen av alt vi
håper på.
Denne uken skal vi se på den første engelens budskap, for det inneholder sannheter
som er viktige for dem som vil være trofaste under endetidens vanskeligheter.
LesÅp 14,6; Matt 24,14; Matt 28,19. Hva er likt i disse tekstene? Hva sier de om hvor
viktig det er å gå ut og vitne?
Man kan si at den første engelens budskap er misjonsbefalingen (Matt 28,19) gitt
med tanke på den siste tid. Det er «den sannhet som er kommet til» oss.
Legg merke til at alle tre tekstene legger vekt på å forkynne for hele verden, til
«alle folkeslag» og til «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk». Med andre ord
omfatter budskapet hele verden. Alle må få høre det.
LesGal 3,22. Hva sier denne teksten som hjelper oss å forstå hvorfor hele verden
må få høre evangeliet?
Syndens universalitet forklarer hvorfor vårt oppdrag og kall er universelt. «Alle
nasjoner og stammer, tungemål og folk» har begått feil, krenket Guds lov og er «lagt
under synden». Adams fall i Edens hage har fått følger for alle. Ingen nasjon eller
stamme eller folk har sluppet unna. Alle står overfor syndens umiddelbare følger, og
med mindre det fantes et botemiddel, ville den endelige konsekvensen ramme alle:
evig død.
Men botemidlet finnes: Jesu liv, død, oppstandelse og tjeneste i helligdommen i
himmelen. Dette er den eneste løsningen på syndens problem. Alle må få vite om
alt Gud har tilbudt dem i Jesus Kristus. Det er derfor vi har gått ut til hele verden og
søker å bringe Jesu budskap til dem som ennå ikke har hørt det.
Hvorfor er innsatsen for å utbre evangeliet til andre så åndelig fordelaktig for
dem som gjør det? Eller: Hvorfor er det å nå ut til andre en av de beste måtene å
forberede seg til Jesu komme på?
I Åp 14,6 er budskapet som skal forkynnes til verden «det evige evangelium». Det er
et håpets budskap for mennesker i en verden som ikke har noe håp å gi oss.
LesLuk 23,32–43. Hvordan åpenbarer denne historien det store håpet om «det
evige evangelium» for alle syndere?
Da Ellen G. White skrev om røveren, sa hun at selv om han ikke var noen garvet
forbryter, hadde han forsøkt å «kvele sin overbevisning» om Jesus. Dermed «hadde
han kastet seg dypere og dypere ut i synd, til han ble arrestert, tatt i forhør som en
forbryter og dømt til døden på korset.» – Alfa og Omega, bind 5, side 301–302 [DA
749].
Men hva skjedde? Da han hang på korset, fikk røveren et glimt av hvem Jesus var,
og så ropte han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» (Luk 23,42).
Og hvordan reagerte Jesus? Sa han: Hør nå her, jeg skulle gjerne hjelpe deg, men
du burde ikke ha kvalt din overbevisning ved å kaste deg stadig lenger ut i synden?
Siterte Jesus en av sine gamle prekener: «Dersom ikke deres rettferdighet langt
overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket?» (Matt
5,20). Pekte Jesus i det hele tatt på feilene i røverens liv?
Nei. Jesus vendte seg til røveren med en dårlig karakter som ikke hadde noen
rettferdighet å by på, og som allerede hadde forbannet ham (Matt 27,44). Jesus så
på ham som et nytt menneske og sa (i bunn og grunn): Jeg sier deg her og nå, jeg
forsikrer deg om at dine synder, dine forbrytelser og feil er tilgitt, så du skal være
med meg i paradis’ (Luk 23,43).
Her er «det evige evangelium», grunnlaget for den første engelens budskap. Uten
denne sannheten har vår lære om loven, sabbaten eller de dødes tilstand ingen verdi.
Hva er vel disse læresetningene om ikke «det evige evangelium» er sentrum for dem
alle?
Etter å ha talt om forkynnelsen av «det evige evangelium» for hele verden, utbroderer
den første engelen dette budskapet. Når vi forkynner «det evige evangelium»,
må vi ha med de sannhetene som er en del av det budskapet som er kommet til oss.
Med andre ord inkluderer «den sannhet som er kommet til dere» også teksten i Åp
14,7.
LesÅp 14,7. Hva betyr det å frykte Gud og gi ham ære? Hvordan skal vi gjøre det?
Hvordan passer disse begrepene inn i evangeliet?
Å frykte Gud og gi ham ære er ikke ubeslektede begreper. Hvis vi virkelig frykter
Gud i bibelsk forstand, vil vi gi ham ære. Det ene bør føre direkte til det andre.
I versene ovenfor var tanken om å frykte Gud forbundet med å adlyde ham, og når vi
adlyder Gud og gjør det som er rett, gir vi ham ære. Det sies ofte at å frykte Gud er å
ha ærefrykt for ham og å vise ham ærbødighet, men det bør være mer. Det sies at vi
skal frykte Gud. Vi er syndere. Vi er vesener som fortjener døden. Hvem har vel ikke
opplevd den overraskende erkjennelsen av hvor onde deres handlinger har vært og
hva de ville fortjene at en rettferdig Gud gjorde med dem? Dette er frykten for Gud.
Og det er den frykten som først sender oss til korset for å få tilgivelse og så får oss
til å be om Guds kraft til å rense oss fra det onde som ville få oss til å tape vår sjel
hvis det ikke var for korset (se Matt 10,28).
Hvordan har du opplevd hva det vil si å frykte Gud? Hvordan kan en god porsjon
av denne frykten være godt for oss åndelig og hjelpe oss å ta vår tro og det Gud
ber oss om mer alvorlig?
I den første engelens budskap er tanken om å frykte Gud og gi ham ære knyttet til
dommen (Åp 14,7). Bibelen lærer at Gud er rettferdighetens og dommens Gud. Dom
og rettferdighet er mangelvare her i verden, men en dag skal de komme.
Det er ikke rart at vi trenger gudsfrykt.
Det er derfor «det evige evangelium» også inkluderer dommens virkelighet. Hva
er forholdet mellom disse to tingene? Evangeliet er «godt nytt», for selv om vi alle er
syndere og har brutt Guds lov, vil verken vi eller røveren på korset få den straffen vi
fortjener for synd og lovbrudd når dommedag kommer.
Den Gud som har tellet hårene på vårt hode, skal dømme verden. Men det er nettopp
derfor «det evige evangelium» er så god en nyhet. Dommen kommer, men det er
«ingen fordømmelse» for dem som trofast følger Jesus, de som er vasket rene og
gjort hellige og rettferdige i Herren Jesu navn (se 1 Kor 6,11), for han er deres rettferdighet,
og hans rettferdighet får dem gjennom dommen.
«Mennesket kan ikke forsvare seg mot disse anklagene selv. Det står for Gud
og bekjenner sin skyld i klær som er flekket av synd. Men Jesus er vår advokat og
forsvarer alle som i omvendelse og tro har overgitt sin sjel til ham. Han taler deres
sak og overvinner anklageren med Golgatas mektige argumenter. Hans fullkomne
lydighet mot Guds lov inntil døden på korset har gitt ham all makt i himmelen og
på jorden, og han påberoper seg sin Fars barmhjertighet og forsoning for skyldige
mennesker.» – Testimonies for the Church, bind 5, side 471.
Dommen er en realitet. Hva sier dette om vårt store behov for tilgivelse? Hvordan
kan du lære å vise den samme nåde og tilgivelse mot dem som har gjort noe galt
mot deg som Gud viser oss i Jesus?
LesÅp 14,6–7 om igjen. Hvilke elementer inneholder hele den første engelens budskap,
og hva er sammenhengen mellom dem?
Sammen med evangeliet, kallet til å vitne for verden og kallet om å frykte Gud og
gi ham ære, kommer kallet til å tilbe Gud som skaperen. Er det så merkelig? Alle
disse andre aspektene av «sannheten som er kommet til oss» – det evige evangelium,
kallet til å vitne, dommen – hva er vel de uten Gud som vår skaper? Disse sannhetene
og alle andre sannheter stammer fra den fundamentale sannheten at Herren
er den som har skapt alt. Ved å tilbe ham som skaper, går vi tilbake til grunnlaget
for hva det vil si å være et levende menneske og skapt i Guds bilde, i motsetning til
alle andre levende skapninger. Når vi tilber Herren som skaper, vedkjenner vi oss
vår avhengighet av ham for hele vår eksistens og vårt fremtidshåp. Derfor er det så
viktig å holde den sjuende dag som sabbat. Vi bekjenner at Gud alene er vår skaper,
og vi tilber bare ham. Sammen med evangeliet og dommen er det kallet til å tilbe
Herren som skaper som er fremtredende her.
LesÅp 14,8–11. Hva sier disse versene som kan hjelpe oss å forstå betydningen
av å tilbe Herren som skaper?
Når de siste ting skjer, vil hele verden bli utsatt for press om å tilbe dyret og dets
bilde, i stedet for skaperen. Hvis vi ser på den fryktelige advarselen om skjebnen til
dem som tilber dyret og dets bilde, blir det lettere å forstå vektleggingen av tilbedelse
av Gud som skaperen og den eneste som er verdig vår tilbedelse. I den siste
krisen blir denne sannheten viktigere enn noen sinne.
Ta tid til å tenke på skaperverkets underverker. Hva lærer de oss om ham som
skapte alt, og hvorfor bare han er verdig til å få vår tilbedelse?
Man har lenge sett en sammenheng mellom kallet i Åp 14,7 om å «tilbe ham som
skapte himmelen og jorden, hav og kilder» og det fjerde budet i 2 Mos 20,11, der
sabbaten peker på at «på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt
som er i dem». Språket er nært beslektet, men det er en endring i ordlyden der teksten
i Åpenbaringen peker på at Herren er han som laget «kilder».
John Baldwin skriver: «Gud har vel en mening med uttrykket «kilder», så hvorfor
lar Jesus budbringeren bryte parallellen med det som er nevnt i 2 Mos 20,11? Hvorfor
nevner engelen «kilder» og ikke en annen gruppe skapte ting, så som trær, fugler,
fisk eller fjell?
Omtalen av ‘kilder’ i forbindelse med en guddommelig kunngjøring om en særlig
domshandling skal rette leserens oppmerksomhet mot en tidligere periode da Gud
holdt dom. … Kanskje ønsker han at den mulige hentydningen til vannflommen i
ordet’kilder’ skal understreke sannheten om at han virkelig er en dommens Gud,
ikke bare en Gud kjennetegnet av evig nåde og troskap (vi ser begge deler i fortellingen
om syndfloden i 1 Mos). I så fall kan de personlige og åndelige konsekvensene
av allusjonen i uttrykket ‘kilder’ være å oppmuntre leseren til å ta alvorlig den
skjebnetunge nye endetidsprosessen med en individuell guddommelig dom som nå
ble kunngjort av den første budbæreren i Åp 14.» – John Baldwin, red.: Creation,
Catastrophe, and Calvary: Why a Global Flood Is Vital to the Doctrine of Atonement
(Hagerstown, Md., 2000), side 27.
Forslag til samtale
Jes 53,6 lyder: «Vi gikk oss alle vill som sauer.» Det hebraiske ordet for «oss
alle» er cullanu. I det samme verset sier Jesaja at Herren la på Jesus «den
skylden som vi alle hadde». Også her er ordet for «vi alle» cullanu. Hvordan
viser dette at uansett hvor stort syndens problem er, så er løsningen på det
mer enn tilstrekkelig til å løse det?
Hva kan vi ellers lære av historien om røveren på korset? Anta at han ble benådet
og hentet ned av korset og overlevde. Hvor annerledes tror du han ville
leve? Hva sier dette svaret om Kristi kraft til å forandre vårt liv?
En kveld sluttet elektronikken å funke på bensinstasjonen der John Peña arbeidet i Vest-Virginia,
så de bare kunne ta betalt i kontanter. En stor Cadillac stoppet og fylte tanken. Sjåføren
var en sort, velkledd mann.
”Det blir $40, sir, og du må betale med kontanter,” sa John. ”Men jeg har bare kort,” sa han
med fremmed aksent.
De snakket frem og tilbake uten å finne en løsning. Så sa John: ”Jeg betaler for deg. Legg
igjen førerkortet, så får du det når du betaler.” Mannen takket og lovte å komme tilbake neste dag.
Da mannen gikk, himlet Johns kollega med øynene og så: ”Det der er tapte penger.” Men neste
dag kom mannen med pengene.
Den kvelden fortalte John det til sin kone, Sharon, men han glemte det hele da svigerfar Jim
kom og ba ham med i adventistkirken. Som regel hadde det ikke passet, men denne gangen hadde
John fri. ”OK, jeg blir med denne gangen,” sa han.
På sabbaten ventet de på at møtet skulle begynne, da Jim så pastoren komme inn. ”Du må
hilse på pastoren, John,” sa han. Da pastoren kom, tenkte John: ”Har jeg ikke sett ham før?”
Pastoren håndhilste og så forundret ut: ”Har ikke vi møttes før?” sa han. De så på hverandre. så
utbrøt John: ”Du er han fra bensinstasjonen!”
”Så klart! Det var du som betalte for bensinen min!” sa pastoren.
”Dette var en velsignelse,” sa John siden. ”Jeg sier ofte at ting er flaks, men dette var en velsignelse.”
Møtet med pastoren gjorde inntrykk på John. Han begynte å gå til møter, og etter en tid ble
hans kone døpt i Spencer.
I 2015 fikk kirken i Spencer, med sine 30 medlemmer, en del av offeret 13. sabbat. De brukte
det på en møteserie. John var med og delte ut litteratur og besøkte folk, men ba ikke om dåp selv.
To dager før dåpen spurte pastoren ham hva som stoppet ham. ”Jeg ser på andre som viser Kristi
sinnelag, og jeg vet ikke om jeg er ren nok,” sa John. ”Hvis du ser på andre og ikke Kristus, så vil
du aldri ønske å bli døpt,” sa pastoren. Dagen etter ringte John og sa at han ville bli døpt.
John er nå menighetstjener i kirken i Spencer. ”Jeg har bodd her i 30 år, og folk kjenner meg.
De ser at jeg er en annen etter omvendelsen. Jeg ønsker å nå folk her.”