Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal
være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende
(Apg 1,8).
Jesu misjon på jorden var avsluttet. Gud ville snart sende Den hellige ånd som skulle
styrke og lede disiplene i et oppdrag til jordens ende. Jesus kunne ikke bli hos dem
for alltid. Han var blitt menneske med fysiske begrensninger, og hans himmelfart og
opphøyelse i himmelen måtte til for at Ånden skulle komme.
Men før oppstandelsen skjønte ikke disiplene dette. Da de forlot alt for å følge
ham, trodde de at han ville jage romerne ut av landet og gjenreise Davids-riket til
fordums herlighet. Det var ikke lett å tenke noe annet.
Dette er hovedsaken i Jesu siste ord til disiplene i Apg 1. Her passer løftet om
Ånden inn. Kapitlet beskriver også Jesu himmelfart og urkirkens forberedelser til
pinsedagen.
Problemet med jødenes messianske forventning i det første århundret var ensidigheten.
Håpet om en kongelig Messias og politisk utfrielse stengte for tanken om at
Messias skulle lide og dø.
I begynnelsen ventet også disiplene en kongelig Messias. De trodde Jesus var
Messias (Matt 16,16; Matt 16,20), og iblant kranglet de om plassen ved hans side i riket (Mark
10,35–37; Luk 9,46). Tross Jesu advarsler om sin skjebne, forsto de ikke hva han
mente. Da han døde, ble de forvirret og motløse: «Og vi som hadde håpet at det var
han som skulle befri Israel!» (Luk 24,21).
LesApg 1,6–7 Hva sier spørsmålet om hva de fortsatt ikke forsto? Hvordan svarte
Jesus?
Hvis Jesu død var et slag for disiplenes håp, ble det vakt igjen av oppstandelsen,
og de politiske forventningene var kanskje større enn noen gang. De tenkte vel at
oppstandelsen var et tegn på at messiasriket endelig skulle ta form.
Men Jesus ga ikke noe klart svar. Han avviste ikke forventningen om riket, men han
støttet den heller ikke. Han minnet om at Guds tid er Guds sak og ikke deres.
Hva var disippelens egentlige problem? Luk 24,25. Hvorfor er det så lett å tro det
vi vil tro? Hvordan kan vi unngå det?
LesApg 1,8. Hva skulle disiplene gjøre i stedet for å rote seg bort i profetiske
spekulasjoner?
Fire viktige punkter om disippelens misjon:
Åndens gave. Ånden hadde alltid vært aktiv blant Guds folk. Men profetene så
frem til en spesiell manifestasjon i fremtiden (Jes 44,3; Joel 2,28–29). Jesus ble salvet
med Den hellige ånd, som var til stede i hans virke (Luk 4,18–21), men han tiltrådte
ikke offisielt før Kristi opphøyelse i himmelen (Joh 7,39; Apg 2,33).
Vitnenes rolle. Et vitnesbyrd er en førstehånds rapport. Disiplene kunne avlegge
et slikt vitnesbyrd (Apg 1,21–22; Apg 4,20; se også 1 Joh 1,1–3), og de skulle dele sin
erfaring med Jesus med verden.
Misjonsplanen. Disiplene skulle først vitne i Jerusalem, deretter i Judea og
Samaria, og så til jordens ende. Planen var progressiv. Jerusalem var sentrum for
jødenes religiøse liv, der Jesus ble dømt og korsfestet. Judea og Samaria var steder
der han også hadde vært. Men disiplene skulle ikke begrense seg til nærområdet.
Deres oppdrag favnet hele verden.
Oppdragets retning. Ifølge GT skulle folkeslagene komme til Gud (se Jes 2,1–
5), Israel skulle ikke «føre» Gud til folkene. De få unntakene (som Jona) stadfester
regelen. Nå var strategien en annen. Jerusalem var sentrum, men disiplene skulle
ikke gro fast der. De skulle ut i verden.
LesLuk 24,44–48. Hva skulle de først og fremst forkynne?
I de førti dagene etter oppstandelsen (Apg 1,3) må Jesus ha lært dem mye om Guds
rike, men mye gjensto å forstå. Det viser spørsmålet i Apg 1,6. De kjente profetiene,
men nå så de dem i lys av korset og den tomme graven (se Apg 3,17–19).
LesApg 1,9–11. Hvordan skildrer Lukas Jesu himmelfart? Hvorfor var det to engler
som talte til dem (se 5 Mos 19,15)?
Lukas skildrer himmelfarten ganske kort. Jesus var med disiplene på Oljeberget,
og mens han velsignet dem (Luk 24,51), ble han tatt opp til himmelen. Språket viser
hvordan det så ut for dem, ikke slik det egentlig skjedde. Jesus forlot jorden, og det
er ingen annen synlig måte å gjøre det på enn ved å stige opp.
Jesu himmelfart var en overnaturlig handling, en av de mange i Bibelen. Det er
dette som ligger i Lukas’ beskrivelse, med epērthē i passiv («han ble løftet opp», Apg
1,9). Selv om ordet bare brukes her i NT, finnes det flere ganger i den greske versjonen
av GT (Septuaginta). Det beskriver Guds handlinger. Dette tyder på at det var
Gud som hentet Jesus opp til himmelen, slik han også reiste ham fra de døde (Apg
2,24; Apg 2,32; Rom 6,4; Rom 10,9).
Da Jesus ble borte bak en sky, forteller Lukas – og bare i Apg – om de to i hvitt
som sto ved siden av disiplene. Beskrivelsen er som når engler kommer i sine lyse
klær (Apg 10,30; Joh 20,12). De kom for å forsikre disiplene om at Jesus ville komme
tilbake slik han ble borte, og det er også bare her vi får vite at Jesus ble «løftet opp
mens de så på» (Apg 1,9).
Slik ble den synlige himmelfarten en garanti for den synlige gjenkomsten. Den
skal også skje i en sky, men «med stor makt og herlighet» (Luk 21,27). Det skal ikke
lenger være noe for noen få, for «hvert øye skal se ham» (Åp 1,7), og han kommer
ikke alene (Luk 9,26; 2 Tess 1,7). Hans andre komme vil bli herligere enn himmelfarten.
Hvordan kan vi holde løftet om Jesu gjenkomst friskt? Hvordan kan dette påvirke
alle sider av livet, f.eks. økonomi, prioriteringer og våre valg?
I svaret lovte ikke Jesus noe når det gjaldt tiden (Apg 1,7–8). Men det var naturlig
å tro a han ville komme tilbake etter at Ånden kom og disiplene hadde fullført sitt
oppdrag (se også Matt 24,14). Englene (Apg 1,11) svarte ikke på når riket skulle
komme, men det kan også forstås som at det ikke ville vare lenge. Dette kan forklare
hvorfor disiplene vendte «tilbake til Jerusalem i stor glede» (Luk 24,52). Løftet om
Jesu gjenkomst en gang i fremtiden skulle være en ekstra oppmuntring, men ble
forstått som at enden var nær forestående. Utviklingen, slik den blir beskrevet i Apg,
vil vise dette.
LesApg 1,12–14. Hvem andre var oppe på salen, og hvordan forberedte de seg på
Åndens komme?
Etter hendelsene på Oljeberget gikk disiplene til gjesterommet i et toetasjes hus i
Jerusalem. Noen kvinner (Luk 8,1–3; Luk 23,49; Luk 24,1–12), samt Jesu mor og brødre, var
der sammen med dem.
Jesu brødre (Mark 6,3) var enten yngre sønner av Josef og Maria (Matt 1,25; Luk
2,7) eller sønner fra Josefs første ekteskap. Det er overraskende å finne dem blant
disiplene, for de hadde alltid vært skeptiske overfor Jesus (Mark 3,21; Joh 7,5). Men
oppstandelsen og Jesu møte med Jakob (1 Kor 15,7) later til å ha gjort hele forskjellen.
Senere virker det som om Jakob tok Peters plass i ledelsen av de troendes fellesskap
(Apg 12,17; Apg 15,13; Apg 21,18; Gal 2,9; Gal 2,12).
Alle var stadig i bønn (Apg 1,14), og hele tiden i templet der de priste Gud (Luk
24,53). Det var utvilsomt en tid med bekjennelse, omvendelse og avleggelse av synd.
De trodde nok at Åndens komme straks ville føre til Jesu gjenkomst, men deres
åndelige innstilling var i full harmoni med det som skulle skje, for Den hellige ånd
kommer som svar på bønn.
Hvordan bereder vi veien for Åndens arbeid i vårt liv?
Urkirkens første administrative handling var å velge Judas’ etterfølger.
LesApg 1,21–22. Hvilke kvalifikasjoner skulle etterfølgeren ha? Hvorfor var dette
viktig?
Han måtte kunne vitne om Jesu oppstandelse (se Apg 4,33). Dette er viktig, for
oppstandelsen var et tydelig bevis for at Jesus er Messias, grunnlaget for hele
kristentroen.
Det skulle være en som hadde vært med apostlene gjennom Jesu virksomhet.
Senere skulle Paulus insistere på at selv om han ikke hadde vært med der Jesus vandret,
hadde han likevel rett på apostelembete fordi hans møte med Jesus på veien til
Damaskus kvalifiserte ham til å vitne om oppstandelsen (1 Kor 9,1). Paulus innrømmet
at han var «et ufullbåret foster» (1 Kor 15,8), men han ville ikke gå med på at
han sto tilbake for de andre apostlene (1 Kor 9,2; Gal 2,6–9). Bare de tolv og Paulus
var «apostler» hva autoritet gjaldt (Apg 1,25–26). Men i betydningen utsendinger eller
budbringere kan begrepet også brukes om andre (Apg 14,4; Apg 14,14; Gal 1,19).
Måten Mattias ble valgt på, kan virke merkelig, men det å kaste lodd var en innarbeidet
måte å treffe beslutninger på (f.eks. 3 Mos 16,5–10; 4 Mos 26,55). Og valget
mellom to kandidater med like kvalifikasjoner var ikke et skritt i det ukjente. De
troende ba til Gud og trodde at resultatet ville gjenspeile hans vilje (se Ordsp 16,33).
Det er ikke noe som tydet på protester mot avgjørelsen. Etter pinsedagen var det
ikke lenger nødvendig å kaste lodd. Man hadde Åndens direkte veiledning (Apg 5,3;
Apg 11,15–18; Apg 13,2; Apg 16,6–9).
Tenk deg at noen spurte deg: «Hvordan kan jeg vite hva Guds vilje er for livet
mitt?» Hva ville du svare, og hvorfor?
«Tiden mellom pinsedagen og parousia [Jesu annet komme] skulle fylles med
kirkens verdensmisjon i Åndens kraft. Guds barn skulle både kunngjøre hva Jesus
Kristus hadde oppnådd ved sitt første komme og kalle folk til omvendelse og tro i
forberedelse for hans annet komme. De skulle være hans vitner ‘til verdens ende’
(Apg 1,8) og helt til tidens ende. ... Det står oss ikke fritt å stoppe før begge avslutningene
er nådd.» – John RW Stott, The Message of Acts: The Spirit, the Church &
the World (Downers Grove, 1990), side 44.
Frelserens oppdrag til disiplene innbefattet alle troende, inntil tidens slutt. Det
er en skjebnesvanger feiltagelse å mene at arbeidet for menneskers frelse utelukkende
beror på den ordinerte predikant. «Evangeliet er betrodd alle som har mottatt
Ånd fra himmelen. Alle som tar imot Kristi liv, har myndighet til å arbeide for sine
medmenneskers frelse. Menigheten ble opprettet for å utføre denne gjerning. Alle
som tar imot dens hellige løfter, har dermed forpliktet seg til å være Kristi
medarbeidere.» – Alfa og Omega, bind 5, side 368–369 [DA 822].
Spørsmål til drøftelse
Apg 1,7 minner om Mark 13,32: Men den dagen eller timen kjenner ingen,
ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Ellen G. White
sier: «Guds folk vil aldri mer få et budskap som bygger på tid. Vi skal ikke
vite tiden, verken for utgytelsen av Den hellige ånd eller for Kristi komme.»
– Selected Messages, bind 1, side 188. Hun tilføyer: «Den som gir seg til å
forkynne et budskap om timen, dagen eller året for Kristi komme, har tatt på
seg et åk og forkynner et budskap som Herren ikke har gitt ham.» – Advent
Review and Sabbath Herald, 12. september 1893. Hvilken relevans har slike
uttalelser for oss i dag?
Noen har sagt: «Gud har mer bruk for vitner enn advokater.» Hva sier du til
denne uttalelsen?
Som barn led Si-Woo av kronisk hodepine. Hun bor i
storbyen Daegu i Sør-Korea. Men hun gjorde ferdig
skolegangen, ble gift og fikk en datter. Hodepinen var
imidlertid kronisk. Verken leger eller buddhist-templene
kunne hjelpe.
Hun oppsøkte en sjaman, som sa at han så et spøkelsesbarn
i rommet, hennes bror. Hun hadde hodepine
fordi han døde av hodeskader. Det visste ikke Si-Woo,
men hennes mor bekreftet det.
Neste gang sa sjamanen at Si-Woo måtte besettes
av en ånd og bli sjaman, ellers ville ånden komme etter
datteren. Si-Woo ble sjaman. Hun gjennomgikk krevende ritualer og ble besatt av 20 ånder. Hun
åpnet en helligdom der hun spådde folk og helbredet dem. Hun foreskrev amuletter, bønner og
eksorsismer, og folks symptomer forsvant.
Si-Woo ble rik, men ikke glad. Hodepinen var borte, men hun hadde smerter og ble psykotisk.
Hennes mann og barn forlot henne, og hun prøvde flere ganger å ta livet av seg.
Bilen hennes ble påkjørt bakfra, og hun lå flere uker på sykehus. Hvorfor hadde ikke gudene
beskyttet henne, tenkte hun. Hun ba om kraft, men ingenting skjedde. Hun ville ikke tjene gudene
lenger. Da forlot åndene henne.
Uten helligdommen var Si-Woo tom og redd. Hun husket en adventist som hadde fortalt henne
om Jesus, og ringte til henne. Snart traff hun en pensjonert pastor, som underviste henne om
Bibelen og de dødes tilstand. Si-Woo skjønte at hun hadde tjent Satan, og ble døpt i 2016.
Si-Woo vil ikke la Satan få fotfeste igjen. Hun kjenner skriftstedet i Luk 11,24 godt, så hun ber
og leser i Bibelen hver morgen. For første gang opplever hun fred og glede.
Si-Woo lever etter Mark 5,19, og reiser derfor rundt og taler i adventistkirker over hele Sør-
Korea og forteller om hva Jesus har gjort for henne.
Av Byung Ju Lee, Den koreanske union.
Koreanerne elsker kimchi, en
tradisjonell grønnsakrett med ca.
250 variasjonsmuligheter.
Sørkoreanerne har varme i gulvet.
Det er gammel teknologi, men 90
prosent bruker metoden.
Firetallet er et uheldig tall i Korea.
I heisen er knappen for 4. etasje
merket med F, eller den mangler.