Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet
og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde
(Apg 20,24).
Lukas’ beretning om Paulus’ tredje reise begynner brått. Teksten sier bare at etter en
stund i Antiokia dro apostelen på enda en reise, «fra sted til sted gjennom Galatiaområdet
og Frygia og styrket alle disiplene» (Apg 18,23). Han ofrer én setning på de
første 240 mil av reisen.
Hvorfor? Fordi målet hans var Efesos, der Paulus oppholdt seg lenger enn i noen
annen by på sine reiser. Misjonsarbeidet i Efesos bar frukt: Budskapet nådde hele
provinsen Asia (Apg 19,10; Apg 19,26). Det var trolig i denne tiden at menighetene i Kolossai,
Hierapolis og Laodikea ble grunnlagt, kanskje av Epafras (Kol 4,12–13; Kol 1,7; Filem
23).
Dette er den siste misjonsreisen som er omtalt mens Paulus var en fri mann. Lukas
forteller om enda en reise, denne gangen til Roma, men da som fange.
Apg 18,24–28 forteller at mens Paulus ennå var underveis til Efesos, kom en
jødekristen ved navn Apollos til byen. Han var veltalende og godt inne i Skriften.
Det er tydelig at Apollos trodde på Jesus: «Apollos hadde fått undervisning om
Herrens vei. Han forkynte med stor glød og underviste grundig om Jesus» (Apg
18,25). Likevel kjente han bare til Johannes-dåpen. Etter å ha blitt døpt av døperen
Johannes, ble Apollos kjent med Jesus, men han må ha dratt bort fra området – trolig
tilbake til Alexandria – før det som hendte i påsken og pinsen.
Derfor ga Akvilas og Priskilla ham videre undervisning. Apollos kunne vise fra
Skriften at Jesus var Israels Messias (Apg 18,28), men han måtte oppdateres om kristendommens
utvikling siden Jesu død. Akvilas og Priskilla gjorde imidlertid mer
for Apollos: sammen med de andre kristne i Efesos ga de ham et anbefalingsbrev
til menighetene i Akaia (Apg 18,27). Dermed kunne han arbeide fruktbart i Korint
(1 Kor 3,4–6; 1 Kor 4,6; 1 Kor 16,12).
LesApg 19,1–7. Hva skjedde med Paulus da han kom til Efesos?
Apollos’ historie er forbundet med historien om de tolv mennene som Paulus møtte
da han kom til Efesos, fordi deres situasjon var svært lik. De omtales som «disipler»
(Apg 19,1), og når Paulus spør dem (Apg 19,2), viser de at de allerede trodde på Jesus.
Samtidig viser svarene Paulus at de, som Apollos, også hadde vært disipler av døperen
Johannes og hadde blitt Jesu disipler uten å ha opplevd pinsedagen. De skulle få
en dypere erfaring med Herren.
«Da Paulus kom til Efesos, møtte han tolv disipler av døperen Johannes. Som
Apollos hadde de hørt litt om Kristus. De var ikke like dyktige som Apollos, men
med samme iver og tro brakte de videre det de selv hadde lært.» – Alfa og Omega,
bind 6, side 194 [AA 282].
Vi bør se deres nye dåp i lys av denne situasjonen. De kom ikke fra et annet
trossamfunn, og de opplevde ikke noen omvendelse. De ble bare integrert i den
alminnelige kristendommen. At de mottok Ånden og talte i tunger, betyr trolig at de
var kristne misjonærer, som Apollos, som nå ble fullt utrustet til å vitne om Jesus
Kristus hvor de enn gikk.
I Efesos talte Paulus som vanlig først i synagogen. Da han møtte motstand, flyttet
han og de nyomvendte til Tyrannos’ skolelokaler. Der forkynte Paulus hver dag i to
år (Apg 19,8–10). Lukas summerer opp Paulus’ arbeid i Efesos med at hele provinsen
ble nådd med evangeliet (Apg 19,10; Apg 19,26).
I Apg 19,11–20 leser vi at Lukas tar med noen mirakelhistorier som illustrerer
Guds kraft i en by hvor magi og annen overtro hørte til dagens orden. Gud kunne
utvilsomt helbrede gjennom Paulus. Men at selv lommetørklær og forklær som apostelen
hadde rørt ved, hadde helbredende kraft (Apg 19,12), kan nok høres vel drøyt
ut, selv om det minner om Jesu helbredelse av kvinnen med blødninger (Luk 8,44).
Overtroen i Efesos kan ha ført til at Gud gjorde «helt uvanlige under», som Lukas
uttrykker det (Apg 19,11). Dette er kanskje et eksempel på at Gud møter folks behov
ut fra deres forståelse.
Paulus var tilfreds med sine resultater i Efesos og bestemte seg for å dra til
Jerusalem (Apg 19,21). Lukas gir ingen forklaring for grunnen til denne reisen, men
Paulus skriver selv at han ønsket å overlevere de midlene han hadde samlet for å
avhjelpe nøden i menigheten i Jerusalem (Rom 15,25–27; 1 Kor 16,1–3). De kristne i
Judea var utarmet etter at de hadde delt alt i de første årene og ble rammet av en stor
hungersnød på Claudius’ tid. Da de ba om hjelp (Gal 2,10), håpet Paulus at gaven
kunne gi dem større tillit til hans aposteloppdrag og styrke samholdet i kirken, som
nå var tverrkulturell. Men han var ikke blind for risikoen for ham selv (Apg 20,22–23;
Rom 15,31).
LesApg 19,23–41. Hva var den virkelige grunnen til motstanden mot Paulus i
Efesos mot slutten av oppholdet der?
Motstanden hadde å gjøre med hedensk tilbedelse, som så Paulus’ arbeid som en
trussel. Demetrios var opptatt av penger, men han fikk dreid det til en religiøs sak
fordi Artemis-templet i Efesos ble regnet som et av oldtidens sju underverker.
Les Apg 19,27. Demetrios klarte å utnytte religiøs «fromhet» i forsøket på å
holde i gang pengestrømmen. Hvorfor må vi unngå å gjøre slik bruk av vår tro,
eller en påtatt fromhet omkring troen?
Etter oppstanden (Apg 19,23–41) bestemte Paulus seg for å forlate Efesos. Men han
tok en omvei gjennom Makedonia og Akaia i stedet for å dra rett til Jerusalem (Apg
20,1–3). På denne reisen hadde han med representanter for noen av menighetene
(Apg 20,4).
LesApg 20,7–12. Hva er galt med å si at disse versene viser at sabbaten ble endret
til søndag?
Paulus’ stopp i Troas endte med et møte «den første dagen i uken» (Apg 20,7). De
var samlet for å «bryte brødet». Det er trolig snakk om en nattverd, med eller uten
fellesskapsmåltidet som ofte hadde vært kombinert med det siden den første tiden i
menigheten i Jerusalem (Apg 2,42; Apg 2,46). Dette er mulig, selv om verken kalken eller
bønnen er nevnt. Men denne episoden nevnes ofte som bevis for at iallfall de hedningkristne
kirkene hadde erstattet sabbaten med søndag som hviledag på Paulus’
tid.
Men først må man fastslå hvilken dag møtet ble holdt på, og hva slags møte det
var. Omtalen av lys og det at Paulus talte til midnatt og så til daggry, for ikke å
nevne Evtykos’ dype søvn, viser at det var et kveldsmøte (Apg 20,7–11).
Men var det natt til søndag eller natt til mandag? Svaret avhenger av hvilken
tidsregning Lukas bruker, det jødiske systemet fra solnedgang til solnedgang eller
den romerske fra midnatt til midnatt. Hvis det er den første, så var det lørdag kveld,
ellers var det søndag kveld.
Uansett viser sammenhengen i Apg 20,7–12 at selv om møtet var på en søndag
kveld, var det ingen vanlig gudstjeneste, men et spesielt møte fordi Paulus skulle
reise neste dag. Det er da vanskelig å se at denne enkeltepisoden gir støtte til søndagshelligholdelse.
Hvorfor er det riktig å holde den syvende dag som sabbat? Hvordan bekrefter
Bibelens lære om sabbaten vår identitet og vårt kall til å forkynne de tre englebudskapene
for verden?
På vei til Jerusalem var Paulus også innom Miletos. Der sa han farvel til
kirkeledelsen i Efesos.
LesApg 20,15–27. Hva la Paulus vekt på i første del av talen?
Paulus hadde allerede planlagt en ny reise, til Roma og Spania (Rom 15,22–29), og
trodde ikke at han noen gang ville komme tilbake til Asia. Så han innledet talen med
en slags rapport om årene i Efesos. Rapporten var imidlertid ikke bare rettet mot
fortiden, hans liv blant efeserne, men også mot fremtiden, for han var redd for det
som kunne skje i Jerusalem.
Hans frykt var ikke uten grunn. Kirken i Jerusalem betraktet ham med en god
porsjon skepsis, om ikke fiendskap, både på grunn av hans fortid som forfølger og
det omskjærelsesfrie evangeliet han forkynte (Apg 21,20–26). For myndighetene var
han en forræder. Han hadde sviktet deres religiøse tradisjoner (Apg 23,1–2). I midten
av det første århundret, og spesielt på grunn av det romerske vanstyret, hersket det
også revolusjonære og nasjonalistiske idealer i Judea. Dette berørte alle deler av
samfunnet, kanskje også kirken. I en slik sammenheng må den tidligere fariseerens
opptreden blant hedningene ha gjort ham forhatt (Apg 21,27–36).
Paulus hadde også andre bekymringer. Ifølge Apg 20,28–31 fokuserte han på
hvordan kirkelederne i Efesos skulle behandle falske lærere, som han sammenlignet
med ville ulver som ville forsøke å villede flokken. I selve kirken, og i kirkens
første tid, var altså faren for falske lærere en realitet. Som Salomo sa i en annen tid
og en annen sammenheng: «Intet er nytt under solen» (Fork 1,9). Historien viser den
store skaden falske lærere har påført kirken. Og problemet vil vare ved til endens tid
(2 Tim 4,3).
Ja, Paulus hadde mye på hjertet, mange bekymringer, men likevel: hans trofasthet
og utholdenhet sviktet ikke.
Les 2 Kor 4,8–14. Hva sier Paulus at vi må anvende på oss selv, spesielt når prøvelsene
kommer? Hva er hans store håp?
Etter Miletos gir Lukas en detaljert beskrivelse av Paulus’ reise. På vei til Jerusalem
var apostelen en uke i Tyros, hvor skipet skulle losses (Apg 21,1–6). Men mens
han var der, ba de troende ham om ikke å dra til Jerusalem. Det faktum at de ble
ledet av Ånden til å advare Paulus mot å dra til Jerusalem, står ikke nødvendigvis
i motsetning til hans ledelse av apostelen. Det greske etheto en tō pneumati (Apg
19,21) skal trolig oppfattes som «besluttet/bestemte seg i Ånden, snarere enn som
om Paulus hadde kommet til denne avgjørelsen helt alene. Poenget er at Ånden kan
ha vist de troende i Tyros hvilke farer som ventet Paulus. Derfor anbefalte de at han
ikke ble ved i sitt forsett. Paulus selv var ikke sikker på hva som ville skje med ham
i Jerusalem (Apg 20,22–23). Guds ledelse fjerner ikke alltid all uklarhet, selv for en
som Paulus.
LesApg 21,10–14. Hva fant sted i Cæsarea som gjaldt Paulus’ reise til Jerusalem?
Agabos var en profet fra Jerusalem som allerede er omtalt under hungersnøden i Apg
11,27–30. Hans budskap minner om visse GT-profetier (som Jes 20,1–6; Jer 13,1–10)
i det at det besto av en handling. Det var en levende illustrasjon av hva som ville
skje når Paulus kom til Jerusalem. Hans fiender ville utlevere ham til hedningene
(romerne).
De som var sammen med Paulus, forsto tilsynelatende Agabos’ budskap som en
advarsel, ikke som en profeti, og de gjorde sitt beste for å få apostelen fra å dra opp
til Jerusalem. Dette gjorde et sterkt inntrykk på Paulus, men han var fast bestemt på
å fullføre sitt oppdrag, selv om det skulle koste ham livet. For ham var evangeliets
integritet og kirkens enhet viktigere enn hans egen sikkerhet eller interesser.
«Det var første gang Paulus nærmet seg Jerusalem med så tungt hjerte. Han visste
at han ville møte noen få venner og mange fiender. Han nærmet seg byen som hadde
forkastet og slått i hjel Guds Sønn. Nå var den truet med Guds vrede.» – Alfa og
Omega, bind 6, side 272 [AA 397,398].
Paulus ble misforstått og mishandlet, og ofte utskjelt, men han fortsatte i tro.
Hvordan kan vi lære å gjøre det samme?
«At forkynnelsen av evangeliet hadde framgang, vakte enda en gang jødenes harme.
Fra alle kanter kom det meldinger om medgang for den nye læren som fritok jødene
for å holde seremoniloven og gav de samme rettigheter til hedninger som til jøder,
Abrahams barn. … Hans kraftige uttalelse: «Her er ikke greker eller jøde, omskåret
eller uomskåret, utlending, skyter, slave eller fri; her er Kristus alt og i alle», ble av
hans motstandere oppfattet som gudsbespottelse. Derfor bestemte de seg for å bringe
ham til taushet.» – Alfa og Omega, bind 6, side 266 [AA 390].
«Paulus kunne neppe vente medfølelse og støtte fra sine venner i troen.
Uomvendte jøder fulgte ham hele tiden på nært hold, og de var ikke sene med å spre
ufordelaktige rykter om ham og hans arbeid. Det gjorde de både personlig og ved
brev. Til og med noen av apostlene og menighetens ledere trodde på disse ryktene og
gjorde ingenting for å tilbakevise dem. Heller ikke de gav uttrykk for at de var enige
med Paulus.» – Alfa og Omega, bind 6, side 272–273 [AA 398].
Forslag til samtale
De tolv disiplene som Paulus traff i Efesos, var tidligere etterfølgere av døperen
Johannes som allerede var blitt Jesu disipler (Apg 19,1–7). Hvorfor tror du
eventuelt at det er riktig å bruke dette avsnittet til å kreve omdåp når troende
mennesker fra andre kirkesamfunn slutter seg til oss, selv om de alt er døpt
ved nedsenkning? Har det noe å si at Apollos ikke ble døpt om igjen?
Tenk på Paulus’ situasjon. Han blir avvist av sine egne landsmenn som ikke
tror på Jesus. Selv blant jøder som tror på Jesus, er det mange som ser på
Paulus med stor skepsis, ja mistillit, for de tror at han ødelegger «landemerkene».
Mange av hedningene hater det evangeliet han forkynner. Hvorfor
fortsatte Paulus tross all motstanden? Vi er ikke Paulus, men hva kan vi lære
av dette?
Tenk på noen av de andre argumentene folk bruker for å prøve å bevise at
sabbaten ble endret til søndag eller at den ikke er bindende lenger. Hvordan
svarer vi på disse argumentene på en måte som viser at lydighet mot sabbaten
ikke er mer lovtrelldom enn lydighet mot de andre ni budene?
Adventistkirken i Mongolia ble startet i 1991, og har
2177 medlemmer. De fleste er av første generasjon. Det
har sine problemer, som for eksempel å holde på dem.
Dette er historien om Mandakh.
Jeg var hard og dømmende og trodde Gud var likedan.
Til slutt syntes jeg det var meningsløst å tro, og sluttet
å gå i kirken, holde sabbat og betale tiende.
Min kone var lei seg og ba for meg. Etter at Gud
hadde velsignet meg i sju år, trodde jeg at han ville straffe meg. Men ingenting skjedde. Gud
velsignet meg enda mer. Jeg fikk en god jobb som redaktør i en mongolsk TV-kanal.
Jeg ble forundret og tenkte på Gud igjen. Var målet med livet bare penger. Den eneste som
hadde glede av meg, var TV-kanalens eier.
Jeg tenkte og tenkte. Den beste jobben var kanskje å være misjonær. Jeg overga meg til Jesus
igjen og kom tilbake til kirken.
Måneder senere fikk jeg tilbud om å være pionermisjonær for Global Mission. Jeg skulle lede
en døende husmenighet i andre etasje i et leilighetskompleks i hovedstaden, og i tillegg undervise
i engelsk på en ungdomsskole. Min kone skulle ta seg av barnesabbatsskolen og undervise i
kinesisk. Jeg ba en uke før jeg sa opp jobben og ble misjonær.
Jeg elsker min nye jobb. Det er fantastisk å se menneskeliv forvandlet ved Guds kraft.
Til bibelstudiet den første sabbaten kom et tidligere medlem som ikke har vært i kirken på tre
år. Vi kjente ikke hverandre, men jeg prøvde å få ham til å komme tilbake neste sabbat. Det var
han ikke så innstilt på. Jeg skjønte hvorfor da han ringte i uka og ville prate. Jeg oppsøkte ham på
jobben og fikk vite at han hadde et utenomekteskapelig forhold. Han sa at kona hadde funnet ut
det og ville skilles. Hva skulle han gjøre?
Jeg sa: ”Hva vil du gjøre?”
Det visste han ikke. Jeg forklarte at skilsmisse bare er tillatt når den andre har drevet hor, og
ba ham be Gud om tilgivelse og slutte å bedra sin kone. ”Si sannheten til din kone, og lov henne
at fra nå av skal du være en Guds mann og være tro mot henne,” sa jeg.
Vi ba sammen. Så gikk jeg.
En uke senere sa mannen at han hadde gjort det slutt med den andre kvinnen og sagt at han
ville følge Jesus igjen. Han hadde også fortalt det til sin kone, og hun hadde heldigvis tilgitt ham.
I dag er han aktiv i menigheten og kommer hver sabbat.
Gobi-ørkenen i Sør-Mongolia er
enorm. Den består av ufruktbar
ødemark der temperaturen varierer
mellom ekstrem kulde og ekstrem
varme.
Det er seks adventistkirker i Mongolia.
Folketallet er 3 mill.