Natten etter sto Herren foran ham og sa: «Vær frimodig! Slik du har vitnet om
meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.» (Apg 23,11).
Kort etter Paulus’ første misjonsreise ble det klart at det var splid om hvordan
hedningene skulle innlemmes i menigheten (Apg 15,1–5). Paulus klekket ut en plan
for enhet i kirken, kanskje fordi han merket konflikten komme. På apostelmøtet ble
han bedt om å huske de fattige (Gal 2,10), så han ba de hedningkristne menighetene
om økonomisk hjelp til de kristne i Judea, «innsamlingen til de hellige» (1 Kor 16,1),
kanskje for å bygge bro.
Dette kan forklare beslutningen om å dra til Jerusalem på slutten av den tredje
reisen, til tross for farene. Han elsket jødefolket (Rom 9,1–5) og han lengtet etter
en forent kirke (Gal 3,28; Gal 5,6). Både jøder og hedninger blir frelst ved tro, ikke ved
lovgjerninger (Rom 3,28–30). Derfor var all fremmedgjøring mellom dem i strid
med evangeliet (Ef 2,11–22).
Vi skal følge Paulus i den nye fasen av hans oppdrag.
Da Paulus kom til Jerusalem, ble han hjertelig mottatt av venner av Mnason, som
han skulle bo hos (Apg 21,16–17).
Jakob og de eldste i Jerusalem uttrykte uro for Paulus’ rykte blant de jødekristne
i byen, som var nidkjære for Moseloven (Apg 21,18 – 22). De hadde hørt at han lærte
jødekristne i utlandet å glemme Moses, at de «ikke skal omskjære barna sine og ikke
leve etter skikkene våre» (Apg 21,21).
Dette var ikke sant. Paulus lærte at omskjærelsen ikke betyr noe for frelsen, for
både jøder og hedninger frelses av tro på Jesus (Rom 2,28–29; Gal 5,6; Kol 3,11).
Dette er ikke å be jødene om å se bort fra loven og dens krav, for lydighet er ikke det
samme som lovtrelldom.
LesApg 21,23–26. Hvordan skulle Paulus vise at han fortsatt var en trofast jøde?
Paulus ble bedt om å være politisk korrekt. Han burde vise at ryktene om ham var
falske ved å sponse noen jødekristnes nasiereerløfte. Dette var en fromhetshandling.
Dessverre ga Paulus etter. Helter gjør også feil. Det ser vi hos Abraham, Moses,
Peter og flere andre. Man kan si at Paulus bare fulgte prinsippet om å leve som jøde
når han var blant jøder (1 Kor 9,19–23), eller at han selv hadde avlagt et løfte ikke
lenge før (Apg 18,18). Men det er uklart hva løftet gikk ut på. Dette var imidlertid et
kompromiss, for han viste støtte til de loviske motivene som sto bak anbefalingen.
En slik holdning ga uttrykk for nettopp det som apostelen var så sterkt imot, nemlig
at det er to evangelier, et for hedningene: av frelse ved tro, og et annet for jøder:
frelse ved gjerninger. «Gud gav ham [Paulus] ikke fullmakt til å gjøre så store innrømmelser
som de forlangte.» – Alfa og Omega, bind 6, side 277 [AA 405].
Hvordan kan vi unngå å gjøre lignende feil når vi prøver å tilpasse oss vår egen
tid?
Etter å ha gått med på kirkeledernes forslag, måtte Paulus foreta en sju dager lang
rituell renselse for å bistå mennene med oppfyllelsen av deres løfte (4 Mos 19,11–13).
Samtidig lærte jødisk tradisjon at den som kom fra hedenske land, var uren og ikke
kunne komme inn i templet. Derfor måtte Paulus rense seg før han gikk til prestene
(Apg 21,26).
LesApg 21,27–36. Hva skjedde da de sju renselsesdagene var over?
De som var imot Paulus, startet et oppløp og sa han angrep jødedommens mest hellige
symboler og hadde vanhelliget templet. Da en i Paulus’ reisefølge var ikke-jøden
Trofimos fra Efesos (Apg 21,29), trodde de at han hadde vært med inn i templets
indre forgård, der bare jøder fikk komme. Hvis det stemte, var Paulus skyldig i en
alvorlig forbrytelse. Langs veggen mellom den ytre og den indre forgården var det
oppslag på gresk og latin som advarte hedninger mot å gå lenger, ellers ville de selv
være ansvarlige for sin død.
«Å ta en uomskåret med seg inn i det hellige templet var en forbrytelse som
etter jødisk lov ble straffet med døden. Paulus var blitt sett sammen med efeseren
Trofimos, og nå trodde jødene at Paulus hadde tatt ham med til templet. Det var ikke
tilfelle. Paulus selv var jøde og brøt derfor ikke loven da han gikk inn i templet. Selv
om beskyldningen var falsk, flammet folkets fordom opp. Noen begynte å rope så det
hørtes over hele tempelområdet, og det oppstod full forvirring.» – Alfa og Omega,
bind 6, side 278 [AA 407].
Da nyheten om opprøret nådde romerne, kom kommandanten Claudius Lysias
(Apg 21,31–32; Apg 23,26) med en styrke og reddet Paulus før han ble tatt av dage.
Paulus ble arrestert og bundet med lenker mens kommandanten prøvde å finne
ut hva som foregikk. Folk ropte hysterisk rundt ham, så han fikk apostelen ført til
festningen.
Falske rykter startet oppstanden. Hvorfor må vi være på vakt mot rykter vi hører,
eller enda verre: sprer?
Apg 21,37–40 viser hva som så skjedde. Da Paulus ble ført inn i festningen for å bli
forhørt, ba han kommandanten om lov til å tale til folket, som raste av mordlyst.
Da han talte gresk, trodde kommandanten at Paulus kanskje var en viss jøde fra
Egypt som tre år før hadde startet et opprør mot romerne i Jerusalem. Opprøret ble
imidlertid slått ned, og mange ble enten drept eller arrestert. Men egypteren rømte.
Etter å ha sagt at han var fra Tarsos, ikke Egypt, fikk Paulus lov til å tale. I talen ga
han ikke noe detaljert svar på anklagene mot ham (Apg 21,28). Han fortalte om sin
omvendelse og fremhevet sin troskap mot jødedommen og forfølgelsen av de kristne.
Etter en rekke åpenbaringer fra Herren hadde han ikke annet valg enn å følge dem.
Dette forklarte helomvendingen i hans liv og kallet til å forkynne for hedningene.
I stedet for å gi seg til å diskutere teologi, fortalte Paulus om sin egen erfaring og
hvorfor han gjorde som han gjorde.
LesApg 22,22–29. Hvordan reagerte motstanderne da Paulus sa at han var apostel
til hedningene?
Beslutningen om å la Paulus tale, falt ikke heldig ut. Da han viste til arbeidet for
hedningene, var det som om han bekreftet sannheten i anklagene (Apg 21,28), og
publikum raste igjen.
Den romerske kommandanten har kanskje ikke forstått alt Paulus sa, så han
bestemte seg for å forhøre ham under pisking. Men foruten å være fullblods jøde
(Fil 3,5), var Paulus romersk statsborger. Som romersk statsborger kunne han ikke
piskes.
Les Paulus’ tale (Apg 22,1–21). Hva viser at han ikke bare forsvarte seg, men
også forkynte for sine medjøder? Hvorfor ville han fortelle om sin omvendelseserfaring?
Hva gjør at dette veier så tungt?
Da det gikk opp for offiseren at Paulus ikke var noen fare for imperiet, men at det
dreide seg om interne tvister jødene imellom, ba han Rådet ta saken (Apg 22,30;
Apg 23,29).
LesApg 23,1–5. Hvordan innledet Paulus sitt forsvar for Rådet?
Paulus’ innledning ble møtt med et slag på munnen, kanskje fordi det han sa, lød
blasfemisk. Hans impulsivitet gir oss et glimt av temperamentet hans. Omtalen av
øverstepresten som en «kalket vegg» (Apg 23,3), minner om Jesu fordømmelse av
fariseernes hykleri (Matt 23,27). Men siden Paulus ikke var klar over at han talte til
øverstepresten, kan det ikke utelukkes at synet var dårlig.
Rådet besto av både saddukeere og fariseere. De var uenige om mangt og meget.
Saddukeerne, som mente bare Mosebøkene var Guds ord, trodde f.eks. ikke på de
dødes oppstandelse (Matt 22,23–32).
Men Paulus’ uttalelse var mer enn bare taktikk (Apg 23,6). Møtet med den
oppstandne Jesus på Damaskus-veien var utgangspunktet for hans omvendelse og
apostoliske tjeneste. Derfor var troen på oppstandelsen det han egentlig sto tiltalt for
(Apg 24,20–21; Apg 26,6–8). Bare den kunne forklare hans omvendelse. Hadde Jesus ikke
stått opp fra de døde, ville hans tjeneste være meningsløs (1 Kor 15,14–17).
Den kvelden viste Herren seg for ham og oppmuntret ham: «Vær frimodig! Slik
du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma» (Apg 23,11). Løftet må
ha vært kjærkomment for fangen Paulus. Han hadde lenge ønsket å forkynne i Roma
(Apg 19,21; Rom 1,13–15; Rom 15,22–29). Det skulle han altså få.
I frustrasjon over at de ikke var blitt kvitt Paulus med lovlige midler, bestemte en
gruppe seg for å ta ham av dage.
LesApg 23,12–17. Hva var planen, og hvorfor gikk den i vasken? Hva sier dette om
hvor sterkt man kan engasjere seg for noe som er galt?
Når mer enn førti jøder sammensverget seg mot Paulus, viser det hvor sterkt hatet
mot apostelen var. Lukas sier ikke hvem de var, men de var villige til hva som helst
for å beskytte jødedommen mot forrædere og fiender. Det var ikke uvanlig at religiøs
fanatisme gikk hånd i hånd med en revolusjonær og nasjonalistisk innstilling.
Men Paulus’ nevø fikk nyss om sammensvergelsen. Vi vet svært lite om Paulus’
familie. Sammen med søsteren later det til at han har vokst opp i Jerusalem (Apg
22,3), der hun giftet seg og fikk minst én sønn. Ordet neaniskos (Apg 23,18; Apg 23,22) og det
at han ble grepet «i armen» (Apg 23,19) tyder på at han fortsatt var tenåring. Gutten
fikk besøke Paulus i festningen og fortalte ham historien.
LesApg 23,26–30. Hva sier offiseren Lysias til guvernør Feliks om Paulus?
Brevet ga Feliks en balansert rapport om situasjonen. Dessuten viser det at Paulus
hadde nytte av sitt romerske statsborgerskap. Romersk lov vernet om Roms borgere.
De hadde krav på å få sin sak hørt og forsvare seg (Apg 25,16), og de kunne anke til
keiseren hvis de følte seg urettferdig behandlet (Apg 25,10–11).
Feliks behandlet Paulus på juridisk riktig måte. Etter et foreløpig forhør ga han
beskjed om at han skulle voktes til anklagerne ankom.
Tenk på Guds forsyn i Paulus’ liv. Har du eksempler på at Gud er til stede i ditt liv,
til tross for prøvelser og lidelser du kan ha opplevd?
«Der fikk lederne for arbeidet i Jerusalem seg overrakt de gaver som Paulus og hans
medarbeidere hadde med til fattige jødekristne fra hedningkristne menigheter. …
Disse frivillige gaver var et tegn på de omvendte hedningers lojalitet overfor det
organiserte arbeidet for Guds sak og burde blitt mottatt med takk. Likevel forstod
Paulus og hans medarbeidere at noen av dem som var til stede, ikke visste å verdsette
den broderkjærlighetens ånd som lå bak disse gavene.» – Alfa og Omega, bind
6, side 274 [AA 399,400].
«Hadde menighetens ledere oppgitt bitterheten mot Paulus og innsett at han var
kalt av Gud til å forkynne evangeliet for hedningene, ville Herren ha spart Paulus.
Gud bestemte ikke at Paulus’ gjerning skulle slutte så brått, men han utførte heller
ingen undergjerning for å motvirke den rad av omstendigheter som menighetslederne
i Jerusalem gav støtet til.
Deres holdninger fører til liknende resultater i dag. Menigheten har gått glipp av
mange velsignelser fordi den har unnlatt å sette pris på og utvikle det Gud i sin nåde
har skaffet til veie. Hvor ofte kunne ikke Gud ha forlenget en trofast forkynners virksomhet
dersom menigheten bare hadde forstått å verdsette hans arbeid! Gud fjerner
ofte sin velsignelse fra dem som tillater sjelefienden å forkvakle deres dømmekraft,
slik at de mistyder alt en Kristi tjener sier og gjør, og på den måten stiller seg i veien
og hindrer ham i arbeidet. …
Når deres hender ligger foldet over det livløse brystet, og stemmen som advarte
og oppmuntret, er stilnet, våkner kanskje de hardnakkede og tar imot og verdsetter
velsignelser som de tidligere skjøv fra seg. Kanskje oppnår Guds tjenere med sin død
det de ikke klarte mens de levde.» – Alfa og Omega, bind 6, side 284–285 [AA 417,
418].
Forslag til samtale
Paulus satte menighetens interesser over sine egne da han dro til Jerusalem,
enda han visste han var uglesett der. Burde vi alltid følge hans eksempel?
Hva kan vi lære av Paulus’ kompromiss i Jerusalem? Hvordan kan vi være politisk
korrekte uten å svikte våre prinsipper? Kan vi det?
Kirkens enhet er viktig. Hvordan kan vi lære å arbeide sammen, også når vi
har forskjellig syn på ting?
Mor var barnehagelærer, så da jeg studerte ved universitetet
i Mongolia, visste jeg at jeg ikke skulle
bli lærer, jeg orket ikke barn som bråket.
Jeg ble gift med en universitetslærer, vi fikk et barn
og ble misjonærer til en liten by i Mongolia. "Hva vil du
gjøre her?" spurte min mann. "Vet ikke, men iallfall ikke
undervise," svarte jeg.
Min mann ba hjem studenter fra universitetet, og jeg
laget god, enkel mat til dem. Men uten kjøtt, som er så
viktig i Mongolia. "Hva er dette? Hvorfor spiser dere
ikke kjøtt," spurte de unge. Jeg forklarte dem helsebudskapet.
Når nabokonene kom på besøk, fortalte jeg barna deres bibelhistorier. Undervise gjorde jeg
visst hele tiden.
Min mann plantet en menighet i byen, og da han skulle videreutdanne seg i Filippinene, spurte
jeg Gud hva jeg skulle gjøre der. Først tenkte jeg på sykepleie eller bokføring, men kursene tok
mer tid enn vi skulle være der.
Jeg kom i prat med en lærer som hadde vært i Mongolia. Han foreslo at jeg skulle studere pedagogikk.
Han overtalte meg til å besøke universitetets barnehage. Stedet overrasket meg. Barna
var så rolige og glade. Læreren virket tilfreds.
Det viste seg at jeg kunne få en lærerutdanning på tre år, siden jeg hadde studert noe pedagogikk
i Mongolia. Min mann og jeg drøftet saken. Adventistene hadde ingen skole i landet. Han sa:
"Kanskje vil Guds at du skal bli lærer". "Hm, kanskje det, sa jeg."
Jeg tok eksamen etter 2 1/2 år, samtidig med min mann.
Hjemme i Mongolia var jeg med og startet den første adventistskolen, og nå er jeg rektor. Jeg
elsker barna og undervisningen!
I dag har Tusgal-skolen 124 elever fra 0. til 12. klasse, de fleste fra ikke-adventisthjem. Takk
for gavene i 2015. Skolen vokser fort og planlegger internat for 9.-12. klasse. Offeret 13. sabbat
vil hjelpe oss med det.
Når slektninger sier: "Du skulle jo ikke bli lærer, så hvorfor er du det?" sier jeg: "Du vet ikke
hva du kommer til å bli. Bare Gud vet det. Vi må være tålmodige mens Gud legger planer for
oss."
Bare 2 % av mongolene er kristne.
Resten er buddhister eller ikketroende.
Nesten halvparten av mongolene
bor i Ulaanbaatar. Mange andre er
nomader.
Mongolia er et fjelland. Gjennomsnittshøyden
er 1580 moh.