«Like før eller langt igjen, mitt ønske til Gud er at både du og alle som hører
meg i dag, må bli som jeg, bare uten disse lenkene» (Apg 26,29).
Overflyttingen til Cæsarea innledet et to års fengselsopphold (Apg 24,27) i
Herodes’ slottsborg (Apg 23,35), den romerske guvernørens residens. I denne
tiden ble Paulus forhørt flere ganger, i påhør av to romerske guvernører (Feliks
og Festus) og en konge (Agrippa II). Dermed fikk han oppfylt den oppgaven Gud
hadde gitt ham (Apg 9,15).
I alle høringene hevdet Paulus sin uskyld og sa at det ikke fantes bevis mot ham,
noe mangelen på vitner viste. Beretningen skal vise at Paulus ikke fortjente fangenskapet
og at han kunne ha vært løslatt om han ikke hadde anket til keiseren (Apg
26,32). Under høringene vitnet han om Jesus og oppstandelseshåpet.
Det var likevel år med stor engstelse i et langvarig fangenskap, og det ser ikke ut
til at apostelen har fått noen støtte fra menigheten i Jerusalem. Lederne der mente
fremdeles «at han selv måtte bære hovedansvaret for fordommen som var kommet til
syne.» – Alfa og Omega, bind 6, side 276 [AA 403].
Fem dager etter overflyttingen til Cæsarea kom en gruppe jødiske ledere –
øverstepresten, noen medlemmer av Rådet og en advokat ved navn Tertullus ned fra
Jerusalem og la frem sin sak mot apostelen for Feliks (Apg 24,1–9).
Dette er den eneste rettssaken i Apg der anklagerne bruker advokat. Tertullus
prøvde en snedig strategi for å vinne guvernørens gunst. Det var ikke sant at jødene
hadde hatt en lang fredsperiode under Feliks. Ingen guvernør hadde undertrykt
dem mer voldelig, og dette hadde skapt sterk motvilje mot romerne. Med stor kløkt
brukte Tertullus guvernørens egen politikk for å overbevise ham om at han bare ville
få politisk stabilitet med streng undertrykkelse i dette tilfellet.
Så la han frem tre anklager mot Paulus: (1) at han var en agitator og bare skapte
uro blant jøder over hele riket (Apg 24,5); (2) at han var leder av nasareersekten (Apg
24,5), underforstått at kristendommen var et uroelement og (3) at han hadde prøvd å
vanhellige templet (Apg 24,6).
LesApg 24,10–19. Hvordan tilbakeviste Paulus anklagene?
Paulus nevnte to ting til som torpederte anklagernes sak: (1) det at de asiatiske vitnene
ikke var der (Apg 24,18–19) kunne gjøre rettssaken ugyldig, og (2) det at jødene
der bare kunne uttale seg om Paulus’ forhør for Rådet uken før (Apg 24,20). Dermed
hadde de ingenting å beskylde ham for, annet enn at han trodde på de dødes oppstandelse
(se Apg 23,6).
Feliks skjønte straks hva Paulus’ argumenter innebar, også fordi han hadde en
smule kjennskap til kristendommen, trolig gjennom sin kone Drusilla, som var jøde.
Han avbrøt saken inntil videre (Apg 24,22).
Feliks svar (Apg 24,24–27) sier mye om ham: han utsatte, han tok bestikkelser, og
han var opportunist. Det var neppe utsikt til en rettferdig høring hos en mann som
Feliks.
Les Apg 24,16. Paulus sa at han la vinn «på alltid å ha ren samvittighet for Gud
og mennesker». Hva vil det si? Hva må du eventuelt endre på for å kunne si det
samme?
Etter at Feliks hadde holdt Paulus fanget i to år, bare for å vinne jødenes gunst, tok
Porkius Festus over som guvernør i Judea (Apg 24,27). Festus hersket fra 60 til 62
e.Kr.
LesApg 25,1–5. Hvordan bidrar dette til å avsløre det hatet som forkynnelsen av
sannheten kan skape hos dem som ikke vil tro på den?
De jødiske lederne hadde ikke klart å overbevise Feliks om anklagen mot Paulus. De
ville nok ikke å ta noen sjanser med etterfølgeren. I det som synes å ha vært Festus’
første besøk i Jerusalem, ba de ham om en tjeneste: la Rådet få forhøre Paulus etter
jødisk lov.
Dette sa de for å dekke over den egentlige hensikten: å ta Paulus av dage. Festus
var med på å gjenåpne saken, men høringen skulle finne sted etter romersk lov og i
Cæsarea, sa han.
Da Festus kom tilbake til Cæsarea, kalte han sammen til rettssak, og Paulus’ motstandere
la frem anklagene (Apg 25,7). Denne gangen gjentar ikke Lukas klagemålet.
Men Paulus’ svar (Apg 25,8) viser at påstandene stort sett var de samme som før,
kanskje med et tillegg om at agitatoren Paulus også truet rikets sikkerhet.
LesApg 25,9–12. Hvordan reagerte Paulus da han været at Festus kunne finne på å
bruke ham som brikke i et politisk spill?
Festus’ strategi var ikke helt ulik Feliks’ (Apg 24,27). Han ville nødig miste jødenes
støtte tidlig i sin periode ved å erklære Paulus uskyldig. Derfor funderte han på å gi
dem det de ba om: la Rådet forhøre apostelen i Jerusalem.
Dette kunne ikke Paulus godta. Der ville han ikke få en rettferdig dom. Derfor
insisterte han på sin rett som romer og anket sin sak inn for keiseren.
Festus gikk med på å sende Paulus til Roma (Apg 25,12). Imens kom kong Herodes
Agrippa II på visitt. Festus ville rådføre seg med ham før han skrev sin rapport til
keiseren, for han var ikke så inne i jødiske saker, og Agrippa kunne sikkert hjelpe
ham (Apg 26,2–3).
LesApg 25,13–22. Hva fortalte Festus Agrippa om Paulus, og hvordan reagerte
kongen?
Agrippa II var den siste av herodianerne. Han og søsteren Berenike kom for å hilse
på den nye landshøvdingen.
Festus uttrykte forbauselse over at anklagene mot Paulus ikke gjaldt noe politisk
eller kriminelt som kunne straffes med døden. Det hele hadde med jødisk tro å gjøre,
og «noe om en viss Jesus som var død, men som Paulus påsto er i live» (Apg 25,19).
For Rådet hadde Paulus sagt at han var anklaget på grunn av sin tro på Jesu oppstandelse,
og nå bekreftet Festus at dette var det springende punkt.
LesApg 25,23–27. Hvordan beskriver Lukas seremonien der Paulus kom for
Agrippa?
«Og der stod Paulus, fremdeles i lenker, foran forsamlingen. Hvilken kontrast!
Agrippa og Berenike stod for makt og stilling og nøt derfor verdens gunst, men de
manglet de karakteregenskaper Gud verdsetter. De brøt hans lov og var fordervet
i hjerte og levesett. Deres livsstil var avskyelig i Herrens øyne.» – Alfa og Omega,
bind 6, side 295–296 [AA 434]
Hva sier dette om at ytre prakt ofte kan dekke over det som bor i en? Hva med
oss? Hvor stor forskjell er det på virkeligheten og slik den fortoner seg for oss?
De kongelige gjestene har satt seg sammen med landshøvdingen, og fangen får
legge frem sitt forsvar, først og fremst for Agrippa, for Festus har alt hørt det (Apg
25,8–11).
LesApg 26,1–23. Hva gjorde Paulus i sin tale for Agrippa?
Paulus fortalte om sitt liv før og etter omvendelsen. Talen minner om den til folkemengden
i Jerusalem (Apg 22,1–21).
Paulus begynte med å prøve å få Agrippa på sin side. Han takket for at han fikk
legge frem sin sak for en så høytstående person, særlig fordi Agrippa kjente jødenes
religion så godt. Derfor kunne kongen hjelpe landshøvdingen å forstå at anklagene
var grunnløse.
Talen er i tre deler. I første del (Apg 26,4–11) beskrev Paulus sin ungdoms fariseiske
fromhet. Det var ikke ukjent for hans jevnaldrende i Jerusalem. Som fariseer
trodde han på de dødes oppstandelse, som var viktig for oppfyllelsen av Israels håp.
Det var derfor selvmotsigende når jødene motsatte seg hans lære, for den var tvers
gjennom jødisk. Men han forsto dem godt, for en gang hadde heller ikke han trodd
at Gud hadde reist Jesus fra de døde. Ja, han hadde forfulgt dem som var av den
oppfatning.
I del to (Apg 26,12–18) får vi vite at Paulus hadde endret syn etter møtet med
Jesus på veien til Damaskus, da han ble kalt til å forkynne for hedningene.
Til slutt sier Paulus at det han hadde sett (Apg 26,19–23), ikke ga ham noe valg.
Han måtte misjonere. Dette var den eneste grunnen til at han nå var fange. Hans
fangenskap skyldtes altså ikke at han hadde brutt jødisk lov eller vanhelliget templet.
Nei, det var fordi han forkynte Jesu død og oppstandelse, som var i harmoni med
Skriften og ga troende hedninger adgang til frelsen på linje med jødene.
Les Apg 26,18. Hva skjer med dem som har frelsen i Kristus? Hvordan har du
opplevd denne virkeligheten?
Paulus talte til Agrippa, men Festus reagerte først (se Apg 26,24). Det ville ikke ha
vært noe problem for ham hvis Paulus hadde talt om sjelens udødelighet. Men selv
de gamle romerne visste at udødelighet og oppstandelse ikke kan forenes. De trodde
på udødelighet og avviste oppstandelsen. Derfor sier Paulus andre steder at evangeliet
var dårskap for hedningene (1 Kor 1,23).
Paulus forsvarte høflig sine tanker og henvendte seg til Agrippa, en jøde som
ikke bare kunne forstå ham, men som kunne stadfeste at det han sa, var i tråd med
profetenes lære (Apg 26,25–26).
LesApg 26,27–28. Hva svarte Agrippa på Paulus’ nærgående spørsmål?
Paulus’ spørsmål satte Agrippa i en knipe. Som jøde ville han ikke benekte sin tro på
Skriften. Men hvis han svarte bekreftende, måtte han godta Jesus som Messias. Han
vred seg snedig unna den logiske fellen han var fanget i: «Driver du allerede og vil
overtale meg til å bli kristen?» (Apg 26,28, se NRSV). Dette er en bedre oversettelse
enn den vanlige: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen» (f.eks.
2011-utgaven).
Paulus’ replikk viser et sterkt engasjement for evangeliet: «Like før eller langt
igjen, mitt ønske til Gud er at både du og alle som hører meg i dag, må bli som jeg,
bare uten disse lenkene» (Apg 26,29). Til avslutning ba ikke apostelen å få være
fri som sine tilhørere. Nei, han ønsket at de kunne bli som han, bare uten lenkene.
Misjonsiveren var større enn bekymringene for egen sikkerhet.
LesApg 26,30–32. Hvordan viste Agrippa at han mente Paulus var uskyldig?
Festus trengte bare Agrippas hjelp til å få skrevet rapporten (Apg 25,25–27). Paulus
hadde alt klaget sin sak inn for keiseren. Fangen var ikke lenger deres sak.
Les Apg 26,24–28. Hva appellerte Paulus til, og hva burde dette si oss om hva
vår endelige autoritet bør være i trosspørsmål?
«Fikk dette Agrippa til å tenke på familiens fortid og deres forgjeves anstrengelser
mot den mannen Paulus talte om? Tenkte han på bestefar Herodes og barnemordet
i Betlehem? Eller onkelen Antipas og mordet på døperen Johannes? Eller sin egen
far, Agrippa I, og apostelen Jakobs martyrdød? Tenkte han på katastrofene som kort
etter rammet disse kongene som bevis for Guds vrede over deres forbrytelser mot
hans tjenere? Minnet dagens pomp og prakt Agrippa om den dagen da hans far sto
kledd i glitrende klær der i byen mens folk ropte at han var en gud? Hadde han glemt
den forferdelige straffen som hadde rammet kongen allerede før ropene forstummet?
Agrippa tenkte på brokker av dette, men den strålende scenen smigret ham, og stolthet
og innbilskhet jaget høyere tanker på flukt» – SDA Bible Commentary, bind 6,
side 1066, 1067.
Spørsmål til drøftelse
Snakk sammen om Paulus’ beslutning om å appellere til keiseren. Var det
riktig av ham (se Apg 25,25; Apg 26,31–32)? Er det rett å gjøre strategiske valg for
å beskytte oss i stedet for å stole fullt ut på Guds omsorg?
Tenk over det Paulus bekjente overfor Agrippa: «Derfor, kong Agrippa, har
jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet» (Apg 26,19). Hva sier det om
apostelen? Hvor trofaste er vi mot vårt misjonskall (1 Pet 2,9–10)?
Paulus var opptatt av mennesker – ikke tall. I sitt siste forhør i Cæsarea sa
han at hans ønske var at alle som hørte ham, ville bli som han, altså frelst av
Guds nåde (Apg 26,29). Han var ikke mer opptatt av egen frihet og rettigheter
enn av at de skulle få oppleve Guds frelse. Hva kan vi lære av dette? Hva er vi
villige til å ofre for evangeliets skyld?
Agrippa fikk høre evangeliet av Paulus selv. Likevel avviste han det. Hvordan
kan vi unngå å gå glipp av store muligheter når de byr seg? Hvordan kan vi
holde oss åndelig våkne for det som skjer omkring oss?
Peters mål i livet var å bli matematikklærer og ta seg
av sine fattige foreldre på den kinesiske landsbygda.
Da han skulle begynne som lærer for mellomtrinnet,
måtte han gjennom en legesjekk. Han spilte basketball
og fotball, så det burde ikke være noe problem. Men
Peter strøk til legesjekken. Han hadde en alvorlig leversykdom
og fikk ikke bli lærer.
"Alt var tapt," sa Peter. "Jeg hadde arbeidet i mange
år for å komme ut av fattigdommen. Men alt forsvant på
et øyeblikk."
Den kvelden sto Peter på en bro og ropte i nattemørket:
"Laotian [høyere makt], du er så urettferdig!" Han gråt og tenkte et øyeblikk på å hoppe i
elva.
Foreldrene fikk ham til å legge seg inn på sykehuset. Forholdene der var dårlige, men de hadde
ikke råd til noe bedre.
Etter tre dager gikk Peters mor til kirken for å be for sønnen. Hun gikk iblant på søndager, og
trodde det var søndag, men det var lørdag, og adventistene ble forbauset da de hørte hennes klager
i kirkesalen da de kom. "Hvorfor er du så nedfor?" spurte en eldre kvinne. Da hun fikk høre
om Peter, sa hun: "Ta det med ro. Be ham stole på Gud. Han vil frelse dere."
Det var vanskelig for Peter å godta. Helt siden barneskolen hadde han lært at Gud ikke fantes.
Han måtte velge: Bli på sykehuset og være en enda større byrde for foreldrene, og så dø, eller tro
på Gud.
Han valgte å sette sin lit til Gud. Han ville ikke ha med seg medisiner hjem.
Den gamle adventisten fortalte Peter om et av kirkens sanatorier. Dit dro han, og han ble godt
mottatt.
"Da jeg var syk og ensom, trengte jeg hjelp, men alle forlot meg," sa Peter. "Men på sanatoriet
ba alle for meg. De godtok meg og viste meg kjærlighet."
Han ble på sanatoriet i to måneder. Der ba han, studerte Bibelen og lærte om et sunt liv. "Jeg
glemte at jeg var syk. Jeg var så glad," sa Peter.
Etter to måneder ba han om å få dra og få en legesjekk. Resultatet kom som et sjokk, både på
ham og legen. Han var frisk.
Peter ble døpt. Det ble også foreldrene og besteforeldrene hans. I dag er Peter 40 år og bibelarbeider.
"Gud ga meg et nytt liv. Det gir jeg til ham," sa han.
Takk for misjonsgavene som gjør det mulig å spre evangeliet i Kina.
Kina har flere kristne enn Italia.
Landet er snart verdens største
kristne senter.
Det er 433 000 adventister i Kina
og 1195 kirker.
Den første adventisten i Kina var
Abram La Rue. Han dro til Hong
Kong som kolportør i 1888 da han
var 65 år.