«Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren» (Apg 27,24).
Paulus hadde lenge ønsket å besøke Roma, men pågripelsen i Jerusalem endret alt.
Da han ga etter for presset fra kirkelederne i byen, kom han i romersk fangenskap i
nesten fem år. Dette var et slag for misjonsplanene hans.
Tross tilbakeslaget lovet Jesus at apostelen skulle få vitne for ham i Roma (Apg
23,11). Når vi kludrer det til, kan Gud likevel gi oss en ny sjanse. Paulus ble ført
til Roma som fange, og Bibelen sier ikke noe om at han kom til Spania, slik han
hadde håpet (Rom 15,24). Etter løslatelsen fra det som kalles det første romerske
fangenskap, ble Paulus arrestert igjen en tid senere, og denne gangen led han martyrdøden
(2 Tim 4,6–8) under Nero i år 67.
Ja, Paulus kom til Roma, og mens han satt i husarrest og ventet på å få sin sak inn
for keiseren, talte han fritt med sine gjester (Apg 28,30–31), lenkene til tross (Ef 6,20;
Fil 1,13). Blant dem var også viktige personer i keiserens hus (Fil 4,22).
Etter et par års fengsel i Cæsarea (Apg 24,27) ble Paulus sendt til Roma. Bruken av
«vi» og den detaljerte skildringen av sjøreisen til Italia (Apg 27,1–28,16) tyder på
at Lukas var med. Det var også Aristarkos, en annen kristen (Apg 27,2). En annen
viktig person i historien var den romerske offiseren Julius, som også hadde andre
fanger i sin varetekt (Apg 27,1).
Det var sensommer da de dro av sted. Fasten (Apg 27,9) er forsoningsdagen i
andre halvdel av oktober. På grunn av været reiste man nødig i Middelhavet mellom
november og mars. Og de støtte på vanskeligheter fra første stund. Det tok lang tid å
nå bukta «Gode havner» på Kreta (Apg 27,8).
LesApg 27,9–12. Hvordan grep Paulus inn, og hvordan ble det mottatt?
Paulus talte for døve ører. De ville seile enda seks mil vestover til en havn
(Føniks) og overvintre der. Men det slo om til uvær. Mannskapet måtte la skipet
drive sørvestover med vinden, vekk fra land. Snart begynte de å kaste lasten over
bord, også skipsutstyr, i et forsøk på å gjøre skipet lettere, for det tok inn vann.
Situasjonen var prekær. I flere dager hadde de lite dagslys, dårlig sikt, og regnet
høljet ned og stormen raste. De visste ikke hvor de var, og helt utmattet mistet de alt
håp om redning (Apg 27,20).
LesApg 27,21–26. Hva var Paulus’ nye inngrep i historien?
Paulus ga besetningen et profetisk budskap fra Gud. De skulle ikke fortvile eller
miste håpet. De slapp ikke unna farer og tap, men alle ville beholde livet.
Hvorfor måtte en Herrens tjener som Paulus lide så mye? Hva kan vi lære av hans
erfaringer?
I sitt andre inngrep i historien forsikret Paulus alle om bord – 276 i alt (Apg 27,37) –
at selv om ikke alt kom til å gå enkelt for seg, ville alle overleve, men skipet ville gå
tapt (Apg 27,22). Fjorten dager senere gikk det som forutsagt. Stormen raste ennå, og
skipet bare drev omkring, men sjøfolkene merket at de var nær land. Kanskje hørte
de lyden av brenningene? De loddet dybden, og av frykt for at skipet skulle drive
mot klippene kastet de fire ankere fra akterstavnen. Imens ba de til gudene om at
dagslyset måtte komme (Apg 27,28–29).
LesApg 27,30–44. Hva kan denne historien lære oss?
I begynnelsen av reisen behandlet offiseren Paulus fint, men så ingen grunn til å stole
på apostelens sjøkunnskap. Men to uker senere var situasjonen en annen. Paulus
hadde vunnet offiserens respekt med sine profetord om skipbruddet, som nå var ved
å gå i oppfyllelse (Apg 27,21–26).
Paulus ba folk ta mat til seg, ellers ville de ikke ha krefter til å svømme i land.
Forsynet fritar oss ikke for det som ellers er vår plikt. «I hele denne fortellingen er
det en fin balanse mellom Guds løfte om at de er trygge og folkets innsats for å sørge
for det.» – David J. Williams: Acts (Grand Rapids, 1990), side 438.
Da det begynte å bli lyst, fikk de land i sikte. Det var en bukt med en strand der
de ville sette skipet på grunn. Men skipet nådde ikke stranden. Det traff en sandbanke
og ble slått i stykker av brenningene. Soldatene ville drepe fangene for at de ikke
skulle rømme, men offiseren stanset dem, mest på grunn av Paulus. Det gikk som
Gud hadde sagt. Alle overlevde.
Hva bør det si oss om kraften i Paulus’ vitnesbyrd og karakter at soldatene ikke
fikk drepe fangene fordi offiseren ville redde Paulus?
Det var først da de kom i land at de skjønte at de var på Malta, en liten øy rett sør
for Sicilia, midt i Middelhavet. I de to ukene de drev rundt på havet, hadde de hadde
lagt bak seg nesten 80 mil siden «Gode havner» på Kreta. Nå måtte de bli der de tre
vintermånedene før de kunne fortsette reisen (Apg 28,11).
LesApg 28,1–10. Hva skjedde på Malta, og hvordan kunne Gud bruke Paulus?
Malteserne var vennlige og gjestfrie. De tente bål for dem. Temperaturen på denne
tiden av året var neppe mer enn ti grader.
Hendelsen med slangen gjorde folk oppmerksom på Paulus. Først mente de at
slangebittet var uttrykk for gudenes vrede. De trodde Paulus var en morder som
hadde unnsluppet drukningsdøden, men som gudene likevel fikk ram på, kanskje
var det greske gudinnen Dikê, rettferdighetens og hevnens gudinne. Da apostelen
ikke døde, ble han hyllet som en gud, som i Lystra for mange år siden (Apg 14,8–18).
Lukas nevner det ikke, men Paulus benyttet nok anledningen til å vitne.
Publius var enten den romerske landshøvdingen på Malta eller en lokal stormann.
Han tok imot Paulus og hans følge i tre dager, til de fant et mer permanent tilholdssted.
Etter helbredelsen av mannens far kom også andre maltesere for å bli helbredet.
Lukas nevner ingen omvendelser, eller at Paulus etterlot noen menighet da han
forlot Malta. Det er kanskje en tilfeldighet, men det viser at vårt oppdrag i verden
ikke bare er dåp og kirkeplanting. Det er også å ta seg av mennesker og deres behov.
Dette er en del av evangeliet (Apg 20,35, se Tit 3,14).
Det er interessant at øyfolket hadde begreper om Guds rettferdighet. Hvor hadde
de det fra? Se Rom 1,18–20.
Etter tre måneder på Malta kunne Paulus og følget hans fortsette reisen (Apg 28,11).
De kom til Puteoli (Apg 28,13), dagens Pozzuoli i Napoli-bukten, og derfra tok de
landeveien til Roma (se Apg 28,11–16).
Ryktet om Paulus’ ankomst gikk foran ham, og en gruppe kristne fra Roma kom
for å ta imot ham. Paulus hadde aldri vært i byen, men han hadde mange venner der:
medarbeidere, konvertitter, slektninger og mange andre som han var glad i (Rom
16,3–16). Møtet på veien til Appia må ha vært ganske spesielt når man tenker på
skipbruddet og at Paulus kom som fange. Han ble møtt med slik kjærlighet og omsorg
at han takket Gud og følte seg styrket foran møtet med keiseren.
I sin rapport har nok Festus skrevet at hva romersk lov angikk, var ikke Paulus
skyldig i noe av betydning (Apg 25,26–27; Apg 26,31–32). Det var trolig derfor han fikk
bo privat (Apg 28,30) i stedet for å bli satt i et fengsel eller en militærleir, men etter
romersk skikk og bruk var han lenket til en soldat. Når Paulus bekostet oppholdet
selv, må han ha drevet sitt yrke (Apg 18,3).
LesApg 28,17–22. Hva gjorde Paulus da han hadde flyttet inn?
Kunne ikke Paulus gå til synagogen, så kunne synagogen komme til ham. Som
vanlig henvendte han seg først til jødene (Rom 1,16). Han kalte sammen deres ledere
og bedyret sin uskyld. Han forklarte at han ene og alene var fange for Israels håp
(Apg 23,6; Apg 24,15; Apg 26,6–8). Han ville ikke så mye forsvare seg som skape tillit, slik
at han kunne forkynne evangeliet og vise at Jesu oppstandelse var oppfyllelsen av
Israels håp. Jødene var forundret over at de ikke hadde hørt noe fra Jerusalem om
Paulus, og de hørte på ham.
Les Apg 28,22. Hva sier dette om den fiendtligheten de troende fremdeles ble
møtt med? Hvordan kan vi være trofaste når andre taler mot vår tro?
En dag kom et stort antall jøder for å høre Paulus legge ut om evangeliet (Apg 28,23).
LesApg 28,24–31. Hvorfor siterte Paulus Jesaja i denne sammenheng?
Sitatet fra Jes 6,9–10 viser hva som skjer når folk ikke vil ta imot budskapet fra Gud.
Noen jøder trodde, andre ikke, og den store uenigheten ga ham ikke annet valg enn å
henvende seg til hedningene igjen (Apg 13,46–47; Apg 18,6).
Paulus måtte vente to år på keiseren. Imens satt han i husarrest, men han kunne
fritt forkynne for dem som besøkte ham. Den siste scenen i Apg understreker evangeliets
seiersgang, for ingen makt hadde klart å stanse det.
Det er uklart hvorfor Lukas avslutter boken nå, for man vet at Paulus ble løslatt
på grunn av bevisets stilling og dro på enda en misjonsreise, før han igjen ble ført til
Roma og henrettet (2 Tim 4,6–8). Men kanskje hadde evangeliet alt nådd «verdens
ende» i og med at det var forkynt i Roma (Apg 1,8).
«Paulus viste tålmod og glede under det lange og ufortjente fangenskapet.
Sammen med troen og motet var de som en eneste lang preken. Hans sinnelag var
så helt annerledes enn verdens sinnelag. Det bar bud om at han var fylt av en kraft
som overgikk alt annet i verden. Hans eksempel drev de kristne til en større innsats
for den saken som Paulus ikke lenger kunne virke for offentlig. Da det syntes som
om apostelen var avskåret fra å være til nytte og etter alt å dømme ikke kunne gjøre
noen verdens ting, førte hans lenker til at det ble sanket nek for Kristus i områder
han syntes å være utestengt fra.» – Alfa og Omega, bind 6, side 315–317 [AA 464].
Hva kirkens oppdrag angår, kan man si at historien om evangeliets utbredelse
ikke er avsluttet, og det er her hver enkelt av oss kommer inn i bildet. Mange flere
spennende og dramatiske kapitler er skrevet gjennom århundrene, noen ganger
med blod. Nå er det vi som skal skrive et kapittel og fullføre det oppdraget Jesus ga
disiplene, «og så skal enden komme» (Matt 24,14).
«Kristus har gitt menigheten en hellig oppgave. Medlemmene bør være redskaper
Gud kan bruke til å gjøre verden kjent med sin nådeskatt, Kristi ufattelige rikdom.
Frelseren verdsetter ingen mennesker høyere enn slike som er villige til å vise
verden hans ånd og karakter. Mer enn noe annet behøver verden mennesker som
viser Frelserens kjærlighet. Hele himmelen venter på mennesker som Gud kan bruke
til å åpenbare den kraft som bor i kristendommen.» – Alfa og Omega, bind 6, side
412 [AA 600].
«Gud har ventet lenge på at viljen til tjeneste skal gripe hele menigheten, slik
at alle arbeider for ham ut fra de forutsetninger de har. Når medlemmene av Guds
menighet lyder misjonsbefalingen og utfører sin gjerning fjern og nær hvor det er
bruk for dem, vil hele verden snart være advart og Herren Jesus komme tilbake med
kraft og stor herlighet.» – Alfa og Omega, bind 6, side 79 [AA 111]
Forslag til samtale
Hvordan fremstiller Lukas Paulus’ tro på Gud gjennom hele reisen til Roma?
Hvordan ble andre påvirket av hans tro?
Til tross for alt han hadde gjennomgått, ga Paulus aldri slipp på troen eller
sitt oppdrag. I Roma forkynte han til tross for begrenset handlefrihet. Hva
kan vi gjøre når vi fristes til å slutte å forkynne evangeliet for noen?
Les Rom 1,14–15. Hvorfor følte Paulus at han sto i gjeld og skulle forkynne
evangeliet for alle? Er vår plikt mindre enn hans? Tenk over dette: «Å redde
sjeler bør være livsverket for alle som bekjenner Kristus. Vi står i gjeld til
verden for den nåde Gud har gitt oss, for lyset som har skint for oss og for
skjønnheten og kraften i sannheten vi har funnet.» – Testimonies for the
Church, bind 4, side 53.
Les det avsnittet fra Jesaja som Paulus brukte. Hvordan kan det gjelde oss?
Ja, vi har mottatt mye sannhet, men hvilken åndelig fare utsetter vi oss for
hvis vi forherder oss mot den eller sider ved den som ikke er slik vi lyster?
Tenk deg at du var soldaten som var lenket til Paul. Hva tror du han så i mannen
som han var så tett knyttet til?
Etter å ha besøkt Sør-Korea, Japan, Mongolia og Kina skal vi dag møte en mann fra Taiwan.
Jin Rong Gao og hans kone fikk jobb på en sykkelfabrikk i Taiwan. Lønnen var dårlig, men
de hadde fri på sabbaten.
Etter noen måneder klarte han å skaffe sin bror, fire søstre og andre familiemedlemmer jobb
der også, så de kunne ha fri på sabbaten.
Jin Rong slet med den lave lønnen, men ble i jobben på grunn av sabbaten. Og da etterspørselen
etter sykkelrammer plutselig økte, fikk de høyere lønn, men det var ikke gratis.
En fredag ettermiddag sa sjefen at alle 16 måtte jobbe på lørdager.
Jin Rong sa: "Det kan jeg ikke."
Sjefen svarte: "Det er opp til deg. Velg mellom sabbaten og jobben."
Den natten sov Jin Rong dårlig. Ikke bare han, men hans kone og slektninger kunne komme til
å miste jobben. Han la saken frem for Gud. Neste dag gikk alle sammen i kirken.
Sjefen var rasende. Under halvparten av arbeiderne kom. Han sendte hjem resten og sa at alle
måtte komme etter solnedgang og også jobbe søndag.
På tirsdag ble Jin Rong kalt inn til sjefen. "Vil du tjene mer?" spurte han.
"Sa du ikke at jeg ville miste jobben på grunn av sabbaten," svarte Jin Rong.
Sjefen sa at etterspørselen etter sykkelrammer var blitt så stor at han måtte åpne enda en
fabrikk. Der kunne Jin Rong være arbeidsleder og få mye høyere lønn. Men han måtte arbeide på
lørdag.
Jobben hørtes spennende ut, men Jin Rong takket nei. Sjefen ble ikke sint, men sa at de ville
innføre et nytt tidsskjema: Fabrikken ville holde stengt på sabbaten og åpne etter solnedgang,
samt være åpen på søndager.
"Ingen jobber på sabbaten, ikke engang sjefen," sa Jin Rong.
Hans medarbeidere er imponert over hans tro, og fire har tatt dåp.