Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om. Han ble opphøyd til
Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og
den har han nå øst ut, slik dere ser og hører (Apg 2,32–33).
«Pinse» kommer av ordet pentēkostē, det greske ordet for den jødiske ukefesten
(2 Mos 34,22) eller førstegrødens dag (4 Mos 28,26). Ordet betyr «femtiende» fordi
festen ble feiret den 50. dagen etter at det første byggneket ble ofret første dag etter
påske. Det var en gledens og takkens dag da israelittene ga Herren «den første
hveten» (2 Mos 34,22).
Festen ble et passende symbol for den første åndelige høsten i den kristne kirke,
da Den hellige ånd ble utøst mer rikelig enn noen gang før, og tre tusen mennesker
ble døpt på én dag (Apg 2,41). Utgytelsen av Ånden kom etter Jesu himmelfart og
opphøyelsen i himmelen. Hendelsen forvandlet apostlene fra enkle og ukjente galileere
til menn som skulle forandre verden.
Pinsen kalles ofte kirkens fødselsdag, da Kristi tilhengere, både jøder og senere
hedninger, ble stadfestet som Guds nye samfunn på jord.
De troende adlød Jesu befaling og ventet i Jerusalem på løftet om Ånden, mens de
ba, viste sann anger og lovpriste Gud. Da dagen kom, «var alle samlet på ett sted»
(Apg 2,1), trolig den samme salen som er omtalt i Apg 1. Men snart skulle de til et
mer offentlig sted (Apg 2,6–13).
LesApg 2,1–3. Hvilke overnaturlige trekk fulgte utøsingen av Ånden?
Stemningen var intens. Først kom det en støy fra himmelen som brølet av en voldsom
storm som fylte hele stedet, og deretter kom det som så ut som ildtunger og satte
seg på dem.
I Skriften er vind og ild ofte forbundet med en «teofani», en guddommelig åpenbaring
(se 2 Mos 3,2; 2 Mos 19,18; 5 Mos 4,15). I tillegg kan vind og ild også brukes om
Guds Ånd (Joh 3,8; Matt 3,11). Når det gjelder pinsedag, var de tegn som bebudet et
unikt øyeblikk i frelseshistorien, Åndens lovte utøsing.
Ånden hadde alltid vært virksom. Dens innflytelse på Guds folk i GT ble ofte
åpenbart på bemerkelsesverdig vis, men aldri fullt ut. «Den hellige ånds innflytelse
kom ofte klart til syne i patriarkenes dager, men aldri i hele sin fylde. Lydige mot
Frelserens ord tryglet disiplene om denne gaven, og i himmelen la Kristus sin
forbønn til. Han krevde Åndens gave for å kunne øse den ut over sitt folk.» – Alfa og
Omega, bind 6, side 29 [AA 37].
Døperen Johannes forutså Åndens dåp når Messias kom (Luk 3,16; Apg 11,16),
og Jesus talte om det (Luk 24,49; Apg 1,8). Denne utøsingen ville være hans første
forbønn hos Gud (Joh 14,16; Joh 14,26; Joh 15,26). På pinsedagen ble løftet oppfylt.
Åndens dåp på pinsedag var en unik begivenhet knyttet til Jesu seier på korset
og opphøyelsen i himmelen. Men erfaringen av å bli fylt av Ånden, gjentok seg hele
tiden i de troendes liv (Apg 4,8; Apg 4,31; Apg 11,24; Apg 13,9; Apg 13,52; Ef 5,18).
Tungetalens gave på pinsedagen skjedde ikke fordi det er det beste beviset på at
man har fått Ånden. Det skjedde for å starte kirkens verdensmisjon. Kallet forutsatte
altså tungetalens gave. Hvis apostlene skulle krysse kulturelle stengsler og nå
jordens ender med evangeliet, måtte de kunne tale til sine tilhørere.
LesApg 2,5–12. Hva er beviset på at apostlene talte på virkelige fremmedspråk på
pinsedagen?
I det første århundret var det 8–10 millioner jøder i verden, og henimot 60 prosent av
dem bodde utenfor Judea. Mange som var i Jerusalem til festen, var fra fremmede
land og kunne ikke arameisk, de lokale jødenes språk på den tiden.
De fleste nyomvendte på pinsedagen var jøder fra land som nå fikk høre
evangeliet på morsmålet sitt. Apostlene talte eksisterende fremmedspråk, ikke
ukjente, ekstatiske språk, for dialektos (Apg 2,6; Apg 2,8) betyr et lands eller en regions
språk (se Apg 21,40; Apg 22,2; Apg 26,14). Mirakelet var at enkle galileere kunne snakke et
språk som de ikke kjente noen timer før. De som var vitne til opptrinnet, men ikke
kunne språkene, kunne bare forstå det som at apostlene var fulle og bablet meningsløse
ord. «Men noen gjorde narr av dem og sa: De har drukket seg fulle på søt vin»
(Apg 2,13).
Gud opptrer på mektig vis, og likevel tror de at det er drukkenskap? Hvordan kan
vi unngå åndelig blindhet?
Anklagen om fyll ga Peter muligheten til å forklare det som skjedde. I talen pekte
apostelen først på Skriften (Apg 2,16–21), som beskriver Åndens utøsing som oppfyllelse
av profetier.
SammenlignApg 2,17 med Joel 3,1. Hva mente Peter om tiden for oppfyllelsen av
Joels profeti?
Joels profeti handlet om den fremtidige frelsestiden (Joel 3,5) som skulle kjennetegnes
av flere tegn i naturens verden og en overdådig utøsing av Ånden (Joel
3,1–4). Peter tolket pinsedagen i lys av denne profetien for å understreke dens historiske
betydning. Men han siterte Joel med en vri. I stedet for profetens innledende
«en gang» (Joel 2,28), som pekte til fremtiden generelt, sa Peter «i de siste dager»
(Apg 2,17). Dette viser at siste akt i frelsesdramaet har begynt. Dette er ikke noen
uttømmende skildring av den siste tid, men det viser at urkirken følte at det hastet.
De visste ikke når enden ville komme, men de var overbevist om at det ikke ville gå
lang tid.
LesApg 2,22–32. Hva var hovedpunktet i Peters presentasjon av evangeliet?
Etter å ha understreket pinsedagens profetiske betydning, tok Peter opp det siste som
hadde skjedd i Jesu liv, hans død og oppstandelse. Men oppstandelsen ble sterkest
vektlagt, for den var evangeliets store bevis. Oppstandelsen stadfestet hvem Jesus
var (Apg 2,22; Apg 2,27), og Peter siterte Skriften for å understreke dens betydning.
Siden Jesus var Messias, kunne ikke døden stanse ham. Jesu oppstandelse beviste
ikke bare at Jesus var Messias, den stadfestet det kristne frelsesbudskapet.
Døden omgir oss og truer oss og våre kjære, så hvorfor er Jesu oppstandelse så
viktig?
Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var
lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører (Apg 2,33).
I tredje del av talen tok Peter opp tungetalen igjen. De troende var ikke fulle, det
ville ha vært merkelig på den tiden av døgnet (Apg 2,15). Nei, de talte i tunger fordi
Den hellige ånd ble utøst fra himmelen.
LesApg 2,33–36. Hva er sammenhengen mellom Jesu opphøyelse til Guds høyre
hånd og Åndens utøsing?
Guds høyre hånd er en autoritetsstilling (Sal 110,1–3). Peters argument er at det var
fordi Jesus var blitt opphøyet til en slik stilling i himmelen at han øste ut Ånden over
Guds barn. Opphøyelsen ga ikke Jesus en status han ikke hadde fra før (Joh 1,1–3;
Joh 17,5). Den var Faderens høyeste stadfestelse av at han var Herre og frelser (Apg
2,36).
Denne hendelsen berører ett av de viktigste temaene i Skriften: Konflikten mellom
godt og ondt. Ånden kunne ikke komme fullt ut hvis Jesus ikke ble opphøyet
(Joh 7,39), og han ville ikke ha blitt opphøyet hvis han ikke hadde seiret på korset
(Joh 17,4–5). Jesu opphøyelse var altså betingelsen for Åndens komme, for den viste
at Gud godkjente det Jesus utrettet på korset og bekreftet at han hadde overvunnet
ham som hadde tilranet seg herredømmet over verden (Joh 12,31).
Syndens inntog i verden kastet en skygge over Gud. Jesu død skulle sette fri
menneskene, men også vise at Gud er rettferdig og Satan en svindler. Med Jesu
virksomhet ble frelsens tidsalder innledet (Luk 4,18–21). Da han kastet ut onde ånder
og tilga synd, satte han fri Satans fanger. Det var korset som ga ham makt til å gjøre
dette. Da Kristi offer var bekreftet i himmelen, hadde Satan fått et avgjørende slag,
og Ånden ble utøst for å forberede et folk for Kristi komme.
Peters tilhørere ble berørt av hans ord. Noen av dem kan ha vært med og kreve
Jesus korsfestet noen uker før (Luk 23,13–25). Men nå skjønte de at Jesus fra Nasaret
virkelig var Guds Messias, og de ropte fortvilet: «Hva skal vi gjøre?» (Apg 2,37).
Omvendelse er en retningsendring i livet, det er å vende seg bort fra synden (Apg
3,19; Apg 26,20), ikke bare en følelse av tristhet eller anger. Sammen med tro er sann
omvendelse en gave fra Gud, men som alle gaver kan den avvises (Apg 5,31–33;
Apg 26,19–21; Rom 2,4).
Fra døperen Johannes’ tid av var omvendelse forbundet med dåpen (Mark 1,4).
Det vil si at dåpen ble et uttrykk for omvendelse, en handling som symboliserer at
synden vaskes bort og Den hellige ånd gir moralsk fornyelse (Apg 2,38; Apg 22,16, se Tit
3,5–7).
LesApg 2,38–39. Hvilket løfte får de som omvender seg og blir døpt?
Tilhørerne på pinsedagen ble ikke bare tilbudt tilgivelse for syndene, men også
Åndens fylde til personlig vekst, tjeneste i kirken, og til misjonsoppdraget. Dette var
kanskje den største av alle velsignelser, for kirkens viktigste eksistensberettigelse
er evangeliets forkynnelse (1 Pet 2,9). Fra nå av ville de ha frelsesvisshet og Den
hellige ånds kraft, som skulle utruste dem til oppdraget som kirken hadde fått.
Hvorfor er det så viktig at alle som ønsker å forkynne evangeliet, har «tilgivelse
for syndene»? For hvilket håp kan du tilby andre i Jesus hvis du ikke har det selv?
Utøsingen av Den hellige ånd på pinsedagen avslørte en viktig sannhet om det som
skjedde i himmelen, at Gud Faderen godtok Kristi offer for verdens synder. Åndens
utøsing viste også at Kristi tjeneste i himmelen på våre vegne var begynt. Disse hendelsene
viser at himmel og jord er forbundet på måter vi ikke kan forstå nå.
«Kristi himmelfart var signalet til at hans disipler skulle motta den velsignelse
som var blitt lovet. … Etter at Kristus var gått gjennom himmelens porter, ble han
satt på tronen under englenes hyllest. Like etter denne seremonien ble Den hellige
ånd utøst over disiplene i rike strømmer, og Kristus ble i sannhet herliggjort med
den herlighet han hadde hos Faderen fra evighet av. Utøsingen av Den hellige ånd på
pinsedagen var himmelens tegn på at Frelseren hadde inntatt sin plass i himmelen.
Han kunne oppfylle sitt løfte og sende Den hellige ånd som et tegn på at han som
prest og konge hadde mottatt all makt i himmel og på jord og var salvet som konge
over sitt folk.» – Alfa og Omega, bind 6, side 30 [AA 38, 39].
Forslag til samtale
Hvor mye pinse kan kirken forvente å oppleve i dag? Hva kan gjentas, og hva
kan ikke?
Peter gjorde Jesu oppstandelse til en viktig del av sitt pinsebudskap. Det
som gjorde oppstandelsen enda mer overraskende, er at ingen forventet at
Messias skulle stå opp fra de døde. De som ventet på Messias’ komme, hadde
ikke forestilt seg dette. Hva kan det lære oss?
Apg 2,38 handler om behovet for dåp. Betyr dette at de som trodde på Jesus,
men døde før de ble døpt, vil gå fortapt? Begrunn svaret.
To andre litteraturevanglister og jeg banket på hos
et pastorpar som hadde annonsert en tilstelning for
pastorstudenter. Det viste seg at de kjente vårt forlag.
Mannen spurte: ”Hvorfor går dere i kirke på lørdag?”
Jeg gjenga skapelsesberetningen og sa at Gud helliget
sabbaten, og lovte et brevkurs neste gang vi kom. Men
så sa han at han hadde vært pastor i 30 år og hans kone i
ti år. Derfor ga jeg dem ikke et brevkurs, men hele Alfa
og Omega-serien neste gang jeg kom.
Pastoren var spesielt interessert i Daniels bok, så
neste gang hadde jeg med kommentarer til Daniel og Åpenbaringen.
Etter en tid fikk jeg en SMS fra ham der han ba om å få besøke kirken vår. Han kom noen
ganger, men så ble han borte. Når jeg ringte, kom han med unnskyldninger. Senere fant jeg ut at
hans kone hadde nektet ham å gå. Men jeg ba ham likevel komme.
Sju år senere ringte jeg og ba ham komme til helseseminarer. Der ville man lære om juice som
kunne rense kroppen. ”Det er nok best du snakker med min kone om dette,” sa han. Så jeg ringte
til henne, og hun kom sammen med sin mann.
Senere takket de ja til en møteserie om bibelske emner. Mannen virket overbevist, men var
usikker. Så jeg inviterte dem til enda en serie. Det gjorde utslaget.
I 2017, åtte år etter vårt første møte, ble mann og kone døpt i Adventistkirken. Gud ord og
helsebudskapet forvandler menneskers liv!
Hee-Sook Kim ( 64) er litteraturevangelist på heltid. Neste uke skal vi lese hennes manns beretning.
Sør-Korea har 715 kirker og 247
000 medlemmer.
Over 50 % av koreanerne tilhører
ingen religion. 28 % er kristne og
16 % er buddhister.
I storbyområdet Seoul bor det
over 25 mill. mennesker. Dette er
verdens tredje største by.