Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de
brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste
Gud og var godt likt av hele folket ().
Urkirken kunne ikke ha hatt en sterkere følelse av at det hastet. Da Jesus besvarte
spørsmålet om opprettelsen av Messias-riket, nevnte han ingen tid ().
Dette kunne forstås som at det avhang av Åndens komme og fullførelsen av
oppdraget. Da pinsen kom, trodde de første kristne at alt var oppfylt: De hadde fått
Ånden og forkynt evangeliet for hele verden. Ja, de hadde ikke forlatt Jerusalem og
gått ut til verden, men verden var kommet til dem ().
Det neste som skjedde, var kirkens løsrivelse fra materielle ting. De følte at tiden
var kort, så de solgte alt de hadde og viet seg til læren og fellesskapet, mens de fortsatte
å vitne om Jesus, men bare i Jerusalem. Det at de hadde alt felles, hjalp de fattige,
men det ble snart et problem, og Gud måtte gripe inn for å holde kirken samlet.
Det var også da de begynte å møte motstand. Men de sto fast i troen.
Etter pinse får vi en generell skildring av kirkens indre liv i Jerusalem. «De holdt
seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene» (). De fire tingene er i bunn og grunn undervisning og fellesskap. Ifølge vers 46
foregikk undervisningen i templet, mens fellesskapet var i private hjem.
Rabbinerne brukte ofte tempelplassen til undervisning. De troende var opptatt
av apostlenes lære. Dette viser at Åndens gave ikke førte dem til en kontemplativ
religion, men til en læringsprosess der apostlenes lære ble stadfestet av underverker
og tegn ().
Åndelig fellesskap var et annet kjennetegn ved tidlig kristen fromhet. De var
stadig sammen, ikke bare i templet, men også i hjemmene, der de spiste sammen,
feiret nattverd og ba (; ). De daglige feiringene viste at de første kristne
håpet at Jesus snart skulle komme tilbake. Da ville hans fellesskap med dem bli
gjenopprettet i messiasriket ().
Private hjem spilte en nøkkelrolle i urkirkens liv. De kristne deltok i tempelseremonier
(), og på sabbatene gikk de nok i synagogene som andre jøder
(), men de rent kristne handlingene ble utført i hjemmet.
Les ; . Hva var en viktig side ved tidlig kristelig fellesskap?
De trodde at verdens ende var nær, og «privat eiendom» var ikke så viktig for
dem lenger. Felles bruk av materielle ressurser virket hensiktsmessig. Det var
ingen grunn til å bekymre seg for morgendagen, for Messias ville sørge for dem i
sitt rike (). De fikk større enhetsfølelse og ble et eksempel på kristen
gavmildhet.
I leser vi at Peter og Johannes gikk til ettermiddagsbønnen i templet. Dette
viser hvor jødisk kirkens tro ennå var. Apostlene gikk ikke til templet bare for å
undervise eller vinne nye tilhengere, men fordi de var jøder som forpliktet seg på
jødiske religiøse tradisjoner (; ), iallfall der og da. I templet utførte
de et mirakel som ga Peter muligheten til å holde en ny preken ().
Les . Hva er noen av hovedpunktene i talen?
Fem ting kjennetegnet urkirkens forkynnelse: Jesus var den lidende Messias (); Gud reiste ham fra de døde (); Jesus ble opphøyet i himmelen (); han skal komme igjen (); og omvendelse er nødvendig for syndenes
tilgivelse ().
Dette lærer vi også, selv om tidene har endret seg. Apostlene levde fortsatt i et
samfunn der man ikke behøvde å endre religion, bare «forflytte seg» fra den gamle
pakt til den nye. Som Guds folk måtte de godta Messias og oppleve den nye fødsel
som følger med å ta imot Jesus.
Vi lever i en annen tid, men budskapet er det samme: Kristus døde for våre synder,
sto opp og kommer tilbake igjen. Dette betyr at vi kan finne frelse i ham. Jesu
Kristi korsfestelse, oppstandelse og gjenkomst må også stå i sentrum for forkynnelsen
av de tre englebudskapene i .
«Av alle bekjennende kristne burde syvendedags-adventister være de første til å
løfte opp Kristus for verden. Forkynnelsen av den tredje engelens budskap forutsetter
at vi forkynner sannheten om sabbaten. Denne sannheten, og andre deler av
budskapet, skal forkynnes, men man må ikke glemme Kristus. Han må stå i sentrum.
Det er ved Kristi kors at barmhjertighet møter sannhet, og rettferdighet og
fred kysser hverandre. Vi må få synderen til å se hen til Golgata; med et lite barns
enkle tro må han stole på Frelserens fortjeneste, ta imot hans rettferdighet og tro på
hans barmhjertighet.» – Gospel Workers, side 156, 157.
Kirkens fremgang vakte motstand hos lederskapet i Jerusalem. Tempeltjenesten sto
under øverstepresten og hans folk, som stort sett var saddukeere. Øverstepresten var
også formann i Rådet, som besto av saddukeere og fariseere. Saddukeerne trodde
ikke på oppstandelsen og ble fortørnet over at Peter og Johannes lærte at Jesus hadde
stått opp fra de døde. Apostlene ble arrestert av tempelvaktene og satt i varetekt til
neste dag. Da ble de ført frem for Rådet ().
Les . Hva sa Peter da de ble spurt om sin myndighet? Hva var det i svaret
som lederne må ha oppfattet som en trussel?
De jødiske ledernes utfordring om myndighet viser at de var bekymret for makten.
Peter sa ikke bare at miraklet var utført i Jesu navn, men også at bare han kan
frelse. Apostlene ble ført frem for jødenes høyeste instans, men de tjente en høyere
myndighet. De var enkle, ulærde fiskere. Deres mot og talegaver overrasket Rådet.
Lederne skjønte det ikke, men apostlene var fylt av Den hellige ånd, slik Jesus hadde
forutsagt ().
Miraklet kunne ikke benektes – mannen var til stede, og alle kunne se ham.
Rådet befalte bare apostlene å slutte med sin forkynnelse. De fryktet budskapet like
mye som bevegelsens popularitet. De unnlot å granske bevisene og lot fordom og
selvhevdelse diktere sine handlinger.
Merk deg Peters siste ord: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere
mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» ().
Tenk på faren ved maktbegjær. Vi er kalt til tjeneste. Så hvordan kan vi bli fanget
av maktbegjær?
Man behøvde ikke å dele sitt gods med andre i den første menighet. Det var ingen
betingelse for medlemskap. Likevel var det flere som viste frivillig giverglede og
inspirerte hele gruppen. En av dem var Barnabas (), som spiller en viktig
rolle senere.
Men det skjedde også negative ting som truet kirkens enhet innenfra, samtidig
som den ble angrepet utenfra.
Les . Hva kan dette lære oss?
Problemet med Ananias og Saffira var ikke det at de ville beholde pengene, men at
de bedro fellesskapet. Synden var ingen impulshandling, men et forsøk på å «sette
Herrens Ånd på prøve» (). De behøvde ikke å selge og gi pengene til kirken.
Kanskje gjorde de det for å få innflytelse?
Kanskje var det derfor Gud straffet dem så strengt? Menighetsfellesskapet viste
at de var sikre på at Jesus snart skulle komme, men Ananias og Saffira undergravde
betydningen av troskap mot Gud og påvirket de troende negativt. Det sies ikke at
Ananias fikk sjansen til å vende om, slik som Saffira (), men det kan skyldes
at fortellingen er så kortfattet.
De hadde syndet, og Gud tar synd alvorlig (; ), selv om han
ikke alltid straffer med én gang. Når straffen utsettes, burde det minne oss om hvor
nådig Gud er ().
Hvorfor må vi ikke synde på nåden, slik som disse to?
Gud kunne bruke apostlene til å straffe synd (som med Ananias og Saffira), men
han brukte dem også til å vise folk Guds nåde. Helbredelsene () viste at
Guds Ånd arbeidet gjennom dem. Folk trodde at Peters skygge kunne helbrede. Den
nærmeste parallellen i evangeliene er at en kvinne ble frisk etter å ha rørt ved Jesu
kappe (). Men Lukas sier ikke at Peters skygge hadde helbredende kraft,
bare folk trodde det. Selv om overtro spilte inn, viste Gud likevel sin nåde.
Men jo mer apostlene ble fylt av Ånden og det skjedde tegn og undere, desto mer
misunnelige ble de religiøse lederne. Så de arresterte apostlene enda en gang (). Det var først etter den mirakuløse flukten omtalt i og enda en
tale fra Peter, der han understreket at de måtte «lyde Gud mer enn mennesker» () at noen øvrighetspersoner begynte å tenke at det kunne skyldes noe overnaturlig.
Les . Hvordan prøvde Gamaliel å få Rådet fra å drepe apostlene?
Rådet sto under saddukeernes kontroll, med fariseerne som et sterkt mindretall.
Gamaliel var fariseer og lovlærer. Han nøt stor respekt og ble kalt «rabban» («vår
lærer»), ikke bare «rabbi» («min lærer»). Paulus var en av disiplene hans ().
Gamaliel minnet dem om to opprørsbevegelser i nyere tid som også hadde skapt uro.
Men lederne ble drept og tilhengerne spredt for vinden. Han sa at hvis kristendommen
var menneskeverk, ville den forsvinne. Men var den fra Gud, kunne de vel ikke
motstå den? Gamaliels råd vant frem. Apostlene ble pisket og fikk ikke tale mer i
Jesu navn.
Hva kan dette lære oss om hvor viktig gode råd kan være? Hvordan kan vi bli mer
åpne for å ta imot råd, også når det strider mot våre ønsker?
«Vi er forvaltere, vår fraværende Herre har betrodd oss omsorgen for sin husstand og
sine interesser som han kom til verden for å tjene. Han har vendt tilbake til himmelen
og gitt oss ansvar, og han forventer at vi skal vente på hans gjenkomst. La oss
være trofaste mot vår oppgave, så han ikke kommer plutselig og finner oss sovende»
– Testimonies for the Church, bind 8, side 37.
«Vi må la folk forstå hvor hellige deres løfter om støtte til Guds sak er. Slike
løfter oppfattes som regel ikke som så bindende som et gjeldsbrev til en annen. Men
er et løfte mindre hellig og bindende fordi det er Gud vi har lovet det? Skal den
kristne se bort fra det han har lovet fordi det mangler visse tekniske begreper og ikke
kan håndheves ved lov? Verken gjeldsbrev eller obligasjoner er mer bindende enn et
løfte til Guds sak.» – SDA Bible Commentary, bind 6, side 1056.
Forslag til samtale
Jesus ga disiplene forventningen om hans snarlige gjenkomst og en global
misjon. Hvordan bør disse to tingene påvirke vår forståelse av misjon og kallet
om å forkynne evangeliet for verden?
Noen har sagt: «Vi bør være like rede som om Jesus skulle komme i dag, men
fortsette å arbeide [i kirkens oppdrag] som om det ville gå nye 100 år før
han kommer.» Hvorfor er dette klokt, og hvordan kan vi anvende det på vår
livsoppgave?
Hvorfor må Jesu liv, død, oppstandelse og gjenkomst være kjernen i all vår
forkynnelse?
Hva bør historien om Ananias og Saffira si oss om hvor vanskelig det er for
oss å kjenne andres motiver?
Har vi en Gamaliel i vår tid? Eller kan du være det? Snakk sammen om hendelser
og gi eksempler på nytten av å gi eller ta imot kloke råd. Hva kan vi lære
av disse hendelsene?
Som pastor i en stor protestantisk menighet ville jeg
forstå andres religioner. Mens jeg lette etter svar
på mine egne spørsmål undersøkte jeg noen jeg regnet
for sekter. Jeg talte med en ungdom fra en sørkoreansk
gruppe som heter Ny himmel og ny jord, men han kunne
ikke overtales. Deretter prøvde jeg å omvende en gruppe
Jehovas vitner. Så ville jeg finne ut mer om adventistene
for å motbevise deres lære.
Det var da litteraturevangelisten Hee-Sook Kim kom
på døra. Da hun sa hun var adventist, takket jeg Gud
for at han hadde sendt henne. Hun ga meg en brosjyre.
Slikt pleier jeg å kaste, men ikke denne gangen. Kanskje
kunne jeg finne en måte å omvende henne på.
Senere besøkte jeg hennes kirke for å se om den var
en sekt. Men da min kone oppdaget en kunngjøring blant tingene mine, ble vi uforlikte.
En tid senere fikk jeg innbydelse til helseseminar som jeg ba fru Kim sende til min kone. Jeg
ville hun skulle se at adventistene er vennlige og alltid hilser.
Helseseminaret brøt isen mellom min kone og adventistene. Senere gikk vi på møter om
Daniel og Åpenbaringen. Etter møtene ville evangelisten at jeg skulle bli døpt, men min kone ba
meg vente. Jeg var jo ikke bare pastor, men også en av kirkens øverste ledere. Jeg fulgte rådet om
å vente med dåp til etter min periode som unionsformann i kirken vår.
Uken etter denne beslutningen var min kone syk og ble hjemme. Om ettermiddagen kom et
menighetsmedlem på besøk. Han sa ”Dere burde bli døpt!”
Jeg så nølende på min kone og svarte: ”Jeg skal be om det. Hvis det er Guds vilje, gjør jeg
det.”
Min kone så på kalenderen. ”Fjerde februar er da en god dag å bli døpt på,” sa hun. Jeg trodde
ikke mine egne ører! Det var bare en uke siden hun hadde advart meg mot dåp.
Jeg har vært så glad siden vi ble døpt i februar 2017. Jeg gleder meg til hver sabbatspreken.
Jeg ville omvende en adventist, men det ble hun som omvendte meg.
Ki-Jo Moon var pastor i et annet kirkesamfunn i 37 år. Neste uke får vi hans kones fortelling.
Korea har 51 mill. innbyggere på
et areal på 100 000 km2 og er et av
verdens tettest befolkede land.
I Korea regnes man for ett år gammel
når man blir født.
Sahmyook-universitetet ble grunnlagt
som Euimyung College i 1906.
To ganger måtte det stenge, først
mens japanerne okkuperte landet
og så under Korea-krigen. Nå har
det 5787 studenter. Av dem er 14 %
adventister.