Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også
en stor flokk av prestene ble lydige mot troen ().
Mange av dem som ble omvendt på pinsedagen var hellenistiske jøder, altså jøder fra
den gresk-romerske verden som bodde i Jerusalem (; ). De var jøder, men
ikke helt som jødene i Judea – «hebreerne» – som er nevnt i . Den største
forskjellen var at de fleste ikke kunne arameisk, språket i Judea.
Det var både kulturelle og religiøse forskjeller. De var født i fremmede land og
var ikke så rotfestet i Judeas jødiske tradisjoner som jødene der. De var neppe så
sterkt knyttet til tempelseremoniene og de delene av Moseloven som kun gjaldt i
Israel.
Og siden de hadde levd mesteparten av livet i et gresk-romersk miljø i nær kontakt
med hedningene, forsto de nok kristendommens inkluderende natur bedre. Gud
brukte da også mange hellenistiske kristne til å oppfylle befalingen om å vitne for
hele verden.
«Årsaken var at de greske enkene følte seg forbigått ved den daglige utdelingen
til dem som trengte hjelp. All forskjellsbehandling ville ha vært uforenlig med
evangeliet, men Satan klarte likevel å skape mistenksomhet. Øyeblikkelige mottiltak
måtte til for å hindre fienden i å vekke misnøye og skape splittelse i menigheten.»
– Alfa og Omega, bind 6, side 63–64 [].
Apostlenes løsning var å vie seg til bønnen og «tjenesten [diakonia] med ordet»
og å få valgt syv menn til å «gjøre tjeneste [diakoneō] ved bordene» (; ).
Siden diakoneō og diakonia tilhører samme ordgruppe, er den eneste reelle forskjellen
mellom «bord» i og «ordet» i . Sammen med adjektivet «daglig»
() synes dette å peke på de to hovedelementene i den første kirkes daglige
liv: undervisning («ordet») og fellesskap («bord»). Det siste består av fellesmåltidet,
nattverden, og bønn (; ; ).
Som forvaltere av Jesu lære skulle apostlene befatte seg mest med å undervise
de troende og be. De syv skulle ta seg av fellesskapets aktiviteter i huskirkene. Men
oppgavene begrenset seg ikke til det dagens diakoner gjør. De var kirkens første
menighetsledere.
Les . Hvordan ble de syv valgt og innsatt i tjenesten?
Kandidatene skulle være moralske, åndelige og praktiske: de skulle ha et godt rykte
og være fylt av Ånden og av visdom. De syv ble valgt av fellesskapet og satt til side
med bønn og håndspåleggelse. Dette tyder på offentlig anerkjennelse og tildeling av
autoritet til å fungere som diakoner.
Det er lett å så splid. Hvordan kan vi i Guds kraft bidra til fred blant oss, og heller
fokusere på misjon?
Etter utnevnelsen arbeidet de sju ikke bare internt. De deltok også i vitnetjenesten.
Resultatet var at antallet troende økte (). Veksten vakte motstand. Teksten
fokuserer på Stefanus.
. Hva sier dette om Stefanus? Og hva gjorde motstanderne så rasende?
Stefanus forkynte i hellenistenes synagoger i Jerusalem. Det var flere slike.
viser trolig til to av dem, en med innvandrere sørfra (Kyréne og Alexandria) og en
for folk nordfra (Kilikia og Asia).
Jesus var nok samtaleemnet, men anklagene mot Stefanus tyder på at han forsto
mer av evangeliet og dets konsekvenser enn de troende fra Judea. Stefanus ble anklaget
for blasfemi mot Moses og Gud, altså mot loven og templet. Selv om de misforsto
noe av det han sa, eller hans ord ble dreid med overlegg, og falske vitner ble satt til
å vitne mot ham, er det ikke sikkert at anklagene var helt falske, som i Jesu tilfelle
(; ). Ta f.eks. Stefanus’ fordømmelse av at folk nærmest tilba
templet: en avgudsdyrkelse (). Dette viser at han forsto hva som lå i Jesu død
og hva det ville føre til for templet og seremoniene der.
Mange jødekristne fra Judea var for knyttet til templet og jødiske seremonier
(; ; ; ) og ville nødig oppgi dem (; ). Men
Stefanus, og kanskje også de andre hellenistiske kristne, skjønte fort at Jesu død
betydde slutten på tempeltjenesten.
Hvorfor må vi ikke bli så fastgrodd i våre forestillinger at vi stenger for nytt lys
når det kommer?
Anklagene mot Stefanus førte til sak mot ham for Rådet. Etter jødisk tradisjon var
loven og templet to av de tre pilarene som verden hviler på – den tredje er gode
gjerninger. Bare det å antyde at Moselovens seremonier var avleggs, ble betraktet
som et angrep på det aller helligste i jødedommen. Derfor ble han anklaget for blasfemi
().
Stefanus’ lange forsvarstale er den lengste i Apostlenes gjerninger. Det viser dens
betydning. Ved første øyekast virker den som en langtrukken oppleksing av Israels
historie. Men talen må forstås i lys av den gammeltestamentlige pakt og den måten
profetene anvendte den på når de sto frem for å føre Israel tilbake til paktens krav.
Da brukte de noen ganger det hebraiske ordet rîḇ. Den beste oversettelsen er
«paktssøksmål», at Gud fører sak mot sitt folk som ikke holder pakten.
F.eks. i forekommer rîḇ tre ganger. Så følger Mika mønsteret i Sinaipakten
(2 Mos 20–23) og minner folket om Guds mektige handlinger for dem (), paktsvilkårene og hvordan den kan brytes (), og til slutt forbannelsene
for brudd på den ().
Dette er bakgrunnen for Stefanus’ tale. Da han ble bedt om å forklare seg, prøvde
han ikke å gjendrive anklagene eller forsvare sin tro. I stedet løftet han sin røst slik
de gamle profetene gjorde når de la frem Guds rîḇ mot Israel. Den lange gjennomgangen
av Guds forhold til folket var ment å peke på deres utakk og ulydighet.
Ifølge er Stefanus ikke lenger den som forsvarer, men Guds profetiske
talsmann som legger frem Guds paktssøksmål mot folkets ledere. Hvis
deres fedre hadde drept profetene, var de enda verre. Skiftet fra «våre fedre» (; ; ; ) til «deres fedre» () er bevisst: Stefanus’ solidaritet med sitt
folk er slutt. Han tar parti for Jesus. Det skulle koste ham dyrt. Men hans ord røper
verken frykt eller anger.
Når måtte du sist ta et klart standpunkt for Jesus? Gjorde du det, eller vred du
deg unna? Må du gjøre om på noe? Hva?
En profet (på hebraisk nāḇî) er en som taler for Gud, og Stefanus ble profet da han la
frem Guds rîḇ mot Israel. Men hans profetiske gjerning ble kort.
Les . Hva betydde Stefanus’ syn?
«Da Stefanus kom så langt i sin framstilling, oppstod det uro i forsamlingen.
Prestene lot som om de var skrekkslått og flerret klærne sine da Stefanus viste
sammenhengen mellom Kristus og profetiene og talte på denne måten om templet.
Stefanus tok dette som et signal til at de ville bringe ham til taushet for alltid. Han
merket motstanden mot det han sa, og visste at dette ville bli hans siste vitnesbyrd.
Han var bare kommet midtveis i talen da han med ett avbrøt den.» – Alfa og Omega,
bind 6, side 70–71 [].
Mens Stefanus sto foran de jødiske lederne og førte Guds sak mot dem, sto Jesus
i himmelen, det vil si i den himmelske helligdommen ved siden av Faderen, viser at
dommen på jorden bare var et uttrykk for den virkelige dommen som skulle finne
sted i himmelen. Gud ville dømme Israels falske lærere og ledere.
Dette forklarer hvorfor vi ikke finner noe kall til omvendelse, som er vanlig i
tidligere taler (; ; ). Teokratiet var forbi, verdens frelse kom ikke
lenger gjennom nasjonen Israel som i løftet til Abraham (; ; ),
men via Jesu tilhørere, jøder og hedninger som nå skulle forlate Jerusalem og vitne
for verden ().
Les . Hvordan skildrer Lukas Stefanus’ død?
Steining var straffen for blasfemi (), selv om det ikke er klart om
Stefanus ble dømt til døden eller lynsjet av noen fanatikere. Han var den første
kristne som ofret livet for sin tro. Det at vitnene la sine klær ved Saulus’ føtter, tyder
på at han ledet motstanden mot Stefanus. Men da Stefanus ba for sine bødler, ba
han også for Saulus. Bare et menneske med et edelt sinn og en urokkelig tro kunne
handle slik. Det var et uttrykk for hans tro og Kristi nærvær i livet.
Nedkjempingen av Stefanus startet en forfølgelse mot de troende i Jerusalem, sikkert
etter påtrykk av den samme gruppen motstandere. Gruppens leder het Saulus.
Han påførte kirken store lidelser (; ). Men noe godt kom det ut av
forfølgelsen.
De troende ble spredt over hele Judea og Samaria, der de forkynte evangeliet.
Dermed ble befalingen om å vitne i disse områdene oppfylt ().
Les . Hvilke lærdommer kan vi trekke av dette?
Samaritanene var halv-israelitter, også religiøst sett. De var monoteister og godtok
de fem Mosebøkene, praktiserte omskjærelse og ventet på Messias. Men jødene
betraktet deres tro som fordervet, og mente de ikke hadde del i paktens velsignelser
til Israel.
Samaritanenes omvendelse kom bakpå kirken i Jerusalem, så apostlene sendte
Peter og Johannes for å granske saken. Gud holdt Ånden tilbake til Peter og Johannes
kom (), trolig for å overbevise apostlene om at samaritanene måtte
godtas som likeverdige medlemmer av trosfellesskapet (se ).
Men det var ikke alt. I finner vi historien om Filip og den etiopiske
hoffmannen, som ba om dåp etter et bibelstudium. «De steg ned i vannet, både Filip
og hoffmannen, og Filip døpte ham» ().
Først samaritanene, så etiopieren, en utlending som hadde kommet til Jerusalem
for å tilbe og nå var på vei hjem. Evangeliet krysset Israels grenser og gikk til verden,
som forutsagt. Men det var bare begynnelsen. Snart skulle de første jødekristne
reise overalt i den kjente verden og forkynne nyheten om Jesu død, han som betalte
straffen for deres synder og gir alle, overalt, håpet om frelse.
Peter fortalte Simon at han var «full av bitter galle og lenket til ondskap» (). Hva var løsningen på problemet for ham og alle i en slik situasjon?
«Forfølgelsen av menigheten i Jerusalem styrket utbredelsen av evangeliet. I
framgangen som fulgte forkynnelsen av ordet i Jerusalem, lå den fare at disiplene ble
der for lenge og glemte Jesu befaling om å gå ut i all verden. De glemte at kraften til
å motstå det onde lettest oppnås i aktiv tjeneste. De begynte å tro at det ikke fantes
noe viktigere arbeid enn å forsvare menigheten i Jerusalem mot motstandernes
angrep. I stedet for å undervise nye kristne i å bringe evangeliet til dem som ennå
ikke hadde hørt det, stod de i fare for å bli tilfreds med de resultater som allerede
var oppnådd. Derfor tillot Gud forfølgelse. Hans representanter måtte spres overalt
om de skulle kunne nå alle. «De som var spredt omkring, drog rundt og forkynte
evangeliet.» – Alfa og Omega, bind 6, side 75 [].
Forslag til samtale
Les sitatet om de farene den første menighet møtte med å være fornøyd med
seg selv og det som ble oppnådd gjennom dem. Det betyr jo at mange jøder
tok imot Jesus som Messias. Men hvilken advarsel ligger det i dette? Hvordan
kan vi unngå å bli for opptatt av å verne om det vi har, så vi ikke gjør det vi
burde gjøre – vitne for verden?
På apostlenes tid var kontakten mellom jøder og samaritaner preget av
århundrers fiendtligheter. Hva kan vi lære av det at Filip vitner om Jesus i
Samaria? Vi er ikke immune mot kulturell og etnisk fordom. Hvordan kan korset
lære oss at alle er like for Gud? Hva burde Kristi død si oss om det enkelte
menneskes verdi?
Hvordan kom Filip i kontakt med etiopieren ()? Hvordan kan vi bli mer
åpne for muligheter til å dele evangeliet med andre?
Hva har vi lært av som kan hjelpe oss å oppfylle kirkens oppdrag
mer effektivt?
Gud har latt meg plante mange menigheter i Sør-
Korea. Jeg holdt vekkelsesmøter. Når vi hadde 40
mennesker, startet vi en menighet og jeg dro til et nytt
sted. Jeg var glad og fornøyd mens det sto på, men følte
meg tom etterpå. Teologistudier hjalp ikke.
Så fikk vi besøk av en adventist som solgte bøker.
Min mann begynte å gå i kirken deres. Da jeg oppdaget
det, konfronterte jeg ham. ”Hvordan kan du gå til den
sekten?” sa jeg.
”De er ingen sekt,” sa han. ”De har sannheten.” Dermed begynte jeg å lese adventistbøkene vi
hadde liggende, uten at han visste om det.
Min interesse vokste, så da litteraturevangelisten foreslo noen helsemøter for meg, ville jeg se
om det var en sekt. Den tredje dagen kom en kinesisk-koreansk kvinne bort til meg og sa: ”Pastor,
folk sier dette er en sekt. Stemmer det?”
Jeg ville si: ”Det er en sekt.” Men jeg sa: ”Nei, det er det ikke. De har sannheten, også sannheten
om sabbaten.” Jeg ante ikke hvorfor jeg sa det, men det gjorde inntrykk. Kvinnen sa: ”Da vil
jeg ta med min datter og komme til kirken din.”
”Nei, bare kom hit. De tar seg av dere her,” sa jeg. Senere fikk jeg vite at kvinnen var blitt
døpt. Hun var den første jeg vant for adventismen, enda jeg ikke var medlem!
Etter helsemøtene gikk jeg til en gudstjeneste. Jeg ville finne noe så jeg kunne si det var en
sekt. Men jeg fant ingenting.
Nå ville jeg ta dåp, for jeg hadde syndet ved ikke å holde sabbaten. På den tiden kom en adventist
på besøk og sa at vi burde døpes. Min mann ville be over saken, men jeg så ingen grunn til
å be mer. Vi burde heller bli døpt sammen i februar 2017, og det ble vi!
Nå drømmer jeg om at mine sju søsken skal ta imot sabbaten. Jeg vil dra langt ut på landet og
lære folk om sabbaten. Be for oss og håpet om å starte adventistkirker.
Nå føler jeg meg ikke tom lenger. Det var sannheten om sabbaten som manglet. Jesu glede
fyller mitt hjerte.
Soon-Ae Byun (15) var pastor i et annet kirkesamfunn i 15 år.
Den første misjonæren til Korea
var Son Heung Cho, en koreaner
som ble adventist i Japan i 1904.