«Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for
hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15).
Omvendelsen av Saulus av Tarsos (som ble Paulus) var en av de største hendelsene
i urkirken. Men hans betydning er større enn selve omvendelsen, for han er ikke
den eneste av menighetens fiender som har blitt kristen. Tenk på det han utrettet
for evangeliet. Paulus hadde vært en innbitt motstander av de første kristne, og han
kunne ha påført kirken enorm skade. Han var besluttsom og fikk offisiell støtte til
å ødelegge kirken. Likevel var han tro mot Guds kall på veien til Damaskus, og ble
den største av alle apostler. «Han som hadde vært en av Kristi kirkes bitreste og mest
innbitte forfølgere, ble evangeliets dyktigste forsvarer og største forkynner.»
– Sketches from the Life of Paul, side 9.
Paulus’ opptreden under forfølgelsen av den første menighet, ga ham en intens
følelse av egen uverdighet, men han kunne si med en enda større takknemlighet at
Guds nåde mot ham ikke var forgjeves. Paulus’ omvendelse endret kristendommens
natur for all fremtid.
Paulus var en hellenistisk jøde. Han var født i Tarsos, hovedstaden i Kilikia (Apg
21,39). Men han fulgte ikke helt det hellenistiske mønsteret. Han ble sendt til
Jerusalem og studerte under Gamaliel (Apg 22,3), fariseernes største lærer den gang.
Paulus var strengt ortodoks, og hans iver grenset til fanatisme (Gal 1,14). Derfor fikk
han Stefanus tatt av dage og ble hovedmannen i forfølgelsen som fulgte.
LesApg 26,9–11. Hva sa Paulus om det han hadde gjort mot kirken?
Andre steder sier han at evangeliet var en snublestein for jødene (1 Kor 1,23). Jesus
oppfylte ikke deres forventninger til en kongelig Messias. Og de kunne ikke gå med
på at en som hadde dødd på et kors, kunne være Guds Messias, for Skriften sier
at den som er hengt på et tre, er forbannet av Gud (5 Mos 21,23). Så for jødene var
korsfestelsen en grotesk selvmotsigelse, det klareste beviset for at det kirken sa om
Jesus, var løgn.
I Apg 9,1–2 ser vi Saulus av Tarsos i aksjon. Damaskus var en viktig by med en
stor jødisk befolkning 20 mil nord for Jerusalem. Jødene utenfor Judea var organisert
i et slags nettverk under hovedkvarteret i Jerusalem (Rådet), og synagogene var
ressurssentre for de lokale gruppene. Det var jevn skriftlig kontakt mellom Rådet og
slike grupper. Brevene ble fraktet av en shaliaḥ, «en som er sendt» (av det hebraiske
shalaḥ, «å sende»). En shaliaḥ var en offisiell representant for Rådet som utførte flere
religiøse funksjoner.
Da Paulus spurte øverstepresten, Rådets formann, om brev til synagogene i
Damaskus, ble han en shaliaḥ med myndighet til å arrestere etterfølgere av Jesus
og føre dem til Jerusalem (se Apg 26,12). Det greske ordet som tilsvarer shaliaḥ, er
apostolos, som ordet apostel kommer fra. Før Paulus ble Jesu Kristi apostel, var han
altså en apostel for Rådet.
Når ivret du sist for, eller mot, noe og senere endret mening? Hva burde det ha
lært deg?
LesApg 9,3–9. Hva skjedde da Paulus nærmet seg Damaskus? Hvordan skal Jesu
ord i Apg 9,5 forstås (se også Apg 26,14)?
Da Paulus og følget hans nærmet seg Damaskus, hendte noe uventet: ved middagstider
opplevde de et sterkt lys fra himmelen og en stemme som talte. Dette var ikke
bare et syn i profetisk forstand, men en guddommelig manifestasjon myntet nesten
kun på Paulus. De andre så lyset, men bare Paulus ble blind; de hørte stemmen, men
bare Paulus forsto den. Lyset var den oppstandne Jesu guddommelige herlighet. Han
viste seg for Paulus der og da (Apg 22,14). Andre steder fastholder Paulus at han
hadde sett Jesus. Dette stilte ham på lik linje med de tolv som vitne til Jesu oppstandelse
og i apostolisk autoritet (1 Kor 9,1; 1 Kor 15,8).
Samtalen med Jesus rammet Paulus hardere enn selve lyset. Paulus var sikker på
at han gikk Guds ærend når han angrep tilhengerne av Jesus fra Nasaret og renset
jødedommen for kjetteriet. Til hans forferdelse gikk det opp for ham, både at Jesus
levde og at han angrep frelseren når han påførte hans folk lidelser.
Da Jesus talte til Saulus, brukte han et uttrykk som apostelen sikkert var kjent
med: «Det blir hardt for deg å stampe mot brodden» (Apg 26,14). Bildet er hentet fra
opplevelsen til en okse med åk som prøver å bevege seg mot den skarpe kjeppen som
brukes til å lede den. Da får dyret stadig mer vondt.
Ordtaket kan tyde på indre kamp hos Paulus; Bibelen kaller det Åndens verk (Joh
16,8–11). Det kan ha plaget ham siden Stefanus’ død. «Saulus spilte en framtredende
rolle i rettergangen mot Stefanus. Der fikk han tydelige bevis på at Gud var hos
martyren, og han begynte å tvile på om det var riktig å forfølge Jesu tilhengere. Han
ble sterkt urolig, og rådvill begynte han å søke råd hos personer som han stolte fullt
og fast på. Prester og ledere overbeviste ham til slutt om at Stefanus var en gudsbespotter,
at den Kristus som den drepte disippelen hadde forkynt, var en bedrager, og
at de som satt i høye stillinger, måtte ha rett.» – Alfa og Omega, bind 6, side 80–81
[AA 112, 113].
Hvorfor gjør vi klokt i å lytte til samvittigheten?
Da han skjønte at det var Jesus han snakket med, stilte Saulus det spørsmålet som
Jesus ventet på: «Hva skal jeg gjøre, Herre?» (Apg 22,10). Spørsmålet tyder på anger
i lys av det han hadde foretatt seg, men viktigst av alt: Det uttrykker et ønske om å
la Jesus lede hans liv fra da av. Saulus ble ført inn i Damaskus, der han ventet på ny
beskjed.
I Apg 9,10–19 viser Bibelen hvordan Herren forberedte Saulus av Tarsos på livet
som apostelen Paulus. I et syn ga Jesus Ananias beskjed om å besøke Saulus og legge
hendene på ham, slik at han fikk tilbake synet. Men Ananias visste hvem denne
Saulus var og at mange hadde blitt forfulgt og mistet livet på grunn av ham. Han
visste også hvorfor Saulus var i Damaskus og hadde neppe lyst til å bli hans første
offer der. Man forstår at han nølte.
Men det Ananias ikke visste, var at Saulus hadde møtt Jesus og at hans liv var
forandret for alltid. Ananias trodde at Saulus fremdeles jobbet for Rådet, men nå fikk
han vite at Jesus hadde kalt ham til å arbeide for seg. Han skulle føre evangeliet ut til
jøder og hedninger.
LesGal 1,1; Gal 1,11–12. Hvilken påstand kommer Paulus med om sin apostoliske
tjeneste?
I Galaterbrevet insisterer Paulus på at han fikk budskapet og aposteloppdraget fra
Jesus Kristus selv, ikke fra noe menneske. Dette motbevises ikke av den oppgaven
Ananias utførte i Paulus’ kall. Da Ananias kom, stadfestet han bare det oppdraget
Saulus alt hadde fått av Jesus på Damaskus-veien.
Saulus var så forandret at menneskelige årsaker ikke kan forklare det. Kun et guddommelig
inngrep kan forklare at Jesu mest innbitte motstander plutselig omfavnet
ham som frelser og Herre og la alt bak seg for å bli Jesu fremste apostel.
Hvordan illustrerer Saulus’ omvendelse Guds vidunderlige nåde? Hva kan dette
lære deg om mennesker i ditt liv som du tviler på om de noen ganger kommer til
troen?
Apg 9,19–25 gir inntrykk av at Paulus ble i Damaskus en stund etter omvendelsen
før han dro tilbake til Jerusalem (Apg 9,26). Men Paulus sier selv at han dro
til Arabia og bodde avsondret der en viss tid før han dro til Jerusalem (Gal 1,17).
«Ensom i ødemarken fikk Paulus ro og god tid til studier og ettertanke.» – Alfa og
Omega, bind 6, side 90 [AA 125].
LesApg 9,20–25. Hvordan beskriver Lukas Paulus’ arbeid i Damaskus? Hvordan
gikk det?
Da Paulus forlot Jerusalem med brev fra øverstepresten, var hans opprinnelige mål
de jødekristne som antagelig hadde søkt tilflukt i synagogene i Damaskus (Apg 9,2).
Etter tiden i Arabia la han endelig veien til synagogene, ikke for å arrestere kristne,
men for å øke deres antall, ikke for å si at Jesus var en bedrager, men for å vise at
han var Messias. De hadde hørt at han hadde forfulgt de kristne. Hva må de ikke ha
tenkt når de hørte ham vitne om Jesus? Hva annet kunne de gjøre enn å forundre seg
over hva Saulus av Tarsos hadde blitt og hva han gjorde for kirken? (De ante neppe
hva han skulle komme til å utrette!)
Noen av Paulus’ fiender ville ta livet av ham, da de ikke kunne gjendrive hans
argumenter. Paulus’ skildring av episoden (2 Kor 11,32–33) tyder på at motstanderne
fordømte ham for de lokale myndighetene for å oppnå sin hensikt. Men de kristne
hjalp Paulus å flykte i en kurv, kanskje gjennom vinduet i et hus på bymuren.
Paulus visste fra første stund at han ville møte utfordringer (Apg 9,16). Han ville
stadig møte motgang, forfølgelse og lidelse fra ulike hold. Men han sto fast, enda
han møtte vanskeligheter og prøvelser for praktisk talt hvert skritt han tok i sitt nye
liv i Kristus (2 Kor 4,8–9).
Kamp og motstand til tross: Paulus ga ikke opp. Hvordan kan vi lære å gjøre det
samme i vårt trosliv: holde ut motgang og motstand?
Etter å ha rømt fra Damaskus, dro Paulus tilbake til Jerusalem for første gang siden
han forlot byen som en forfølger. Dette skjedde tre år etter omvendelsen (Gal 1,18).
Det var ingen lett hjemkomst, for han møtte problemer både i og utenfor kirken.
LesApg 9,26–30. Hva skjedde da han kom til Jerusalem?
I Jerusalem forsøkte Paulus å slå lag med i apostlene. Da hadde han vært kristen i
tre år, men nyheten om omvendelsen var så utrolig at apostlene tvilte, som Ananias
før dem. De fryktet det var en smart felle. Det var levitten Barnabas fra Kypros (Apg
4,36–37), altså en hellenist, som overbeviste apostlene og tok med Paulus til dem. De
må ha undret seg over det Gud hadde gjort med Paulus. Det var da de skjønte at han
var en helstøpt person.
Men uviljen ble ikke borte, om ikke på grunn av Paulus’ fortid, så på grunn av
forkynnelsen. Det tok de jødekristne, også apostlene, lang tid å fatte at kristentroen
gjaldt alle og ikke lenger skulle bygge på GTs seremonier, at de hadde mistet sin
gyldighet da Jesus døde på korset. Paulus’ krets i kirken i Judea var alltid de hellenistiske
kristne: foruten Barnabas selv var det Filip, en av de syv (Apg 21,8) og Mnason,
også fra Kypros (Apg 21,16). Flere år senere anklaget kirkelederne i Jerusalem
fremdeles Paulus for at han i store trekk forkynte det samme som Stefanus før ham
(Apg 21,21).
I de to ukene han var i Jerusalem (Gal 1,18), ser Paulus ut til å ha delt evangeliet
med de samme ikke-kristne jødene som han før hadde hisset opp mot Stefanus. Som
Stefanus møtte også han sterk motstand og ble truet på livet. I et syn sa Jesus at han
skulle forlate Jerusalem for sin sikkerhets skyld (Apg 22,17–21). Trossøsken hjalp
ham ned til havnen i Cæsarea. Derfra seilte han til hjembyen i Kilikia. Der ble han i
flere år før han startet sine misjonsreiser.
«Når en general faller i kamp, er det et tap for hæren hans, men hans død styrker
ikke fienden. Går derimot en framtredende person over til motstanderen, er det ikke
bare slutt på hans tjeneste, men de som han slutter seg til, høster avgjorte fordeler.
Gud kunne lett ha drept Saulus fra Tarsos på veien til Damaskus og på den måten
svekket de krefter som forfulgte de kristne. Men i samsvar med sitt forsyn valgte
han å spare Saulus’ liv, samtidig som han omvendte ham. På den måten førte Gud en
av fiendens toppmenn over på Kristi side.» – Alfa og Omega, bind 6, side 88–89 [AA
124].
«Kristus hadde befalt disiplene å gå ut og undervise alle folkeslag; men det de før
hadde lært hos jødene, gjorde det vanskelig for dem fullt ut å forstå det deres mester
hadde sagt. Derfor var de sene om å gjøre noe med det. De kalte seg Abrahams barn
og betraktet seg som arvinger til Guds løfte. Det var ikke før flere år etter Herrens
himmelfart at de hadde fått nok vidsyn til å forstå hva Kristus hadde ment: at de
skulle arbeide for hedningenes omvendelse, ikke bare jødenes.» – Sketches From the
Life of Paul, side 38.
Forslag til samtale
Tenk på Jesu spørsmål til Paulus på Damaskus-veien: «Hvorfor forfølger
du meg?» (Apg 9,4). Spørsmålet fikk Paulus til å forstå at Jesus fra Nasaret
hadde stått opp fra de døde. Men mer enn det: Det var også et tegn på den
åndelige forbindelsen mellom Jesus og hans kirke (se også Matt 25,34–45).
Meningen er klar: Å skade menigheten er å skade Jesus selv. Hva betyr dette
for oss i dag?
Å vitne for Jesus betyr lidelse for Jesus. Det er ingen tilfeldighet at det greske
ordet for «vitne» (martys) ble forbundet med «martyrdøden». Hva er det å
lide for Jesus?
Et gammelt latinsk ordtak sier: Credo ut intelligam, «Jeg tror for å kunne forstå».
Hvordan kan denne tanken gjøre det lettere å forstå det som skjedde
med Saulus av Tarsos? Før omvendelsen og troen på Jesus forsto han ikke.
Først etterpå kunne han forstå. Hva kan vi lære av dette når vi er frustrert over
dem som ikke tror på det vi finner opplagt?
Som så mange av Japans 127 mill. innbyggere tenkte
jeg ikke på Gud i oppveksten. Men min far opptok
meg. Jeg likte ham ikke.
Jeg var liten da far og mor ble skilt. Jeg var hos far i
helgene. Da han ble syk, måtte jeg passe ham mens jeg
var der. Det ville jeg ikke. Jeg sa: ”Jeg hater deg.” Jeg
gråt mye, og far gråt nok, han også. Etter en tid døde
han.
Jeg flyttet til USA for å studere animasjon i Los Angeles.
Men først besøkte jeg søskenbarn i Chicago. De
var adventister. Jeg trivdes i kirka deres. Men jeg hadde
ikke tid til slikt da studiene begynte.
I et halvt år spurte mine fettere om jeg hadde funnet
en SDA-kirke i Los Angeles. Til slutt gikk jeg i Glendale Filipino SDA Church for å høre på
prekenen og så gå hjem og snakke med mor på Skype. Men det var mange unge i kirka, og de fikk
meg til å bli og spise. Jeg ble utover ettermiddagen. De ringte hver dag. Jeg spurte om Gud og
Bibelen. En var bibelarbeider, og hun ga meg bibelstudier.
Jeg likte mine venner og ville bli døpt, men jeg kunne ikke glemme hvordan jeg hadde behandlet
far. Jeg skulle så gjerne ha hatt hans tilgivelse.
En natt drømte jeg at far lå likblek på gulvet. Han stirret på meg, og jeg tenkte: ”Å nei, han vil
aldri tilgi meg.”
Neste natt drømte jeg igjen. Far lå på gulvet. Nå smilte han og sa takk. Jeg tenkte: ”Far har
tilgitt meg, dette er det Gud gjør for oss! Vi gjør ikke alltid rett, men Gud tilgir og elsker oss.”
Da far sa ”Takk” i drømmen, opplevde jeg gleden over frelsen. Jeg var tilgitt. Da jeg våknet,
ba jeg: ”Takk, Gud. Jesus har tilgitt meg. Jeg føler Jesu kjærlighet.”
Nå skjønte jeg at Gud kunne tilgi, og jeg opplevde hans kjærlighet i kirken. Mine fettere fløy
fra Chicago for å være med på dåpen.
Nå er jeg 24 og arbeider for en frivillig organisasjon i Tokyo. Jeg ville ikke arbeide med
animasjoner, for jeg vil ikke arbeide med videospill. Så jeg er kunstterapeut for barn. Vi bruker
kunstterapi for å hjelpe barn etter traumer som jordskjelvet i Nord-Japan i 2011.
Jeg ber om at mor må ta imot Jesus, og jeg ber for kirken min. Den lærer japanske ungdommer
å utbre evangeliet. En del av offeret 13. sabbat går til ungdomsarbeidet.
Japan er et øyrike med fire hovedøyer,
Hokkaido, Honshu, Shikoku,
og Kyushu samt 4000 mindre øyer.
Tre av jordas tektoniske plater
møtes utenfor Japan og gir over
1000 jordskjelv i året. Landet har
200 vulkaner, 60 er aktive.
Shinto er den største religionen
og praktiseres av nesten 80 %,
men bare en liten andel kaller seg
shintoister i folketellinger.