Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt
dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli
frikjent for på grunn av ham (Apg 13,38–39).
Ja, evangeliet skulle ut til både hedninger og jøder. De jødekristne trengte tid til å
forstå dette. Den første rapporten om at mange hedninger slutter seg til troen, er fra
Antiokia. Det var i Antiokia den første menigheten av hedninger ble grunnlagt, selv
om den også hadde et betydelig antall jødekristne (Gal 2,11–13). Takket være grunnleggernes
misjonsiver og den nye kraften som ble tilført menigheten da Barnabas og
Paulus kom, vokste kirken raskt og ble det første viktige senteret for kristendommen
utenfor Judea. På visse områder overgikk den kirken i Jerusalem.
Mens apostlene satt i Jerusalem, ble Antiokia fødestedet for den kristne misjon.
Det var derfra, og med støtte av menigheten der, at Paulus dro ut på sine tre misjonsreiser.
Takket være deres engasjement utviklet kristendommen seg slik Jesus ville:
som en verdensreligion for «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6).
I Apg 13 skifter scenen igjen tilbake til Antiokia for å innlede Paulus’ første
misjonsreise. Dette tar to kapitler (Apg 13 og 14). Herfra og til bokens slutt fokuseres
det på Paulus og hedningmisjonen.
Dette er den første misjonsinnsatsen i Apg som er nøye planlagt av en enkelt menighet.
Likevel er Lukas opptatt av at det hele hadde opphav i Gud, ikke i de kristnes
eget initiativ. Men Gud kan kun gjøre noe når vi stiller oss slik til rådighet at han
kan bruke oss.
LesApg 13,1–12. Hvilke hovedpunkter ved Barnabas’ og Paulus’ arbeid på Kypros
ønsker Lukas å understreke?
En tid med forbønn og faste gikk forut for misjonærenes avreise. Håndspåleggingen
var en helligelse eller en innvielseshandling eller en overgivelse til Guds nåde (Apg
14,26) for oppgaven som lå foran.
Kypros ligger nordøst i Middelhavet, ikke langt fra Antiokia. Det var et naturlig
utgangspunkt, ikke bare fordi Barnabas var fra Kypros og evangeliet hadde nådd
øya. Men mye var ennå ugjort.
På Kypros forkynte Barnabas og Paulus – samt Johannes Markus, Barnabas’
fetter (Apg 15,39; Kol 4,10) – i synagogene i Salamis. Dette var vanlig praksis for
Paulus: han forkynte først i synagogen og deretter for hedningene. Jesus var Israels
Messias, så det var naturlig å dele evangeliet med jødene først.
Etter Salamis dro de vestover og forkynte, trolig, til de kom til hovedstaden Pafos.
Fortellingen nevner en jødisk trollmann som het Bar-Jesus (alias Elymas) og Sergius
Paulus, stedets romerske guvernør. Historien er et eksempel på kontrastene i folks
respons på evangeliet: åpen motstand og tro, også blant fremtredende hedninger.
Ordvalget i Apg 13,12 tyder på omvendelse.
Her var det en jøde som sto sannheten imot mens en hedning tok imot den.
Hvorfor er de fra andre kirkesamfunn ofte vanskeligere å nå med «sannheten for
vår tid» enn dem som ikke tror i det hele tatt?
Fra Kypros seilte Paulus og følget til Perge i Pamfylia på sørkysten av dagens Tyrkia.
Lukas nevner to endringer før de dro til Antiokia ved Pisidia. Paulus blir frontfiguren
(før ble Barnabas alltid nevnt først), og Lukas slutter å bruke Paulus’ jødiske
navn (Saulus) og omtaler ham heretter bare som «Paulus» (Apg 13,9). Dette er vel
fordi Paulus fra nå av stort sett oppholder seg i et gresk-romersk miljø.
Apg 13,13 forteller at Johannes Markus reiser hjem til Jerusalem. Teksten sier
ikke hvorfor han stikker av. Ellen White skrev at strabasene som ventet dem, gjorde
at Markus ble «skremt og mistet pågangsmotet. Han nektet å være med lenger og dro
tilbake til Jerusalem.» – Alfa og Omega, bind 6, side 120 [AA 170]. Gud har ikke lovt
noen et lett liv. Paulus visste fra første stund at han skulle lide mye for Jesus (Apg
9,16), men han lærte å stole på Guds kraft. Det ble hemmeligheten til hans styrke
(2 Kor 4,7–10).
LesApg 13,38. Hva var kjernen i Paulus’ budskap i Antiokia?
Apg 13,16–41 er den første av Paulus’ prekener i NT. Det var ikke den første prekenen
han holdt, og det vi har, er bare et kort sammendrag.
Talen har tre hoveddeler. Den begynner med felles tro på Guds valg av Israel og
Davids kongedømme (Apg 13,17–23). Dette skal bygge bro til hans jødiske tilhørere.
Så viser den at Jesus oppfylte Guds løfter til David om en som kunne bringe frelse
til Israel (Apg 13,24–37). Den siste delen advarer mot å avvise frelsen i Jesus (Apg
13,38–41).
Prekenens høydepunkt er vers 38 og 39, som er kjernen i Paulus’ budskap om
rettferdighet. Tilgivelse og rettferdiggjørelse er bare mulig gjennom Jesus, ikke
gjennom Moseloven. Det står ikke at loven er opphevet. Men den kan ikke gjøre det
jødene trodde: gjøre dem rettferdige (Rom 10,1–4). Det kan bare Jesus Kristus (Gal
2,16).
Hva betyr det at frelsen bare er gjennom Jesus? Hvordan kan nødvendigheten av
å holde Guds morallov forenes med det at loven ikke kan rettferdiggjøre?
Apg 13,38–39 tar opp lovens manglende evne til å rettferdiggjøre. Moralloven er
bindende, men den kan ikke gjøre noen rettferdig fordi den ikke kan skape fullkommen
lydighet hos dem som følger den (Apg 15,10; Rom 8,3). Og selv om loven kunne
ha gitt fullkommen lydighet, kan den perfekte lydighet ikke sone gamle synder (Rom
3,19; Gal 3,10–11). Derfor kan vi ikke gjøre oss fortjent til rettferdiggjørelsen. Vi kan
bare motta den ved tro på Jesu sonoffer (Rom 3,28; Gal 2,16), som vi ikke fortjener.
Lydighet er viktig, men det kan ikke gjøre oss fortjent til frelse.
LesApg 13,42–49. Hvordan ble Paulus’ budskap mottatt?
Til tross for den harde avslutningen på Paulus’ tale, reagerte de fleste positivt. Men
neste sabbat var stemningen en helt annen. De «jødene» som avviste evangeliet, var
nok synagogens ledere; de representerte den offisielle jødedommen. Lukas beskriver
deres hensynsløshet mot Paulus som sjalusi.
Visse sider ved jødedommen, som monoteisme, livsstil og til og med sabbaten
tiltalte ikke-jøder, og mange ble proselytter. Men omskjærelsen var bøygen, for den
ble oppfattet som barbarisk og ekkel. Derfor gikk mange hedninger i synagogene for
å tilbe Gud, men uten å gå over til jødedommen. Dette var de «gudfryktige», og det
kan ha vært dem og proselyttene i Antiokia-synagogen (Apg 13,16; Apg 13,43) som spredte
nyheten om Paulus’ budskap blant folk flest, og mange kom. De så nok muligheten
til å oppleve frelse uten først å måtte bli jøde som spesielt tiltrekkende.
Dette kan forklare de jødiske ledernes misunnelse. Når de forkastet evangeliet,
utelukket de seg fra Guds frelse, men de gjorde mer. Paulus og Barnabas kunne nå
vie hedningene sin fulle oppmerksomhet. De gledet seg og priste Gud for at de var
med i hans frelsesplan.
Etter oppfordring fra de jødiske lederne i Antiokia hisset de lokale myndighetene
opp noen av de fremste kvinner og menn i byen mot Paulus og Barnabas og fikk dem
jaget ut av byen (Apg 13,50). Men disiplene ble fylt med glede og Den hellige ånd
(Apg 13,52). Misjonærene dro da til Ikonium.
LesApg 14,1–7. Hva ble resultatet av arbeidet i Ikonium?
Også i Ikonium gikk Paulus og Barnabas til jødene før de henvendte seg til hedningene.
Paulus’ preken i Antiokia (Apg 13,16–41) forklarer hvorfor: Guds valg av Israel
(Rom 3,2; Rom 9,4–5) og oppfyllelsen av løftet om en frelser av Davids ætt. Mange jøder
avviste evangeliet, men Paulus mistet aldri håpet om at mange ville bli omvendt.
I Rom 9–11 viser han at «ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel» (Rom 9,6),
og at det bare er av Guds nåde at noen av jødene i det hele tatt tror. Gud har ikke
forkastet sitt folk, men «i vår tid [er det] blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har
utvalgt» (Rom 11,5). Paulus fortsatte å forkynne evangeliet for hedningene selv om
han trodde at flere jøder en dag ville komme til tro på Jesus.
«Paulus argument i Rom 9–11 utdyper den misjonsstrategien han følger. Han
konfronterer hver generasjon troende med den teologiske betydningen av å vitne for
jøder som ikke tror.» – David G. Peterson: The Acts of the Apostles (Grand Rapids,
2009), side 401.
Situasjonen var ikke så ulik den i Antiokia. Både jøder og hedninger var i første
omgang positive til Paulus’ evangelium. Men de jødene som ikke trodde (kanskje
lederne av de lokale gruppene), hisset opp hedningene mot misjonærene. Dette
skapte splid. Da motstanderne planla å drepe Paulus og Barnabas, dro de til neste by.
Jødene må få se evangeliet i praksis hos dem som bekjenner seg til Jesu navn,
ikke bare høre det. Hva slags vitne er du for jøder du kjenner?
Det neste stedet Paulus og Barnabas besøkte, var Lystra, en landsby to mil sørvest
for Ikonium. De ble der en tid (Apg 14,6–7; Apg 14,15), men Lukas nevner bare én episode
og dens ringvirkninger: en lam mann som ble helbredet, trolig en tigger, som hadde
vært vanfør fra fødselen av.
LesApg 14,5–19. Hva avslørte folkets reaksjon om deres uvitenhet?
Folk var så imponert over miraklet at de trodde Paulus og Barnabas var guder – at
Barnabas var Zevs, den greske gudeverdens øverste gud, og Paulus Hermes, Zevs’
talsmann. Ja, folk ville ofre til dem.
Poeten Ovid (43 f.Kr.-17/18 e.kr.) skrev ned en legende der de samme to gudene
(utkledd som mennesker) besøker en by i det samme området («Frygias høyland»)
for å finne et sted å hvile. Ifølge legenden viste et fattig, eldre par dem vennlighet og
gjestfrihet, mens resten av folket var likegyldig. For deres godhet og gjestfrihet mot
de ukjente gjestene fikk paret sitt hus forvandlet til et tempel og selv ble de prester,
mens resten av byen ble rasert (Metamorphoses 611–724).
Med en slik historie i omløp er ikke deres reaksjon på Paulus’ mirakel så merkelig.
Historien forklarer også hvorfor de trodde at misjonærene var disse to gudene,
og ikke Asklepios, legekunstens gud. Men Paulus og Barnabas klarte å stoppe denne
avgudsdyrkelsen. Til slutt fikk noen motstandere fra Antiokia og Ikonium snudd
situasjonen på hodet, og Paulus ble steinet og etterlatt som død.
LesApg 14,20–26. Hvor avsluttet Paulus og Barnabas reisen? Og hva gjorde de på
tilbaketuren?
Paulus sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» (Apg 14,22).
Hva vil det si? Har du opplevd dette? Hvordan kan du vokse i tro uansett hvilke
«trengsler» du møter?
«I sitt liv på jorden hadde Kristus forsøkt å føre jødene ut av deres eksklusivitet.
Den romerske høvedsmannens og den syrisk-fønikiske kvinnens omvendelse var
eksempler på tilfeller da han arbeidet for ikke-jøder. Tiden var nå kommet for aktivt
og vedvarende arbeid blant hedningene. Blant dem tok hele samfunn imot evangeliet
med glede og takket Gud for lyset fra en fornuftig og klarsynt tro. Jødenes vantro og
ondskap kunne ikke hindre Guds hensikt, for et nytt Israel ble podet inn i det gamle
oliventreet. Synagogene avviste apostlene, men de fikk bruke private hjem, og hedningenes
offentlige bygninger ble også brukt til å forkynne Guds ord.» – Sketches
From the Life of Paul, side 51.
«Som misjonsarbeidere la Paulus og Barnabas alltid vekt på å følge Kristi
eksempel i offervillighet og trofast tjeneste for andre. Årvåkne, nidkjære og
utrettelige som de var, unnlot de å ta hensyn til egne ønsker og personlig
bekvemmelighet. De arbeidet utrettelig og under bønn med å så sannhetens sæd.
Samtidig passet apostlene nøye på at alle som tok standpunkt for sannheten, fikk
verdifull praktisk undervisning. Slike bevis på oppriktighet og gudsfrykt gav de nye
disiplene et uutslettelig inntrykk av evangeliets betydning.» – Alfa og Omega, bind
6, side 132–133 [AA 186].
Spørsmål til drøftelse
Tenk på historien om at Johannes Markus forlot dem når det ble vanskelig.
Paulus og Barnabas ble senere uenige om Johannes Markus. Barnabas ønsket
å bruke ham igjen, men ikke Paulus (se Apg 15,37). Men senere skrev Paulus:
«Ta Markus med deg når du kommer, han er til stor hjelp for meg i tjenesten»
(2 Tim 4,11). Hva kan dette lære oss om dem som har vært utro mot sitt kall?
Se over det Paulus og Barnabas svarte da ble tatt for å være guder (Apg
14,14–18). Hvordan kan vi reagere når vi fristes til å ta æren for det Gud har
gjort?
Les Apg 14,21–23. Tenk på det Paulus og Barnabas gjorde. Hva kan den enkelte
og menigheten gjøre for å styrke troen hos nyomvendte?
Hvordan kan vi unngå at tradisjoner og inngrodde oppfatninger får stå i veien
for sannheten, som hos de religiøse lederne som sto Paulus imot?
Mayumi er en av Japans mest innflytelsesrike SDA-kvinner. Hun vokste opp med en alkoholisert
far og en mor med mentalsykdom. Ingen av dem passet på jenta, og to ganger helte
hun kokende vann over seg. Begge ganger fikk hun varige men.
Da hun var ni, forsvant moren og kom aldri tilbake. Det første lyspunktet kom i sjette klasse.
En amerikansk nabo lærte henne å snakke engelsk og lese Bibelen. ”Da jeg hørte Matt 7,12, visste
jeg at jeg hadde funnet en vei fremad. Fortiden og arrene slapp jeg ikke unna, men jeg kunne
gi andre barn den kjærlighet jeg hungret etter.”
Hun giftet seg da hun var 21 og ble skilt ti år senere. Hun ble alkoholiker og kjederøyker og
prøvde å ta livet av seg. 38 år gammel ble hun gift igjen og startet et nytt liv. Hun fikk jobb i
barnehage.
Vendepunktet kom da de avviste en ettåring med feber. Moren var fortvilet, for hun fikk ikke
fri fra jobben. Neste dag kom hun igjen og sa ungen var frisk. Mayumi undret seg og fant svaret
da hun byttet bleie på barnet: en stikkpille for å holde feberen nede.
”Sånn skal det ikke være,” tenkte hun og startet sin egen barnehage. Hun tok barna betingelsesløst,
også om de hadde feber, og hun holdt døgnåpent, året rundt. 500 familier søkte på de ti
plassene. Hvis et barn var sykt, sendte hun en barnevakt hjem til familien så de andre ikke skulle
bli syke.
Mayumis egne døtre hadde problemer. Den yngste ville ikke gå på skolen etter at læreren hadde
kalt henne ”dum” og slått henne. Musikklæreren hadde slått henne med en tamburin. Mayumi
oppdaget en adventistskole like ved. ”Den var som et paradis i sammenligning,” sa hun. Datteren
slo seg til ro der, og senere ble hun døpt. Det ble også Mayumi, søsteren og faren.
Etter dåpen ble Mayumi forandret. Hun ble slank og kom i form, og hun var glad hele tiden.
Venner, foreldre og barn hun hadde passet, ville vite hva som hadde skjedd, og Mayumi fortalte
om Jesus. 30 barn hun har passet, går på adventistskoler nå. ”Jeg rådet dem til det lenge etter at
de hadde sluttet hos meg, og mange gjorde det,” sa hun.
Ca. 45 av barnehagebarna hennes og foreldrene deres er døpt i løpet av de siste årene. I dag
driver Mayumi og staben hennes et stort dagsenter med 50 barn, de fleste fra ikke-kristne hjem.
Det neste blir et livsstilssenter for barn med ADHD og Aspergers syndrom.