Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de ().
Etter over to år kom Paulus og Barnabas tilbake til Antiokia i Syria. Hele kirken
hadde vært med og sendt dem ut, så de avla rapport for medlemmene. Rapporten la
ikke vekt på det de hadde oppnådd, men på hva Gud hadde utrettet.
Formålet med rapporten var misjonens fremgang blant hedningene, selv om
mange jøder også var kommet til tro. Etter episoden med Kornelius var uomskårne
hedningers omvendelse blitt et problem (), men nå som mange av dem
ble tatt opp i menigheten, ble det hele meget komplisert. Mange av de kristne i Jerusalem
var misfornøyde. De mente at hedningene skulle omskjæres og bli jøder før de
kunne bli en del av Guds folk og ha fellesskap med dem.
I topper problemet seg, og kirken går sammen om å finne en løsning.
Apostelmøtet i Jerusalem ble et vendepunkt i urkirkens historie hva misjonsoppdraget
angår.
Fra først av besto kirken i Antiokia av både hellenistiske jøder og uomskårne
hedninger (; ) som så ut til å leve fredelig sammen. Men
fellesskapet ble ødelagt da en gruppe kristne kom fra Jerusalem.
Les . Hva var problemet?
De blir gjerne kalt judaister og kan ha vært de samme som i vers 5 blir kalt kristne
fariseere. Det burde ikke overraske oss at det var fariseere i kirken. Paulus hadde
også vært fariseer før omvendelsen (). Gruppen later til å ha dratt til Antiokia
på eget initiativ (), selv om en senere episode i byen viste at jøder flest,
også apostlene, var lite fortrolige med å ha uomskårne hedninger i menigheten ().
I Galaterbrevet har ikke Paulus noe positivt å si om judaistene. Han sier at de
forvirrer folk (; ) og er «falske søsken» () som er ute etter å undergrave
evangeliets frihet og gjøre hedningene til lovtreller.
Deres budskap var: Med mindre hedningene ble omskåret og holdt alle andre
jødiske seremonilover, kunne de ikke bli frelst. De mente frelsen bare var å finne hos
Guds paktsfolk, og GT lærte at omskjærelsen var eneste måte å bli en del av Guds
utvalgte folk på (; ). Altså kunne hedningene bare bli frelst
hvis de først ble jøder.
Paulus og Barnabas kunne ikke gå med på dette, for det var stikk i strid med
evangeliet. Men de jødiske gjestenes aggressive opptreden skapte livlig diskusjon:
Ordet i (stasis) innebærer «konflikt» eller «splid». Men saken var for viktig
til at en lokal løsning var nok. Kirkens enhet sto på spill. Søsken i Antiokia sendte
da delegater til Jerusalem, deriblant Paulus og Barnabas, for å finne en løsning.
Tenk deg i judaistenes sted. Hvordan kan du argumentere for deres syn?
Et av de store stridsspørsmålene var omskjærelsen. Dette var ikke menneskeverk (se
;). Gud hadde valgt det som et tegn på sin pakt med Abrahams etterkommere
som hans utvalgte folk ().
Les . Hvem skulle omskjæres, foruten dem som var født som
israelitter?
Paktsløftene gjaldt ikke bare innfødte israelitter, men også slaver og fremmede som
ønsket å oppleve dem, bare de ble omskåret. Etter omskjærelsen fikk den fremmede
samme status for Gud som den innfødte: «Han skal være som en som er født i
landet» ().
For en mann var det altså ingen vei utenom omskjærelsen hvis man ville tilhøre
Guds paktsfolk. Og siden Jesus var Israels Messias, virket det naturlig for judaistene
å insistere på at ingen hedning kunne ha del i hans frelse uten først å bli jøde.
Les ; ; ; . Hvordan forsto Paulus omskjærelsen?
Ved å si at ingen hedning kunne bli frelst uten å bli jøde, blandet de sammen to ting:
pakt og frelse. Medlemskap i Guds paktsfolk var ingen garanti for frelse (;
). Dessuten ble Abraham frelst (rettferdiggjort) av tro. Dette skjedde før, og ikke
som en følge av han ble omskåret (). Frelsen har alltid vært av tro, mens
pakten var Guds nådeplan for at verden skulle lære ham og frelsesplanen å kjenne.
Det var dette Israel ble utvalgt til (1. ).
Problemet var at disse jødekristne så en for nær sammenheng mellom pakt og
frelse. Dermed oppfattet de omskjærelsen som en fortjenstfull handling. Men Guds
frelsende nåde er ikke aktiv der menneskers handlinger er det. Å pålegge hedningene
å omskjære seg så de kunne bli frelst, var å forvrenge evangeliets sannhet (; ), avvise Guds nåde () og forkaste Kristus (). Dessuten var
det en fornektelse av frelsens universelle natur (; ). Paulus kunne
aldri gå med på noe slikt.
Hva er faren ved å tro at man blir frelst bare man tilhører riktig trossamfunn?
Les . Hva var Peters bidrag til debatten i Jerusalem?
Lukas forteller ikke alt som ble sagt på møtet. Vi skulle gjerne ha visst hvordan
judaistene begrunnet sin sak () og hva Paulus og Barnabas svarte (). Bare Peters og Jakobs taler er bevart. Dette viser hvor viktige de var.
Peter minnet apostlene og de eldste om opplevelsen med Kornelius. Han sa stort
sett det han hadde sagt i Jerusalem (). Gud hadde godkjent Kornelius’
omvendelse (enda han var uomskåret og hedning) ved å gi ham og hans hus den
samme Åndens gave som apostlene fikk på pinsedagen.
Gud hadde brukt Peter til å overbevise de jødekristne om at han ikke skiller mellom
jøder og hedninger i frelsesspørsmål. Selv om de manglet GTs regler og forskrifter
om renselse, kunne ikke de hedningkristne betraktes som urene lenger, for Gud
hadde renset deres hjerte. Peters avslutning minner om det vi kunne ha forventet av
Paulus: «Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de» ().
Les . Hvordan ville Jakob løse hedningspørsmålet?
Jakobs tale tyder på at han hadde stor makt (se ; ; ; ). Hva
han enn må ha ment med å gjenreise Davids falne hytte, som i Amos profeti gjelder
gjenopprettelsen av Davids dynasti (), så var Jakobs hovedtanke at Gud
alt hadde sørget for at hedningene kunne bli med i et gjenreist «Guds folk» og at de
dermed kunne innlemmes i Israel.
Derfor sa han at de hedningkristne bare skulle pålegges det man normalt ville
forlange av utlendinger som ville bo i Israel.
Les . Hvilke fire forbud påla apostelmøtet de hedningkristne?
Hovedproblemet ble løst på tilfredsstillende vis. Frelsen er av nåde. Derfor ble
hedningene fritatt fra omskjærelsen når de ble med i menigheten. Likevel burde de
avstå fra: (1) Kjøtt som var ofret til avguder i hedenske ritualer og så servert i en
tempelfest eller solgt på markedet; (2) mat med blod i; (3) kjøtt av kvalte dyr, det vil
si kjøtt der blod ikke hadde rent av og (4) ulike former for seksuell umoral.
I dag betrakter de fleste matforbudene (1–3) som tidsbegrenset. Slike forskrifter
spesifiserte hva som var spesielt avskyelig for jøder. Derfor hevder de at forbudene
bare var ment å bygge bro mellom jødekristne og andre troende. Det sies ofte at alle
de andre GT-lovene, de levittiske matlovene medregnet () og sabbatsbudet
(), som ikke står på listen, heller ikke er bindende for oss.
Men det såkalte apostoliske dekretet var verken midlertidig eller en ny kristen
etikk som utelukker alt annet som har med GT å gjøre. Nei, under Den hellige ånds
veiledning () tok apostlene og de eldste i kirken bare med de reglene i Mos
17–18 som gjaldt de fremmede i Israel.
I forbindelse med innebærer disse forbudene at man forkaster de andre
religionene. Utlendinger som vil bo i Israel, må gi avkall på hedenske skikker (). Og hedninger som tror og vil tilhøre kirken, må stå fast mot hedenskapet.
Men dette var bare første skritt. Når de ble medlemmer, måtte de gjøre Guds vilje
og holde de budene som er universelle, førmosaiske og ikke seremonielle av natur,
f.eks. sabbaten (), og følge skillet mellom ren og uren mat ().
Dekretet var ikke midlertidig. Det ser vi f.eks. av ; , der det første og det
siste forbudet gjentas, mens de to andre er underforstått. Dekretet ble regnet som
normativt blant kristne lenge etter nytestamentlig tid.
Det vil oppstå uenighet. Hvordan kan vi lære å sitte sammen, lytte til hverandre
med respekt og ydmykhet og arbeide oss gjennom problemene?
Les . Hvilke tiltak fattet kirken i Jerusalem om rådets beslutning?
Det første de gjorde, var å skrive til de hedningkristne og informere dem om
vedtaket. Brevet var sendt fra apostlene og de eldste i Jerusalem. Dette offisielle
dokumentet gjenspeilet Jerusalem-kirkens dominans over de andre kristne
menighetene
takket være apostlenes lederskap. Brevet er høyst sannsynlig skrevet i
år 49, og er således et av de tidligste dokumenter i kirkehistorien.
Menigheten i Jerusalem sendte to delegater, Judas Barsabas og Silas, som ble
med Paulus og Barnabas til Antiokia. Deres oppgave var å levere brevet og bekrefte
innholdet.
Les . Hvordan reagerte kirken i Antiokia på brevet?
Brevets oppmuntrende innhold vakte glede: Hedningkristne behøvde ikke å
omskjære seg. De hadde heller ikke innvendinger mot brevets påbud (dekretets fire
krav). Den første alvorlige splittelsen i urkirken var avverget, iallfall i teorien.
Rådet hadde fullt ut anerkjent Paulus’ evangelium, og apostlene ga ham og Barnabas
hånden som tegn på fellesskap og tillit (). Likevel fant de jødekristne som
fortsatte å leve etter jødiske lover, det vanskelig å spise sammen med hedningene,
som var rituelt urene.
Dette ser man f.eks. av Peters opptreden i . «Selv ikke alle disiplene
stod klar til uten videre å godta rådsmøtets avgjørelse,» skriver Ellen White. – Alfa
og Omega, bind 6, side 139 [].
Ærlig talt: Hvor lett er det for deg å være sammen med brødre og søstre av en
annen rase, kultur eller sosial status? Hvordan kan du få bukt med disse ukristelige
holdningene?
«De fleste jødekristne var ikke innstilt på å gå like hurtig fram som Gud åpnet veier
for dem. Resultatet av apostlenes arbeid viste at de hedningkristne tallmessig ville
bli langt flere enn troende jøder. Jødene mente at lovens påbud og ritualer måtte bli
pålagt hedningene som en betingelse for medlemskap i menigheten. Ellers fryktet de
at det nasjonale særpreget som til da hadde skilt jødene ut fra alle andre folk, til slutt
ville forsvinne helt hos dem som tok imot evangeliet.» – Alfa og Omega, bind 6, side
134 [].
«For jødekristne som bodde i nærheten av templet, var det naturlig å tenke
tilbake på jødefolkets særlige rettigheter. Da den kristne menighet forkastet jødenes
seremonier og tradisjoner, så de for seg hvordan den nye troen snart kunne føre til
at den hellighet som var knyttet til de jødiske skikker, snart ville gå tapt. Mange ble
arge på Paulus, for han fikk en stor del av skylden for den forandring som hadde
funnet sted. Selv ikke alle disiplene stod klar til uten videre å godta rådsmøtets
avgjørelse. Noen omfattet seremoniloven med stor nidkjærhet og betraktet Paulus
med vrangvilje. De mente han var holdningsløs i forholdet til de krav jødenes lov
stilte.» – Alfa og Omega, bind 6, side 139 [].
Forslag til samtale
Les mandagens siste spørsmål. Hvordan forstår vi det at tilhørighet i «riktig»
kirke ikke garanterer frelse? Det gamle Israel var «den riktige kirken», men
dermed ble ikke alle der frelst. Hvorfor skal vi tilhøre en særskilt menighet
hvis medlemskap ikke sikrer oss frelsen?
Et av urkirkens problemer var å avklare hvordan uomskårne hedninger skulle
innlemmes i trosfellesskapet. Hva tilsvarer dette i vår tid, og hva kan
lære oss om hvordan problemene skal håndteres?
La noen i gruppen forsvare holdningen til de jødene som insisterte på at hedningene
måtte bli jøder før de kunne bli med i menigheten, som var en forlengelse
av paktsløftene til Israel. Hvordan argumenterer de, og hva kan dere si
til det? Hvordan kan en slik debatt vise oss hvorfor det som i dag virker såre
enkelt, i en annen tid kunne være et stort problem?
Aoki hadde aldri møtt en kristen da han begynte på
adventistenes college i Japan. Han visste ikke engang
at Saniku Gakuin College var en kristen institusjon
da foreldrene betalte for to års skolegang på forskudd.
Han ville bare lære engelsk, og skolen hadde godt ry.
Så han ble forbauset da det ble opplyst at alle i gutteinternatet
skulle innfinne seg i møterommet. Det var tid for andakt.
Aoki hadde aldri sett en bibel før. "Alle de andre sang og fant frem til bibelvers. Jeg forsto
ingenting."
Aoki ville hjem, men husket at foreldrene hadde betalt for to års skolegang, så han ble selv om
han ikke var interessert i åndelige ting. Men han fikk et godt inntrykk av lærere og elever, gikk på
møter og ble kjent med en adventistkvinne. Men døpes ville han ikke.
Etter to år var han engelsklærer og ville jobbe på skolen. Men først måtte han bli kristen.
Så han meldte seg på et teologistudium. Han skulle ikke bli pastor, bare studere Bibelen så han
kunne undervise. Da han hadde fylt ut papirene, ble han kalt inn til kapellanen, som spurte ham
om fremtidsplanene. "Vil du bli kristen?" spurte han.
"Kanskje en dag, men ikke nå," svarte Aoki. "Hvis du skal bli døpt, så gjør det nå," sa han. De
snakket i flere timer. Til slutt sa Aoki: "Gi meg tid, jeg må tenke meg om." Men så lett slapp han
ikke. "Når du kommer tilbake neste uke, må du bestemme tid for dåp," sa han.
Aoki ringte til kjæresten, som jobbet på en skole i en annen by. Han måtte vite når hun kunne
være til stede. De ble enige om en dato.
I dag er Aoki 42 år og leder for Den japanske union. Han er også pastor i landets eneste ungdomsmenighet,
Setagaya-kirken i Tokyo, der unge mennesker lærer å bli bibelarbeidere. En del av
offeret 13. sabbat går til å utvide ungdomsarbeidet.
Aoki sa at hemmeligheten bak å føre unge japanere til Kristus er kjærlighet. "Det var ikke
Bibelen som lærte meg at Gud er kjærlighet," sa han. "Mine venner og lærerne gjorde det i ord og
handling."