«Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale. Jeg er med deg, og ingen skal røre
deg eller gjøre deg noe vondt, for i denne byen har jeg et tallrikt folk» (Apg
18,9–10).
I Antiokia tok Paulus og Barnabas seg av kirken og drev misjonsarbeid. Dette var
trolig siste gang de arbeidet sammen, for de skilte lag etter en stor uenighet. Den
gjaldt Markus, Barnabas’ fetter (Kol 4,10). Da Paulus foreslo at de skulle besøke
stedene der de hadde misjonert på den forrige reisen, ville Barnabas ha med fetteren,
men Paulus var imot, for Markus hadde sviktet dem før (Apg 13,13). Men atskillelsen
ble til velsignelse, for nå kunne de dekke et større område enn planlagt. Barnabas
tok med Markus hjem til Kypros (Apg 4,36). Paulus og Silas dro gjennom Syria og
Kilikia og styrket menighetene der. Før han kom til Antiokia første gang, hadde
Paulus tilbrakt flere år i Tarsos (Apg 9,30; Apg 11,25–26). Nå besøkte han menighetene
som han hadde startet der. Men Gud hadde større planer med Paulus enn han hadde
tenkt seg.
Lukas’ valg av hendelser fører Paulus nesten rett til Derbe og Lystra. Om Syria og
Kilikia sier han bare at Paulus dro gjennom dette området og styrket menighetene
(Apg 15,41).
LesApg 16,1–13. Hva sier Paulus’ opptreden om hvor omtenksom han var når han
oppsøkte andre?
Timoteus’ far var hedning, og moren var jødekristen. Hun het Evnike. Timoteus var
ikke omskåret, men han hadde kjent Skriftene siden barndommen (2 Tim 3,15). Han
hadde alt vunnet de andre troendes respekt og beundring.
Siden jødene regnet trostilhørighet gjennom moren, var Timoteus jøde. Han var
ikke omskåret på den åttende dagen etter fødselen, kanskje fordi faren regnet omskjærelse
som barbarisk.
Paulus ville ha med Timoteus som medarbeider, og fikk ham omskåret så han
kunne besøke synagogen uten å bli anklaget for frafall. Paulus gjorde det altså av
rent praktiske grunner.
Etter å ha besøkt de stedene han hadde vært innom på sin første reise, ville han
dra sørvestover, men Den hellige ånd stengte veien for ham. Dermed dro han nordover
og prøvde å komme til Bitynia, men også her forhindret Ånden ham. Paulus
hadde alt krysset Mysia, så eneste mulighet var å dra vestover til havnebyen Troas.
Herfra kunne han seile i flere retninger.
Men i et nattlig syn viste Gud ham at han skulle krysse Egeerhavet til Makedonia.
Da de andre fikk høre om synet, kom de til at Gud hadde kalt dem til å forkynne
evangeliet for makedonerne.
Hvorfor omskar Paulus Timoteus? Bør vi gjøre visse ting som vi kanskje ikke alltid
er enige i eller synes er nødvendig når det kan tjene en større sak?
I Makedonia reiste Paulus og vennene hans til Filippi. Der startet de Europas første
menighet.
LesApg 16,11–24. Hvor var misjonærene på sabbaten og hvorfor? Hva skjedde?
Når Paulus kom til en ny by, besøkte han stedets synagoge på sabbaten og vitnet for
jødene (Apg 13,14; Apg 13,42; Apg 13,44; Apg 17,1–2; Apg 18,4). I Filippi gikk han og gruppen hans til en elv
for å be sammen med noen kvinner, både jøder og hedninger som tilba Gud. Det var
nok ikke noen synagoge der i byen. Paulus gikk altså ikke til synagoger på sabbaten
bare for å misjonere, men også fordi det var hans helligdag.
LesApg 16,25–34. Se gjennom historien om fangevokterens omvendelse. Hva
måtte han gjøre for å bli frelst?
Svaret på fangevokterens spørsmål er i tråd med evangeliet, for vi blir frelst ved
troen på Jesus (Rom 3,28; Gal 2,16). Men tro på Jesus er ikke nødvendigvis alt som
skal til for å bli døpt.
Hva vet vi om fangevokteren? Var han jøde eller proselytt? Uansett måtte han tro
på Jesus som Herre og frelser. Enn om han var hedning og kjente Gud og tilba ham,
slik som Kornelius, Lydia (Apg 16,14) og andre som er omtalt i Apg? Enn om han
hadde hørt Paulus tale i byen? Fortellingen er så kort at den ikke kan brukes som
påskudd for å bli døpt fort.
Les Apg 16,31–34. Hva sier dette om hvor dekkende Kristi offer var? Hvordan
kan du lære å stole på at Kristi rettferdighet dekker deg og er ditt eneste håp om
frelse?
Da Paulus og Silas slapp ut av fengselet, forlot de Filippi (Apg 16,35–40). Fra Filippi
dro de rett til Tessalonika, hovedstaden i Makedonia.
LesApg 17,1–9. Hvordan reagerte jødene i Tessalonika på Paulus’ suksess i forkynnelsen
for hedningene?
Igjen ser vi at Paulus oppsøker synagogen for å forkynne evangeliet. Mange troende
grekere og ikke så få fremtredende kvinner ble overbevist da de hørte Paulus. Det
står at de «sluttet seg til Paulus og Silas» (Apg 17,4). Det betyr nok at de dannet en
egen gruppe og møttes borte fra synagogen, trolig i Jasons hus.
Motstanderne var misunnelige og startet opptøyer. Tanken var å anklage Paulus
og Silas (Timoteus er ikke nevnt) for byrådet. Men de fant ikke misjonærene. Da ble
Jason og noen andre nyomvendte trukket for retten under påskudd av at de skjulte
politiske oppviglere.
LesApg 17,10–15. Hvordan reagerte jødene i Berøa sammenlignet med jødene i
Tessalonika?
Begrepet eugenēs (Apg 17,11) betydde opprinnelig «godt født» eller «av edel byrd»,
men etter hvert ble det til «rettferdig holdning». Det passer her. Jødene i Berøa roses
ikke for at de var enige med Paulus og Silas, men fordi de gransket Skriftene selv
hver dag for å se om misjonærenes uttalelser stemte. En rent emosjonell respons på
evangeliet, uten intellektuell overbevisning, blir lett overfladisk og kortvarig.
Men snart ble Paulus’ arbeid i Berøa avbrutt av forfølgelse. Han dro sørover til
Aten.
Når gransket du sist Skriftene for å finne ut om «alt stemte»?
Aten var det intellektuelle sentrum i det gamle Hellas og henga seg bokstavelig
talt til avguder. Det var marmorstatuer av mennesker og guder overalt, spesielt
ved inngangen til agoraen, som var sentrum for byens liv. Paulus var så rystet over
avgudsdyrkelsen at han forandret sin praksis. Han diskuterte hver sabbat i synagogen
med jøder og fromme hedninger, men ellers daglig på torget med grekerne (se Apg
17,15–22).
Atenerne var ivrige etter å høre noe nytt, så noen filosofer fattet interesse for
Paulus’ lære og ba ham tale på Areopagos, setet for byens høyeste råd. I talen unnlot
Paulus å sitere Skriften eller fortelle om Guds forhold til Israel, som han ellers
gjorde når han hadde et jødisk publikum (se Apg 13,16–41). En slik tilnærming ville
ikke ha sagt disse tilhørerne noe. I stedet la han frem viktige bibelske sannheter på
en måte som kultiverte hedninger kunne forstå.
LesApg 17,22–31. Hvilke sannheter om Gud og frelsen og historien og menneskeheten
forkynte Paulus i Areopagos-talen?
Det meste av det Paulus sa, hørtes latterlig ut for disse selvsikre tilhørerne. De hadde
helt andre begreper om Gud og tro. Vi vet ikke hvordan Paulus hadde tenkt å runde
av budskapet, for han ble avbrutt da han viste til Guds dom over verden (Apg 17,31).
Denne troen var stikk i strid med to greske tanker: (1) at Gud er transcendent og
ikke befatter seg med verden og menneskers anliggender, og (2) at når man er død,
finnes det ikke noen oppstandelse. Dette forklarer hvorfor evangeliet var dårskap for
grekerne (1 Kor 1,23), og antallet konvertitter i Aten var lite.
Men blant dem som kom til å tro, var også noen innflytelsesrike mennesker, som
Dionysios, et medlem av Areopagos-rådet, og Damaris. Siden Damaris nevnes ved
navn, har hun hatt en viss status (Apg 17,34).
Paulus’ tale på Areopagos viser at han var seg bevisst sosiale og kulturelle forskjeller.
Han siterte til og med en hedensk poet (Apg 17,28) for å underbygge sitt
poeng. Hva burde dette lære oss om å bruke ulike metoder for å nå forskjellige
slags mennesker?
Apg 18,1–11 forteller om det Paulus opplevde i Korint, hvor han ble i halvannet år.
Akvilas og Priskilla skulle bli Paulus’ venner for livet (Rom 16,3; 2 Tim 4,19). De
var alt kristne da de kom til Korint, trolig etter at keiser Claudius deporterte jøder
fra Roma. Den romerske historikeren Sveton ser ut til å indikere at deportasjonen
skjedde på grunn av uro i den jødiske kolonien, som dreide seg om «Kristus»
(Claudius 25.4). Kanskje skyldtes det de jødekristnes forkynnelse av evangeliet. Det
kan tenkes at Akvilas og Priskilla hadde vært med på dette. Uansett: Ved siden av
å ha samme tro og samme jødiske bakgrunn, drev Paulus og hans nye venner også
samme yrke.
LesApg 18,4–17. Hva ble resultatet av misjonsarbeidet i Korint?
Da Silas og Timoteus kom fra Makedonia, hadde de med økonomisk støtte fra
kirkene der (2 Kor 11,8–9). Nå kunne Paulus bruke all sin tid på forkynnelsen. Han
pleide ellers å leve for egen regning mens han forkynte, selv om han også lærte at
«de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet» (1 Kor 9,14).
Tross jødenes innbitte motstand mot Paulus’ budskap, var det ikke bare hedninger,
men også noen jøder som trodde. Blant konvertittene var synagogeforstanderen
Krispus og hele hans hus. Mange trodde og ble døpt. Men situasjonen blant jødene
var anspent. Det fremgår av følgende episode (Apg 18,12–17). Paulus planla muligens
å forlate Korint, men i et nattlig syn ble han oppmuntret til å bli (Apg 18,9–11).
På vei tilbake til Antiokia tok han med seg Akvilas og Priskilla og etterlot dem i
Efesos, der han ble noen dager før han reiste videre. I Efesos talte han i synagogen.
Det ble godt mottatt, og han lovte å komme tilbake om Gud ville (Apg 18,18–21). Det
gjorde han på sin neste reise.
Paulus var frustrert og trengte oppmuntring fra Herren da han var i Korint. Hva
kan Herrens ord til ham si til oss når vi har det som han? (se Apg 18,10).
«Skulle de som forkynner upopulære sannheter i dag, møte samme motstand som
Paulus og hans medarbeidere, behøver de ikke å bli motløse om det viser seg at
heller ikke de blir tålt av mennesker som gjør krav på å være kristne. Korsets
sendebud må være væpnet med årvåkenhet og bønn og modig gå framover i tro. De
må alltid arbeide i Jesu navn.» – Alfa og Omega, bind 6, side 160 [AA 230].
«Hvis alle som i endetiden får høre de sannheter som setter dem på en hard prøve,
lærer av innbyggerne i Berøa og gransker skriftene daglig for å se om det de hører,
stemmer med Guds ord, vil flere bli lydige mot Guds lov enn de relativt få vi ser i
dag. …
Alle blir dømt i samsvar med det lys de har fått. Herren sender ut sine sendebud
med et budskap om frelse, og alle som hører det, vil bli stilt til ansvar for hvordan de
behandler de budskaper hans tjenere bringer. Alle som oppriktig søker etter sannheten,
vil sammenlikne det de hører, med Guds ord.» – Alfa og Omega, bind 6, side
161–162 [AA 232].
Forslag til samtale
Se på siste avsnitt i mandagsavsnittet og snakk sammen om hva som ligger
i dette: «Det er nødvendig med en mer grundig forberedelse for å ta dåp. …
Kristenlivets prinsipper bør legges klart frem for dem som nylig har tatt imot
sannheten.» – Testimonies for the Church, bind 6, side 91,92.
Se på onsdagens siste spørsmål. Hvordan kan vi som en kirke vise den forståelsen
Paulus viste når det gjelder kulturforskjeller, og legge for dagen den
samme vilje til å møte folk der de er, uten å gå på akkord med evangeliet eller
vår religiøse identitet?
Les Apg 17,32–34. Hva kan vi lære av de tre reaksjonene på Paulus’ budskap
i Aten? (1) «Noen spottet. De moret seg over denne underlige jødens iver og
alvor. Man kan gjøre livet til en vits, men det som begynte som komedie,
ender i tragedie. (2) Noen ville vente med å ta et standpunkt. Den farligste av
alle dager er når man oppdager hvor lett det er å snakke om morgendagen.
(3) Noen trodde. Den kloke vet at det bare er tåpen som vil forkaste Guds
tilbud.» – William Barclay: The Acts of the Apostles, rev. utg. (Philadelphia,
1976), side 133.
Paulus siterte en hedensk forfatter (Apg 17,28) for å underbygge sitt poeng
for atenerne. Vil det si at vi kan benytte slike kilder i vårt arbeid? Hvilke farer
er det ved metoden?
Åttendeklassingen Bumchin ønsket å gå i kirke da
familien flyttet til en fjellby i Mongolia. Men det
var bare én kirke i byen, og ikke en SDA-kirke. De
fleste der var buddhister, slik som foreldrene hans. Og
de kristne møttes hos matematikklæreren, som Bumchin
var redd for, for matematikk var ikke hans fag.
Bumchin hadde vært med en slektning i adventistkirken
der han kom fra. Han var med til ungdomskonferanse
i hovedstaden Ulaanbaatar og skjønte at man trengte misjonærer i Mongolia. Etter at de flyttet,
lurte han på om han kunne misjonere der.
Bumchin gikk i fjellet hver morgen for å be og synge. En morgen løp han rett ned og fant
søndagskirken. Han var eneste barn blant 20 voksne. Men det glemte han da han hørte at de ville
stenge kirken fordi de var så få.
Bumchin reiste seg og leste fra 1 Kor 15,58: "Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig.
Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves."
Medlemmene lyttet intenst og utbrøt: "Dette er ikke lenger vårt siste møte. Vi begynner på
nytt."
Bumchin fikk med pastoren i sin gamle adventistkirke til å tale om adventismen mot at han
selv hjalp til. De ga bibelstudier en gang i måneden i et halvt år.
"Jeg prøvde ikke å gjøre dem til adventister," sa han. "Vi bare var sammen og ba." Men bønnen
på fjellet endret seg: "Hjelp meg å vinne dem for adventismen," ba han.
Medlemstallet vokste til 27, og nå kom Bumchins klassekamerater. Ved årets slutt reiste alle
27 til et juleprogram i adventistpastorens menighet. Da de kom tilbake, var de enige om å gjøre
om menigheten til en adventistkirke.
Den nye kirken vokste til 40 medlemmer før Bumchin flyttet tilbake til Ulaanbaatar som voksen.
Bumchin er nå 27 år og er leder for Mongolias eneste speiderkirke. Adventistkirken i Khutul
har et oppmøte på 60, derav 45 speidere. Den ble godkjent som kirke i 2017, og ti ble døpt i juni
i 2017.
Bumchins matematikklærer bor nå i Ulaanbaatar og underviser på Tusgal-skolen, adventistenes
eneste skole i Mongolia, som fikk av offeret 13. sabbat i 2015. Og Bumchin vil plante flere
menigheter.