For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns
død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!
(Rom 5,10).
Selv etter pinsedagen kunne de troende ha et anstrengt forhold til hverandre. NT
har eksempler på hvordan urkirken håndterte slikt. Her er mye verdifull lærdom for
dagens menighet. Man ser de positive resultatene av å håndtere konflikter på bibelsk
vis.
Denne uken skal vi se på reparerte forhold og hvordan relasjoner påvirker vår
enhet i Kristus. Når Den hellige ånd arbeider, føres vi nærmere Gud og hverandre.
Stengsler i forholdet til Gud og i forholdet til hverandre brytes ned. Kort sagt: Det
beste beviset for evangeliets kraft er ikke hva kirken sier, men hvordan kirken lever.
«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til
hverandre» (Joh 13,35). Uten kjærligheten vil prat om kirkelig enhet gi null resultat.
Paulus og Barnabas vitnet om Jesus sammen. Men de var uenige om de kunne stole
på en som Johannes Markus (Apg 15,36–39). Farene ved å forkynne evangeliet hadde
fått ham til å svikte dem og dra hjem.
«Dette [sviket] førte til at Paulus betraktet Johannes Markus med liten velvilje,
og en stund fordømte han meget sterkt hans beslutning. Barnabas hadde imidlertid
lagt merke til at Johannes Markus hadde evner som kunne gjøre ham til en verdifull
arbeider for Kristus.» – Alfa og Omega, bind 6, side 120 [AA 170].
Gud brukte alle tre, men problemene dem imellom måtte løses. Paulus forkynte
nåde, men måtte la nåden gjelde en ung predikant som hadde skuffet ham. Tilgivelsens
apostel måtte tilgi. Johannes Markus vokste under Barnabas’ veiledning, og til
slutt gjorde forandringen inntrykk på Paulus.
Paulus’ brev til Timoteus og menigheten i Kolossai avslører hans nye forhold til
Johannes Markus. Hvordan? Kol 4,10–11; 2 Tim 4,11.
Vi kjenner ikke enkelthetene i Paulus’ forsoning med Johannes Markus. Men
Johannes Markus ble en av apostelens betrodde følgesvenner. Paulus anbefaler ham
som sin medarbeider overfor menigheten i Kolossai. På slutten av sitt liv ba han
Timoteus om å ta med Johannes Markus til Roma fordi han var «til stor hjelp for
meg i tjenesten» (2 Tim 4,11). Paulus’ arbeid ble styrket av den unge predikanten,
som han tydeligvis hadde tilgitt. Skillet mellom dem var borte, og de kunne arbeide
sammen for evangeliet. Paulus hadde lagt bak seg sin gamle holdning til Johannes
Markus.
Hvordan kan vi lære å tilgi dem som har såret eller skuffet oss? Og hvorfor betyr
ikke tilgivelsen alltid en full gjenopprettelse av et tidligere forhold? Hvorfor er
det ikke alltid nødvendig?
Mens han satt fengslet i Roma traff Paulus en rømt slave som het Onesimus. Han
hadde flyktet fra Kolossai til Roma. Paulus kjente hans eier. Brevet til Filemon er
apostelens bønn til vennen om å gjenopprette forholdet til den rømte slaven.
Paulus var opptatt av forholdet folk imellom. Han visste at defekte relasjoner
skader vår åndelige vekst. Filemon var menighetsleder i Kolossai. Hvis han næret
bitterhet mot Onesimus, ville det farge hans og kirkens vitnesbyrd i samfunnet.
LesFilem 1–25. Hvilke prinsipper om gjenopprettede forhold kan vi finne her?
Husk at stikkordet er prinsipper.
Ved første øyekast er det overraskende at Paulus ikke taler mer mot slaveriet. Men
hans strategi var mer effektiv. Evangeliet bryter ned klasseskiller (Gal 3,28; Kol
3,10–11). Apostelen sendte Onesimus tilbake til Filemon, ikke som slave, men som
sin sønn i Jesus, og som Filemons «elskede bror» i Herren (Filem 16).
Paulus visste at bortløpte slaver lå tynt an. De kunne pågripes når som helst og
var dømt til nød og fattigdom. Men som villig arbeider og Filemons bror i Kristus
kunne Onesimus få et bedre liv. Kost, losji, og jobb kan bli hans del hos Filemon.
Gjenopprettelsen av et ødelagt forhold kan forandre liv. Han ble Paulus’ «trofaste og
kjære bror» og medarbeider i evangeliet (Kol 4,9). Paulus var så oppsatt på forsoning
mellom de to at han tilbød seg å dekke økonomiske problemer som måtte ha oppstått
etter det som skjedde mellom dem.
Hvordan kan du bruke disse prinsippene? Hvordan kan de hindre at samholdet i
din menighet ødelegges?
Vi har sett at menigheten i Korint hadde store problemer. I 1 Kor 3,5–11; 1 Kor 12,1–11 og
2 Kor 10,12–15 skisserer Paulus prinsipper som er viktige for kirkens enhet. Hvilke?
Paulus peker på at Jesus bruker ulike arbeidere til ulike oppgaver i menigheten, selv
om alle arbeider for å bygge opp Guds rike (1 Kor 3,9).
Gud vil at vi skal samarbeide, ikke konkurrere. Han har gitt hver enkelt gaver for
at de skal samarbeide i Kristi kropp og tjene fellesskapet (1 Kor 12,11). Det finnes
ikke store og små gaver. Det er bruk for alle i Kristi menighet (1 Kor 12,18–23). Vi
har ikke fått gavene for å briske oss. De er gitt av Den hellige ånd for å utbre evangeliet.
Det er ikke lurt å sammenligne seg med andre, for da blir vi enten motløse eller
arrogante. Hvis vi tror andre er «bedre» enn oss, blir vi nedfor når vi sammenligner
oss med dem. Og hvis vi tror vårt arbeid for Kristus betyr mer enn andres, blir vi
stolte, og det er ikke heldig.
Begge deler ødelegger vår effektivitet for Kristus og fellesskapet med hverandre.
Når vi arbeider med det Kristus har gitt oss, finner vi glede og tilfredshet i vitnetjenesten.
Da utfyller vi hverandre, og Kristi menighet fremmer Guds rikes sak.
Har noen fått gaver som har gjort deg sjalu? Og hvor ofte har du trodd at dine
gaver var bedre enn andres? Det Paulus er opptatt av, er alltid et problem for
syndere. Uansett hvilken side vi tilhører, bør vi spørre: Hvordan kan vi få den
uselviske holdningen som unngår disse fallgruvene?
Hva er tilgivelse? Kan tilgivelsen rettferdiggjøre oppførselen til en som har gjort
oss stor urett? Er min tilgivelse avhengig av den andres anger? Hva om den jeg er
opprørt over, ikke fortjener å bli tilgitt?
Kristus tok initiativet og forsonte oss med seg selv. «Guds godhet driver deg til
omvendelse» (Rom 2,4). I Kristus ble vi forsonet med Gud mens vi var syndere. Vår
anger og bekjennelse skaper ikke forsoning. Kristi død på korset gjorde det. Vi skal
akseptere det han gjorde for oss.
Det er sant at vi ikke får tilgivelsens velsignelser før vi bekjenner vår synd. Men
bekjennelsen skaper ikke tilgivelse hos Gud. Tilgivelsen var der hele tiden. Nei,
bekjennelsen gjør at vi mottar tilgivelsen (1 Joh 1,9). Bekjennelsen er viktig, men
ikke fordi den endrer Guds innstilling. Den endrer vår. Når vi gir etter for Åndens
overbevisningskraft så vi vender om og bekjenner vår synd, blir vi forvandlet.
Tilgivelsen er også viktig for vårt åndelige ve og vel. Hvis vi ikke tilgir den som
har gjort oss urett (selv om de ikke fortjener tilgivelse), kan det skade oss mer enn
dem. Hvis noen har gjort urett mot deg og du ikke får deg til å tilgi, lar du dem
gjøre deg enda mer vondt. Det fører ofte til splittelse og ufred i menigheten. Uløste
konflikter medlemmer imellom skader samholdet i Kristi kropp.
Tilgivelse er å la en annen unnslippe vår fordømmelse fordi Kristus lar oss gå fri.
Den unnskylder ikke den andres atferd. Vi kan la oss forsone med en som har gjort
oss urett fordi Kristus forsonte oss med seg selv da vi gjorde ham imot. Vi kan tilgi
fordi vi er tilgitt. Vi kan elske fordi vi er elsket. Tilgivelse er et valg. Vi kan velge å
tilgi på tross av den andres handlinger og holdninger. Dette er Jesu sinnelag.
Hvordan kan den tilgivelsen vi har i Kristus, lære oss å tilgi andre? Hvorfor er det
viktig å tilgi?
LesMatt 18,15–17. Hvordan kan vi løse konflikter når andre har gjort oss vondt?
Hvordan kan dette skje i våre dager?
Jesu ønske var å minimere konflikter. Han vil at de to selv skal løse problemet.
Derfor sier han: «Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham
til ansvar på tomannshånd» (Matt 18,15). Etter som antallet involverte øker, vokser
ufreden og kan også påvirke samholdet mellom andre. Folk tar parti. Men når vi gjør
opp oss imellom i det stille med kristen kjærlighet og gjensidig forståelse, kan forsoning
skje. Den hellige ånd kan samarbeide med dem mens de prøver å løse flokene.
Noen ganger nytter det ikke å snakke om saken. Da skal vi ta med et par andre,
sier Jesus. Men ikke før vi har prøvd selv først. Hensikten er å skape fred, ikke
større avstand. Den eller de to som er med, skal ikke bevise den fornærmedes påstand
eller rette anklager mot den andre. De er rådgivere og bønnepartnere og skal
bidra til å føre mennesker sammen som har kommet bort fra hverandre.
Det hender at alle forsøk slår feil. I så fall skal saken fram for menigheten, sier
Jesus. Hvis de to første skrittene ikke har ført til forsoning, er menighetsstyret rette
instans. Igjen er målet forsoning, ikke å klandre den ene og renvaske den andre.
«La ikke krenkede følelser få utvikle seg til hat. Tillat ikke såret å bli betent og
bryte ut i giftige ord som smitter de lyttendes sinn. La ikke bitre tanker få fortsette
å fylle ditt og hans sinn. Gå til din bror og tal ydmykt og oppriktig med ham om
saken.» – Evangeliets tjenere, side 369 [GW 499].
Les artikkelen «Tilgivelse» side 825, 826 i Ellen G. White Encyclopedia.
«Når misjonsarbeiderne har Kristus i hjertet, når all egenkjærlighet er død, når det
ikke er noen rivalisering eller kamp om førsteplassen, når det er samhold, og de
helliger seg så den gjensidige kjærlighet blir sett og følt, vil Guds hellige Ånd bli
utøst over dem, for hans løfter svikter aldri.» – På fast grunn, 1. bok, side 172 [1SM
175].
“Hvis vi står med Kristus som vår tilflukt på den store Herrens dag, må vi legge
bort all misunnelse, all kamp om å være størst. Slike vanhellige ting må rives opp
med rot, så de ikke kan dukke opp igjen. Vi må stille oss helt og fullt på Herrens
side.» – Last Day Events, side 190.
Forslag til samtale
Les Kol 3,12–17. Snakk om egenskapene Paulus vil menigheten i Kolossai
skal søke. Hvorfor er dette grunnlaget for all konfliktløsning? Hvordan hjelper
de oss å følge de prinsippene Jesus skisserer i Matt 18,15–18?
Se igjen på Kol 3,12–17. Hvorfor er dette viktig for kirkens enhet?
Hvis vi ser på vår egen menighet, hva er det som først og fremst stenger for
samholdet som skal til for å nå verden? Sannsynligvis ikke læren. Problemet
er ofte sjalusi, krangel, egoisme og ønsket om å være størst, og mye annet.
Hvorfor må vi be om Den hellige ånds kraft til å foreta de endringene som er
nødvendig?
Sammendrag
Jesu Kristi evangelium handler om helbredelse og forvandling. Og når det skjer, vil
det påvirke vårt forhold til andre. Bibelen gir oss prinsipper og eksempler på hvordan
vi kan skape gode og nære relasjoner.
Zelindo var en bråkmaker. Han drakk, røykte, spilte og ledet en gategjeng. Han gikk i kirken
hver søndag, men følte seg elendig. 21 år gammel fikk han en uimotståelig trang til å lese
Bibelen. En søster sendte ham en, og han leste den fra perm til perm uten å forstå en døyt. Tre
ganger.
Han ba: ”Gud, jeg vil forstå ditt ord. Send din hellige Ånd for å veilede meg.” Fjerde gang han
leste Bibelen, så han mange nye ting. Han stanset ved 2 Mos 20,4–5, som forbyr utskårne bilder.
Hvorfor har vi slike bilder i kirken, tenkte han.
Han fortsatte å tilbe på søndag og leste Bibelen hver kveld i tre år. Han ble gift og åpnet to
butikker. En dag solgte adventisten Thomas Lopes ham en bok i en av hans butikker. Det var The
Almost Forgotten Day, av Mark Finley.
Zelindo ble forbløffet over å lese at lørdag er Bibelens sabbat. Han ringte til Thomas Lopes
og ville vite hvorfor boken sa lørdag og ikke søndag. Thomas sa bare: ”Les Bibelen og la Den
hellige ånd gi deg svaret.”
Zelindo leste igjen, og da han kom til Matt 28,1, sto det: ”Da sabbaten var over og det begynte
å lysne den første dag i uken, gikk Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven.” Der
var svaret. Søndag er ukens første dag. Neste lørdag stengte han butikkene og gikk til morgenandakt
i kirken. Etter noen uker spurte presten ham hvorfor han kom lørdag i stedet for søndag.
”Lørdag er den riktige gudstjenestedagen, ikke søndag,” sa Zelindo.
”Nei, det er søndag,” sa presten.
Zelindo følte seg utilpass i kirken. Hver gang han kom, ble han møtt av utskårne bilder. Han
spurte Gud: ”Er det OK å ha slikt i kirken?” En dag leste han i Jes 42,8: ”Jeg er Herren, det er
mitt navn. Jeg gir ikke min ære til andre og ikke min pris til gudebilder.” Zelindo ble redd og
bestemte seg for ikke å tilbe dem mer. Han ringte til presten: ”Hvis du ikke hjelper meg, forlater
jeg kirken.” Da presten kom, hadde Zelindo mange spørsmål om utskårne bilder og sabbaten.
”Bare tro, bror, det er nok,” sa presten. Zelindo var ikke så sikker på det. Etter å ha lest Bibelen
mange ganger, visste han at tro må følges av handling. Han ble døpt i Adventistkirken. Det var
for fire år siden, og han har ført mange til dåp. En del av offeret 13. sabbat i 2015 ble benyttet til
byggingen av den første SDA-skolen i hovedstaden Dili. Takk for misjonsgavene.