Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde
et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner
og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: «Frykt Gud og gi ham
æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte
himmelen og jorden, hav og kilder!» (Åp 14,6–7).
Etter pinsedagen tilbrakte de første kristne mye av sin tid i andakt. «De holdt seg
trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2,42).
Gleden over å kjenne Jesus som Messias og oppfyllelsen av GTs profetier, fylte
hjertet med takknemlighet. De følte behov for å være sammen, studere og be, for å
takke Gud for hans åpenbaring i Jesu liv, død og oppstandelse og for det han hadde
gjort for dem.
Jesu Kristi kirke er per definisjon et bønnefellesskap. Den er kalt til å være «et
åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot
med glede ved Jesus Kristus» (1 Pet 2,5). Når takknemlighet mot Gud uttrykkes
i fellesskapets tilbedelse, forvandles hjerter og sinn. Vi får Guds karakter og
forberedes til tjeneste.
Denne uken ser vi på tilbedelsens betydning og hvordan den bevarer samholdet
blant dem som tror på Jesus.
Vi tenker ofte på tilbedelsens innhold og liturgi. Men hva er meningen med tilbedelsen?
Hva er det å «tilbe»? Hvorfor gjør man det? David skriver: «Gi Herren den
ære hans navn skal ha, bøy dere for Herren i hellig prakt!» (Sal 29,2). Salmen peker
på betydningen av tilbedelse: Å tilbe Gud er å gi ham den ære han fortjener.
Vi ser tilbedelsen i himmelens tronsal idet Jesus fremstilles som Guds lam og verdens
frelser. Guds skapninger takker og priser ham for det han har gjort. Tilbedelse
er en takknemlig respons til Gud som skaper og frelser. Ved tidens ende skal de
frelste slutte seg til tilbedelsen og synge om Guds frelse: «Store og underfulle er
dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du
konge over folkeslagene. Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For
du alene er hellig. Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt ansikt, fordi dine rettferdige
dommer er blitt åpenbart» (Åp 15,3–4).
Tilbedelse er troens respons på Gud og hans store gjerninger: At han skapte oss,
og at han satte oss fri. I tilbedelsen gir vi Gud den ærbødighet, pris, kjærlighet og
lydighet som vi mener at han er verd. Det vi vet om Gud, som skaper og frelser, er
åpenbart i Skriften. Og det de troende vet om Gud, ble åpenbart mer fullstendig i
Jesus (se Joh 14,8–14). Derfor tilber de Jesus som frelser og løsningsmann, for hans
offerdød og oppstandelse er navet i tilbedelsen.
Når vi tilber sammen, bør tilbedelsen ta utgangspunkt i en slik respekt og takknemlighet.
Tenk på hva vi har fått i Kristus som skaper og frelser, hva han har frelst oss fra
og hva han tilbyr oss – fordi han døde i vårt sted. Hvorfor bør dette være grunnlaget
for all vår tilbedelse?
LesMatt 4,8–9. Hva var Jesu tredje fristelse i ødemarken?
Satan sa at han var verdens rettmessige hersker, eieren av all dens rikdom og herlighet,
og han gjorde krav på ære og respekt hos alle som bor i verden, som om han
hadde skapt den. Slik fornærmet han Gud. Satan visste hva tilbedelse er: å vise ære
og respekt for universets rettmessige eier.
Husker du hva de tre hebreerne opplevde (Dan 3,8–18)? Hvordan kan vi sammenligne
erfaringen med endetidsmakten (Åp 13,4; Åp 14,9–11)? Hva står på spill i den
siste tid? Hva gjelder saken begge ganger?
Fra Kain og Abel via de tre vennene i Babylon og til de siste hendelsene om «dyrets
merke» (Åp 16,2) søker Satan å skape en falsk tilbedelse, som fører folk bort fra den
sanne Gud og får dem til å tilbe ham. Helt fra syndefallet har han villet være som
Gud (Jes 14,14). De tre unge mennene ble truet med døden med mindre de tilba et
«bilde». I de siste dager blir Guds folk truet med døden med mindre de også tilber et
bilde. Hvorfor kan vi tilbe et «bilde» når vi er kalt til å tilbe den sanne Gud?
«Vi kan lære viktige ting av hva de unge hebreerne opplevde i Duradalen …
Den trengselstiden Guds folk står overfor, krever en urokkelig tro. Hans folk må
gjøre det klart at de tilber ham alene, og at ikke noe, selv om det skulle gjelde livet,
kan få dem til å gå på akkord med falsk gudsdyrkelse. For de trofaste vil syndige,
dødelige menneskers påbud være uten verdi sammenlignet med den evige Guds ord.
De vil være lojale mot sannheten, selv om det skal bety fengsel, landflyktighet eller
endog døden.» – Alfa og Omega, bind 3, side 262 [PK 512, 513].
Hvordan kan vi bli fristet til å tilbe en annen enn han som er verdig vår tilbedelse?
Hvordan kan falsk tilbedelse være en mer lumsk trussel enn vi er klar
over? Hva kan vi bli fristet til å tilbe?
Vi ser de tre englebudskapene i Åp 14,6–12 som et viktig oppdrag før Jesu
gjenkomst (Åp 14,14–20). Budskapene skal forkynnes med «høy røst» for alle
jordens innbyggere.
LesÅp 14,6–7. Hva er den første engelens budskap, og hva sier det om Gud?
Hvorfor er tilbedelse nevnt?
Det første av de tre englebudskapene angår hele verden. Det er oppfyllelsen av Jesu
profeti i Matt 24,14. De tre englene har det travelt. Det første budskapet ber folk
fokusere på Gud, for «nå er timen kommet da han skal holde dom» (Åp 14,7). Jesu
gjenkomst er dommens katalysator.
«Frykt Gud», sier engelen (Åp 14,7). Budskapet og oppfordringen til handling
vekker frykt hos dem som ikke tar Gud på alvor. Men de som har fulgt Jesus, føler
ærefrykt og respekt. De ser opp til Gud og legger merke til oppfyllelsen av hans
løfter. De gripes av takknemlig ærbødighet overfor Gud.
«Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!» (Åp 14,7). Dette er et
hint om sabbatsbudet og henvisningen til skapelsen (se 2 Mos 20,8–11). Gud er den
som skal tilbes og æres, han som innstiftet sabbaten til et minne om sin skaperkraft.
Det er interessant å merke seg at ved tidens ende er tilbedelsen et sentralt tema
i den store kampen om menneskets troskap. Det globale budskapet er et kall om å
tilbe Skaperen.
«Det sentrale i den siste krisen vil være tilbedelsen. Åpenbaringen viser at testen
ikke vil være benektelse av tilbedelse, men heller hvem som tilbes. I endetiden vil
det bare finnes to grupper i verden: de som frykter og tilber den sanne Gud (Åp 11,1; Åp 11,18;
Åp 14,7) og de som hater sannheten og tilber dragen og dyret (Åp 13,4–8; Åp 14,9–11). …
Hvis tilbedelse er det sentrale i den siste konflikten, er det ikke rart at Gud sender
sitt endetidsevangelium og oppfordrer jordens innbyggere til å ta ham på alvor og
tilbe ham som Skaperen, den eneste som er verdig vår tilbedelse.» – Ranko Stefanovic:
Revelation of Jesus Christ: Commentary on the Book of Revelation (2002),
side 444, 445.
LesApg 2,42. Hva var noen av innslagene i urkirkens tilbedelse?
«De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet» (Apg 2,42). Fra kirkens
tidligste tid har tilbedelse vært preget av Guds ord, slik apostlene har formidlet det.
De første kristne studerte Skriften for å se hva den sa om Jesus Messias. De holdt
sammen og delte Guds velsignelser og oppmuntret hverandre på deres åndelige reise.
I Ordet gransket de sannhetene som ble grunnlaget for deres budskap.
Hvorfor er det viktig å studere Guds ord sammen med andre?
«Overalt hvor evangeliet blir forkynt, vil de som oppriktig ønsker å gjøre rett, bli
påvirket til å granske skriftene. Hvis alle som i endetiden får høre de sannheter som
setter dem på en hard prøve, lærer av innbyggerne i Berøa og gransker skriftene
daglig for å se om det de hører, stemmer med Guds ord, vil flere bli lydige mot Guds
lov enn de relativt få vi ser i dag.» – Alfa og Omega, bind 6, side 161 [AA 232].
Vi står sammen som et folk på grunn av de sannhetene vi forkynner, sannheter
som vi finner i Guds ord. Slik var det i urkirken, og slik er det i dag. Studiet av Guds
ord er kjernen i vår gudsdyrkelse og vår enhet som et folk som er kalt til å forkynne
de tre englebudskapene for verden. Når vi kommer sammen til fellesskap og tilbedelse,
taler Skriften til oss for å forberede oss på vår oppgave og Jesu gjenkomst.
Hvor fast forankret er du i Bibelen og det vi tror?
Urkirken hadde sine utfordringer, men de sto sammen i troen på Jesus og den
sannheten hadde han betrodd dem. Det er det som Peter kaller «den sannhet som er
kommet til dere» (2 Pet 1,12). Og enheten ga seg ulike uttrykk.
«De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og
bønnene» (Apg 2,42). Omtalen av brødsbrytelsen gjelder trolig et fellesskapsmåltid
eller vanlige måltider blant de troende. På et tidspunkt i et fellesskapsmåltid ville
noen velsigne brødet og drikke til minne om Jesu død og oppstandelse i forventning
om hans snare gjenkomst. De første kristne mintes altså Jesu liv og virke og elsket
å snakke om det ved fellesskapsmåltider. Måltidene ble andaktsstunder. «Hver dag
holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste
sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt
av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse» (Apg 2,46–47). Samværet
bidro til å styrke følelsen av enhet i Jesus Kristus.
Hvilke eksempler gir Apg på at de kristne ba sammen? Hva ba de om?
Urkirken var glad for sin direkte kontakt med Gud og unnlot aldri å be til ham når de
tilba sammen. I sitt første brev til Timoteus nevner Paulus betydningen av bønn når
vi samles (1 Tim 2,1). Og til efeserne skriver han: «Legg alt fram for Gud! Be alltid i
Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg» (Ef 6,18–19).
Hva kan vi gjøre for å oppleve et større fellesskap i bønn om ting vi har felles?
Les artiklene “Prayer,” side 1044–1046, og “Worship,” side 1290, 1291 i The Ellen
G. White Encyclopedia.
«Betydningen av sabbaten som et minne om skapelsen består i at den stadig
fremholder den virkelige grunnen til at vi skal tilbe Gud – at han er Skaperen, og at
vi er hans skapninger. Sabbaten er en del av selve grunnlaget for tilbedelsen, for den
uttrykker denne viktige sannheten mer overbevisende enn noe annet. Det virkelige
grunnlaget for gudsdyrkelse, ikke bare på den sjuende dagen, men i det hele tatt,
finner vi i forskjellen mellom Skaperen og hans skapninger. Denne kjensgjerning
kan aldri bli foreldet og aldri bli glemt.» [J. N. Andrews, History of the Sabbath, kap.
27]. For at menneskene alltid skulle bli minnet om dette, innstiftet Gud sabbaten i
Eden. Og så lenge årsaken til vår tilbedelse er det faktum at han er vår skaper, vil
den fortsatt være tegnet og minnet om dette. Hvis alle hadde helligholdt sabbaten,
ville de ha rettet sine tanker og sin hengivenhet mot Skaperen i ærefrykt og tilbedelse,
og det ville aldri ha eksistert noen avgudsdyrker, ateist eller «fritenker».
Å holde sabbaten hellig er et tegn på troskap mot den sanne Gud, mot «ham som
skapte himmel og jord, hav og kilder». Derfor vil det budskapet som pålegger menneskene
å tilbe Gud og holde hans bud, særlig oppfordre dem til å etterleve sabbatsbudet.»
– Alfa og Omega, bind 7, side 367 [GC 437,438].
Forslag til samtale
De bibelske begrepene tilbedelse, skapelse og frelse hører nøye sammen.
Hvordan kan det å feire sabbaten være Guds motgift mot falsk tilbedelse?
Hvilken rolle spiller sabbaten i endetidsprofetien i Åp 14,6–7? Omtales sabbaten
i den første engelens budskap? Forklar.
Vi taler ofte om tilbedelse som innhold – som noe vi burde gjøre eller ikke
gjøre under tilbedelsen. Er det nok? Hva dreier tilbedelsen seg egentlig om?
Når opplever din lokale menighet meningsfull tilbedelse?
I noen samfunn blir kristen tilbedelse i fellesskap langsomt glemt eller faller
bort. Hva kan din lokale menighet gjøre for å motvirke dette?
Sammendrag
Tilbedelse er den kristnes respons i takk til Gud for frelsen. Det er også en del av
menighetens opplevelse av enhet og fellesskap. Uten bønn og bibelstudium og et
ønske om å kjenne Guds sannhet vil menigheten ikke oppleve enhet i Kristus.
Yoyo er fra India, og underviste på high school i Bangkok. Hans kone Carla underviste på
SDA-skolen i Korat, fem timers kjøring borte.
Yoyo tjente godt i Bangkok, så han ble der da Carla sa at hun hadde fått en barnehagejobb i
Korat. Men etter hvert ble det tungt med all helgekjøringen, spesielt tilbaketuren til Bangkok om
søndagene. Så Yoyo søkte om jobb i Korat.
Han søkte på mange jobber, men uten hell. En gang ringte en skole fra Korat til arbeidsstedet
hans i Bangkok og fikk vite at han allerede hadde kontrakt med dem. Slik gikk det tre år.
Yoyo begynte å tenke over hva han ville med livet. Han var oppvokst som pastorbarn i India,
men etter endt skolegang tok han ikke sabbaten så nøye. Han flyttet til Thailand og ble gift med
Carla, en adventist fra Filippinene. Han gikk i kirken, men var lunken.
Til slutt ba Yoyo: ”Dette klarer jeg ikke alene, Herre. Jeg vil tilbake til deg.” Han sa opp jobben
i Bangkok og flyttet til Korat. For første gang var han avhengig av Carlas jobb på misjonsskolen.
To måneder gikk og han var frustrert og irritert. Han var vant til å arbeide og være betydningsfull.
En dag sa rektor på SDA-skolen at de trengte en datalærer, men ulønnet. Yoyo slo til. Etter
tre uker ble han ansatt på heltid som datalærer og IT-sjef.
I dag er det Yoyo som forsørger familien. Carla sluttet i jobben da de fikk sitt andre barn, og
underviser dem hjemme. Familien tjener mindre enn før, men Yoyo har aldri vært gladere.
”Vi har alltid mat på bordet,” sier han. ”Hvor var min tro før?”
Yndlingsverset hans er Fil 4,13: ”Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.”
En del av offeret 13. sabbat dette kvartalet går til nye klasserom ved Adventist International
Mission School, så de kan tilby videregående klasser og ta imot flere elever. Takk for misjonsgavene.
Du møter Yoyo her: bit.ly/Yoyo-Shimray.
Korat er kjælenavnet for byen Nakhon Ratchasima.