Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal
være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven
deres (Matt 20,26–27).
Som protestanter tror vi at vi blir frelst ved tro alene på det som Jesus Kristus har
utrettet for menneskeheten. Vi trenger ikke en kirke eller et hierarki for å motta
fordelene av det som Kristus har gjort for oss. Det vi får fra Kristus, kommer rett fra
ham, som vår stedfortreder på korset og som vår øversteprest i telthelligdommen i
himmelen.
Men kirken er skapt av Gud, ikke som et middel til frelse, men for å hjelpe oss
med å uttrykke og åpenbare frelsen for verden. Kirken er skapt av Jesus for å utbre
evangeliet i verden. Organisasjonen er viktig i den grad den styrker og muliggjør
kirkens oppdrag. Uten en organisasjon kunne Jesu budskap om frelse ikke formidles
så effektivt til andre. Kirkens ledere er også viktige, for de skal styrke samholdet og
vise oss Jesu eksempel.
Denne uken studerer vi hvorfor kirkens organisasjon er viktig for dens misjon og
hvordan den kan fremme samholdet i kirken.
I NT er kroppen et bilde på kirken. Den er Kristi kropp. Tanken peker på flere aspekter
ved kirken og forholdet mellom Kristus og hans folk. Som Kristi kropp er kirken
avhengig av ham for å eksistere. Han er hodet (Kol 1,18; Ef 1,22) og kilden til kirkens
liv.
Kirken henter sin identitet fra Kristus, for han er kilden til dens tro og lære. Men
kirken er mer enn dette, enda så viktig det er for dens identitet. Kristus og hans Ord
som åpenbart i Skriften, bestemmer hva kirken er. Dermed finner den sin identitet
og betydning hos Kristus.
I Ef 5,23–27 bruker Paulus forholdet mellom Kristus og menigheten for å illustrere
forholdet mellom mann og kone. Hva er de viktigste tankene om forholdet mellom
Kristus og de troendes samfunn?
Kirken er underlagt hodet, Kristus. Dermed er den underlagt hans autoritet. Vår
anerkjennelse av Kristus som kirkens leder, hjelper oss å huske hvem vi først og
fremst skal vise troskap. Kirken skal organiseres, men organisasjonen må alltid være
underlagt Jesu autoritet.
«Menigheten er bygd på Kristus som er dens grunnvoll. Den skal være lydig mot
Kristus som er dens hode. Den skal ikke være avhengig av mennesker eller la seg
beherske av dem. Mange mener at et betrodd verv i menigheten gir dem myndighet
til å diktere hva andre mennesker skal tro og gjøre. Gud bifaller ikke dette. Jesus
sa: ‘Dere er alle brødre.’ Alle er utsatt for fristelser og har lett for å gjøre feil. Vi
kan ikke stole på at noe menneske kan veilede oss. Troens klippe er Kristi levende
nærvær i menigheten. Dette kan den svakeste sette sin lit til. De som mener om seg
selv at de er de sterkeste, vil vise seg å være de svakeste, om de ikke lar Kristus
virke i dem.» – Alfa og Omega, bind 4, side 356 [DA 414].
Hvordan kan vi lære å stole på Kristus og ikke på «bare mennesker», som det er
så lett å gjøre?
Jesus ble flere ganger oppgitt over disiplenes misunnelse og maktbegjær. Apostlene
var oppsatt på å bli ledere i Jesu rike (Mark 9,33–34; Luk 9,46). Selv da de spiste det
siste nattverdsmåltidet, jaktet de på makt og overhøyhet (Luk 22,24).
Ved en slik anledning sa Jesus hva åndelig ledelse skulle være. Hvilke lederskapsprinsipper
finner vi i Matt 20,25–28? Hvordan kan vi åpenbare dette?
«I det korte avsnittet viser Jesus oss to myndighetsmodeller. Den første er Romas
autoritetsidé. Her står eliten over andre i et hierarki. De har makt til å ta avgjørelser
og forventer underkastelse av sine undersåtter. Jesus avviste denne modellen: ‘Slik
skal det ikke være blant dere!’ I stedet ga han disiplene en ny form for autoritet, som
avviste eller reverserte den hierarkiske modellen som de kjente så godt.» – Darius
Jankiewicz: “Serving Like Jesus: Authority in God’s Church,” Adventist Review, 13.
mars 2014, side 18.
Jesu autoritetsbegrep bygger på to nøkkelord: tjener (diakonos) og slave (doulos).
Jesus ville ikke avskaffe all autoritet, men han understreket at kirkeledere først og
fremst skal være Guds folks tjenere og slaver. De skal ikke bruke sin posisjon til å
herske over andre eller bygge opp egen prestisje og renommé. «Kristus var i ferd
med å opprette et rike etter helt andre prinsipper. Han kalte ikke mennesker til å
herske, men til å tjene. Den sterke skulle hjelpe den svake. Den som hadde makt,
posisjon, talent og utdanning, hadde derfor større forpliktelse til å tjene sine medmennesker.»
– Alfa og Omega, bind 5, side 101–102 [DA 550].
LesJoh 13,1–20. Hvilket ledereksempel ga Jesus sine disipler? Hva prøver Jesus
å lære oss i dette avsnittet? Hvordan kan vi etterleve prinsippet i vår omgang
med andre, i og utenfor kirken?
Les2 Tim 2,15 og Tit 1,9. Hvilke oppgaver skal en trofast kirkeleder og eldste ta
seg av?
Legg merke til betydningen av å bevare læren ren. Det er viktig for samholdet, for
mer enn noe annet er det kanskje læren som forener oss. Vi har ulik bakgrunn og
kultur, og vår enhet i Kristus bygger på vår forståelse av sannheten som Kristus har
gitt oss.
«Så sant som han kommer og oppretter sitt rike, pålegger jeg deg for Guds og
Jesu Kristi ansikt, han som skal dømme levende og døde: Forkynn Ordet, stå klar i
tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig
undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære,
men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de
vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter»
(2 Tim 4,1–4).
Paulus setter fokus på Jesu gjenkomst og dommens dag. Han bruker sin gudgitte
myndighet (se 1 Tim 1,1) til å gi Timoteus dette rådet. I de siste dager, med mange
falske læresetninger og tiltagende umoral skal Timoteus forkynne Guds ord. Det er
det han er kalt til.
Som lærer skal han overbevise, irettesette og formane. Verbene minner om den
veiledningen som Skriften gir (2 Tim 3,16). Timoteus skal følge, lære og gjennomføre
det han finner i Skriften og vise tålmodighet i prosessen. Strenge irettesettelser
fører sjelden synderen til Kristus. Timoteus ville bli en samlende kraft i kirken hvis
han fulgte Paulus’ råd og gjorde det under Den hellige ånds veiledning og med en
tjenerleders innstilling.
Hvordan kan vi hjelpe våre ledere med å bevare enheten i menigheten? Hvordan
kan vi virke samlende og ikke splittende, også når det hersker uenighet?
Et av kirkens problemer er å håndtere disiplin. Dette er et tema som vi lett kan
misforstå. Disiplinens bidrag til å bevare kirkens enhet er iblant et ømt tema og kan
lett misforstås. Men bibelsk sett dreier det seg om to ting: å beskytte læren og bevare
menighetens liv og praksis.
Vi har sett at NT betoner det å bevare lærens renhet i lys av frafall og falsk lære.
Det samme gjelder menighetens gode navn og rykte ved å være på vakt mot umoral,
uærlighet og moralsk fordervelse. Derfor sies det at Skriften er «nyttig til opplæring,
tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd» (2 Tim 3,16).
LesMatt 16,19 og 18,15–20. Hvilke prinsipper ga Jesus når det gjelder å formane
dem som har gjort noe galt?
Bibelen støtter opp om vårt ansvar overfor hverandre i det åndelige og moralske
liv. Et av menighetens kjennetegn er jo dens hellighet eller atskillelse fra verden. I
Bibelen er det mange eksempler på vanskelige situasjoner hvor kirken måtte gå til
aksjon mot umoralsk oppførsel. Kirken må ha moralnormer.
Hva sier disse tekstene om å ta opp vanskelige problemer i menigheten?
Matt 7,1–5; Gal 6,1–2.
Vi kan ikke underkjenne Bibelens lære på dette feltet. Ellers er vi ikke tro mot Guds
ord. Men merk at mange av formaningene må ha en frelsende hensikt. Vi må også
huske at vi alle er syndere som trenger nåde. Hvis vi benytter menighetstukt, må vi
gjøre det i ydmykhet og med vår egen syndighet for øye.
Hvordan kan vi handle mer i tråd med frelserens sinnelag heller enn for å straffe?
Vi er organisert som menighet for å misjonere. Vi er ikke bare en klubb for likesinnede
som samles og støtter hverandre i troen. Vi skal å gi verden den sannheten som
vi selv har blitt begeistret for.
I Matt 28,18–20 leser vi Jesu siste instrukser for disiplenes oppdrag i verden. Finn
nøkkelordene. Hva betyr de for dagens menighet?
Det er fire nøkkelord i Jesu misjonsbefaling. Grammatisk sett er hovedordet «å gjøre
til disipler». De andre tre verbene viser hvordan dette kan gjøres. Folk blir disipler
når kristne går til alle folkeslag for å forkynne evangeliet, døpe dem og lære dem å
holde det som Jesus sa.
Når menigheten følger befalingen, blir Guds rike større, og stadig flere av alle
folkeslag tar imot Jesus som frelser. Deres lydighet mot hans befalinger om å bli
døpt og følge hans lære, skaper en ny, global familie. De nye disiplene får også løftet
om Jesu nærvær hver dag, mens de selv gjør flere til disipler. Jesu nærvær er Guds
nærvær. Matteusevangeliet innledes med kunngjøringen om at Jesu fødsel handler
om «Gud med oss» (Matt 1,23) og ender med løftet om Jesu fortsatte nærvær til han
kommer tilbake.
«Kristus sa aldri at disiplene ville få en enkel oppgave … Kristus forsikret at
han ville kjempe sammen med dem. Om de bare gikk ut i tro, ville de være under
allmaktens beskyttelse. Han oppfordret dem til å være modige og sterke, for én som
er sterkere enn engler, ville stå i rekkene sammen med dem, og det var lederen for
himmelens hær.
Kristus la alt til rette for deres arbeid og påtok seg selv ansvaret for at det skulle
lykkes. Så lenge de var lydige mot hans ord og samarbeidet med ham, kunne de ikke
mislykkes.» – Alfa og Omega, bind 6, side 24 [AA 29].
Tenk over betydningen av løftet om Jesu nærvær hos sitt folk til han kommer.
Hvilke følger burde løftet få for oss når vi forsøker å følge befalingen som Jesus
har gitt oss?
“Individual Responsibility and Christian Unity,” side 485–505 i Testimonies to
Ministers and Gospel Workers; “Unity in Diversity,” side 483–485 og “Church
Discipline,” side 498–503 i Gospel Workers. Les artiklene “Church”, side 707–710,
og “Church Organization”, side 712–714 i Ellen G. White Encyclopedia.
«Prinsippene for godt lederskap gjelder i alle slags samfunn, også kirken. Men kirkelederen
må være mer enn en leder. Han må også være en tjener.
Det er en tilsynelatende motsetning mellom det å være leder og å være tjener.
Hvordan kan man lede og tjene på samme tid? Har ikke lederen et ærefullt verv? Gir
han ikke ordrer og forventer lydighet? Hvordan kan han da stå lavere og være tjener,
motta ordrer og utføre dem?
For å løse paradokset må vi se på Jesus. Han er det beste eksempel på prinsippet
om lederen som tjener. Hele hans liv var han en tjener. Og samtidig var han den
største lederen verden noen sinne har sett.» – G. Arthur Keough: Our Church Today:
What It Is and Can Be (1980), side 106.
Forslag til samtale
Hva er en tjenerleder. Kan vi finne dette prinsippet i den sekulære verden?
Les Matt 20,25–28. Hva forteller dette om hva Gud mener med stor (Matt
20,26), og hvordan ordet forstås av verden?
En av kirkeledernes oppgaver er å bevare samholdet. Hva bør vi gjøre når
kirkens ledere svikter og ikke er et godt eksempel?
Hvorfor er det viktig at kjærlighet og nåde preg
Sammendrag
God menighetsorganisasjon er viktig for kirkens misjon og de troendes enhet.
Kristus er kirkens leder, og kirkeledere skal følge hans eksempel når de leder Guds
folk. Enheten bevares gjennom trofast undervisning i Guds ord og ved å være tro
mot Ordet.
Ann mediterte ofte i templet i en landsby på grensen til Laos. Iblant sov hun der. Hun hadde
hørt at arbeidsprogrammet ved adventistenes Mission College 15 timer unna dekket
skolepengene. ”Vi er fattige, og jeg må studere,” sa hun til moren. På skolen fordypet Ann seg i
studiene og arbeidet. Hun deltok i sabbatsskolen for å bli bedre i engelsk. Der fikk hun høre om
bønnens makt.
”Gud kan utrette mirakler for enhver,” sa læreren. ”Stol på ham og følg ham, så vil han
velsigne deg når du ber.” Ann trodde ham ikke. ”Gud svarer hvis du ber av hele ditt hjerte,” sa
læreren. Ann trodde likevel ikke.
I sommerferien gikk hun seg bort i et stormarked ikke langt hjemmefra. Hun skulle treffe
moren kl 16.30 og ta bussen til Mission College. Men hun fant ikke møtestedet. Hun lette febrilsk
til kl. 17. Da husket hun lærerens ord om bønn. Hun prøvde: ”Herre, hvis du virkelig vil ha meg
på ditt sted og kjenne deg bedre, så vis meg hvor mor er,” sa hun.
Da hun åpnet øynene, sto mor der. Ann kom med bussen. Den var forsinket på grunn av en
teknisk feil. ”Det forbløffet meg,” sa Ann. ”Det var første gang jeg opplevde Guds kraft.”
Mor flyttet til Bangkok for å være nærmere datteren, og hun hadde med Anns lillesøster. En
dag ringte mor gråtende: ”Søsteren din er borte. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” Ann ba hele
veien til Bangkok. Søsteren hadde stukket av etter en krangel med moren. ”Kan du lete etter
henne,” spurte mor. ”Jeg har lett overalt hele dagen.”
Ann lette i tre dager uten hell. På vei hjem stoppet hun utenfor en klesbasar. En kvinne rørte
ved henne. ”Jeg skal hjem,” sa Ann. ”Du trenger ikke lete etter den du leter etter,” sa den fremmede.
Ann så på henne. ”Jeg leter ikke etter noen, jeg skal hjem.” Kvinnen tidde et øyeblikk. Så
sa hun: ”Om to-tre dager kommer hun hjem. Du trenger ikke lete.” ”Jeg leter ikke etter noen,” sa
Ann bestemt. Kvinnen smilte og satte seg på fortauet.
Da Ann kom hjem to dager senere, var søsteren der. Ann skyndte seg av sted for å finne den
fremmede. Borte. Ann kom også neste dag, men hun var ikke å se. Bønnesvaret fikk Ann til å
tenke. Senere ble hun døpt og ble misjonslærer. I dag er hun rektor ved Adventist International
Mission School i Korat.
En del av offeret 13. sabbat vil gå til å utvide skolen i Korat med videregående klasser. Takk for misjonsofferet.