Å frykte Herren er opphav til visdom, å ha de helliges kunnskap er forstand
(Ordsp 9,10).
Profetene oppfordret Israels folk til å følge Guds anvisninger. Ulydighet ville føre
til frafall og splid. Lydighet mot Guds lover skulle verne folket mot syndens følger
og hellige dem blant folkeslagene. Når de fulgte Guds vilje, ville det gi harmoni og
kraft til å motstå hedenskapet som omga dem. Gud ville at hans folk skulle være et
vitne for folkeslagene.
Etter utfrielsen fra Egypt, sa Moses: «Se, jeg har lært dere forskrifter og lover,
slik Herren min Gud har pålagt meg, for at dere skal leve etter dem i det landet dere
går inn i for å legge under dere. Dere skal holde dem og leve etter dem! For da vil de
andre folkene se deres klokskap og forstand. Når de hører om alle disse forskriftene,
vil de si: Så klokt og forstandig det er, dette store folket!» (5 Mos 4,5–6).
Var de trofaste, ville de høste store velsignelser og bli til velsignelse for andre.
Men utroskap ville føre til splid og uro.
Israels historie forteller om ulydighet og anarki etterfulgt av omvendelse og ny
lydighet for så å bli fulgt av mer ulydighet og frafall. Mønsteret går igjen. Når Guds
folk bevisst fulgte hans vilje, ble de velsignet med liv og fred. Når de var ulydige og
gikk sine egne veier, førte det til ulykker, krig og splid. Alt før Israel kom inn i det
lovede land, hadde Gud forutsagt dette og vist dem hvordan de kunne unngå slike
tilstander.
Les5 Mos 28,1–14. Hvilke velsignelser ville Israel få hvis de fulgte Guds vilje?
LesJer 3,14–18. Hva lærer Guds kall til Israel oss om å vende tilbake til ham? Hva
sier det om Guds kjærlighet og tålmodighet med sitt folk?
I Jeremias bok leser vi at Gud er god, barmhjertig og gavmild mot folket, tross
opprør og avgudsdyrkelse. Gud ber dem hele tiden vende tilbake til ham. Om og om
igjen lovet Gud gjenreisning og fremtidshåp.
«Vend tilbake, du frafalne Israel! sier Herren. Jeg er ikke lenger sint på dere, for
jeg er trofast, sier Herren. Jeg er ikke vred til evig tid. Bare innse din skyld. For du
har gjort opprør mot Herren din Gud. Du bød deg fram for fremmede under hvert
frodig tre. Du hørte ikke på min røst, sier Herren» (Jer 3,12–13).
Jeremia talte i en tid da folk forsømte Guds ord. Kong Josjia startet reformer,
men folk flest følte ingen trang til varig lydighet mot Gud. Synd, avgudsdyrkelse og
egoisme førte til åndelig og politisk undergang. Jo lenger de kom bort fra Guds vilje,
desto dårligere ble fremtidsutsiktene. Men gjennom Jeremia ba Gud dem tenke seg
om. Han hadde en bedre fremtid for dem, og han ville gi dem vekst og velstand. Men
da måtte de leve ved tro, og alt det innebærer.
Dommernes bok viser følgene av at Israel ikke fulgte Guds vilje. Da folket kom inn
i Kanaan, begynte de å følge kanaanittenes religion, som de absolutt ikke skulle
gjøre! Og det var ikke det eneste.
Folket skulle holde pakten med Gud. Da de gikk sin egen vei, bar det rett i ulykken.
Vi er syndere, og hvis vi bare gjør som vi selv vil, forlater vi Guds vei.
Hvordan var de åndelige og sosiale tilstandene i Israel på dommernes tid?
«Gjennom Moses hadde Herren kunngjort for folket hva som ville bli følgen av
troløshet. Hvis de nektet å holde hans pakt, ville de bryte livsforbindelsen med Gud
og miste hans velsignelse. I visse perioder rettet folket seg etter advarslene, noe som
resulterte i at det jødiske folk ble rikt velsignet, og nabofolkene med dem. Men som
oftest glemte de Gud og tapte av syne sitt høye kall som hans representanter. De
unnlot å utføre den tjenesten han ventet av dem, og lot være å gi sine medmennesker
åndelig veiledning og et verdig eksempel. De ville selv ha frukten av den vingården
som de var satt til å forvalte. Deres begjærlighet og grådighet gjorde at tilmed
hedningene foraktet dem. Den hedenske verden fikk dermed en forkjært oppfatning
av Guds natur og hans lover.» – Alfa og Omega, bind 2, side 374–375 [PK 20,21].
Hvordan påvirker vi omgivelsene? Hva gir folk et positivt inntrykk?
Frafallet og resultatet kom ikke over natten. Over tid hopet dårlige beslutninger seg
opp og fikk stygge følger for Guds folk.
Les om kong Rehabeam i 1 Kong 12,1–16. Hvorfor ble opprøret så stort?
«Hvis Rehabeam og hans uerfarne rådgivere hadde forstått Guds vilje med Israel,
ville de ha rettet seg etter folkets ønske om grundige endringer i styreformen.
Men de utnyttet ikke den gunstige anledningen under møtet i Sikem, men unnlot
å resonnere fra årsak til virkning. Dermed svekket de for alltid sin innflytelse
over en stor del av folket. Deres faste beslutning om å fortsette og endog øke
undertrykkelsen som var blitt innført under Salomo, stod i skarp kontrast til Guds
plan med Israel, og gav folket grunn til å tvile på ektheten av deres motiver. Dette
ukloke og ufølsomme forsøk på maktmisbruk viser at kongen og hans rådgivere var
preget av stolthet og trang til å herske.» – Alfa og Omega, bind 3, side 12–13 [PK 90].
Hva skal til for å ta de riktige beslutningene? Hvor er kilden til sann visdom?
Rehabeams beslutning om å innføre enda mer tvangsarbeid, er et trist kapittel i
Israels historie. Kongen søkte råd fra to grupper av rådgivere, men han hørte på
de uerfarne på hans egen alder. Det ble katastrofalt for landet. Det var uklokt å
skremme folk og si at han var hardere enn sin far. De unge rådgiverne mente hans
omdømme ikke var tjent med å kreve mindre hardt arbeid. Vær hensynsløs og hard!
Han fortjente ikke trofasthet. Derfor ble det splittelse, og det var ikke etter Guds
vilje.
Splittelsen blant Guds folk fortsatte i nytestamentlig tid.
I de første fire kapitlene i 1 Kor maner Paulus til solidaritet. I Efesos fikk han vite
at det var ufred i Korint. Så han gir brevet en lang innledning om kirkelig enhet og
behovet for å unngå splid. Paulus er urolig for utviklingen og gir råd for å rette opp
situasjonen.
Paulus ble urolig da han fikk høre om splittelse og strid blant dem. Innledningen
avslører hans uro: «Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at
dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere.» Løsningen var å «stå
sammen i syn og tanke» (1 Kor 1,10). Vi kjenner ikke bakgrunnen, men Paulus ville
ha slutt på ufreden.
Han minner dem om at de er kalt til å følge Kristus, ikke mennesker, uansett
hvem de er. De later til å ha delt seg i «partier», og Paulus sa at det ikke var etter
Kristi vilje. Kristen enhet bygger på Kristus og hans offer på korset (1 Kor 1,13).
Den kan ikke bygge på andre, om de er aldri så «verdige». Ved korsets fot stiller
vi likt. Vi er døpt til Jesus, bare han kan rense oss fra synd. Og dette nådens fellesskap
må vise seg i praksis.
Hvordan kan vi unngå slike tilstander som det Paulus kjemper mot her? Hvorfor
må vi være varsomme med å vise andre enn Jesus for stor lojalitet?
LesApg 20,25–31. Hva advarer Paulus om? Hvordan kunne de hindre det?
Paulus var vant til motstand og visste det var vanskelig å bevare evangeliet rent. Han
bruker bildet om vaktmannen fra Esek 33,1–6 for å minne om at de også var ansvarlige
for å beskytte evangeliet. De skulle være trofaste hyrder.
Uttrykket «glupske ulver» om de falske lærerne (Apg 20,29) minner om Jesu
advarsel mot lærere som opptrer i saueham (Matt 7,15). De falske lærerne sto frem
kort tid etter denne advarselen, og de la seg etter menighetene han hadde stiftet. I Ef
5,6–14 og Kol 2,8 ser vi noen av Paulus’ advarsler.
I 2 Tim advarer han Timoteus mot feil og gudløshet i den siste tid.
Les2 Tim 2,14–19 og 2 Tim 3,12–17. Hvordan skulle Timoteus motarbeide falske lærere
og bevare kirkens enhet?
Timoteus skulle kjenne sin bibel og legge «fram sannhetens ord på rett måte» (2 Tim
2,15). Motgiften mot unyttige spekulasjoner er å forstå og lære Guds ord riktig.
Ingen del av Skriften motsier helhetsbildet, og man må unngå feiltolkninger som kan
berøve en troen på Jesus. Uvesentligheter må vike for det som er viktig for kristenlivet.
Paulus’ andre råd er å vende «ryggen til det ugudelige og tomme snakket»
(2 Tim 2,16). Timoteus må ikke befatte seg med det som betyr lite eller ingenting.
Det fører bare til ugudelighet og styrker ikke troen (2 Tim 2,16). Bare sannhet fører
til gudsfrykt og kristen harmoni. Timoteus skal formane de troende til å sky tomt
snakk, for det sprer seg som en pest i menigheten (2 Tim 2,17). Bare Skriften er motgift
mot falsk lære (2 Tim 3,14–17) som kan true kirkens enhet.
Hvordan kan vi verne oss mot at falsk lære får skape splittelse blant oss?
«Davids-riket blir delt» i Alfa og Omega, bind 3, side 11–17 [PK 87–98] og
«Advarsler og formaninger» i bind 6, side 208–214 [AA 298–308].
«Herren ønsker at hans utvalgte tjenere skal lære å slutte seg sammen i harmonisk
bestrebelse. Noen synes kan hende at kontrasten mellom deres gaver og en
medarbeiders gaver er for stor til å gjøre det mulig å forene seg i harmonisk
bestrebelse. Men når de erindrer at det er forskjelligartede karakterer å påvirke, og
at noen vil forkaste sannheten slik som den blir framholdt av den ene arbeider, bare
for å lukke sine hjerter opp for Guds sannhet når den blir framholdt annerledes av
en annen arbeider, så vil de forhåpningsfullt søke å virke sammen i enighet. Hvor
forskjelligartede
deres talenter enn kan være, så kan de alle la seg beherske av den
samme Ånd. I hvert ord og hver handling vil godhet og kjærlighet komme til syne,
og når hver arbeider trofast fyller sin bestemte plass, vil Kristi bønn om enhet
mellom hans arbeidere bli besvart, og verden vil forstå at disse er hans disipler.»
– Evangeliets tjenere, side 357 [GW 483].
Spørsmål til drøftelse
Det er ikke noe nytt at folk vil gjøre det som er rett i egne øyne.
Postmodernismen angriper forestillingen om en overordnet intellektuell eller
moralsk autoritet og kan bane vei for det moralske anarkiet Bibelen advarer
mot. Hva gjør vi med slike utfordringer?
Tenk over historien om kong Rehabeam (1 Kong 12). Hva kan den lære oss?
Hva kan gjøres for å bekjempe strid og klikkvesen i menigheten? Hvordan kan
vi unngå å gå i den fellen som noen i Korint gikk i?
Studer sammenhengen i Ordsp 6,16–19. Hva kan dette lære oss om å hindre
splid i menigheten?
Sammendrag
Bibelen peker på situasjoner som førte til splid. Når folket var trofaste og fulgte
Gud, ble faren for uenighet mindre. Dårlige beslutninger i dommernes tid og fra
Rehabeams side åpnet døren for splittelse. Selv i NT var splittelse mulig. Forståelse
av og lydighet mot Guds ord er det beste forsvar mot splittelse.
En gruppe på 32 studentmisjonærer fra Hong Kong Adventist College og Korean Advanced
Preparatory Academy i Sør-Korea besøkte grensen Thailand-Myanmar en uke i januar 2016.
De underviste barna i musikk, la et murgulv i barnehagen og søkte ellers å hjelpe flyktningene.
En gruppe på fire tok en motorsykkeltur inn i Myanmar for å se på behovene i en liten landsby
på 14 familier. Der var det et daglig strev med å skaffe drikkevann fra et reservoar en kilometer
borte. Folk hentet vann i bøtter.
Studentmisjonær Janis Shuk Ching Li syntes synd på familiene. Da hun kom tilbake etter
turen, fortalte hun de andre det hun hadde sett. De 32 studentmisjonærene ga til sammen
1500 US dollar til en vannledning. Dette var av penger de hadde skaffet til misjonsturen.
En måned senere var arbeidet ferdig, og studentene var tilbake i Hong Kong og Thailand da de
fikk e-post med bilder av ledningen. Men vannledningen åpnet for Livets vann.
Landsbyfolkene hadde ikke villet ha noe med kristne å gjøre, men da de møtte slik vennlighet,
ba de om en skole til barna.
I juni 2016 åpnet en skole i landsbyen. Den har 40 elever – alle barna i landsbyen og mange
fra nabolandsbyer går der.
Tranqui Vergara (44) hadde vært med studentene. Han underviser også i gym og forming på International
Mission School i Korat, Thailand, som får en del av offeret 13. sabbat dette kvartalet.
Takk for misjonsgavene!