Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer
til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal
også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg ().
Johannes-evangeliet viser hva som lå Jesus på hjertet rett før hans død. Han gjengir
Jesu siste undervisning, som ender med det som er blitt kalt hans «øversteprestelige
bønn» ().
«Det er en passende betegnelse, for her innvier Herren seg til det offeret der han
samtidig er både prest og offer. Samtidig er det en innvielsesbønn på vegne av dem
han ofrer seg for – disiplene som var på salen og dem som senere kom til tro via
deres vitnesbyrd.» – F. F. Bruce, The Gospel of John (Grand Rapids, 1983), side 328.
Sentralt i bønnen står Jesu bekymring for samholdet blant disiplene og dem som
senere skulle tro på ham. Dette var et viktig tema i bønnen: «Jeg ber for dem. Jeg ber
ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og
det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem» ().
Man kan ikke få en fruktbar samtale om kirkelig enhet i Kristus uten denne bønnen.
Hva ba Jesus om, hvem ba han for, og hva betyr hans bønn for oss i dag?
Jesu bønn er tredelt. Først ber han for seg selv (), så for disiplene (vers
) og til sist for dem som senere ville tro på ham (vers ).
Les . Hva er hovedtanken, og hva betyr det for oss?
Jesus ber først for seg selv. Tidligere hadde han sagt at hans time ennå ikke var
kommet (; ; ). Men nå vet han at tiden er inne. Hans siste time er for
hånden, og han trenger kraft til å fullføre løpet. Det er tid for bønn.
Jesus vil gi sin Far ære ved å gjøre hans vilje, selv om han må tåle korset. Han
aksepterer ikke korset fordi han tror på skjebnen. Nei, her utøver han den myndighet
Faderen har gitt ham. Han døde ikke martyrdøden. Han æret sin Far ved å oppfylle
formålet med sitt komme: Å dø på korset for verdens synd.
Les . Hva er evig liv? Hva vil det si å kjenne Gud?
Jesus lærer at evig liv er å kjenne Gud. Dette er ikke frelse ved gjerninger eller
kunnskap, men at vi kjenner Herren ved det Jesus har gjort for oss på korset. Denne
kunnskapen er resultatet av et personlig forhold til Faderen. Vi tenker lett på kunnskap
som fakta og detaljer, men her er noe mer: et personlig gudsforhold. Jesus kom
også for å gi oss et meningsfylt og frelsende kjennskap til Gud og det samholdet som
slik kunnskap fører til.
Hva er forskjellen på å kjenne til Gud og å kjenne Gud? Hva har hjulpet deg å bli
kjent med Gud?
Jesu disipler risikerer å miste troen på ham når han ikke lenger er fysisk til stede.
Derfor overlater han dem til sin Fars omsorg.
Jesus ber Faderen beskytte dem. Han ber ikke for verden som sådan, for han vet
at den står Faderens vilje imot (). Men verden er stedet der disiplene skal
arbeide. Derfor ber han at de må bli bevart for det onde i verden. Jesus er opptatt av
verden, han er jo dens frelser. Men evangeliet blir utbredt av dem som forkynner det.
Derfor må Jesus be om at den onde ikke skal overvinne dem ().
Men én disippel er alt overvunnet. Tidligere på kvelden hadde Jesus nevnt at en
av dem skulle forråde ham (). Skriften hadde forutsagt Judas’ svik (), men Judas var ikke skjebnens offer. Under nattverden appellerte Jesus til ham
med kjærlighet og vennskap (). «Ved påskemåltidet åpenbarte Jesus sin
guddommelighet ved å avsløre forræderens hensikt. Da Jesus tok på seg en tjeners
gjerning overfor disiplene, innbefattet han også Judas. Men han aktet ikke på dette
siste kjærlighetens kall.» – Alfa og Omega, bind 5, side 270 [].
Jesus visste at misunnelse kunne så splid mellom disiplene. Det hadde skjedd før,
så Jesus ber om at de må stå sammen. «Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet
du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett» (). Slikt samhold kan
ikke mennesker prestere. Det kan bare skyldes Guds nåde. Deres enhet bunner i
samholdet mellom Faderen og Sønnen, og denne enheten er nødvendig for effektiv
tjeneste.
Helligelse i sannheten må også til. Guds nåde vil forvandle disiplene. Og skal de
vitne om Guds sannhet, må de forvandles av sannheten.
«Ikke av verden.» Hva betyr det? Hva er det ved oss som gjør at vi ikke er «av
denne verden»?
Etter å ha bedt for disiplene, ber Jesus «også for dem som gjennom deres ord
kommer til tro på meg» ().
Les . Hva var Jesu største ønske for dem som senere skulle tro på
evangeliet? Hvorfor er dette så viktig?
Som Faderen og Sønnen er ett, ønsker Jesus at de troende i fremtiden også skal være
ett. Jesus sier at Faderen og Sønnen er ett. De opptrer ikke uavhengig av hverandre,
men er sammen om alt de gjør (). Begge elsker syndere så høyt at
Faderen var villig til å gi sin Sønn for verden, og Sønnen var villig til å ofre livet for
den (; ).
Den enheten Jesus taler om i bønnen, er Faderens og Sønnens enhet i kjærlighet
og hensikt. «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet
til hverandre.» (). Når de viser denne enheten i kjærlighet, blir det en
offentlig bekreftelse på forholdet til Jesus og Faderen. «Når de viser sann enhet,
burde det være et overbevisende vitnesbyrd om evangeliets sannhet.» – Andreas J.
Köstenberger: John (2004), side 498. Slik skal verden skjønne at Jesus er Frelseren.
Den enheten han ba om, er altså ikke usynlig. Hvordan kan verden bli overbevist om
evangeliets sannhet hvis den ikke kan se kjærlighet og samhold blant Guds folk?
«Gud fører et folk ut for at det kan stå fullkomment forent på den evige sannhets
grunn. … Gud vil at hele hans folk skal komme til enhet i tro. Kristi bønn like før
korsfestelsen var at hans disipler måtte bli ett, liksom han var ett med Faderen, for at
verden kunne tro at Faderen hadde sendt ham. Denne gripende bønnen rekker ned
gjennom tidene helt til våre dager, for han sa: ‘Jeg ber ikke for disse alene, men også
for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg’ (). Hvor alvorlig bør de
som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, søke å svare på denne bønnen i sitt
liv!» – Testimonies for the Church, bind 4, side 17.
Hva gjør vi for å nå denne enheten? Hvorfor må vi ta litt mindre hensyn til oss
selv om vi vil at kirken skal ha det nødvendige samhold?
Les og . Hva kan Jesu ord lære oss om det å stenge andre
ute og være rask til å si hvem som er ekte kristne?
Vi har lett for å tro at Jesu bønn i handler om enhet i eget kirkesamfunn. Vi
må stå sammen om å forkynne de tre englebudskapene for verden. Det er det ingen
tvil om.
Gud har barn i alle kirkesamfunn, også i Babylon: «Dra bort fra henne, mitt folk,
så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager» ().
Men vi vet også at Åpenbaringen taler om et frafall i kristenheten. Og i den siste tid
skal mange av dem gjøre felles sak med staten om forfølgelsen (). Derfor
har vi alltid vært skeptiske til den økumeniske bevegelse. Men det er anbefalelsesverdig
å samarbeide om noen viktige utfordringer, som for kampen mot alkoholen.
Ellen G. White skrev: «Når mennesker underkaster seg Guds vilje, vil Den hellige
ånd røre ved dem de hjelper. Jeg har fått se at vi ikke skal holde oss unna dem i
WCTU [Woman’s Christian Temperance Union]. Når vi samarbeider med dem i
totalavholdssaken, endrer vi ikke holdning til sabbatshelligholdelsen, og vi kan vise
at vi verdsetter deres holdning til avholdssaken. Når vi åpner døren og oppmuntrer
dem til å stå sammen med oss om avholdsspørsmålet, får vi deres hjelp i avholdssaken.
Og når de samarbeider med oss, får de høre nye sannheter som Den hellige ånd
ønsker å formidle.» – Welfare Ministry, side 163.
Hun talte om en konkret utfordring på et bestemt tidspunkt, men her er noen prinsipper
vi kan følge i konkrete saker:
Vi kan samarbeide om sosiale spørsmål.
Når vi samarbeider med dem, må vi ikke gå på akkord med vår tro.
Vi bør benytte samarbeidet godt, også til å lære av dem.
Jesus sier at evig liv er å kjenne Gud. Les . Hva vil det si å kjenne Gud?
Hvordan viser vi at vi kjenner ham?
Folk flest mener de er lovlydige, men ofte toner de ned forpliktelsen mot Guds bud.
Noen sier Guds nåde avskaffet budene. Men det sier ikke Bibelen: «Det å holde
budene er ikke en betingelse for å kjenne Gud, men et tegn på at vi kjenner og elsker
ham. Derfor er ikke kunnskap om Gud en teoretisk kunnskap. Den fører til handling.»
– Ekkehardt Mueller: The Letters of John (2009), side 39. Jesus sa: «Dersom
dere elsker meg, holder dere mine bud. … Den som kjenner mine bud og holder dem,
han er det som elsker meg» (; ). «Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn,
er at vi elsker Gud og holder hans bud. Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans
bud er ikke tunge» ().
Les . Hvilket nytt bud ga Jesus disiplene, og hva har dette med enhet
å gjøre?
Budet om å elske sin neste var ikke helt nytt. Gud ga det til Moses (). Det
nye i Jesu befaling er at de skal elske slik han har elsket dem. Jesu kjærlighet er de
kristnes nye etikk.
Det er litt av en målestokk! Jesus hadde levd ut kjærligheten. Nådens verk er en
eneste uavbrutt kjærlighetshandling. Kristi liv var et stadig uttrykk for kjærlighet
og selvoppofrelse. Det prinsippet som drev ham, burde også styre hans folk i deres
omgang med hverandre. Slik kjærlighet ville være et sterkt vitnesbyrd for verden. Og
det ville også skape samhold blant oss.
«En stormakt i profetien» i Alfa og Omega, bind 7, side 363–377 []. Les
artiklene «Denominations, Relations to Other», side 763, 764 og «Roman Catholic
Church» side 1110 i The Ellen G. White Encyclopedia.
«SDA-kirken er en global kirke med mange lokale menigheter, men adventistene sier
ikke at de er Kristi universelle kirke. Verdenskirken er større enn noe kirkesamfunn.
Den er synlig og usynlig i den forstand at den består av dem som tror på Jesus og
følger ham. Dette teologiske spørsmålet får økt betydning når vi tar med frafallet som
er beskrevet i Åpenbaringen. Den rene kirken i står i motsetning til «horen» i
: Babylon den store byen, motstykket til Lammets brud, den hellige by (Det nye
Jerusalem) i og . I det første århundret kan den universelle kirken ha vært
ganske synlig, men det er vanskeligere å oppdage den i middelalderen.
Derfor avgrenser ikke adventistene Guds sanne kirke til sin egen menighet. …
Guds menighet består av dem som virkelig tror. Han kjenner dem. – Ekkehardt
Mueller: “The Universality of the Church in the New Testament,” i Ángel Manuel
Rodríguez, red.: Message, Mission, and Unity of the Church (2013), side 37.
Forslag til samtale
Hvorfor er oppfyllelsen av Jesu bønn i så viktig? Hva viser hans ønske
om enhet i urkirken om hans ønske for kirken av i dag?
Har din lokale menighet samarbeidet med andre kristne om noe? Hvordan
gikk det? Hvordan kan vi samarbeide med dem uten å gå på akkord med vår
lære?
Hva innebærer denne uttalelsen i The Great Controversy? Hvordan kan det
bli en realitet blant oss? «Hvis Guds bekjennende folk ville motta lyset som
skinner mot dem fra hans ord, ville de få den enhet som Kristus ba om, den
som apostelen beskriver: ‘Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én
kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp’.
.» – The Great Controversy, side 379.
Sammendrag
Jesu bønn viser at han er opptatt av menighetens enhet. Bønnen bør være vår bønn,
og vi bør søke å styrke troen på Guds ord. Kjærlighet til hverandre bør prege våre
omgang med alle dem som tror.
Sorn Som An var enebarn og sønn av en alenemor på en gård i Kambodsja. Han begynte å gå i
kirken for å gjøre inntrykk på en jente. Sorn An ble med henne i kirken i Doun Kave, 70 km
sør for Phnom Penh.
”Jeg ville ikke ha godt nytt, jeg ville ha en god jente,” sa han.
En søndag talte en bibelarbeider til de 30 medlemmene. De ville høre mer, og etter den tredje
talen vedtok de enstemmig å bli adventister. De ba Sorn An dra til Phnom Penh og fortelle adventistenes
ledere om beslutningen.
De 30 ble døpt, også Sorn An, men han trodde ikke riktig på Gud. ”Jeg er fra en ikke-kristen
familie, og det var ikke lett,” sa han.
Da han skulle studere i Phnom Penh, ba han menigheten om hjelp. Han fikk nøklene til et lite
ettroms hus der han bodde gratis.
I det andre studieåret ble han syk. Feberen var så høy at han knapt kunne snu seg i sengen.
Han trodde han skulle dø. Da husket han Jesus. ”Hvorfor ikke be Gud om hjelp,” tenkte han.
Han strevde med å komme ut av sengen og be, men falt om på madrassen. Med sine siste
krefter klarte han å knele ved tredje forsøk. ”Herre, vil du hjelpe meg?” ba han og så et lysglimt
komme fra pannen sin og brenne klart før det sluknet. Det er Guds kraft, tenkte han. Han fortsatte
å be: ”Takk for alt du har hjulpet meg med, amen,” sa han og segnet om i sengen.
Med øynene lukket så han en utstrakt hånd og arm sveve over føttene. Det så ut som det reneste
lys og beveget seg fra tærne til knærne. Etter som hånden beveget seg, følte han feberen forlate
den delen av kroppen. Så nådde den magen. ”Det hånden beveget seg over,” ble friskt, sa han.
Da hånden nådde hodet, følte han seg helt fin. Gledesstrålende hoppet han ut av sengen. Han
løp og hoppet rundt det lille huset og ropte: ”Takk for din kraft, Gud! Takk for din kraft!”
Da var han 20 år. Nå er han 40 og underviser i teologi ved et universitet i Battambang, Kambodsjas
nest største by. Han er aktiv i menigheten og forteller gjerne om Guds kraft.
”Jeg er sta av meg, som Tomas,” sier han. ”Jeg tror Gud brukte sin kraft til å forandre meg,” sa
han. ”Hadde ikke Gud utført dette miraklet, ville jeg neppe ha trodd på ham i dag. Nå vet jeg at
uansett hvor vanskelig livet blir, vil jeg likevel tro på ham.”
En del av offeret 13. sabbat går til å starte et misjonssenter i Sorn Ans menighet. Der vil de ha
lege- og tannlegeklinikk, vegetarisk restaurant, økologisk matbutikk, juicebar og treningssenter.
Takk for gavene.