Da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i
ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus,
alt i himmel og på jord i ham (Ef 1,9–10).
Efesos var et viktig handelssentrum i Lilleasia. Menigheten i byen besto av jøder,
hedninger og mennesker fra alle samfunnslag. Mangfoldet kunne ha ført til konflikter
om det ikke hadde vært for enheten i Kristus. Og Paulus er opptatt av dette i
brevet til efeserne.
Hans forståelse er tosidig: enhet i kirken, der jøder og hedninger er forent i Kristus;
og den endelige enhet i universet – i Kristus.
Uttrykket «i Kristus» eller «med Kristus» blir ofte brukt i dette brevet for å vise
hva Gud har gjort for oss og for universet i og med Jesu Kristi liv, død og oppstandelse.
Guds endemål med frelsesplanen er å samle alt i Kristus. Denne enheten trer
ikke klart frem før verdens ende.
Jesu disipler har mye å prise Gud for. I Kristus har Gud tatt imot oss som sine barn
og representanter i verden. Paulus bruker mange bilder for vårt forhold til Gud i
Kristus. Adopsjonsbildet beskriver dette studiets tema. I Kristus er vi adoptert og
tilhører Guds familie. Betegnelsen viser også til Guds pakt med israelittene. Hos
Paulus er hedninger som tar imot Jesus som Messias, Guds barn, arvinger til løftene
som er gitt Israel (Rom 8,17; Gal 4,7). Dette fellesskapet med Kristus – å være i
Kristus – ligger i bunn for all kristen enhet. Dette avsnittet sier også at Gud hele
tiden har ønsket å samle alle i Kristus. Og Gud elsker alle sine barn like høyt.
Noen blir forvirret når vi i leser om forutbestemmelse (Ef 1,5; Ef 1,11). Betyr løftet om
at Gud har utvalgt oss til frelse at han har utvalgt andre til fortapelse? Nei. Gud la
frelsesplanen før verden ble til, så alle kunne bli frelst. «For så høyt har Gud elsket
verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå
fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16; se også 1 Tim 2,6; 2 Pet 3,9). Gud vet hvem som
vil ta imot frelsen, men han velger ikke for oss. Frelsen tilbys alle på grunn av det
Kristus har gjort for oss. Spørsmålet er: Hva sier vi til dette tilbudet? Gud tvinger
ingen.
«I himmelens råd ble det lagt planer så menneskene, enda de hadde syndet,
ikke skulle gå til grunne i ulydighet. Ved troen på Kristus som stedfortreder og
borgsmann kunne de bli Guds utvalgte, bestemt til å få barnekår hos Jesus Kristus
etter hans gode vilje. Gud vil at alle skal bli frelst, for da han lot Sønnen betale
prisen så mennesket kunne bli frikjøpt, var offeret mer enn stort nok. De som går
fortapt, gjør det fordi de ikke vil være Guds barn i Kristus Jesus.» – Ellen G. White
Comments, The SDA Bible Commentary, bind 6, side 1114.
Rase, etnisitet og religion skaper skiller mennesker imellom. Mange steder røper
identitetskort ens etnisitet eller religion, og ofte gir det privilegier og ulemper som
folk må leve med. Krig og konflikter fører ofte til undertrykkelse og vold.
I Ef 2,11–22 viser Paulus det kristne fellesskapet en bedre vei. Hvordan påvirkes
våre ulikheter av fellesskapet i Kristus? Hva ble revet ned ved Jesu død på korset?
Efeserne skal huske hvordan de levde før de mottok Guds nåde i Kristus. Etniske,
kulturelle og religiøse skiller skapte fiendskap. Men i Kristus er vi ett folk med én
frelser og Herre. Vi tilhører Guds folk. «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var
langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod» (Ef 2,13).
Templet i Jerusalem hadde en mur foran den delen hvor bare etniske jøder hadde
adgang. En innskrift advarte fremmede om at det var dødsstraff for å komme nærmere.
Dette var forbudet man sa at Paulus hadde overtrådt da han kom til templet
etter sine misjonsreiser. Han ble anklaget for å ha hatt med seg efeseren Trofimos
inn i den jødiske delen av templet (Apg 21,29). I brevet sier Paulus at Kristus «er
vår fred, han som gjorde de to [etniske gruppene] til ett og rev ned den muren som
skilte, fiendskapet» (Ef 2,14).
De som tror, er Abrahams etterkommere i Kristus og har hjertets omskjærelse.
Den fysiske omskjærelsen Gud ga Abraham, pekte frem til den åndelige omskjærelsen
i Kristus (se 5 Mos 10,16). «Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere
kledde av dere den kroppen som kjøttet har makten over» (Kol 2,11).
Les Ef 2,11–22 igjen. Hvordan åpenbarer vår menighet det Paulus har skrevet om
i teksten? Hvilke problemer har vi?
Paulus taler praktisk. Samholdet mellom jøder og hedninger er ikke bare tankespinn.
Det er en realitet som krever at vi «lever et liv som er verdig det kallet dere har fått»
(Ef 4,1).
LesEf 4,1–3. Hvordan kan vi leve et liv som er verdig kallet i Kristus?
Når vi lever slik, bevarer vi «Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef 4,3).
Alt dette er kjærlighet i praksis (1 Kor 13,1–7). Aktiv kjærlighet bevarer samholdet
mellom søsken, og fremmer fred og enhet i menighet og samfunn. Enhet i kirken
gjør Guds kjærlighet synlig for andre. Vi skal vitne på denne måten når det er strid,
splittelse og krig.
LesEf 4,4–6 . Finn et sentralt tema i disse tre versene.
I de første versene i kapitlet skriver Paulus om kirkens enhet. Han formaner til samhold
(Ef 4,1–3) og nevner sju ting som forener de troende (Ef 4,4–6). Vi er et gudgitt
fellesskap (Ef 4,4–6), men også noe vi må arbeide for å bevare (Ef 4,1–3). Det må
også være målet vi jager mot (Ef 4,13).
«Paulus formaner sine brødre at de i sitt liv må åpenbare kraften i den sannhet
han hadde fremholdt for dem. Ved saktmodighet og mildhet, overbærenhet og
kjærlighet skulle de være eksempler på Kristi karakter og på frelsens velsignelser.
Det er bare ett legeme og en Ånd, en Herre, en tro. Som lemmer på Kristi kropp er
alle troende besjelet av den samme ånd og det samme håp. Splittelser i menigheten
vanærer Kristus overfor verden og gir sannhetens fiender anledning til å forsvare sin
handlemåte. Paulus skrev ikke sin undervisning bare for menigheten på hans tid. Det
var Guds hensikt at den skulle sendes til oss. Hva gjør vi for å bevare enhet i fredens
bånd?» – Testimonies for the Church, bind 5, side 239.
Hva kan dere gjøre for å leve «et liv som er verdig det kallet dere har fått»?
«Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt» (Ef 4,7).
Frelsen er en gave til alle som vil ta imot, men noen åndelige gaver gis til bestemte
mennesker med en særskilt hensikt.
LesEf 4,12. Hvorfor gir Gud slike gaver? Hva har disse gavene med hverandre å gjøre?
Alle kristne står i Guds og evangeliets tjeneste. Misjonsbefalingen i Matt 28,19–20
er gitt for at vi skal gå og gjøre alle folkeslag til disipler, og døpe og undervise dem.
Oppgaven gjelder ikke noen få pastorer og evangelister. Den gjelder alle. Ingen er
fritatt., og ingen kirkeleder har en oppgave som er bare hans. De åndelige ledergavene
skal bygge opp kirken. De som har lederverv, må arbeide for samhold.
Paulus’ liste over lederskapsgaver viser at de også er gitt for å utruste Guds folk
til å nå de fortapte. Noen har fått et spesielt kall til å hjelpe andre å gjøre sin oppgave
for Kristus. De skal bygge opp Kristi kropp «inntil vi alle når fram til enheten
i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er
fullvoksent og har hele Kristi fylde» (Ef 4,13). Jesu lederstil viser hvordan vi skal arbeide.
Han kom for å tjene andre, ikke for at andre skulle tjene ham (Matt 20,25–28).
Vi må gjøre det samme.
Mennesker ønsker å være fri og ikke ansvarlig for noen. Dette preger Vesten. Men
Paulus sier at ingen er kristen i et vakuum. Vi er et trosfellesskap med åndelige ledere
som oppmuntrer hverandre på reisen sammen. Vi er alle en del av Kristi kropp.
Hvilke åndelige gaver har du, og hvordan bruker du dem i enhetens tjeneste?
Kristendommen er et felleseie: vi har relasjoner til Gud og hverandre. Det gir ingen
mening å si at man har et godt forhold til Gud om det ikke påvirker forholdet til
andre. Man kan ikke være kristen alene. Paulus’ prinsipper, slik de er uttrykt i brevet
til efeserne, gjelder også forholdet til andre.
LesEf 5,15–21. Hva sier Paulus i slutten av denne teksten? Hva er sammenhengen
mellom underordning og enhet?
Ordene om å underordne seg hverandre, er forbundet med uttrykket «fylt av Ånden»
(Ef 5,18). Ett uttrykk for Åndens fylde er at vi underkaster oss hverandre. Dette
gjelder den ydmykhet og omtanke vi burde vise andre. En slik holdning er ikke
naturlig, men følger av at Ånden bor i hjertet. Det er en gave fra Den hellige ånd,
som er enhetens bånd i Kristus. Underordning uttrykker altså vår ærbødighet for
Kristus og hans offer.
LesEf 5,22–6,9. Hva fører gjensidig underordning til hjemme og på
arbeidsplassen?
Paulus sier at enhet, kjærlighet og respekt mellom mann og kone, skal avspeile Kristi
kjærlighet til kirken: den er selvoppofrende. Så kristen respekt er nødvendig både
hjemme og i kirken. Kristi holdning bør prege forholdet mellom barn og foreldre
og mellom ansatte og arbeidsgivere. Slik harmoni og fred bør gjennomsyre både
hjemmet og menighetslivet.
Hva er det i dagens avsnitt som gir deg en bedre forståelse av hvordan du skal
leve sammen med andre?
«The Spirit of Unity», side 179–188 i Testimonies for the Church, bind 9.
«Kristus godtok ingen forskjell ut fra nasjonalitet eller rang eller trosbekjennelse. De
skriftlærde og fariseerne ønsket å gjøre alle himmelens gaver til et lokalt eller nasjonalt
gode og holde resten av Guds familie i verden utenfor. Men Kristus kom for å
bryte ned ethvert skillegjerde. Han kom for å vise at hans nådes og kjærlighets gave
er uinnskrenket som luften og lyset eller som regnbygene som vanner jorden.
Kristi liv grunnla en religion hvor det ikke er noen kaste. Han knyttet jøde og
hedning, fri og trell sammen i et fellesskap, likestilt overfor Gud. Ingen politiske
spørsmål hadde innflytelse på hans handlinger. Han gjorde ingen forskjell på naboer
og fremmede, venner og fiender. Det som rørte hans hjerte, var en sjel som tørstet
etter livsens vann.» – Testimonies for the Church, bind 9, side 190, 191.
Forslag til samtale
Tenk over denne uttalelsen: «I Ef 4 er Guds plan åpenbart så klart og tydelig
at alle hans barn kan fatte sannheten. Her finner man det som skal bevare
enheten i hans kirke, slik at dens medlemmer kan vise verden en sunn kristen
erfaring.» – EGW Comments, SDA Bible Commentary, bind 6, side 1117. Hva
er det i denne teksten som peker på kirkens enhet? Hvordan kan vi bevare
enheten?
Ydmykhet og underkastelse er avgjørende for samholdet. Hvordan kan
man stå sammen uten dette? Hvis vi er stolte og selvsikre og ikke vil høre på
andre, får vi ikke samhold. Hvordan kan vi lære ydmykhet og underordning?
Hvordan kan vi holde sammen på rett måte uten å være enige om alt?
Sammendrag
Efeserbrevet sier mye om hva det vil si å være «i Kristus». Hans kraft forvandler alle
våre relasjoner, også forholdet mellom søsken i menigheten. Denne forvandlingen er
nødvendig for et sunt fellesskap.
Pheara var 19 år og ville teste Gud. Han hadde gått i SDA-kirken i Battambang i flere måneder
og hørt presten lese løftet om tienden fra Mal 3,10 (les det).
Da offerkurven kom rundt, ga han 1000 kambodsjanske riel (ca. to kroner). Det var alt han
hadde. Neste dag ga hans eldre bror Phirun ham 10 000 riel (ca. 20 kr). Pheara ble forbløffet. Det
hendte broren ga ham penger ved spesielle anledninger, men aldri uten en grunn.
”Men selv da kunne jeg ikke tro det var fra Gud,” sa han. Neste sabbat testet han Gud igjen.
Nå ga han også 1000 riel. Han hadde 5000 i lommen, men trengte egentlig alt til bensin neste uke.
Nå hadde han for lite.
”Men nei, den uken begynte slekt og venner å gi meg penger, så jeg hadde alltid nok til bensin.”
Noen uker senere fikk han trøbbel. Kirken hadde juleprogram og han hadde invitert 15 venner.
Men han måtte frakte dem på motorsykkelen, tre om gangen.
På en av rundene stoppet politiet ham. Ingen av passasjerene brukte hjelm, som var påkrevet.
Men politiet snakket ikke om hjelm. De ville se sykkelens papirer. Pheara ringte broren, som eide
sykkelen og fikk vite at papirene ble borte for lenge siden. Pheara var redd for at de skulle inndra
sykkelen og saksøke ham for tyveri. Hva skulle han gjøre?
”Da husket jeg at pastoren hadde lært meg å be, så jeg ba,” sa han.
En annen politimann kom og ville vite hva som foregikk. Pheara forklarte situasjonen, og offiseren
sa: ”Gi meg 20 000 riel, så kan du kjøre videre.”
Pheara var pengelens, men han hadde en gammel laptop i ryggsekken som han hadde prøvd å
selge. Han ruslet bort til en pantebutikk, fikk 40 000 riel for den og betalte politiet.
Hendelsen styrket hans tro. ”Gud hjalp meg og svarte på bønn da jeg var i en knipe.”
Vennene hans hadde fulgt med på hvordan han taklet situasjonen og var forbauset. ”Din Gud
hjalp deg i møtet med politiet,” sa de.
Pheara lånte hjelmer av andre medlemmer før han hentet resten.
I dag er Pheara den eneste døpte kristne i familien. Han er student og underviser i data i
kirken. Klassen hans skal inn i et nytt senter som blir delfinansiert av offeret 13 sabbat dette kvartalet.
Takk for misjonsgavene så slike som Pheara kan nå ut til sitt lokalmiljø.