De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og
bønnene ().
Kirkens enhet er resultatet av en felles åndelig opplevelse i Jesus, som er sannheten.
«Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» Fellesskapets
sterke bånd formes av en felles åndelig reise og erfaring. Det var en slik holdning
som bandt de første adventistene sammen. Dette resulterte i forståelsen av dommen
før Jesu gjenkomst.
Det Jesu disipler opplevde etter hans himmelfart, vitner om at Guds ord, bønn
og fellesskap kan skape samhold og harmoni blant troende med ulik bakgrunn. Det
samme er mulig i dag.
«Jeg mener at fellesskapet er en viktig side av gudstjenesten. … Det finnes ingen
erstatning for vår erkjennelse av de åndelige bånd som forener oss med andre kristne
og med Herren Jesus Kristus. … Jesus Kristus fører først et menneske til seg selv,
men så forener han alltid dette mennesket med andre kristne i sin kropp, kirken.»
– Robert G. Rayburn: O Come, Let Us Worship (1980), side 91.
Jesus hadde lovt disiplene at han ikke ville etterlate dem alene. En annen talsmann
skulle komme og være med dem i arbeidet: Den hellige ånd. Ånden ville minne dem
om mye Jesus hadde sagt og gjort (), og med hans hjelp ville de oppdage
flere sannheter (). Før himmelfarten fornyet Jesus løftet: «Dere skal om
noen få dager bli døpt med Den hellige ånd … dere skal få kraft når Den hellige
ånd kommer over dere» (; ). I Den hellige ånds kraft skal disiplene vitne i
Jerusalem, Judea, Samaria og til verdens ende ().
Les . Hva gjorde disiplene i de ti dagene?
De ti dagene må ha vært en tid med intens åndelig forberedelse, en slags retreat der
disiplene samtalte om Jesu liv, lære og mirakler. De «holdt trofast sammen i bønn»
().
«Mens disiplene ventet på oppfyllelsen av løftet, ydmyket de seg i ekte anger og
bekjente sin vantro. Når de nå tenkte over det Jesus hadde fortalt dem før han døde,
forstod de bedre hva han mente. De husket sannheter de hadde glemt, og minnet
hverandre om det de hadde hørt. De bebreidet seg selv at de hadde misforstått Frelseren.
Den ene begivenhet etter den annen i hans forunderlige liv passerte revy.
Når de tenkte nærmere over hans rene, hellige liv, følte de at ikke noe arbeid
ville være for hardt, eller noe offer for stort, om de bare fikk lov å vitne med sitt liv
om Kristi prisverdige karakter. Kunne de bare fått leve om igjen de siste tre årene!
Da ville de ha handlet helt annerledes, tenkte de. Kunne de bare møte mesteren én
gang til! Da ville de gjøre alt for å vise hvor høyt de elsket ham, og hvor oppriktig
de angret sorgene de i sin vantro hadde voldt ham med ord eller handlinger. Men når
de tenkte over at de var blitt tilgitt, følte de seg likevel trøstet. De ville gjerne gjøre
opp for sin vantro og modig bringe vitnesbyrdet om Jesus ut til hele verden … De la
til side alle uoverensstemmelser og ønsker om å være størst, og kom inn i et nært
kristent fellesskap.» – Alfa og Omega, bind 6, side 28–29 [].
Hva burde du ha gjort annerledes når det gjelder din tro? Hva kan du lære av dine
feil, så du kan få en bedre fremtid?
Den åndelig forberedelsen etter Jesu himmelfart toppet seg i pinsen. Det første
verset sier at da Den hellige ånd kom over disiplene, var «alle samlet på ett sted»
().
I gammeltestamentlig tid var pinsen den andre av de tre store festene. Den fant
sted femti dager (pentekoste, femtiende dag) etter påske. Den dagen ga jødene Gud
førstegrøden av sommeravlingen som et takkoffer.
På Jesu tid feiret pinsedagen sannsynligvis også at loven ble gitt på Sinai (). Her ser vi Guds lovs fortsatte betydning i budskapet om Jesus, han som døde
for at alle som omvender seg, skal få tilgivelse for sin synd. Det er ikke så rart at en
av de viktige tekstene om de siste dager nevner både loven og evangeliet: «Her må
de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» ().
Og det skjedde flere store ting på pinsedagen, som da Moses mottok de ti bud
(; ). «Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig
vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for
dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige
ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne» ().
Les . Hva skal hendelsen bety?
Pinsedagen skulle være en gledens fest, en takkefest for Herrens gaver. Dette forklarer
kanskje anklagen om beruselse (). Guds kraft kom til uttrykk i
miraklet med å tale og høre ulike språk. Jøder fra hele Romerriket kom til Jerusalem
i anledning festen. De hørte budskapet om Jesus som Messias på hjemtraktens språk.
Pinsedagen opphever menneskehetens splittelse i etniske grupper, som begynte
for alvor ved Babel-tårnet. Nådens mirakel innleder menneskeslektens gjenforening.
Guds menighets globale enhet vitner om hans rikes natur, at han skal gjenopprette
det som gikk tapt ved Babel.
Som svar på Peters preken og appell tok 3000 imot Jesus som Messias og oppfyllelsen
av GTs løfter til Israel. Gud arbeidet med dem. Mange hadde hørt om Jesus og
kan ha kommet for å få se ham. Noen hadde kanskje sett ham og hørt ham tale om
Guds frelse, men uten å følge ham. På pinsedagen grep Gud inn og brukte disiplene
som vitner om Jesu oppstandelse. Nå vet de at i Jesu navn kan folk få tilgivelse for
sine synder ().
Les . Hva gjør de første kristne som et trosfellesskap? Hva skapte
samholdet?
Det første de nye troende gjorde, var å studere apostlenes lære. Bibelundervisning er
viktig for åndelig vekst. Jesus hadde gitt disiplene oppdraget: «Lær dem å holde alt
det jeg har befalt dere» (). De brukte tid på å lære om Jesus. De hørte nok
om Jesu liv: Hans lære, lignelser og prekener, men også hans mirakler, ble forklart
som oppfyllelsen av profetier.
De ba og brøt brødet sammen. Det er uklart om brødsbrytelsen er Herrens nattverd
eller bare en vane med å spise sammen, slik synes å antyde. Omtalen
av fellesskapet tyder på at de var mye sammen, både i templet i Jerusalem og i
private hjem. De levde nær hverandre. De spiste og ba sammen. Bønn er viktig for
trosfellesskapet og åndelig vekst. De tilba sammen. Dette gjorde de «trofast».
Dette fellesskapet skapte et godt forhold til andre i Jerusalem. Det sies om de
kristne at de «var godt likt av hele folket» (). Den hellige ånds verk i deres
liv gjorde nok et sterkt inntrykk på omgivelsene og vitnet om at Jesus var Messias.
Hva kan vi lære av deres samhold, fellesskap og vitnetjeneste?
Lukas forteller at en av fellesskapets følger etter pinse, var den gjensidige støtten.
«Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og
det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det» ().
Denne delingen av eiendeler var ikke et krav, men et utslag av deres kjærlighet til
hverandre i fellesskapet. Det var også et uttrykk for deres samhold. Den gjensidige
støtten fortsatte en stund, og vi får vite mer om det i og . Vi skal se at temaet
også finnes andre steder i NT.
Det er i denne sammenheng Barnabas nevnes første gang. Han later til å være en
rik jordeier, som solgte eiendommen og ga pengene til apostlene (). Et
godt eksempel.
Les og . Sammenlign Barnabas med Ananias og Saffira, som
gikk galt med dem?
De løy for Den hellige ånd og var griske. Egoisme og grådighet skader samholdet og
søskenkjærligheten. Hvis Barnabas er et godt eksempel, er Ananias og Saffira det
motsatte. Lukas viser at ikke alle i menigheten er gode.
Det siste av de ti bud () handler om begjær. Det er ulikt de andre
budene. Andre bud taler om handlinger som er synlige brudd på Guds vilje, men
det siste tar opp hjertets hemmeligheter. Begjær er en tankeprosess. Det blir synlig
når det omsettes i egoistisk handling, som hos Ananias og Saffira. Det siste budet
åpenbarer roten til det onde som utspiller seg i det de andre budene fordømmer. Begjæret
åpnet veien for Satans innflytelse, så de løy for Gud. Det er ikke så forskjellig
fra Judas’ handling.
Hvordan kan vi prøve å fjerne begjæret fra vårt liv? Hvorfor er lovprisning og
takknemlighet et godt middel?
Samholdet i urkirken viste seg i at man delte med hverandre. Gavmildheten vi
leser om i de første kapitlene i Apg, får sitt motstykke når Paulus ber kirkene i
Makedonia og Akaia om å hjelpe de fattige i Jerusalem (se ; ;
; ). Gaven viser at de hedningkristne kirkene elsker sine
jødiske trossøsken i Jerusalem. Kulturelle og etniske forskjeller til tross: De er én
kropp i Kristus og tror på det samme evangeliet. Når vi deler med dem som ikke har,
vitner vi ikke bare om fellesskapet i menigheten, men også hvordan samholdet blir
sterkere.
Les . Hva blir resultatet av den gavmildheten menigheten i Korint
viser?
Samholdet i urkirken viser hva vi kan utrette i dag. Men samhold oppstår ikke uten
engasjement fra alle kristne. Urkirkens ledere så det som sin oppgave å fremme
enhet i Kristus. Kjærligheten mellom mann og kone og barn må vise seg hver dag.
Slik er det også med samholdet i menigheten. Enheten i Kristus blir bygd opp og
viser seg på flere vis.
Det som fremmet enheten i urkirken, var bønn, tilbedelse, fellesskap, en felles
visjon og studiet av Guds ord. De visste at de skulle forkynne evangeliet for alle folkeslag,
men de visste også at de skulle vise kjærlighet og omsorg. Deres enhet ga seg
uttrykk i gavmildhet og gjensidig støtte lokalt, men også over lange avstander.
«Deres godgjørenhet viste at de ikke hadde tatt imot Guds nåde forgjeves.
Hva annet enn helliggjørelse ved Ånden kan skape en slik gavmildhet? Både for
troende og vantro var dette en nådens undergjerning.» – Alfa og Omega, bind 6, side
237–238 [].
Hva har du og din menighet opplevd som fordelene ved å være gavmilde? Hvilke
velsignelser får giverne?
«Pinsedagen» i Alfa og Omega, bind 6, side 28–36 [].
«Denne gavmildheten [ og ] var et resultat av at Ånden ble utøst.
Alle som ble omvendt til evangeliet, var ett i hjerte og sinn. Deres felles interesse var
framgang i den oppgaven de hadde fått. Begjær var ukjent. De elsket sine trossøsken
og Kristi verk høyere enn penger og eiendom. Gjerningene vitnet om at de satte
mennesker høyere enn verdens rikdom.
Slik vil det alltid være hvor Guds Ånd får råde. Alle som har hjertet fylt av Kristi
kjærlighet, vil følge hans eksempel, da han for vår skyld ble fattig, så vi ved hans
fattigdom kan bli rike. Penger, tid og innflytelse er gaver vi har mottatt fra Gud, men
de bør bare verdsettes som midler til å fremme evangeliets sak. Slik var forholdene
i den første menighet. Når medlemmer av vår tids menighet viser at de ved Åndens
kraft ikke lenger higer etter det som hører verden til, men villig ofrer for at medmennesker
skal få høre evangeliet, vil forkynnelsen av sannheten øve en mektig innflytelse.»
– Alfa og Omega, bind 6, side 52 [].
Forslag til samtale
Hva bidro til å skape samhold i urkirken. Hvordan kan vi utrette noe lignende i
dag?
Er de hedningkristne menighetenes gave til de fattige i Jerusalem et eksempel
for oss? Hvordan? Hva med andre sosiale problemer? Hvordan kan vi engasjere
oss i lokalsamfunnet og avhjelpe fattigdom og andre behov?
Hva kan vi lære av historien om Ananias og Saffira? Hva ligger i ordene «stor
frykt» i og ?
Sammendrag
Urkirken vokste fort fordi disiplene forberedte seg på å ta imot Den hellige ånd.
Ånden brukte dette samholdet og deres felles tro til å forberede dem på pinsedagen.
Etter den dagen fortsatte Den hellige ånd å forvandle det nye samfunnet. Det ser vi
av deres velvilje mot hverandre og menighetens raske vekst.
Dwayne vokste opp som SDA i Montana og ville bli misjonsflyver. Etter skolegangen startet
han på flyskole ved Walla Walla University, men året etter dro han hjem, og etter hvert ble
han helikopterflyver i hærens nasjonalgarde.
En dag fikk han vite at en misjonsflyver var i landet. Han fløy for å snakke om helikoptermisjon i
Filippinene med ham. Den natten brant foreldrenes hus. Alle verdisakene hans gikk opp i røyk.
Mens han hørte på misjonsflyveren, tenkte han: Gud har fjernet alt det materielle som blokkerte.
Hvis jeg kan slippe ut av min kontrakt med garden, er jeg villig til å starte noe i Filippinene.
Dwayne ante ikke hvordan han det skulle gå til. Han hadde fem år igjen av seksårskontrakten,
men ba om saken. Da hans foreldres hus brant, hadde det fått ham til å tenke at ingenting her kan
måle seg med evigheten. Bare egen og andres frelse betyr noe. For første gang leste han Bibelen
og ba hver dag.
Etter flere måneders bønn ble han sikker: Han måtte ta en fast holdning når det gjaldt sabbaten.
Den månedlige helgeplikten var et problem. Han ba kompanisjefen om å få fly fredag og
søndag og ta igjen lørdagen på en annen dag i uken. Men nei. ”Du får gjøre det du må gjøre, så
gjør jeg det jeg må,” svarte Dwayne. Sjefen ble usikker. Dwayne hadde et plettfritt rulleblad.
Etter dette kom Dwayne bare fredag og søndag i flere måneder. Imens ba han og sa til Gud at
han var villig til å være der Gud ville, enten her eller i Filippinene.
En dag ble han innkalt til sjefen. ”Jeg har snakket med bataljonssjefen,” sa han. ”Vi vil ikke
sløse bort tid på tiltak mot deg. Du får avskjed i nåde.”
Dwayne var rystet. Han takket Gud og fikset en tur til Filippinene for å se på forholdene. Alt
ordnet seg. Noen finansierte et lite helikopter. Det kom penger fra uventet hold til andre ting, så
som frakt og toll for helikopteret.
”Gud hadde det hele klappet og klart,” sa Dwayne. ”Jeg trengte ikke å samle inn penger.”
I dag er Dwayne (39) og hans kone Wendy (en misjonssykepleier som han traff i Filippinene)
ledere for Philippine Adventist Medical Aviation Services (PAMAS).
”Det er ti år siden jeg kom, og Gud har sørget for oss én måned om gangen,” sa Dwayne. ”Vi
har utvidet hele tiden.”
Dwayne er enig med Paulus: ”Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud,
dem han har kalt etter sin frie vilje.” Det har han erfart.
”Gud har lagt alt til rette. Vi må bare gripe hans løfter i tro,” sa Dwayne.