Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller
greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i
Kristus Jesus ().
Noe av det vanskeligste for et kristelig fellesskap er å bevare samholdet når det er
uenighet om kirkens identitet og oppdrag.
De troendes samfunn er ikke annerledes enn vi ser i NT. Folk er mennesker, og
uenighet vil oppstå. Hos de første kristne oppsto det konflikter som følge av fordommer
og forskjeller i forståelsen av GTs historier og skikker. Disse konfliktene kunne
ha ødelagt kirken i dens barndom hvis man ikke hadde hatt apostler og ledere som
søkte Den hellige ånds og Skriftens veiledning for å løse problemene.
For noen uker siden studerte vi opplevelsen av samhold i urkirken. Denne uken
ser vi på hvordan urkirken løste indre konflikter som undergravde dens enhet og
truet dens eksistens. Hva var disse konfliktene, hvordan ble de løst, og hva kan vi
lære av det?
Les . Hva fikk folk i urkirken til å klage på fordelingen av mat til enkene?
Enker med gresktalende bakgrunn fikk mindre mat enn innfødte enker. Opplevd forskjellsbehandling
skapte splid. Var forskjellsbehandlingen reell? Vi vet ikke. Det står
bare at noen mente at den var det. Konflikten truet kirkens enhet. Det er interessant
at man hadde slike skiller så tidlig i kristendommens historie.
Les . Hvilke enkle tiltak løste misforståelsen?
Urkirken vokste fort, og veksten ga apostlene stadig større byrder. Utnevnelsen av de
sju lettet spenningen i kirken i Jerusalem, og flere fikk delta i det evangeliske arbeid.
Apostlene hørte på klagene fra de gresktalende og ba dem om en løsning. Valget
ble overlatt til denne gruppen, og de anbefalte sju disipler, alle med gresktalende
bakgrunn. De sju har «godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom» ().
Apostlenes arbeid, som til da både hadde vært for å forkynne Guds ord og å fordele
mat til enkene, ble fordelt på to grupper, som begge var like viktige for evangeliets
forkynnelse. Lukas bruker ordet «tjeneste» (diakonia) både om apostlenes forkynnelse
av ordet () og om dem som fordelte mat ().
Lederne kalte sammen mange av de troende () for å finne en løsning.
Hvorfor?
Hedningenes omvendelse til Jesus Kristi evangelium er utgangspunktet for den største
konflikten i urkirkens liv, en konflikt som truet dens eksistens og misjon.
Les . Hva viser at Den hellige ånd arbeidet med mange for å bane vei
for at hedningene skulle ta imot evangeliet?
Synet må ha forundret Peter. Han blir sjokkert, for han er en trofast jøde og har aldri
spist uren mat (se ; ; ). Synet handlet imidlertid ikke om
mat, men om skillet mellom jøder og hedninger som hindret spredningen av evangeliet.
Slike barrierer var minst like utbredt den gang som nå.
I de første tiårene besto kirken for en stor del av jøder som hadde tatt imot Jesus
som den lovede Messias. De holdt loven slik de var blitt opplært. De trodde ikke at
Jesu evangelium hadde satt GTs forbud ut av kraft (se ).
Les ; . Hvordan forsto Peter betydningen av synet han fikk i
Jaffa? Hva fikk ham til å tro det?
Den hellige ånd hadde beredt veien for at hedningene kunne bli innlemmet i det
kristne fellesskapet – uten først å bli omskåret som jøder. Det som overbeviste Peter
og hans venner om at dette var Guds vilje, var utøsingen av Den hellige ånd over
Kornelius og hans husstand, slik det hadde skjedd på pinsedagen ().
Hvis hedningene kan få Den hellige ånd på samme måte som jødene, var det opplagt
at omskjærelsen ikke var nødvendig for den som trodde på Jesus som Messias.
Denne konklusjonen banet vei for en større teologisk konflikt i urkirken.
Meldinger om det som hadde skjedd i Cæsarea nådde snart lederne i menigheten i
Jerusalem, og de ba Peter orientere om saken. De likte ikke hans holdning, for de
mente Moseloven forbød jøder å spise sammen med hedninger ().
Les . Hvordan forklarte Peter Den hellige ånds verk og ledelse i situasjonen?
Hva var poenget med å fortelle om det som hadde skjedd?
Noen ytret tvil om Peters opptreden og beslutningen om å døpe hedningene, men det
var vitner nok () som bekreftet at Den hellige ånd hadde opptrådt som på
pinsedagen. Åndens veiledning og ledelse var uomtvistelig. «Da de hørte dette, slo
de seg til ro, og de lovpriste Gud og sa: Så har da Gud også latt hedningene få vende
om til livet!» ().
Les . Hva var det neste som fant sted?
Enkelte i Jerusalem trodde vel at det som skjedde med Kornelius og hans hus, var et
engangsfenomen og at det ikke ville gjenta seg. Men Den hellige ånd hadde andre
planer. Da Jesu disipler dro bort fra Jerusalem og Judea på grunn av forfølgelsen
etter Stefanus’ død () og kom til Samaria, Fønikia, Kypros og Antiokia, tok
stadig flere hedninger imot Jesus som frelser. Det hadde Jesus forutsagt ().
Denne tilstrømningen av hedninger var jo fantastisk, men de jødekristne var usikre
på hvordan de skulle reagere.
Kan det tenkes at også vi har et for snevert syn på kirken, og at det hindrer vårt
vitnesbyrd? Forklar.
Les og . Hvilke to problemer førte til alvorlig konflikt i
urkirken?
Risikoen var stor. Noen jødekristne trodde at kun de som tilhørte Guds paktsfolk,
kunne bli frelst. Derfor var omskjærelsen et krav. De trodde også at de skulle unngå
kontakt med hedninger, for det kunne hindre deres frelse.
Jødene hadde strenge tradisjoner for omgang med hedninger. Dette ble en hindring
for det nye kristne fellesskapet da apostlene begynte å nå ut til hedninger som
ønsket å følge Jesus. Messias er jo paktsfolkets frelser som forutsagt i GT. Bør ikke
hedningene først bli jøder og følge de samme paktsreglene for å bli frelst?
Les . Hva ble drøftet under apostelmøtet i Jerusalem?
Problemet bunnet i uenighet om GTs fortellinger om omskjærelsen og forholdet til
hedningene. Da apostler, eldste og delegater fra Antiokia møttes, bølget samtalen
frem og tilbake uten avklaring.
Men så talte Peter, Barnabas og Paulus. Peter fortalte om synet fra Gud og Den
hellige ånds gave, som åpnet veien for misjon blant hedningene. Så fortalte Paulus
og Barnabas hva Gud hadde gjort gjennom dem. Mange fikk nå øynene opp for ny
sannhet. Peter sa: «Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte
som de,» altså hedningene (). En mange århundrer lang tradisjon raknet i
lys av evangeliet.
Har du noen gang endret mening om noe du var overbevist om? Hva lærte du da
som kan være til nytte når du en annen gang må stille spørsmål ved forståelsen
av et trospunkt?
Det krevde tillit fra menigheten i Antiokias side da den sendte representanter til
Jerusalem for å finne den beste løsningen på striden. Men etter timelange diskusjoner
kom man til en avgjørelse om hva som skulle gjøres (). Rådet
bestemte at hedningene ikke behøvde å konvertere til jødedommen med dens
seremonilover og omskjærelse for å bli kristne.
Les og . Hva forutsa de om nabofolkene?
Jakob siterer Amos, men vi ser også antydninger om folkeslagenes frelse hos andre
profeter. Det var hele tiden Guds hensikt å frelse hele verden via Israels vitnesbyrd.
Allerede Guds kall til Abraham nevner en velsignelse for alle folkeslag gjennom
ham og hans etterkommere (). Den hellige ånds ledelse, Peters,
Barnabas’ og Paulus’ arbeid blant hedningene og de mange omvendelsene var klare
bevis. Alt dette fikk apostelmøtet i Jerusalem til å innse at mange profetier gikk
i oppfyllelse. Gud hadde gitt lover som styrte hedningers opphold i Israel og de
restriksjonene som gjaldt dem (Mos 17–18). Jakob viste også til disse lovene i sin
beslutning (). Det ble tydelig at Gud kalte hedninger til å bli sitt folk og
motta frelsen i Jesus. Den hellige ånds veiledning ga dem større innsikt i Skriften og
åpenbarte sannheter som de ikke hadde sett før.
beskriver responsen i Antiokia på nyheten fra Jerusalem: Da «gledet
alle seg over den trøsten det ga» ().
Dette er et eksempel på at urkirken under Den hellige ånds veiledning avverget
det som kunne ha blitt en stor krise.
Hva kan dette si oss om hvor viktig det er ikke bare å høre hva andre sier, men å
tenke at de kan ha rett, selv om vi ikke liker det de sier?
«Han søkte sannhet» side 94–101 [] og «Jøder og hedninger», side
134–141 [] i Alfa og Omega, bind 6.
«Rådet som avgjorde denne saken, var sammensatt av apostler og lærere som
hadde spilt en framtredende rolle i opprettelsen av både jødekristne og hedningkristne
menigheter. Sammen med menighetsledere fra Jerusalem og utsendinger fra
Antiokia var det også representanter til stede fra de mest innflytelsesrike menighetene.
Rådet la for dagen en fordomsfri dømmekraft og handlet med en verdighet som
tjener til ære for en menighet som er opprettet etter Guds vilje. Resultatet av drøftingene
gjorde det klart for alle at Gud selv hadde tatt stilling til stridsspørsmålet ved
å la Den hellige ånd komme over hedningene. Alle forstod at de måtte følge Åndens
ledelse.
Det ble ikke forlangt at alle kristne skulle stemme i denne saken. Innflytelsesrike
apostler og ledere med god dømmekraft utarbeidet og la fram et forslag som
senere ble sendt til menighetene for alminnelig godkjennelse. Enkelte medlemmer
var imidlertid misnøyde med avgjørelsen. Noen ærgjerrige og selvbevisste medlemmer
erklærte seg uenige. De begynte å arbeide på egen hånd og var mest opptatt av
å klage og finne feil. De la fram nye planer og søkte å ødelegge arbeidet for dem
Gud hadde innviet til å forkynne evangeliet. Menigheten har alltid måttet møte den
slags hindringer, og slik vil det bli til tidenes ende.» – Alfa og Omega, bind 6, side
138–139 [].
Forslag til samtale
Hvilke skritt for å løse konflikter finner vi i denne ukens tekster som kan brukes
når det oppstår uenighet i kirken? Et av problemene her var teologisk,
men hva kan disse historiene lære kirken om å løse kulturelle, politiske og
etniske problemer som truer samholdet? Hvilke viktige prinsipper har teksten
vist oss?
Se på sitatet fra Alfa og Omega ovenfor. Tross det positive resultatet var noen
misfornøyd. Hva kan det lære oss?
Sammendrag
Urkirken var truet av konflikter på en rekke områder som kunne ha fått ødeleggende
følger. Vi så at kirken, veiledet av Den hellige ånd og underlagt Guds ord, klarte å
løse konfliktene og avverge splittelse.
Misjonsflyet satte av min venn og meg ved foten av et fjell i Papua, Indonesia. Før vi dro av
sted opp i fjellene der vi skulle være studentmisjonærer i et år, kjøpte vi en pose lime-frukt
på torget. Vi elsket lime, og visste at det ikke fantes i høyden.
To uker senere var vi i Tinibil oppe i fjellet. Vi visste ikke hvordan vi skulle fortelle om Jesus.
Vi hadde fått litt opplæring, men visste ikke hvordan vi skulle få fjellfolket interessert i evangeliet.
Så vi ba.
En dag mens vi ruslet mellom landsbyer, ba en mann oss om å se på en blind slektning som
het Marius. Vi ba Marius fortelle hvordan han ble blind to år før. ”Jeg vet ikke. Det kom brått,” sa
han.
Men resten av landsbyen visste beskjed: Det skyldtes onde ånder. Marius og familien tigget
om hjelp, om medisiner og forbønn.
Min venn og jeg visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi gikk hjem og ba: ”Herre, hvis det skal
begynne slik, ber vi om et mirakel.”
Vi husket posen med lime. Vi var ikke medisinere, men vi visste at lime har legende egenskaper.
Så vi tok med en lime da vi besøkte Marius neste morgen. Vi delte limen og ba. Så presset vi noen
dråper lime i øynene hans og ba igjen. Om ettermiddagen kom vi tilbake og gjorde det samme.
Dette gjorde vi morgen og kveld i en uke. Ingenting skjedde, og vi tenkte å gi opp. Men etter den
andre uken sa Marius at han så lys for første gang på to år. Det oppmuntret oss til å be mer.
Etter en måned sa Marius han kunne se litt. Samme dag gikk vi tom for lime. Vi sa: ”Fra nå av
blir behandlingen en annen. Vi skal bare be.”
Vi kom og ba for Marius to ganger daglig. Flere uker senere så vi ham stå og se ut over en eng.
Han gikk fritt omkring. Han kunne se! Ikke fullkomment, sa han, men nok til å leve et normalt liv.
Marius var overlykkelig og fortalte de andre at Jesus hadde beseiret de onde åndene og gitt
ham synet tilbake. Dette åpnet døren for evangeliet. Nyheten om mirakelet spredte seg i fjellbygdene,
og folk kom for å bli bedt for og få medisinsk hjelp. De ville også ha bibelstudier. Sju
mennesker ble døpt.
Takk for misjonsgavene som gjør at evangeliet kan nå de fjerneste strøk på jorden, også fjelltoppene
i Indonesia.
Som Ceren fortalte til Andrew McChesney. Ceren var studentmisjonær i 2016. Nå studerer han
teologi ved Universitas Klabat utenfor Manado, Indonesia.
Prøv ikke limesaft som øyemedisin der hjemme!
Du kan se Ceren her: bit.ly/Ceren-Wuysan