Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte
han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for
folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring ().
Sist uke så vi at samholdet gir seg uttrykk i et felles budskap med fokus på Jesus
som frelser og bibelske sannheter som vi skal vektlegge i endetiden. Vi er kalt til å
forkynne dem.
Denne uken ser vi på kirkens samhold uttrykt i vårt hverdagsliv og kirkens misjon.
Ifølge Jesus skal ikke kirken bare forkynne Guds budskap om frelse og forsoning.
Samholdet er også et viktig uttrykk for denne forsoningen. I en verden omgitt av
synd og opprør står kirken som et synlig vitne om Kristi frelsesverk og makt. Uten
kirkens enhet og solidaritet i sitt felles vitnesbyrd ville verden knapt merke korsets
makt til å frelse. «Enheten med Kristus skaper et bånd mellom oss. Denne enheten
er det beste bevis for verden, både på Kristi majestet og godhet, og hans kraft til å
fjerne synd.» – SDA Bible Commentary, bind 5, side 1148.
Kirkelig enhet er også en Guds gave. Enheten er ikke resultat av vår innsats, gode
gjerninger og intensjoner. Jesus Kristus skaper den ved sin død og oppstandelse. Når
vi i tro tar imot hans død og oppstandelse gjennom dåp og syndenes tilgivelse og blir
en del av fellesskapet, og når vi sprer de tre englebudskapene til verden, er vi ett med
ham og med hverandre.
Les og . Hvilken begivenhet i Jesu liv er grunnleggende for
samholdet blant oss?
«Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han
profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han
skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring» (). Gud
brukte Kaifas til å forklare betydningen av Jesu død, selv om han ikke visste hva han
gjorde da han dømte Jesus til døden. Presten ante ikke hvor dyp hans uttalelse var.
Han trodde det bare var politikk. Johannes brukte det til å vise hva Jesu stedfortredende
død betydde for hele Guds folk, som en dag skulle bli samlet til «ett».
Grunnlaget for vår enhet er at vi tror Jesus døde for vår skyld. Denne enheten i
Kristus opplever vi i dåpen. «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus.
Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus» (). Dåpen er
noe vi ofte er sammen om, for den symboliserer troen på Kristus. Vi har samme Far.
Derfor er vi Guds sønner og døtre. Og vi har samme frelser og er døpt til hans død
og oppstandelse ().
Det er kulturelle, sosiale, etniske og politiske forskjeller blant de troende. Men
hvorfor bør vår felles tro på Jesus være viktigere enn alle slike skiller?
Verden er preget av lidelse, problemer, kriger og konflikter. Dette påvirker oss, fellesskapet
og nasjonen. Til tider fortoner livet seg som bare konflikter. Men uenighet
og uorden skal ikke få siste ordet. Gud vil skape kosmisk samling. Synden har skapt
disharmoni, men Guds evige plan gir forsoning, fred og helhet.
I viser Paulus hvordan Kristus skaper fred blant de troende. Ved sin
død på korset gjorde Jesus jøder og hedninger til ett folk og avskaffet de etniske og
religiøse skillene. Hvis Kristus kunne gjøre dette med jøder og hedninger i det første
århundre, må han vel kunne rive ned skiller og murer bygget på rase, etnisitet og
kultur som skiller mennesker ad i menigheten i dag?
Og med dette utgangspunktet kan vi nå ut til verden.
I skriver Paulus at i Kristus er vi en ny skapning, forsonet med Gud.
Hva er så vår oppgave her i verden? Hva kan menigheten utrette i lokalmiljøet?
Som Guds nye skapning får de troende en viktig oppgave – et trefoldig forsoningsarbeid.
Vår kirke består av troende som en gang var fremmede for Gud, men som
ved Kristus er blitt forenet med Gud ved Den hellige ånd. Vi er kalt til å forkynne
et endetidsbudskap for verden. Oppgaven er å innby dem som ennå er fremmede for
Gud, så de kan bli forsonet med ham og stå sammen om et felles oppdrag.
Kirken er også Guds folk forsonet med hverandre. Å være forenet med Kristus betyr vi at vi
er forenet med hverandre. Dette er ikke bare et ideal. Det må være en synlig virkelighet.
Forsoning med hverandre, fred og harmoni blant søsken, er et vitnesbyrd for
verden om at Jesus Kristus er vår frelser og løsningsmann. «Ved dette skal alle forstå
at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» ().
Med denne forsoningens tjeneste forteller kirken universet at Guds frelsesplan er sann og
effektiv. Den store konflikten handler om Gud og hans karakter. I den grad kirken
dyrker enhet og forsoning, ser universet Guds evige visdom i aksjon (se ).
I 1902 skrev Ellen G. White: «Det som Kristus var i sitt liv her på jorden, skal
enhver kristen være. Han er vårt eksempel, ikke bare ved sin plettfrie renhet, men
i tålmod, mildhet og tiltalende vesen.» – Signs of the Times, 16. juli 1902. Ordene
minner om Paulus’ oppfordring til filipperne: «La samme sinnelag være i dere som
også var i Kristus Jesus!» ().
Les ,2 og , og svar på spørsmålene: På hvilke områder i livet
er vi spesielt oppfordret til å vise vår troskap mot Jesus? Hvordan skal vi vitne offentlig
om Jesu evangelium?
Mange skriftsteder oppfordrer oss til å følge Jesus og å være levende vitner om Guds
nåde, og til å søke andres ve og vel (), bære hverandres byrder (),
leve et enkelt liv og være mer opptatt av indre åndelighet enn ytre fasader (; ) samt å leve sunt ().
«Jeg formaner dere, mine kjære, som er fremmede og utlendinger: Sky lystene
som kommer fra deres kjøtt og blod, og som fører krig mot sjelen. Lev rett blant
hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres
gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer» (). Undervurderer
vi det inntrykket et kristelig sinnelag gjør på andre? Tålmodighet i irriterende
øyeblikk, et disiplinert liv midt i spenninger og konflikter, et mildt svar på utålmodige
og harde ord, kjennetegner Jesu ånd som vi oppfordres til å etterligne. Når vi
vitner sammen i en verden som misforstår Gud, tjener vi det gode og Guds ære. Som
Kristi representanter skal de troende ikke bare være kjent for moralsk ryggrad, men
også praktisk interesse for andres ve og vel. Hvis vi har en ekte erfaring, vil den vise
seg og utrette noe i verden. Kristne mennesker som står sammen og åpenbarer Kristi
karakter for verden, gir et sterkt vitnesbyrd.
Hvordan kan vi vitne for andre? Hva kan gjøre at de får se Jesus?
I og tar Paulus opp problemer i menigheten i Roma. Han ber dem være
tålmodige med hverandre så de ikke splitter kirken. Hva kan vi lære av dette?
Les . Hva fikk de troende i Roma til å dømme hverandre og ikke være
sammen?
Trolig gjaldt det jødisk seremoniell urenhet. Paulus sa at slike ting ikke var frelsesspørsmål,
men uenighet man må overlate til den enkeltes samvittighet (se ).
Tvistene handlet først om mat. Ikke dyr som er forbudt i 3 Mos, for ingenting
tyder på at man spiste svinekjøtt eller andre urene dyr på Paulus’ tid, og vi vet at
Peter ikke rørte slikt (se ). De svake spiste bare grønnsaker (),
og uenigheten gjaldt også drikkevarer (; ). Dette tyder på at det dreide
seg om seremoniell urenhet. Ordet urent (koinos) i kan tyde på det. I den
gamle, greske oversettelsen av GT brukes ikke ordet om de urene dyrene ().
Det later til at noen i menigheten i Roma ikke ville spise under fellesmåltidene fordi
de tvilte på at maten var godt nok tilberedt eller om den var ofret til avguder.
Det samme gjelder overholdelse av dager, men ikke den ukentlige sabbaten,
for Paulus holdt den (; ; ). Det er nok snakk om diverse jødiske
festdager eller fastedager. Paulus vil skape toleranse overfor dem som følger disse
ritualene, så lenge de ikke gjør det til et frelsesspørsmål. Samholdet viser seg i
tålmodighet og toleranse når man ikke alltid er enige, spesielt om slikt som ikke er
avgjørende for troen.
Still spørsmålet: Er det noe vi tror og praktiserer som ikke alle blant oss behøver
å tro og praktisere?
Sammenlign stemningen blant disiplene under nattverden () med stemningen
kort før pinsedagen (; ; ). Hvorfor er det en slik forskjell?
Dette var resultat av at de var sammen på ett sted og i bønn søkte oppfyllelsen av
Jesu løfte om å sende talsmannen.
Mens de ventet, kunne de ha kritisert hverandre. Noen kunne ha vist til Peters
fornektelse (; ) og Tomas’ tvil (). De kunne ha mintes at
Johannes og Jakob ba om å få være de viktigste i Jesu rike (), eller at
Matteus hadde vært skatteinnsamler ().
Men «dager med forberedelse ble preget av dyp hjerteransakelse. Disiplene følte
sitt åndelige behov og bønnfalt Herren om den salvelse som kunne sette dem i stand
til å arbeide for menneskers frelse. De ba ikke bare om selv å bli velsignet. Andres
frelse hvilte på dem som en byrde. De forsto at evangeliet måtte bringes ut til hele
verden og tryglet om den kraft Kristus hadde lovt.» – Alfa og Omega, bind 6, side 29
[].
Fellesskapet og bønnenes inderlighet forberedte dem på den store opplevelsen på
pinsedagen. Da disiplene kom Gud nærmere og la bort sine uoverensstemmelser,
forberedte Den hellige ånd dem på å bli fryktløse vitner om Jesu oppstandelse. De
visste at Jesus hadde tilgitt deres mange feil, og det ga dem mot til å fortsette. De
visste hva Jesus hadde gjort for dem. De kjente hans løfte om frelse, og «målet for de
troende var å åpenbare likheten med Kristi karakter og å utbre hans rike.» – Alfa og
Omega, bind 6, side 37–38 []. Er det så rart at Herren kunne gjøre store ting
gjennom dem? Dette må vi da kunne lære av.
Det er ikke vanskelig å finne feil hos andre. Hvordan kan vi lære å glemme andres
feil og gjøre Guds vilje i en kirke som står sammen?
Les «Unity in Diversity» side 98–103 i Evangelism.
Følgende sitat viser at urkirken sto sammen i Kristus og bevarte samholdet til tross
for ulikhetene blant dem. Dermed ga de et sterkt vitnesbyrd for verden. «Skriften
viser hvordan Den hellige ånd veiledet urkirken i dens beslutningsprosess. Dette
skjer på minst tre måter: åpenbaringer (f.eks. fortalte Ånden folk hva de skulle gjøre,
som Kornelius, Ananias, Filip, og muligens loddkasting), Skriften (kirken nådde
en konklusjon der Skriften ble brukt), og konsensus (Ånden arbeidet i menigheten,
nesten umerkelig, og skapte konsensus via dialog og studium der kirken til sist
innser at Ånden har arbeidet). Det ser ut til at Den hellige ånd arbeidet via konsensus
i beslutningsprosessen når man sto overfor kulturelle, doktrinære og teologiske
stridspunkter i menigheten. Vi ser den aktive rollen som de troendes fellesskap spiller,
ikke bare deres ledere, og betydningen av bønn for å se klarere. Man merker Den
hellige ånds veiledning i fellesskapets forståelse av Guds ord, fellesskapets erfaringer
og dets behov, og gjennom ledernes erfaringer i tjenesten. Kirken fattet diverse
beslutninger i en prosess som var styrt av Den hellige ånd og hvor Skriften, bønn
og erfaring var innslag i den teologiske drøftelsen.» – Denis Fortin «The Holy Spirit
and the Church» i Ángel Manuel Rodríguez, red.: Message, Mission, and Unity of
the Church, side 321, 322.
Forslag til samtale
Se på onsdagens spørsmål om hvordan vi avgjør hva som er viktig for oss, og
hva som ikke er det.
Hvordan skal vi forholde oss til mennesker i andre kirkesamfunn som også
tror på Jesu død og oppstandelse?
Sammendrag
Det mest overbevisende bevis på enhet er at søsken elsker hverandre slik Jesus
gjorde. Syndstilgivelsen og den frelsen vi har felles, er våre beste felles bånd. I
Kristus kan vi vise verden at vi står sammen og vitner om vår felles tro. Det er dette
vi er kalt til.
18-årige Desi Natalia Ango og en annen kvinne ble sendt som studentmisjonærer til fjellbygda
Limbong på øya Sulawesi i Indonesia. Den andre dagen der kom en kvinne og ba om
hjelp. Moren hennes het Indo Reko, og var syk. Hun led av samme slags blødninger som kvinnen
Jesus helbredet (). Misjonærene manglet medisinsk kunnskap, men hadde litt aktivt
karbon. De blandet to skjeer i vann og ba om å få be.
Siden gikk de en time høyere opp i fjellet for å få nettkontakt og ringte til misjonsorganisasjonen.
En sykepleier sa at de skulle gi Indo en blanding av knust papaya og banan.
Da de kom tilbake til Indo, sa Desi: ”Vi er kristne og tror Jesus kan hjelpe deg. Spiser du dette,
blir du bedre.”
Misjonærene ga Indo papaya og banan hver dag i en måned. De lærte henne også å unngå
svinekjøtt og annen uren mat. Da måneden var omme, hadde blødningene stanset, og Ido førte et
normalt liv.
Resten av landsbyen var forbløffet og ba om hjelp med syke barn og andre slektninger. Det ble
mye bønn og aktivt karbon.
Bygdefolket var glade for hjelpen. Men de advarte misjonærene mot et hus i bygda: ”Går dere
til Mama Wandi, blir dere forgiftet,” sa de.
Men misjonærene følte de måtte besøke alle. En kvinne i 30-årene tok glad imot dem og bød
på mat og drikke.
Desi så på kassavaen og den rosa maisen og sa til kollegaen: ”Du først.” Vennen sa: ”Nei, du først.”
Desi ba kvinnen om lov til å be før de spiste. ”Hvorfor be?” spurte hun. ”Vi er kristne og ber
om alt,” svarte Desi.
Etter at de hadde bedt, spiste de. Ingenting skjedde. Mama Wandi ba dem komme igjen neste
dag. Igjen spiste de uten at noe skjedde. Etter to uker sa Mama Wandi til resten av bygdefolket:
”Misjonærene er ikke som andre mennesker. Jeg har gitt dem gift i to uker, men de blir ikke syke!”
Da bygdefolket fikk høre at misjonærene var immune mot gift, ville de høre om Gud. ”Han
fikk Mama Wandi til å tale godt om vårt arbeid,” sa Desi.
Desi er nå 21 år og studerer pedagogikk og engelsk ved adventistenes Universitas Klabat på
nordspissen av øya Sulawesi. Etter endt utdanning vil hun starte skole i fjellbygda. Hun har vært
på besøk flere ganger og fryder seg over at Mama Wandi studerer Bibelen.
”Det året vi var der, fant vi hjelp i : ’Jeg vet at du makter alt; ingenting er umulig for
deg av det du har satt deg fore,’ sa hun”. Takk for misjonsgavene.