Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på
Jesus (Åp 14,12).
Åpenbaringen viser at Satans endetidsbedrag blir så vellykket at verden vil velge å
tilbe dyret og ta dets merke. Likevel sier Åp 14,1–5 at Gud vil ha sin rest, de som står
på Herrens side når de fleste ikke gjør det.
Til slutt må folk velge, ikke om de skal tilbe eller ikke (alle tilber noe), men hvem
de skal tilbe. De som tilber dyret, får merket i pannen eller på sin høyre hånd, symboler
for om de velger å tjene frafallet med sitt sinn eller sine handlinger.
Samtidig blir verden vitne til en stor forkynnelse av evangeliet, som er uten
sidestykke siden pinsedagen. Før Guds dom utøses over opprørerne, sender Gud sine
advarselsbudskaper. Satans aktivitet er global. Det blir også forkynnelsen av evangeliet
i endetiden. Gud vil ikke at noen skal gå til grunne, men at alle skal bli frelst.
Det var derfor Jesus døde for hele menneskeheten. Spørsmålet er hvem som vil ta
imot og hvem som ikke vil.
Rett før avslutningen sender Gud sine advarselsbudskaper, symbolsk fremstilt som
tre engler som flyr under himmelen. Det greske ordet for engel (angelos) betyr «sendebud».
I Bibelen står engler ofte for personer i Guds tjeneste (Mal 2,7; Matt 11,10).
I Åpenbaringen står de tre englene for Guds folk som er betrodd endetidsbudskapet
til verden.
LesÅp 14,6 og Matt 24,14. Den første engelens budskap blir kalt «et evig evangelium»
(Åp 14,6). Hva sier dette om innholdet og formålet med budskapet? Hvorfor er
dette budskapet viktig for alt vi tror?
Det første endetidsbudskapet er evangeliet. Evangeliet er godt nytt om Gud, som
frelser mennesker på grunn av hva Jesus Kristus har gjort for dem. Den første
engelens budskap er et «evig» evangelium fordi Gud er uforanderlig. Hans plan ble
iverksatt før vi ble til (2 Tim 1,9; Tit 1,2). Evangeliet omfatter både frelse og dom.
Det er den gode nyheten om frelse for dem som tar imot det, men det er også en
advarsel om dom for dem som avviser dets håp.
De tre englene forkynner budskapene med «høy røst» (Åp 14,7; Åp 14,9). Budskapet er
presserende viktig: Alle må få høre det, for det gjelder deres evige skjebne. Det skal
forkynnes for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Dette er spesielt viktig,
for i endetiden skal dyret utøve sin sataniske makt over «alle stammer og folk,
tungemål og nasjoner» (Åp 13,7). Satans bedrag er globalt, og det skal også evangeliets
siste forkynnelse være.
De tre englebudskapene blir forkynt av Guds folk som motvekt til de tre urene
åndene som lignet frosker og kom ut av den falske treenighetens munn (Åp 16,13–14).
Deres budskaper forfalsker de tre englebudskapene. Dermed vil verden få to konkurrerende
budskaper i endetiden, og begge søker tilslutning hos verdens folk.
Vi er kalt for å nå verden med evangeliet. Hva gjør du for å bidra til det? Hva mer
kan du gjøre?
LesÅp 14,7 og Fork 12,13–14. Hva vil det si å «frykte Gud»? Hva har det å frykte
Gud med evangeliet å gjøre, og hva har evangeliet med å holde Guds bud å gjøre?
(Se også Rom 7,7–13.) Hva er forbindelsen mellom å frykte Gud og å ære ham?
«Frykt Gud og gi ham æren» (Åp 14,7) forkynnes i sammenheng med «det evige
evangelium». Erkjennelsen av hva Kristus har gjort for vår frelse resulterer i en
positiv respons.
I Åpenbaringen henger frykt for Gud og det å gi ham ære, nøye sammen (Åp
11,13; Åp 15,4). Det første betegner et rett forhold til Gud (Job 1,8), og det siste viser
lydighet mot ham.
Å frykte Gud betyr ikke at vi er redd ham, men at vi tar ham alvorlig og gir ham
den plass han fortjener i vårt liv. Guds folk i den siste tid er de som frykter Gud (se
Åp 11,18; Åp 19,5). Den som frykter Gud, ærer ham ved sin lydighet (5 Mos 5,29; Fork
12,13) og avspeiler hans karakter (1 Mos 22,12).
Motivet for å frykte Gud og gi ham ære er at timen da han skal holde dom, er
kommet (Åp 14,7). Dommen her er dommen før Jesu annet komme. Formålet med
denne dommen er å se om vi virkelig tjener Gud (dette ses av våre gjerninger). Når
dommen er slutt, er hvert menneskes skjebne avgjort (Åp 22,11), og Jesus kommer og
lønner den enkelte etter hans gjerninger (Åp 22,12).
Dommen i Åp 14 er en del av evangeliet. For dem som har et rett forhold til Gud,
er dommen godt nytt: Den betyr frelse og frihet. Men den er dårlig nytt for de utro.
Budskapet om den kommende dommen er et kall om å vende om til Gud, for Gud vil
ikke at noen skal gå til grunne, men at alle skal nå frem til omvendelse (2 Pet 3,9).
Hvordan kan du stå alene i dommen? Hvilken dom vil dine gjerninger garantere
deg? Hva sier svaret om ditt behov for evangeliet, og hvorfor er det så nært forbundet
med den første engelens budskap?
Åpenbaringen viser at den avgjørende problemstillingen i jordens siste krise vil være
tilbedelse og lydighet mot Gud ved å holde hans bud (Åp 14,12). Verdens befolkning
vil bestå av to grupper: de som frykter og tilber Gud, og de som frykter og tilber
dyret.
Se gjennom de første fire budene (2 Mos 20,2–11). Les så Åp 13. Dyret krever tilbedelse
(Åp 13,15), et bilde settes opp for dyret som skal tilbes (Åp 13,14–15), Gud og
hans navn spottes (Åp 13,5–6), og dyrets merke tas (Åp 13,16–17). Hvordan peker
dette på Satans angrep på de første fire budene i den siste krisen?
Tilbedelse står sentralt i de fire første budene. Åpenbaringen tyder på at disse budene
blir tegnet på troskap mot Gud i den siste krisen. Den siste konflikten mellom
Kristus og Satan vil dreie seg om tilbedelse og de første fire budene.
Hovedspørsmålet i den siste krisen understrekes av den andre formaningen i det
første englebudskapet. Kallet om å «tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav
og kilder» (Åp 14,7) er en henvisning til det fjerde bud (2 Mos 20,11). Dette viser at
kallet om å tilbe Skaperen er gitt i sammenheng med sabbatshelligholdelse.
I budet, som i resten av Bibelen, henger sann tilbedelse sammen med den riktige
hviledagen. Den syvende dag er et tegn på vårt forhold til Gud (2 Mos 31,13; Esek
20,12). Den første engelens budskap viser at verdens mennesker vil bli kalt til igjen å
tilbe Gud som skaper og la ham få sin rettmessige plass i deres liv.
«Feiringen av den falske sabbaten i samsvar med landets lov, men i strid med
det fjerde bud, vil være en lojalitetserklæring til den makten som er i opposisjon til
Gud, mens helligholdelsen av den sanne sabbaten i lydighet mot Guds bud vil være
en lojalitetserklæring til Skaperen. Mens den ene gruppen godtar tegnet på troskap
mot jordiske makter, og dermed tar «dyrets merke», velger den andre gruppen
lojalitetstegnet på Guds autoritet og får dermed «Guds segl.» – Alfa og Omega, bind
8, side 109–110 [GC 605].
Mens den første engelens budskap ber folk frykte og tilbe den sanne Gud, forkynner
den andre dom over endetidens Babylon som et falskt religiøst system.
LesÅp 14,8 sammen med Åp 18,2 og Jes 21,9. Den dobbelte gjentakelsen av ordet
«falt» understreker at løpet er kjørt for Babylon. Hvorfor skildres Babylon som allerede
falt når dets fall finner sted i fremtiden?
Babylon omtales som en stor by. Dette er fordi Åpenbaringens symbolske Babylon
bunner i det historiske Babylon som den ugudelige makten som motsatte seg Gud og
undertrykket hans folk. Jes 14,12–15 likestiller Babylon med Satan og hans forsøk på
å gjøre seg lik Gud. I Åpenbaringen er endetidens Babylon navnet på den sataniske
treenigheten i forening med andre falske religioner (Åp 17,5). De vil gå i tjeneste for
Satan mot Guds folk (se Åp 13,11–18). Denne frafalne religiøse sammenslutningen
vil vise det gamle Babylons arroganse og opphøye seg over Gud og søke å ta hans
plass i verden. Den andre engelens budskap forsikrer Guds folk om at dette onde systemet
står for fall og vil dele skjebne med det gamle Babylon.
Les igjen Åp 14,8 sammen med 17,2 og 18,3. Hvordan får Babylon verden til å
drikke sin utuktsvin? Hva er denne vinen?
Babylon anklages for å skjenke alle folkeslag med vredens vin fra sitt horeri. Jeremia
sier at Babylon gjorde hele jorden drukken (Jer 51,7). Åp 17 tegner endetidens
Babylon som en hore som gjør folk på jorden beruset av vinen fra sitt horeri (se Åp
17,2). Dette peker på Åp 13 hvor vi leser at Satans treenighet forfører jordens folk, så
de tilber dyret og dets bilde (Åp 13,11–18).
Babylons vin er de falske læresetningene og det falske evangeliet som dette frafalne
religiøse systemet forkynner. Berusede mennesker tenker ikke klart. Når folk
ruser seg på Babylons vin, tar Babylon kontroll over samvittigheten og lokker dem
til å tilbe dyret og ta dyrets merke. Når rusen er over, vil de skjønne hva de har gjort,
men da er det for sent (Åp 17,15–17).
Må man bo i Babylon for å drikke av Babylons vin? Hvordan kan det skje?
I motsetning til dem advarer Åp 14,9–10 om hva som vil skje dem som rammes av
Guds vrede. I GT skildres Guds vrede symbolsk som å drikke vin av et beger (Jer
25,15–16). Den strenge dommen over dyrets tilbedere uttrykkes som å drikke Guds
vrede ublandet i begeret. Oldtidens mennesker fortynnet ofte vin med vann for å bli
mindre beruset. Ufortynnet vin ble blandet med urter og krydder for å øke rusen.
Den oppblandede, ufortynnede vinen står for å helle ut Guds vrede fullt ut og ikke
blandet med barmhjertighet (se Sal 75,8).
Ordene om pinsel med ild og svovel betegner total ødeleggelse. Ild og svovel er
et domsmiddel (1 Mos 19,24; Jes 34,8–10). Ødeleggelsens røyk er et kjent bilde i
Bibelen. Jesaja profeterte om Edoms fremtidige ødeleggelse med ild og svovel:
«Verken dag eller natt skal det slukne, evig skal røyken stige» (Jes 34,10). Judas skildrer
Sodomas og Gomorras skjebne som å bli straffet med «evig ild» (Jud 7). Disse
tekstene taler ikke om endeløs brenning, for ingen av disse byene brenner i dag.
Følgene er evige, ikke selve forbrenningen. Den «evige ild» i Åp viser til utslettelse.
De vil brenne lenge nok til at ingenting blir igjen som kan brenne.
Vi kan være glad for at ilden i helvete ikke torturerer de fortapte gjennom evigheten,
men straffen er hard nok. Hva bør dette si oss om vår hellige oppgave med å
advare andre om det som kommer?
Les «Guds siste varselsbudskap» i Alfa og Omega, bind 8, side 108–116 [GC
603–612].
Åpenbaringen viser at Guds folk skal forkynne evangeliet for verden i endetiden.
Oppgaven virker avskrekkende, nesten umulig. Men vi har fått løftet om Guds kraft.
«Forkynnelsen av evangeliet skal ikke fullføres med en mindre åpenbaring av Guds
kraft enn den som markerte begynnelsen.
Budskapet blir ikke forkynt så mye ved argumenter som ved den dype overbevisning
Guds Ånd gir. Bevisene er gitt tidligere. Frøet er sådd. Nå skal det spire og
bære frukt.» – Alfa og Omega, bind 8, side 115–116 [GC 611,612].
Når Guds siste budskap er forkynt, vil menneskene i verden tilhøre to leirer: de
som har et forhold til Gud og de som velger å følge dyret. Denne atskillelsen fremstilles
som to innhøstinger: hveten som høstes inn (Åp 14,14–16) og druene som skal
tråkkes i vinpressen (Åp 14,17–20). Dette er emnet for Åp 17–18.
Forslag til samtale
Hvem forkynner de tre englers budskaper? Er det ikke en viktig oppgave?
Hvor alvorlig tar vi den?
Hvorfor tror du at dommen er et upopulært emne blant mange kristne?
Hvilken betydning har begrepet dommen før Jesu annet komme for oss i dag?
Hvordan vil du hjelpe dine trosfeller å få en bedre forståelse av dommen før
Jesu annet komme?
Tenk på sabbatsspørsmålet i lys av de siste ting. Hvorfor er det rimelig at
sabbaten, som går tilbake til skapelsesuken (1 Mos 2,2–3), spiller en så
sentral rolle? Saken gjelder altså hvem vi tilber, han som «skapte himmelen
og jorden» (Åp 14,7), eller dyret. Hvorfor spiller sabbatsbudet (Åp 14,12) en
så viktig rolle i den siste krisen hvis den syvende dag er det eldste og beste
tegnet på at Gud har skapt «himmelen og jorden»?
En nabo ba meg med i adventistkirka da jeg var 17, men jeg takket nei. Jeg elsket svinekjøtt.
Så begynte jeg å gå på en møteserie på andre siden av byen. Jeg gikk på alle møtene og ga
dem navn og adresse så jeg kunne få flere opplysninger.
En dag kom en nabo og sa at menigheten hans hadde fått navnet mitt. Ville jeg bli med i kirka
på sabbaten. ”Hvor fikk dere navnet mitt fra når jeg skrev meg på et helt annet sted?” sa jeg. Jeg
ble ikke med, for jeg er bygningsarbeider og måtte jobbe på lørdager.
Da foreslo naboen at jeg heller skulle komme til bibelstudier om kvelden. Jeg gikk noen ganger,
og så skulket jeg jobben en gang og gikk i kirka.
Neste sabbat tok jeg en lang omvei til jobben for ikke å bli gjenkjent. Men jeg traff likevel et
medlem. Jeg sa at jeg skulle klippe håret. Samvittigheten plaget meg hele dagen, og på vei hjem
traff jeg også noen som lurte på hvor jeg hadde vært. Jeg vedgikk at jeg hadde vært på jobb.
Fra da av sluttet jeg å arbeide på sabbaten. Snart mistet jeg jobben.
Ingen hjemme var adventister, og foreldrene mine ble sinte da jeg ikke lenger hadde arbeid.
”Hvorfor går du dit de ikke spiser svin,” sa mor. ”Hvorfor arbeider du ikke på lørdag?” sa far. De
sju brødrene mine så på i taushet.
Ni måneder senere ble jeg døpt. Da jeg sa det hjemme, ble jeg kastet ut. En kvinne som ble
døpt samme dag som meg, ga meg mat. Jeg gikk hele dagen uten å finne arbeid. Jeg gråt og ba.
Siden fikk jeg jobb i et landbruksselskap. Jeg kunne hjelpe foreldrene mine. Det hjalp på
forholdet.
Så skjedde et stort mirakel. Fire av mine syv brødre ble adventister. Og to fettere. I alt ti i
familien er i menigheten nå. Selv far kom noen ganger før han fikk slag og ble lam.
I dag arbeider jeg for adventistskolen i São Tomé. Jeg lærer barna å dyrke grønnsaker og stelle
hagen. Jeg er gift med lillesøster til kvinnen som ga meg mat i den mørkeste tiden. Vi har en datter
på ett år.
Jeg finner hjelp i Sal 125,1: ”De som setter sin lit til Herren, er som Sion-fjellet; det skal aldri
rokkes, men stå til evig tid.”
En del av offeret 13. sabbat vil hjelpe den eneste adventistskolen i São Tomé å bygge nytt
auditorium. Takk for misjonsgavene.