Fra himmelen hørte jeg en annen røst: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere
ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager. For syndene
hennes har tårnet seg opp helt til himmelen, og Gud er blitt minnet om all den
uretten hun har gjort» (Åp 18,4–5).
Den sjette plagen forårsaker den symbolske uttørkingen av Eufrat når verdens desillusjonerte
mennesker trekker tilbake sin støtte til endetidens Babylon. Men dens fall
blir ledsaget av en omfattende djevelsk aktivitet som etterligner Guds verk og gjør
tegn og undere. Det største er å få ild til å falle ned fra himmelen, kanskje en falsk
religiøs vekkelse (Åp 13,13). Den djevelske aktiviteten klarer å forene hele verden
som forberedelse til kampen om Harmageddon mot Guds trofaste rest.
I begynnelsen av det siste slaget kommer et stort jordskjelv som en del av den
syvende plagen. Jordskjelvet ødelegger samholdet i Babylon og splitter den i tre deler
(Åp 16,18–19). Ja, endetidens Babylon fremstilles som en by, et symbol på det korte
samholdet i den sataniske treenigheten – dragen, sjødyret og jorddyret – i dens allianse
med verdens religiøse krefter mot Guds folk. Dette samholdet svinner bort og
gjør at endetidens Babylon går i oppløsning.
Vi må huske på at Åp 16,19 bare kunngjør sammenbruddet i endetidens Babylon.
Kapittel 17–18 forteller hvordan dette sammenbruddet vil skje. Før skildringen
av Babylons undergang og årsakene til fallet (Åp 17,12–18,24) skildrer Åp 17 dette
endetidens frafalne religiøse system: en hore som rir på dyret som sammen med
hennes døtre forfører verden mot Gud (Åp 17,1–11).
LesÅp 17,1. Jer 51,13 viser at de «veldige vann» som Babylon ligger ved, er elven
Eufrat. Hva symboliserer vannene? Åp 17,15.
I Bibelen er en kvinne et symbol på Guds folk. I Åpenbaringen er Guds sanne kirke
skildret som en ren kvinne (Åp 12,1; Åp 22,17). En hore står dermed for et frafallent og
utro folk. I Åp 17,5 er denne horen kalt Babylon den store. Slik det gamle Babylon
var avhengig av elven Eufrat for sin eksistens, slik vil endetidens Babylon trenge
massenes støtte for å få gjennomført sine planer.
LesÅp 17,2 sammen med Åp 14,8 og Åp 18,2–3. Hvilke to menneskegrupper står i
et utuktig forhold til og blir forført av endetidens Babylon?
Den første gruppen er kongene på jorden, politiske makter. De driver hor med
Babylon. I GT tales det ofte om hor når Israel falt fra Gud og drev avgudsdyrkelse
(Jes 1,21; Jer 3,1–10). Det at jordens konger driver hor med Babylon, symboliserer et
utuktig forhold mellom endetidens Babylon og politiske makthavere.
Den andre gruppen som driver hor med Babylon, er jordens befolkning. De blir
åndelig beruset av vinen fra Babylons horeri. I motsetning til herskerne er folk flest
beruset av Babylons forførende liv og lære, og de tror at hun kan beskytte dem. Når
folk er beruset, tenker de ikke klart og er lette å styre (se Jes 28,7). Hele verden, med
unntak av en rest, blir forført.
I endetiden tar folkemassene feil, som de alltid har gjort. Hva burde dette si oss
om faren ved å følge med strømmen, uansett hvor populært det er?
LesÅp 17,3. Johannes fikk høre at horen bodde ved veldige vann, men han ser at
hun rir på dyret. Hvordan er symbolene vann og dyr en god beskrivelse av Babylons
tilhengere?
I synet føres Johannes ut i ørkenen. Der ser han en kvinne på et skarlagenrødt dyr.
Horen står for en religiøs makt, og dyret for en politisk makt. Bildet av religionen
som rir på de sekulære og politiske kreftene, peker mot to atskilte enheter. Slik var
det ikke før, da religion og politikk var samordnet. Men profetien viser at de to vil
slå seg sammen i endetiden. Det å ri på et dyr, viser dominans. Det viser at dette
endetidens religiøse system vil dominere de verdslige og politiske kreftene.
Hvilke av horens egenskaper peker mot dragen, havdyret og dyret som stiger opp
av jorden i Åp 12 og 13?
Horen er overdådig kledd i purpur og skarlagen og glitrer av gull og edelsteiner og
perler. Dette var noe antikkens prostituerte gjorde for å øke sin makt til å forføre
(Jer 4,30). Skarlagen er blodets farge og betegner det religiøse systemets undertrykkende
natur.
Horens drakt minner også om øversteprestenes klær. De inneholdt fargene
purpur, skarlagen og gull (2 Mos 28,5–6). Innskriften på pannen minner også om innskriften
«Helliget Herren» på øversteprestens brystplate (2 Mos 28,36–38). Begeret
i hånden etterligner drikkofferet i telthelligdommen (2 Mos 30,9). Med sitt historisk
religiøse utseende blir dette religiøse systemet Satans redskap for å forføre verden.
Det er en hore og mor til de andre horene.
Horen Babylon er også beruset av de helliges blod og martyrene som døde fordi
de vitnet om Kristus. Dette forbinder endetidens Babylon med middelalderens frafalne
kristenhet i Vest-Europa, som ble ledet av pavemakten og var ansvarlig for at
millioner av kristne døde fordi de var tro mot evangeliet.
Skildringen av horen Babylon avspeiler bildet av Jesabel i Tyatira-menigheten
(se Åp 2,20–23). Hvordan kaster parallellene mellom disse to kvinnene lys over
endetidens Babylon?
I Åp 17,6–7 leser vi at Johannes blir forbauset når han ser horen, trolig fordi han
oppdager likheter mellom henne og havdyret i Åp 13, det som førte krig mot Guds
folk og seiret over dem (Åp 13,5–7). Denne forfølgelsen fikk kvinnen til å flykte ut i
ødemarken i 1260 år i middelalderen (Åp 12,13–14). Vi lever i en økumenisk tidsalder,
men protestantene ville gjøre klokt i å minnes fortidens forferdelige forfølgelser, for
ifølge profetien skal noe lignende skje igjen, bare verre.
LesÅp 17,8. Sammenlign ordlyden i dette verset med Åp 13,8. Hvordan klargjør Åp
13,3 de tre fasene i dyrets eksistens og aktivitet?
Det skarlagenrøde dyret kalles det som var, men ikke er og vil stige opp av avgrunnen
og gå undergangen i møte. Dette tredelte uttrykket er en etteraping av Guds
navn Jahve – «som er og som var og som kommer» (Åp 1,4; se også Åp 4,8). Det
peker også på dyrets tre faser:
Dyret «var» siden det har eksistert i fortiden. Dette viser til dyrets aktivitet i
de 1260 profetiske dagene (se Åp 13,5).
«Er ikke». Med sitt dødelige sår (se Åp 13,3) kom dyret over i sin eksistensløse
fase i 1798, iallfall som forfølger. Det forsvant for en tid fra verdensscenen, men det
overlevde.
Når det dødelige såret blir leget, skal dyret komme tilbake til live i satanisk
raseri.
Åp 17 skildrer dyret i Åp 13,1–8 når det dødelige såret blir leget. Og på dette
oppstandne dyret skal også horen Babylon sitte. Det vil igjen bli en kortvarig
sammensmelting av religion og politikk som i middelalderen, og forfølgelsene vil
starte igjen.
«Når det kommer motgang, når fanatisme og intoleranse igjen får dominere og
når forfølgelsen flammer opp på ny, vil hykleren og den lunkne miste motet og
svikte troen. Men den sanne kristne står fast som fjell. Hans tro er sterkere og
hans håp klarere da enn i medgangstider.» – Alfa og Omega, bind 8, side 107 [GC
602]. Hvordan bør vår erfaring være nå, før de siste ting skjer?
LesÅp 17,9–11 og Åp 13,18. Det kreves visdom for å forstå de syv hodene. Hva
slags visdom er det tale om? Hvordan får man slik guddommelig visdom (se Jak
1,5)?
Engelen sier at de syv hodene er syv fjell. Noen oversettere tror at dette er de syv
åsene i Roma og oversetter det greske ordet oroi («fjell») med «høyder». Det er også
syv konger, som symboliseres ved de syv fjellene. Også fjellene følger hverandre, de
er ikke samtidige.
Disse fjellene symboliserer ikke enkeltkonger, for Åpenbaringen handler ikke
om enkeltpersoner, men systemer. I Bibelen symboliserer fjell ofte verdensmakter
eller riker (Jer 51,25; Esek 35,2–3). I bibelske profetier står «konger» for kongeriker
(se Dan 2,37–39; Dan 7,17). De syv fjellene later altså til å stå for syv store imperier som
etter tur dominerte verden, og som Satan brukte mot Gud og hans folk.
Fra Johannes’ ståsted har fem av disse rikene falt, ett er, og et annet er ennå ikke
kommet. De fem som har falt, er de store rikene som dominerte og (til tider) skadet
Guds folk i GT: Egypt, Assyria, Babylon, Medo-Persia og Hellas. Det riket som
«er», var Romerriket på Johannes’ tid.
Det syvende riket som «ennå ikke er kommet», er Åp 13, middelalderkirken anført
av pavemakten, som hersket over og skadet Guds folk. Den skulle komme etter
Johannes og etter det hedenske Romerrikets fall. Historien har bekreftet sannheten i
denne profetien, som ble skrevet mange hundre år før det skjedde.
Johannes får også vite at det skarlagenrøde dyret er et åttende hode, selv om det
er et av de syv. Hvilket av de syv? Siden hodene følger hverandre i tid, er det åttende
høyst sannsynlig det syvende hodet som fikk det dødelige såret. Det er under dette
åttende hodet at horen Babylon rir på det skarlagenrøde dyret. Vi lever i tiden da det
dødelige såret blir helbredet. Det åttende hodet vil tre frem på scenen rett før avslutningen
og gå undergangen i møte.
De ti kongene er blitt tolket på forskjellig vis. Åpenbaringen avslører ikke hvem de
er. Teksten sier bare at de er en kortvarig politisk union som kommer rett før avslutningen
og støtter horen. Antallet viser at verdensmaktene som helhet vil gi dyret sin
troskap.
Åp 17,13–14 gjentar i et nøtteskall slaget ved Harmageddon – som ble innledet i
Åp 16,12–16. Den globale politiske unionen blir egget frem av Satans treenighet og
fører krig mot Lammet. Dette viser at det siste slaget ikke er et militært slag i Midtøsten,
men en kamp mellom Satan og hans krefter og Kristus og hans trofaste folk.
LesÅp 17,16–18. Hva skyldes de ti kongenes endrede holdning overfor Babylon?
Se Åp 16,2–12. Hvem står bak det som skjer med Babylon?
Hele dette scenarioet er en alternativ skildring av uttørringen av elven Eufrat (Åp
16,12). Fulle av hat vender de ti hornene seg plutselig mot horen Babylon. De legger
henne øde og kler henne naken. De skal spise kjøttet og brenne henne opp med ild. I
denne scenen bruker Johannes språk fra GT som skildrer Guds dommer mot det utro
Jerusalem (Jer 4,30). Hvis prestens datter drev med prostitusjon, skulle hun brennes
(3 Mos 21,9). Åp 16,10–12 tyder på at de forførte politiske maktene er skuffet
fordi Babylon ikke makter å beskytte dem mot plagene. De føler seg lurt og angriper
henne. Endetidens frafalne religiøse system opplever Guds dom sammen med alle
dem som valgte å identifisere seg med det.
Mange spørsmål om endetidens begivenheter er uløste og kan virke forvirrende.
Hvilket løfte får vi i Åp 17,14, og hva burde det bety for oss?
Før Babylons undergang sier en stemme fra himmelen til Guds folk som ennå er i
Babylon: «Dra bort fra henne, mitt folk» (Åp 18,4). Gud har fremdeles mange tilbedere
i Babylon, av ulike årsaker. Han bruker sin endetidsmenighet til å kalle dem ut
fra dette frafalne religiøse systemet og ikke delta i dets synder. De må dra bort fra
det for å unngå dets skjebne. Gud vil ikke at noen i Babylon skal gå til grunne. Åp
19,1–10 viser at mange gudfryktige mennesker i Babylon vil takke ja til kallet. Tenk
på det ansvaret vi har. Hva burde dette si oss om behovet for Guds kraft i vårt liv?
Forslag til samtale
Åp 18,4 viser at det er mange gudfryktige i Babylon som Gud kaller «mitt
folk». Tenk over følgende sitat: «Dette budskapet må gis, men likevel bør vi
være forsiktige så vi ikke presser og mobber og fordømmer dem som ikke har
fått det lyset vi har fått. Vi bør ikke legge vinn på å angripe katolikkene hardt.
Blant dem er det mange som er svært samvittighetsfulle i sin tro, og følger
alt det lyset de har fått, og Gud vil arbeide for dem. De som har hatt store
privilegier og muligheter uten å ha styrket sine fysiske, mentale og moralske
krefter, … er i større fare og under større dom hos Gud enn de som tar feil i
lærespørsmål, men som prøver å leve for andre.» – Evangelism, side 575. Hva
burde dette si oss om hvordan man skal behandle andre?
Åp 17 skildrer en hore som sitter på et skarlagenrødt dyr. Kvinnen i kapittel
12 symboliserer Guds trofaste menighet, men kvinnen i kapittel 17 er en
frafallen menighet som forfører verden bort fra Gud. Hva er likt og ulikt dem
imellom? Og hva kan vi lære av sammenligningen?
Tekstene denne uken tegner et dystert bilde av den religiøse og politiske
verden like før Jesu gjenkomst. Hva burde dette si oss om betydningen av
akkurat nå å være trofaste, sanne og rene med hensyn til det budskapet Gud
har gitt oss? Les Åp 16,15, en appell om trofasthet midt i et globalt frafall.
Hvordan kan vi anvende denne advarselen på oss selv akkurat nå?
Paulo var adventist og underviste i offentlig skole. Pengene gikk til universitetsstudier og til
å forsørge mor og ti yngre søsken. Men et år fikk han tyfus og lå på sykehuset i to måneder.
Menighetsmedlemmene ba for ham og betalte legeregningene.
”Da jeg ble utskrevet i 2013, ville jeg starte et nytt liv,” sier Paulo. Han kuttet ut studiene og sa
opp på skolen. Han ville ikke tilbake til sitt gamle liv. Han ville studere teologi ved Solusi-universitetet
i Zimbabwe. Men han trengte skolepenger, og måtte vente til januar for å begynne.
I syv måneder forkynte han i fengsler. 20 ble døpt. Men familien likte det ikke. Han kunne
ikke lenger brødfø dem, og han hadde gitt avkall på en lysende fremtid. Moren ville ikke se ham.
Paulo kom til Solusi i januar. Han snakket bare portugisisk og måtte lære engelsk. Men han
oppdaget at Gud elsker fremmede. Utenlandske studenter får særbehandling på Solusi. ”Det
hendte lærerne kom til oss på rommet og ba for oss. Og fremmede ga oss iblant mat gratis.” Han
skjønte at Solusi levde etter Gud ord i 3 Mos 23,22: ”Når dere høster inn kornet i landet, skal du
ikke skjære kornet helt ut til åkerkanten, og de aksene som ligger igjen når du har høstet, skal du
ikke sanke inn. Du skal la dem ligge til de fattige og innflytterne. Jeg er Herren deres Gud.”
Etter første semester gikk en fetter i Angola med på å betale skolepengene. Da han døde, ble
han sponset av et medlem i Angola. Nå dekkes skolepengene av en kvinne som har hatt et barnebarn
på Solusi.
Fra Solusi har Paulo fått kontakt med angolanske studenter i Zambia, Uganda og Filippinene.
De vil samarbeide når de kommer tilbake til Angola.
Paulo ber om forbønn for Angola, et land med 29 millioner mennesker og 176 000 adventister.
”Vi skal ikke omvende alle,” sier han. ”Matteus skriver at evangeliet om riket skal forkynnes i
hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.”
En del av offeret 13. sabbat 2015 gikk til Solusi Universitet. Kafeteriaen ble fordoblet til 1000
sitteplasser. Takk for misjonsoffer som lar adventistskoler utdanne mennesker til å forkynne Jesu
gjenkomst.