Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv
det ned, for dette er troverdige og sanne ord» (Åp 21,5).
Ødeleggelsen av endetidens Babylon er dårlig nytt for dem som samarbeidet med det
frafalne religiøse systemet. Men for Guds folk er det godt nytt (Åp 19,1–7). Det var
Babylon som fikk sekulære politiske krefter til å forfølge og skade dem (Åp 18,24).
Ødeleggelsen av den store motstanderen betyr utfrielse og frelse.
Når Babylon faller, får Guds folks bønn under det femte seglet endelig sitt svar.
Deres rop: «Hvor lenge, Herre?» er Guds undertrykte og lidende folks rop fra Abel
til den tid da Gud endelig gir sitt folk dets rett (Sal 79,5; Hab 1,2; Dan 12,6–7). Åpenbaringen
forsikrer oss om at ondskap, undertrykkelse og lidelse skal ta slutt.
Nå skal Kristus opprette sitt evige rike. Resten av kapitlene i Åpenbaringen skildrer
ikke bare ødeleggelsen av endetidens Babylon, men også ødeleggelsen av Satan
og alt ondt. Vi får også glimt av Guds evige rike som kommer.
LesÅp 19,6–9 og Joh 14,1–3. Hvordan illustrerer et bryllup foreningen av Kristus
og hans folk?
I teksten bruker Herren bilder fra gamle jødiske brylluper til å lære oss sannhet.
Brudgommen gikk til brudens hus, der medgiften ble betalt. Nå ble paret ansett som
gift, men de kunne ikke bo sammen. Brudgommen måtte tilbake til sin fars hus og
gjøre i stand et sted for dem. Bruden ble i sin fars hus og forberedte seg. Når forberedelsene
var overstått, kom brudgommen tilbake og førte bruden til sin fars hus, der
bryllupet fant sted.
For 2000 år siden forlot Kristus sitt himmelske hjem for å forlove seg med sin
brud på jorden. Etter å ha betalt medgiften med sitt liv på Golgata, dro han tilbake til
sin fars hus for å «gjøre i stand et sted» for bruden (se Joh 14,2–3), mens hun ble på
jorden og forberedte seg. Ved tidens ende vil han komme tilbake og føre henne til sin
Fars hus.
Åp 19,8 sier at Kristus ga bruden en drakt av skinnende rent lin. Dette viser
at Guds folk ikke roser seg av sine gjerninger. Deres drakt står for «de helliges
rettferdige gjerninger», gjerninger som kom av at de var forent med Kristus, som
bor i dem. Draktene er vasket i Lammets blod (Åp 7,14). I sin tid på jorden fortalte
Jesus en lignelse om et bryllup. En av gjestene foretrakk sin egen drakt fremfor de
bryllupsklærne som kongen delte ut, og han ble kastet ut fra bryllupsfesten (Matt
22,8–14).
Åp 3,18 viser at den drakten Kristus gir, er det Guds folk i endetiden trenger mest
av alt. Jesu tilbud til laodikeerne om å «kjøpe» denne kappen av ham, viser at han
ber om noe i bytte for det han vil gi dem. Vi gir avkall på vår selvtilstrekkelighet
i bytte for et liv i trofast lydighet mot Kristus og tillit til hans fortjeneste som vårt
eneste håp om frelse.
Vi blir ikke frelst av gjerninger, men hvilke «rettferdige gjerninger» gjør du som
viser hva slags liv du lever?
LesÅp 19,11–16. Kristi navn er «Guds ord» (Åp 19,13), og sverdet kommer ut av
hans munn. Hva sier dette om hva slags kamp det siste slaget blir?
Dette er en skildring av Kristi gjenkomst, oppfyllelsen av løftet som de troende
alltid har lengtet etter. Legg merke til ordvalget: Det handler om seier. Jesus overvant
Satan i himmelen, han beseiret Satan i ørkenen, han beseiret ham på korset og
han skal beseire ham ved sin gjenkomst.
«Snart kommer en liten sky til syne i øst, omtrent halvdelen så stor som en
menneskehånd. Det er skyen som omgir Kristus, og som på avstand ser ut til å være
dekket av mørke. Guds folk vet at dette er Menneskesønnens tegn. I høytidelig
taushet stirrer de på den etter hvert som den nærmer seg jorden og blir lysere og mer
strålende inntil den ligner en stor, hvit sky som gløder som fortærende ild. Over den
er paktens regnbue. Jesus står frem som en mektig seierherre.
Nå kommer han ikke som en ’smertenes mann’ for å drikke lidelsens og skammens
kalk, men som himmelens og jordens seierherre for å dømme levende og døde.
Han heter ’Trofast og Sannferdig’, for han dømmer og kjemper rettferdig. ’Himmelens
hærskarer følger ham.’ Himmelrommet ser ut til å være fylt av skinnende
skikkelser – ’titusener på titusener, tusener på tusener’. Ingen menneskelig penn kan
skildre denne scenen. Ikke noe menneske kan forestille seg denne stråleglansen.»
– Alfa og Omega, bind 8, side 139–140 [GC 640–641].
I 2 Tess 1,8–10, gir Paulus en annen fremstilling av Kristi endelige seier ved sin
gjenkomst, da alle verdslige og religiøse krefter som hadde slått seg sammen mot
ham, blir ødelagt, og hans folk blir frigjort for alltid.
Åp 19 skildrer to festmåltider, ett i vers 9 og en annet i vers 17–18. Under det ene
spiser du, under det andre blir du spist. Det er vanskelig å forestille seg en grellere
kontrast mellom det som står på spill for alle mennesker i hele den store
konflikten. Hva burde denne bildebruken si oss om hvor alvorlig vi må ta vår tro
og det oppdraget den kaller oss til?
LesÅp 20,1–3 og Jer 4,23–26. Hva er jordens tilstand i de tusen år? Hvordan er
Satan bundet av lenker?
De tusen årene begynner med Kristi gjenkomst. Da er Satan og hans engler i lenker.
Satan blir symbolsk bundet, for åndsvesener kan ikke bindes fysisk. Satan er bundet
av omstendigheter. Plagene har lagt jorden øde og tom, den ligner jorden før skapelsen
(1 Mos 1,2). I en slik tilstand fungerer jorden som Satans fengsel i de tusen år.
Det er ingen mennesker å friste og skade, så Satan og hans djevelske medarbeidere
kan bare tenke over sitt opprør mot Gud.
Åpenbaringen viser at Guds folk skal tilbringe de tusen år i de himmelske boligene
som Kristus har gjort i stand til dem. Johannes ser dem sitte på troner som konger
og prester og dømme verden. Jesus lovet disiplene at de skulle få «sitte på tolv troner
som dommere over Israels tolv stammer» (Matt 19,28). Paulus skrev at de hellige
skulle dømme verden (1 Kor 6,2–3).
Denne dommen handler om Guds rettferdighet. Gjennom historien har Satan reist
tvil om Guds karakter og hans behandling av dem han skapte. I de tusen år gir Gud
de frelste tilgang til hele historien, så de kan finne svar på alle spørsmål. Har han
behandlet de fortapte rettferdig, og hva med hans ledelse i den enkeltes liv? Når de
tusen år er slutt, er alle spørsmål om Guds rettferdighet for alltid avgjort. Det er ikke
skygge av tvil i Guds folks sinn om at Satan anklaget Gud uten grunn. De er nå klar
til å bevitne Guds rettferdighet i den endelige dommen.
Hvem har vel ikke spørsmål, vanskelige spørsmål, som virker helt uløselige? Hva
sier det om Gud at han en dag vil gi oss svarene?
Når synden er utryddet, blir jorden forvandlet til de frelstes hjem. Hvordan blir det?
Johannes så «en ny himmel og en ny jord». Bibelen taler om tre himler: himmelen
med skyene, det stjerneklare universet og stedet hvor Gud bor (se 2 Kor 12,2). I
Åp 21,1 er det tale om jordens atmosfære. Den forurensede jorden og dens himmel
holder ikke ut Guds nærvær (Åp 20,11). Ordet ny på gresk (kainos) viser til noe som
er kvalitativt nytt, ikke hva opphav og tid angår. Kloden vår vil bli renset ved ild og
få tilbake sin opprinnelige tilstand (2 Pet 3,10–13).
Det er interessant at det første Johannes legger merke til på den nye jorden, er at
det ikke er noe hav. Siden han sa «havet» (med bestemt artikkel), tenkte han nok
på havet som omga ham på Patmos. Det var blitt et symbol på atskillelse og lidelse.
Dette havet skulle ikke finnes på den nye jord. For ham betydde dette slutten på
smerte og lidelse.
LesÅp 21,2–8 og 7,15–17. Hvilke paralleller er det mellom skildringen av den nye
jord og Edens hage i 1 Mos 2?
Guds nærvær blant sitt folk er garantien for et liv uten lidelse og død på den gjenreiste
jorden. Hans nærvær viser seg i det nye Jerusalem, «Guds bolig» (Åp 21,3), der
Gud skal bo blant sitt folk. Hans nærvær gjør at livet på den nye jord fortoner seg
som et tempel, og han garanterer frihet fra lidelse: ingen tårer, død, sorg, gråt eller
smerte, for alt slikt er følger av synden. Synden er utryddet: «Det som en gang var,
er borte» (Åp 21,4).
Maria og Marta uttrykte denne tanken ved Lasarus’ død: «Herre, hadde du vært
her, var ikke broren min død» (Joh 11,21). Søstrene visste at døden ikke kunne
eksistere der Kristus var. Og når Gud bor på den nye jord, er vi garantert fri for den
smerte og lidelse som vi opplever her i livet. Dette er det store håpet vi har i Kristus,
og det er beseglet med hans blod.
Hvorfor står løftet om en ny eksistens i en ny verden så sentralt i alt vi tror på?
Hva ville troen være uten dette?
Johannes skildrer hovedstaden på den nye jord, det nye Jerusalem. Byen er et virkelig
sted med virkelige mennesker, men alt overgår alle våre forestillinger (se 1 Kor 2,9).
LesÅp 21,9–21. Hva er de ytre trekkene ved det nye Jerusalem?
Det nye Jerusalem omtales som bruden, Lammets kone. I Åp 19,7–8 brukes dette
bildet om Guds folk. Det nye Jerusalem er stedet hvor Kristus skal bo med sitt folk.
Byen er omgitt av en høy mur med tolv porter – tre på hver av de fire sidene, slik
at man kan komme dit fra alle retninger. Dette peker på byens universelle natur. I det
nye Jerusalem har alle uhindret adgang til Guds nærvær.
Byen er også en fullkommen kube. Den er 12 000 stadier lang, bred og høy.
Kuben består av 12 kanter. Dermed er byen på 144 000 stadier, som er tallet som
symboliserer hele Guds folk som er frelst gjennom tidene (Åp 7,4). I helligdommen
i gammeltestamentlig tid var Det aller helligste en fullkommen kube (1 Kong 6,20).
Det nye Jerusalem fungerer altså ikke bare som templet, men også som Det aller
helligste. I det jordiske templet kunne bare øverstepresten komme inn i Det aller helligste.
I det nye Jerusalem er dette et privilegium alle de frelste får nyte.
LesÅp 21,21–22,5. Hva er det i byen som minner om Edens hage? Hva betyr det at
det ikke lenger skal være noen forbannelse i byen (Åp 22,3)?
Det mest fremtredende trekket ved det nye Jerusalem er elven med livets vann som
springer ut av Guds trone (se 1 Mos 2,10). Ved elven i Babylon satt Guds folk som
fanger og lengtet etter Jerusalem (Sal 137), men etter å ha flakket om gjennom alle
tidsaldre’ har Guds folk funnet sitt hjem ved bredden av livets elv i Jerusalem.
På begge sider av elven står livets tre med blader som «er til legedom for folkene»
(Åp 22,2). Dette er ikke helbredelse for sykdom, for på den nye jord er det ingen
sykdom. Det er legedom for alle sår som skyldes barrierer som har revet folk fra
hverandre gjennom historien. De frelste fra alle tider og alle nasjoner er nå én Guds
familie.
Les «Jorden legges øde» i Alfa og Omega, bind 8, side 151–158 [GC 653–661] og
«Når alt blir nytt» side 159–175 [GC 662–678].
Åpenbaringen avsluttes med det den ble innledet med: Kristi annet komme i kraft
og herlighet og opprettelsen av Guds evighetsrike. Ved Kristi gjenkomst blir han
endelig forent med sin brud. Dette er bokens høydepunkt.
Men boken ønsker ikke å sette disse hendelsene i en urealistisk sammenheng. Det
at Jesus kommer snart, er den første realiteten. Den andre er at vi fremdeles venter
på hans gjenkomst. Mens vi venter, må vi ha en klar forståelse av budskapene i
Åpenbaringen, og det kan vi få ved å lese den om og om igjen til det hele er skjedd.
Mens vi venter, er budskapene i Åpenbaringen en stadig påminnelse om ikke å se på
tingene, men rette øynene mot ham som er vårt eneste håp. Åpenbaringens Kristus
er svaret på alle våre håp og lengsler midt i livets gåter og usikkerhet. Han holder
verdens og vår egen fremtid i sin hånd.
Boken minner oss også om at vi har fått til oppgave å forkynne budskapet om
hans snare gjenkomst for hele verden før verdens ende. Mens vi venter på hans komme,
skal vi være aktive, ikke passive. Både Ånden og menigheten sier: «Kom!» (Åp
22,17). Vil du besvare dette kallet. Det er godt nytt, og det må forkynnes for verdens
befolkning.
Spørsmål til drøftelse
Tenk på de tusen år og dommen etter de tusen år. Hva sier det om Gud at han
ikke lar de fortapte få sin straff før etter at de frelste har hatt tusen år på å få
svar på alle sine spørsmål?
Åp 1,3 lover velsignelser til dem som hører, leser og tar vare på ordene i
Åpenbaringens profetier. Nå ender studiet av denne boken. Hva har du oppdaget
som du må ta vare på?
En 35-årig alenemor kom til Global Mission-pioneren med et uvanlig problem: Hver morgen våknet
hun naken og redd. Mordecai (68), som holdt møter i Nkai i Zimbabwe, hadde en anelse og visste
hva han skulle gjøre. Han hadde hørt om slike problemer med onde ånder før.
”Tror du på Jesus?” spurte han. ”I så fall kan vi be, og han vil kaste lys over problemet.” Jo, hun
trodde, og Mordecai samlet medlemmer til bønn. De ba i tre dager før han spurte hvordan det gikk.
”Det har gått fint. Jeg våkner om morgenen med klærne på.” Kvinnen ble senere døpt og har ikke
hatt problemer med onde ånder siden.
Onde ånder er et vanlig problem i Zimbabwe. Mordecai arbeider i områder med ingen adventister
og har hatt flere slike opplevelser.
I Matopo-området, der han er nå, ba de ham tale i en kirke på søndag, og en kvinne med kneproblemer
ba om forbønn. Da han nevnte Jesu navn i bønnen, falt hun om. ”Det betyr at en ond ånd har dratt
sin vei,” sier han. ”Han ba for henne, og hun reiste seg. I dag er hun adventist.”
Ikke alt handler om djevleånder. I 2007 var han i Zezana. Han underviste fra hjem til hjem om sabbaten
og Jesu gjenkomst. Alle 16 medlemmer i en menighet og pastoren deres ble døpt og startet den
første adventistmenigheten i området.
En tid senere hadde Mordecai et møte med åtte onde ånder under en møteserie på en offentlig
grunnskole i Beitbridge, på grensen til Sør-Afrika. Da han viste et bilde av Jesus på skjermen, stormet
en 48-årig kvinne ut. Etter møtet fant Mordecai henne i skolegården. Hun lå som død. Folk bar henne
inn og la henne på gulvet. Mordecai samlet ti medlemmer om henne. De sang og ba. Da de nevnte Jesu
navn, satte hun seg brått opp, ristet voldsomt og falt sammen igjen. Reaksjonen tydet på at en ond ånd
hadde forlatt henne. Mordecai ville vite om hun var fri.
”Vil du be til Jesus?” spurte han. Kvinnen lå urørlig, et
tegn på at hun var besatt, sier Mordecai. Medlemmene sang
og ba igjen. Da kvinnen hørte navnet Jesus, satte hun seg opp,
ristet og kollapset igjen. Enda en ånd hadde forlatt henne.
”Vil du be til Jesus?” spurte Mordecai. Ingen reaksjon.
Dette pågikk i seks timer. Etter åttende gang sa hun med
høy røst: ”Kjære Jesus. Takk for at du har satt meg fri fra
djevlene. Hjelp meg å bli like sterk i troen som disse medlemmene.”
Kvinnen er nå adventist og menighetstjener i kirka.
”Gud er god,” sier Mordecai.
Takk for dine bønner for menneskene i vår divisjon. Takk
også for det store offeret som vil føre til at mange flere får
høre om Jesu komme.
Prosjekter:
São Tomé
Starte rehabiliteringssenter for alkoholikere og narkomane, São Tomé
Bygge ny kirke, São Tomé
Bygge auditorium på 0-12-skole, São Tomé
Mosambik
Bygge grunnskole, Milange
Utvide mat- og ernæringsavdelingen på Mozambique Adventist University, Beira
Starte barnehjem for barn som har mistet foreldre i HIV/AIDS, Nampula
Barneprosjekt
Portugisiske barnebibler for nødstedte familier i Mosambik og São Tomé