Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har
seiret og satt meg med min Far på hans trone (Åp 3,21).
Salme 73 uttrykker forundring over de ugudeliges stolthet. De levde i sus og dus,
mens de rettferdige led. Slik urettferdighet gjorde salmisten urolig (Sal 73,2–16),
og i sin forvirring gikk han til helligdommen (Sal 73,16–17). I Guds hus fikk han en
dypere forståelse av forholdet.
Århundrer senere var en gammel apostel fange på en klippeøy på grunn av sitt
vitnesbyrd. I sin nød fikk han vite at kirkene hans led. Så fikk han et syn av den
oppstandne Kristus i helligdommen i himmelen. I likhet med salmisten fikk han lys
over tilværelsens mysterier og de kampene livet gir. Helligdomsscenen forsikret ham
om Kristi nærvær og omsorg – en forsikring som han sendte videre til menighetene
sine og senere generasjoner av troende, helt til historiens slutt.
LesÅp 1,9. Hva forteller Johannes om forholdene der han oppholdt seg?
Patmos var en ufruktbar steinrøys i Egeerhavet. Den var 15 km lang og 9 km på
det bredeste. Romerne brukte den og omkringliggende øyer som straffekoloni
for forviste politiske fanger. Tidlige kristne forfattere som levde kort tid etter at
Åpenbaringen ble skrevet, var samstemte om at Roma hadde sendt Johannes til
Patmos fordi han var tro mot evangeliet. Den gamle mannen utholdt nok alle prøvelsene
som et romersk fengsel bød på. Han ble sikkert behandlet som en forbryter,
var lenket fast, fikk for lite mat og ble tvunget til hardt arbeid mens romerske vakter
pisket ham.
«Romerstaten hadde valgt Patmos, en øde klippeøy i Egeerhavet, som
forvisningssted for forbrytere, men for Guds tjener ble dette triste stedet himmelens
port. Langt borte fra livets travelhet og tidligere tiders aktive tjeneste hadde han
selskap med Gud, Kristus og himmelske engler. Der mottok han undervisning som
skulle være gjeldende for menigheten i all framtid.» – Alfa og Omega, bind 6, side
390 [AA 570].
Hvilke andre personer i Bibelen måtte utholde motgang enda de var trofaste mot
Gud? Se Dan 3,16–23; Apg 7,54–60.
Kristi etterfølgere må huske at når de er i situasjoner som den Johannes opplevde,
er de ikke alene. Den Jesus som kom til Johannes med håp og oppmuntring midt i
motgangen på Patmos, er hos sitt folk og støtter dem i vanskelige tider.
Hva er forskjellen på å lide for Kristi skyld og å lide av andre grunner? Eller hva
med det som fortoner seg som meningsløs lidelse? Hvordan kan vi stole på
Herren under alle forhold?
LesÅp 1,10 i lys av 2 Mos 31,13; Jes 58,13 og Matt 12,8. Hvilken dag er Herrens
dag i Bibelen? Hva må denne dagen ha betydd for Johannes i hans vanskeligheter?
«En sabbat åpenbarte Herren seg for den landsforviste apostelen. Johannes holdt
sabbaten like hellig på Patmos som den gang han prekte for folket i Judeas store og
små byer. Han gjorde selv krav på de løfter som var knyttet til denne dagen.» – Alfa
og Omega, bind 6, side 398 [AA 581].
Selve teksten tyder på at apostelen fikk synet på den syvende dag, sabbaten.
Johannes så frem til kommende hendelser, også Kristi andre komme (se Åp 1,7), som
også kalles «Herrens dag» (Jes 13,6–13; 2 Pet 3,10), men han talte om da han fikk
synet om de fremtidige hendelsene, og det var på sabbaten, «Herrens dag».
Midt i lidelsene må denne sabbaten med alle dens syner ha blitt en forsmak på
et liv fritt for lidelse som han og andre kristne fra alle tidsaldre skal oppleve etter
Jesu gjenkomst. Ifølge jødisk tankegang er sabbaten en forsmak på olam haba, «den
kommende verden».
«Sabbaten, som Gud hadde innstiftet i Eden, var … verdifull for Johannes på den
avsides øya …
For en sabbat dette var for den ensomme i landflyktighet, alltid verdifull i Kristi
øyne, men nå mer opphøyet enn noen sinne! Aldri hadde han lært så mye av Jesus.
Aldri hadde han hørt så opphøyde sannheter.» – SDA Bible Commentary, bind 7,
side 955.
Sammenlign de to versjonene av det fjerde bud i 2 Mos 20,11 og 5 Mos 5,15.
Disse tekstene peker på sabbaten som et minne om både skapelsen og frelsen,
og minner oss om at Gud både har skapt oss og frelst oss. Hvordan kan vi hver
sabbat holde Guds virkelighet som skaper og frelser klart for oss? Tenk også på
dette: Hvilken glede ville vi ha hatt av ham som vår skaper om han ikke var vår
løsningsmann?
LesÅp 1,12–18. Sammenlign Johannes’ skildring av Kristus med vesenet i Dan
10,5–6. Hvordan ser Jesus ut i det synet? Hva gjør han?
Johannes ser Jesus i prestekappe der han går blant lysestakene. Synet avspeiler lysestakene
i templet (se 1 Kong 7,49).
Bildet av Jesus som går blant lysestakene, peker på Guds løfte til Israel om at han
ville gå blant dem som deres Gud (3 Mos 26,12). I Åpenbaringen representerte lysestakene
de syv kirkene i Asia som Åpenbaringen opprinnelig ble sendt til (Åp 1,20).
I den symbolske vandringen blant lysestakene oppfyller Jesus paktsløftet til Israel:
Han vil være hos sitt folk helt til han fører dem til sitt evige hjem.
Bildet av Jesus som prest blant lysestakene er også hentet fra ritualet i templet.
Presten skulle hver dag sørge for at lampene i Det hellige skinte klart. Han skulle
stelle og etterfylle dem som ikke brant klart, erstatte vekene på lampene som hadde
brent ut og fylle på ny olje og tenne dem igjen. Slik ble presten kjent med tilstanden
hos hver enkelt lampe. Og slik ser også Jesus personlig behovene og omstendighetene,
ikke bare hos disse menighetene, men alle.
Jesus identifiserte seg selv med Guds titler som «den første og … den siste» (se Jes
44,6; Jes 48,12). Det greske ordet for «siste» er eschatos. Herfra har vi ordet eskatologi
(«endetid»). Dette viser at eskatologiens fokus er Jesus Kristus. Han har det siste
ordet om de siste ting. Han er «den levende» og har «nøklene til døden og dødsriket»
(Åp 1,18). Nøkler er et symbol på makt og autoritet. Hans etterfølgere behøver ikke
å frykte, for selv de døde er gjenstand for hans omsorg. Og har det seg slik med de
døde, må det vel gjelde de levende enda mer? Se Matt 22,32.
LesÅp 22,7; Åp 22,19–20. Jesus ga også Johannes egne budskaper til de syv menighetene
i Asia. Det var mer enn syv menigheter i provinsen. Hva sier det om den symbolske
betydningen av disse budskapene for oss på generelt grunnlag?
De budskapene som Jesus fikk Johannes til å sende til de syv menighetene, er nedtegnet
i Åp 2 og 3. Deres betydning er trefoldig:
Historisk anvendelse. Budskapene ble opprinnelig sendt til syv menigheter i
velstående byer i Lille-Asia. De troende sto overfor alvorlige utfordringer. Flere byer
innførte tilbedelse av keiseren i sine templer, som et tegn på lojalitet mot Roma. Keisertilbedelsen
ble obligatorisk. Man forventet at innbyggerne skulle delta i offentlige
arrangementer og hedenske seremonier. Mange kristne nektet. Derfor ble de utsatt
for prøvelser, iblant også martyrdøden. Johannes fikk beskjed om å skrive de syv
budskapene for å hjelpe dem med disse utfordringene.
Profetisk anvendelse. Siden Åpenbaringen er en profetisk bok, og bare syv
menigheter ble valgt til å motta budskapene, peker det også på budskapets profetiske
natur. De åndelige tilstandene i de syv menighetene sammenfaller med de åndelige
forholdene i Guds kirke i ulike tidsperioder. De syv budskapene gir oss en panoramaoversikt
over kristenhetens åndelige tilstand fra det første århundret til den siste
tid.
Allmenn anvendelse. Selv om budskapene først ble sendt til menighetene i Asia,
inneholder de også lærdommer for troende i alle tidsaldre. De ble sendt sammen som
ett brev, og det skulle leses i alle menighetene (Åp 1,11). Slik representerer de forskjellige
slags kristne på ulike steder og tider. For eksempel: Det som kjennetegner
kristenheten generelt i dag, er Laodikea, men noen kan identifisere seg med en annen
kirkes egenskaper. Den gode nyheten er at Gud, «uansett vår åndelige tilstand,
møter falne mennesker hvor de er.» – På fast grunn, 1. bok, side 17–18 [1SM 22].
Tenk deg at Herren ville skrive et brev til din menighet slik han skrev til de syv
menighetene, om utfordringene den står overfor og den åndelige tilstand. Hva
kunne det stå i et slikt brev?
Efesos var hovedstaden og den største byen i den romerske provinsen Asia. Den lå
på de store handelsrutene og var hovedhavn i Lille-Asia. Byen var et viktig kommersielt
og religiøst senter. Den var full av offentlige bygninger: templer, teatre,
gymnastikksaler, badehus og bordeller. Den var også kjent for magi og kunst. Og
byen var beryktet for umoral og overtro. Likevel holdt provinsens mest innflytelsesrike
menighet til i Efesos.
LesÅp 2,1–4 sammen med Jer 2,2. Hvordan fremstår Jesus for denne menigheten?
Hvilke gode egenskaper roser han menigheten for? Hvilken uro uttrykker han også?
I den første tiden var efeserne kjent for trofasthet og kjærlighet (Ef 1,15). De
opplevde press både utenfra og i kirken, men de sto fast og var trofaste. De var
hardtarbeidende og holdt læren ren. Ja, de tålte ikke falske lærere blant seg. Men
etter som medlemmene understreket den sunne lære og en ortodoks livsførsel, ble
kjærligheten til Kristus og deres medmennesker svekket. De sto fast og var trofaste,
men deres gjerninger ble kalde og loviske av mangel på kjærlighet.
LesÅp 2,5–7. Hvilke tre ting ber Jesus kirken om å gjøre for å blåse nytt liv i sin
første kjærlighet og hengivenhet til Kristus og trossøsken? Hvordan henger disse
tre tingene sammen?
Profetisk svarer situasjonen i menigheten i Efesos til forholdene og den åndelige
tilstanden i kirken i det første århundret. Kjærlighet og trofasthet mot evangeliet
kjennetegnet den første menighet. Men i slutten av det første århundret begynte man
å miste sin første kjærlighets glød og vek bort fra evangeliets rene og enkle lære.
Forestill deg at du er i en menighet hvor kjærligheten er på vei ut. Medlemmene
gjør ikke noe åpenbart syndig. I én forstand gjør de det som er rett. Men de preges
av formalisme og kulde. Hvordan kan Jesu råd befri menigheten for denne
tilstanden?
Les «Patmos» i Alfa og Omega, bind 6, side 389–395 [AA 568–577].
«Forfølgelsen av Johannes ble et nådemiddel. Patmos ble fylt av en oppstanden frelsers
herlighet. Johannes hadde sett Kristus i menneskelig skikkelse, med merkene
etter naglene i hans hender og føtter. Nå fikk han se sin oppstandne Herre iført all
den store herlighet som et menneske kunne se og likevel leve.
Kristi møte med Johannes burde være bevis for alle, både troende og vantro, på
at vi har en oppstanden Kristus. Det burde være en levende kraft for kirken. Noen
ganger er Guds folk omgitt av mørke skyer. Det virker som om undertrykkelse og
forfølgelse skal knuse dem. Men det er i slike tider de største lærdommene mottas.
Kristus går ofte inn i fengsler og åpenbarer seg for sine utvalgte. Han er hos dem
mens de brenner på staken. Stjernene lyser klarest i den mørkeste natt, og strålene
av Guds herlighet er mest synlig i det dypeste mørke. Jo mørkere himmelen er, desto
klarere skinner strålene fra Rettferds sol, den oppstandne frelser.» – The Youth’s
Instructor, 5. april 1900.
Forslag til samtale
Johannes forteller leserne hva han så og hørte på Patmos. Hva kan du se og
høre når du leser Åp 1,12–20? Hvilke trøstens ord finner du i det som åpenbares
her?
Den første engelen i Åp 14,7 oppfordrer jordens innbyggere i endens tid til
å «tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder». Dette er språk
hentet fra 2 Mos 20,11. Hva sier dette om sabbatens betydning i endetiden,
ifølge Åpenbaringen?
Mange kristne står overfor en merkverdig ironi. Jo lenger de blir i kirken,
desto lettere har troen for å svinne hen og dø ut. Det motsatte burde skje. Jo
lenger vi går med Jesus, desto mer bør vi lære om ham og hans kjærlighet.
Hvordan kan vi holde troens flamme ved like, så den brenner stadig klarere,
slik den burde?
Lethabo gikk i hjemmeskole i Francistown sammen med ti andre de tre første årene av skolegangen.
Men etter tre år lå han etter i lesning og matematikk, og moren, som heter Gomolemo,
sendte ham til adventistenes barneskole Eastern Gate. Hun ville at han skulle lære om Gud,
selv om hun ikke var oppvokst i et kristelig hjem selv.
Lethabo gikk tredje klasse om igjen og gjorde store fremskritt på bare noen måneder. Og han
er veldig glad for bibelklassene. ”Han minner oss om å be morgen og kveld, og til maten. Jeg
kjører ham og søsteren til kirken hver uke, og han sier: Mor, du må gå, du også.”
Moren gikk ikke, så Lethabo gjorde det til bønneemne. Moren hadde morgenkvalme i fire
måneder. Lethabo ba læreren be for henne. Hjemme sa han: ”Mor, du må gå i kirka så pastoren
kan be for deg.” En dag lovte hun at hun ville komme neste sabbat.
Hun kom. ”Gutten min er så glad i Gud,” sa hun. ”Jeg tror Gud sendte ham til oss for å vise
oss lyset.” Dette var første gang på fire måneder at hun ikke hadde morgenkvalme. Gutten la
merke til det. ”Det er godt å be,” sa han. ”Du kaster ikke opp lenger.”
Moren smilte: ”Takk, gutten min. Jeg skal fortsette å komme i kirka.”
Noe av offeret 13. sabbat i 2015 gikk til å bygge Eastern Gate Primary School, adventistenes
første grunnskole i Nord-Botswana. Takk for misjonsgavene som gjorde at denne morens sønn
kunne komme i kirka.
”Jeg takker Gud for skolen,” sier moren. ”Jeg håper at han vil gi dem alt de trenger.”