Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! (Åp 3,22).
Fra Patmos sendte Jesus (via Johannes) et brev med syv budskaper til sitt folk. Disse
budskapene gjaldt opprinnelig menigheter i Lille-Asia på Johannes’ tid, men de ble
også skrevet for alle kristne gjennom historien.
Legger man budskapene side om side, ser man at de har den samme seksdelte
oppbygningen. Alle åpner med at Jesus tiltaler en menighet ved navn. Den andre
delen begynner med ordene: «Dette sier …, han som». Her presenterer Jesus seg for
hver menighet med egenskaper om seg selv fra kapittel 1. Disse ordene om Jesus var
tilpasset behovene i hver enkelt menighet. Slik påpekte Jesus at han kunne hjelpe
dem med alle deres problemer og forhold. Deretter evaluerer Jesus menigheten og
sier hvordan medlemmene kan løse sine problemer. Alle budskapene ender med en
appell om å lytte til Ånden, og løfter til dem som seirer.
Når vi analyserer budskapene, ser vi at Jesus kunne oppfylle hver menighets
behov, uansett situasjon. Derfor kan han sikkert også løse våre problemer.
Jesu andre og sjette budskap var opprinnelig rettet til kirkene i Smyrna og Filadelfia.
Disse to kirkene fikk ingen refs.
Smyrna var vakker og velstående, men også et senter for obligatorisk keiserdyrkelse.
Følgene av å nekte slike pålegg kunne føre til tap av status, til forfølgelse og
martyrdøden.
LesÅp 2,8–11. Hvordan fremtrer Jesus for denne menigheten i lys av situasjonen?
Hva var dens situasjon? Hva sier Jesus om det som kommer?
Budskapet til menigheten i Smyrna gjelder også for menigheten i tiden etter apostlene,
da de kristne ble forfulgt av Romerriket. De «ti dagene» i Åp 2,10 pekte mot ti
års forfølgelse som ble startet av Diokletian i 303 og fortsatte til 313, da Konstantin
den store ga de kristne religionsfrihet.
Den sjette menigheten Jesus talte til, holdt til i Filadelfia («broderlig kjærlighet»).
Byen lå på den keiserlige handelsveien som forbinder øst med vest i provinsen. Den
ble grunnlagt som et senter for fremme av gresk språk og kultur i regionene Lydia
og Frygia.
LesÅp 3,7–13. Hvordan fremstår Jesus i dette budskapet i lys av menighetens
situasjon? Hva sier Jesu ord: «du har liten kraft» (Åp 3,8) om menighetens tilstand?
Hvilke løfter gir Jesus?
Budskapet til denne menigheten passer godt på protestantismens store vekkelse på
1700- og 1800-tallet. Tatt i betraktning det lys de hadde, forsøkte de å holde «mitt
ord» (Åp 3,8). Menigheten i denne perioden var drevet av et ønske om å føre evangeliet
ut til hele verden. Dermed fikk budskapet en blomstringstid som det ikke hadde
opplevd siden pinsedagen.
Pergamon var sentrum for flere hedenske kulter. En av dem var Asklepios-kulten.
Den tilba helbredelsens gud, som ble kalt «frelseren» og fremstilt som en slange.
Folk kom langveis fra for å bli helbredet i Asklepios-helligdommen. Pergamon spilte
en fremtredende rolle i tilbedelsen av keiseren. Som i Smyrna var dette obligatorisk.
Ikke rart at teksten sier at Pergamon var byen «hvor Satan bodde» og hvor hans trone
sto.
LesÅp 2,12–15. Hvordan fremstår Jesus for denne menigheten? Hva mente han om
dens åndelige tilstand?
De kristne i Pergamon var omgitt av hedenskapets store templer, og møtte fristelser
både i og utenfor menigheten. De fleste var trofaste, men de såkalte nikolaittene gikk
inn for kompromiss med hedenskapet for å slippe forfølgelser. De blir forbundet med
en kjettergruppe som var oppkalt etter Bileam, han som forførte israelittene på vei til
det forjettede land (4 Mos 31,16). Disse to gruppene gikk inn for at man skulle følge
hedensk praksis for å slippe forfølgelser.
LesÅp 2,16–17. Hva ba Jesus menigheten om å gjøre for å få det bedre åndelig?
Hva lover han?
Budskapet til menigheten i Pergamon skildrer også situasjonen i kirken etter år 313.
Kristendommen hadde seiret over hedenskapet, men mange i menigheten inngikk
kompromisser. Noen sto fast og var tro mot evangeliet, men 300- og 400-tallet bar
preg av åndelig tilbakegang og frafall. Kirken kjempet mot fristelsen til å inngå
kompromisser – og tapte.
Hva vil det si ikke å fornekte «troen på meg» (Åp 2,13; se også Åp 14,12)? Hva
sier det om troens opprinnelse og vår plikt til å klamre oss til den, selv om vi blir
truet på livet, eller enda verre, tvunget til å gjøre innrømmelser?
Sammenlignet med andre byer hadde Tyatira verken politisk eller kulturell betydning
i oldtiden, så vidt man vet. Byen var mer kjent for handel. For å kunne ha et
yrke eller en forretning, måtte man tilhøre laugene. Medlemmene måtte delta på
fester og tempelritualer befengt med umoral. De som ikke var med på det, ble ekskludert
og straffet økonomisk. De troende måtte velge kompromiss eller troskap mot
evangeliet.
LesÅp 2,18–29. Hvordan fremstilles Jesus for dem (se også Dan 10,6)? Hvilke
egenskaper roste han menigheten for, og hvilket problem plaget den?
Som i Pergamon var trusselen mot menigheten i Tyatira kompromiss med de hedenske
omgivelsene. Navnet «Jesabel» viser til kong Akabs kone, som forførte Israel
til frafall (1 Kong 16,31–33). Jesus skildrer henne som en åndelig hore. De som tålte
hennes lære, begikk åndelig hor med henne.
Situasjonen i menigheten i Tyatira gjelder tilstanden i menigheten som helhet i
middelalderen. Faren kom ikke utenfra, men fra dem som sa de fikk sin autoritet fra
Gud. I denne tiden erstattet tradisjonen Bibelen. Et menneskelig prestedømme og
hellige relikvier erstattet Kristi prestedømme, og gjerninger ble et frelsesmiddel. De
som ikke tålte de negative kreftene i menighetens institusjoner, ble forfulgt og til og
med drept. I mange århundrer (se Dan 7,25) var evangeliet nesten usynlig.
Tenk på ordene i Åp 2,25: «Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer.»
Hva betyr dette for oss, både som fellesskap og hver enkelt? Hva har Jesus gitt
oss som vi må holde fast ved?
Sardes hadde en storslått historie. Men da romerne kom, hadde byen mistet sin
anseelse. Sardes var fremdeles en rik by, men dens storhet lå mer i dens historie enn
i dagens virkelighet. Byen lå oppe på en bratt bakke og var utilgjengelig. Borgerne
følte seg så trygge at bymurene ble dårlig bevoktet.
LesÅp 3,1–6 sammen med Matt 24,42–44 og 1 Tess 5,1–8. Hvilke tre ting oppfordrer
Jesus de troende i Sardes til å gjøre for å unnslippe sin åndelige tilstand? Hva
har hans advarsel om å «våke» å gjøre med byens historiske bakgrunn?
Jesus ser at noen medlemmer i menigheten i Sardes er trofaste, men de fleste er
åndelig døde. Menigheten stilles ikke til ansvar for åpen synd eller frafall (som
folket i Pergamon og Tyatira), men for åndelig sløvhet.
Budskapet til menigheten i Sardes passer godt på protestantenes åndelige tilstand
i tiden etter reformasjonen, da menigheten gradvis forfalt til livløs formalisme og
åndelig selvgodhet. Rasjonalisme og sekularisme undergravde evangeliets frelsende
nåde og engasjementet for Kristus. Tørre filosofiske argumenter vant innpass. Menigheten
i denne perioden lot til å leve i beste velgående, men var åndelig død.
Brevet gjelder alle generasjoner av kristne. Det finnes noen som alltid taler varmt
om sin første tid med Kristus. Men de har ikke stort å si om sin erfaring med Kristus
nå. Deres religion mangler varme og engasjement for evangeliet.
La oss ha sannheten om frelse ved tro på Kristus alene klart for oss. Hvordan kan
vi da si at våre gjerninger ikke har vært «fullkomne» for Gud? Hva vil det si, og
hvordan kan vi «perfeksjonere» våre gjerninger for ham? Se Matt 5,44–48.
Den siste menigheten Jesus talte til, befant seg i Laodikea, en rik by ved den store
handelsveien. Byen var kjent for ullindustri, banker (mye gull), og en medisinsk
skole som produserte øyensalve. Velstanden gjorde innbyggerne selvgode. Ca. år
60, da et jordskjelv ødela byen, takket innbyggerne nei til tilbud om hjelp fra Roma,
og sa de hadde alt de trengte for å klare brasene selv. Siden byen ikke hadde vann,
ble det sendt via en akvedukt fra varme kilder ved Hierapolis. Dette var langt fra
Laodikea, så vannet kom lunkent frem.
LesÅp 3,14–17 og Hos 12,8. Finn paralleller mellom byens historiske kjennetegn
og Kristi syn på menigheten. Hvordan gjennomsyret Laodikeas selvgodhet de
kristne i byen?
Jesus anklaget ikke de kristne i Laodikea for alvorlig synd, vranglære eller frafall.
Problemet var en selvgodhet som førte til åndelig sløvhet. De var som vannet i byen,
verken forfriskende kalde eller varme, men lunkne. De sa at de var rike og ikke
trengte noe, men de var fattige, nakne og blinde for sin åndelige tilstand.
Menigheten i Laodikea representerer menighetens åndelige tilstand på slutten av
verdenshistorien. Dette ser man av ordbruken her og i Åp 16,15, i forbindelse med
forberedelsene til den siste krisen. Dette viser at menigheten i Laodikea var forbilde
for endetidens menighet. Den siste menighet opplever tider med stor politisk, religiøs
og sekulær uro og vil møte utfordringer som ingen tidligere generasjon har opplevd.
Likevel er denne menigheten selvgod og sliter med å være ekte. Kristi advarsel har
vidtgående konsekvenser for alle som er en del av hans siste menighet.
Jesus forsikrer laodikeerne om at han elsker dem og at han ikke vil gi slipp på
dem (Åp 3,19). Han avslutter sin appell ved å fremtre som elskeren i Høys 5,2–6, der
han står ved døren og banker og ber om å bli sluppet inn (Åp 3,20). Alle som åpner
døren og slipper ham inn, har løftet om å få spise middag med ham. Den anledningen
må vi ikke la gå fra oss.
Les Åp 3,18–22. Hva er Jesu råd til laodikeerne? Hva er gull, hvite klær og øyensalve
symboler på? (se 1 Pet 1,7; Jes 61,10; Ef 1,17–18). Hva sier alt dette til oss
som ser vår situasjon i lys av budskapet til Laodikea-menigheten?
Les «Åpenbaringsboken» i Alfa og Omega, bind 6, side 396–406 [AA 578–592].
De syv budskapene til menighetene viser åndelig tilbakegang. Menigheten i Efesos
var fortsatt trofast, selv om den hadde mistet sin første kjærlighet. Menighetene i
Smyrna, Pergamon og Filadelfia var trofaste, bare et lite antall var utro. Tyatira var
en splittet menighet med to faser i sin trofasthet mot Kristus. Menigheten i Sardes
var i en svært alvorlig tilstand. Flertallet av medlemmene var ute av harmoni med
evangeliet, mens en rest representerte de få trofaste. Menigheten i Laodikea var i en
slik forfatning at det ikke fantes noe godt å si om den.
På slutten av hvert budskap gir Jesus løfter til dem som tar imot hans råd. Men
sammen med det åndelige forfallet i menighetene, vokser løftene. Fra og med Efesos,
som bare fikk ett løfte, får hver menighet som følger den nedadgående åndelige trenden,
stadig flere løfter enn den forrige. Til slutt får menigheten i Laodikea igjen bare
ett løfte, men det er det største: å få sitte på Jesu trone (Åp 3,21).
Forslag til samtale
Denne økningen i løfter og den åndelige tilbakegangen i menighetene avspeiler
utsagnet om at når synden øker, blir nåden enda større. Hvordan? (Rom
5,20). Tenk på det i lys av denne uttalelsen: «menigheten, svak og feilende
som den kan være, er det eneste på jorden som er gjenstand for hans høyeste
aktelse. Han vokter den til stadighet med sin omsorg og styrker den med sin
hellige Ånd.» – På fast grunn, 2. bok, side 397 [2SM 396].
Mange sier at det er vanskelig å være kristen i industri-, handels- og storbyer.
Hva kan man lære av det faktum at det i de rike byene i Lille-Asia fantes
kristne som var trofaste mot evangeliet og sto fast mot hedenskapets
påtrykk? Tenk på de troende i Lille-Asia i lys av Jesu bønn (Joh 17,15–19).
Hvordan kan vi være i verden? Hva betyr det for oss, og særlig de som bor i
storbyer?
Hvordan kan vi lytte mer oppriktig til det som ble skrevet til laodikeerne?
80 prosent av folket i Mosambik er muslimer, og Atija hadde ikke hørt om adventistene før
hun besøkte bestemoren i en landsby utenfor storbyen Nampula.
Hun husker godt at hun ble bedt med inn i adventkirken. Der fikk hun mat og hørte en preken
om Matt 24. Taleren sa at Jesus ville vekke de døde ved sitt annet komme. Atijas fireårige lillesøster
Muanacha hadde mistet livet en måned tidligere. ”Der og da trodde jeg at jeg skulle få røre
ved lillesøster igjen,” sier Atija.
Da Atija var 15, ble hun gift med en mann som gikk i adventistkirka i Nampula. Hun ble med
en sabbat og hørte en liten jente synge ”When the Roll is Called up Yonder” med klar stemme.
Noe skjedde med henne, og hun ble i adventistkirka etter det.
Men i Nord-Mosambik skal man drøfte slike avgjørelser med de eldste i familien. Hun besøkte
tante Carmen, heksedoktoren. Carmen lyttet og sa Atija skulle snakke med sin mor. Moren var
enke, og sa at siden onkelen hadde oppdratt henne, fikk hun snakke med ham. Onkel Candido
nektet. Gjorde hun det, ville han ikke besøke henne igjen. Hun var redd, men ble likevel døpt
sammen med sin mann. Ingen fra familien kom.
Atija fikk en sønn, Dionisio, som ble alvorlig syk. Hun nektet å la heksedoktorer se til ham.
Onkel Candido troppet opp med spydet sitt. ”Når barnet dør, skal jeg kjøre det gjennom halsen
din,” sa han.
To dager gikk. Gutten ble svakere. Atija og mannen ba og gråt. Den tredje dagen sugde gutten
morsmelk. Han overlevde. Onkel gikk hjem med spydet. ”Gutten min ville ha omkommet, men
Gud reddet ham,” sier Atija.
Helbredelsen overbeviste Atijas lillesøster. Hun ble døpt, og året etter ble broren og en annen
søster døpt. Deretter moren og litt senere, tante Carmen. En ond ånd hylte og skrek i henne, pastoren
dyppet henne tre ganger, og da forlot ånden henne, sier Atija.
I dag er tante Carmen menighetssøster. Onkel Candido kom på besøk etter Carmens dåp og sa
han ville bli døpt. Han døde året etter dåpen.
”Jeg takker Gud for at alle i familien er i menigheten nå,” sier Atija. I dag er hun 57 år og gift
med pastor Lazaro i Nampula.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge et barnehjem for barn som mistet foreldre i HIV/
AIDS i Nampula.