Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og
med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål,
av alle folk og nasjoner. Du har gjort dem til et kongerike og til prester for vår
Gud, og de skal herske som konger på jorden (Åp 5,9–10).
Åp 6 fortsetter scenen i kapittel 4–5, som beskriver Kristus, som ved å ta den forseglede
bokrullen, gjenvant det som gikk tapt i Adam. Han er nå klar til å åpne seglene
på rullen og føre frelsesplanen til dens endelige konklusjon.
Pinsedagen markerte begynnelsen på evangeliets utbredelse, som er Kristi middel
til å utvide sitt rike. Åpningen av seglene viser altså til evangeliets forkynnelse (som
startet på pinsedagen) og følgene av å forkaste det. Med åpningen av det syvende og
siste seglet er vi fremme ved avslutningen av verdens historie.
Åp 3,21 er nøkkelen til de syv seglene: «Den som seirer, vil jeg la sitte sammen
med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans
trone.» Kapitlene 4 og 5 forteller om Kristi seier og hans opphøyelse til Faderens
trone, og i slutten av kapittel 7 leser vi at de som har seiret, står for Kristi trone.
Kapittel 6 handler således om Guds folk i ferd med å seire, slik at de kan få del i Jesu
trone.
LesÅp 6,1–8 sammen med 3 Mos 26,21–26 og Matt 24,1–14. Merk deg de nøkkelordene
tekstene har felles. Hva lærer du om betydningen av de første fire seglene ut
fra disse parallellene?
Begivenhetene i de syv seglene må ses i lys av GTs paktsforbannelser, som skildres
i form av sverd, hungersnød, pest og ville dyr (3 Mos 26,21–26). Esekiel kaller dem
Guds «fire onde straffedommer» (Esek 14,21). De var Guds disiplinærstraff. Han
forsøkte å vekke sitt folk så de ville se sin åndelige tilstand. Slik refset han dem når
de var utro mot pakten. På samme måte er de fire rytterne det Gud bruker for at hans
folk skal holde seg våkne mens de venter på Jesu gjenkomst.
Det er også paralleller mellom de fire første seglene og Matt 24,4–14, hvor Jesus
forklarte hva som ville skje i verden. De fire rytterne er de midlene Gud bruker for å
holde sitt folk på rett kurs. Han minner dem om at denne verden ikke er deres hjem.
Åp 6,1–2 er symbolsk, men handler også om erobring. Det ser man ved å lese
Åp 19,11–16, som skildrer Kristus som en hvit hest og anfører for himmelens
hærskarer i det endelige slaget i jordens historie. Hvitt er et symbol på renhet og
forbindes ofte med Kristus og hans etterfølgere. Rytteren på hesten har en bue og får
en krone som minner om GTs bilde av Gud der han rir på en hest med bue i hånden
og seirer over sitt folks fiender (Hab 3,8–13; Sal 45,5–6). Det greske ordet for den
kronen rytteren bærer, er stephanos, som er seierskronen (Åp 2,10; Åp 3,11). Denne
rytteren er en erobrer som går fra seier til seier.
Scenen med det første seglet skildrer evangeliets utbredelse. Det fikk en god start
på pinsedagen, da Kristus begynte å utvide sitt rike. Det var, og er fortsatt, mange
territorier å innta og mange som skal bli Jesu etterfølgere før den endelige seieren er
sikret ved Kristi komme i herlighet.
Profetisk svarer scenen om det første seglet til budskapet til menigheten i Efesos.
Det beskriver den apostoliske perioden da evangeliet spredte seg hurtig over hele
verden (Kol 1,23).
Hvorfor må vi alltid huske at når vi er i Kristus, er vi på vinnersiden, uansett
omstendigheter?
LesÅp 6,3–4. Hva sier skildringen av den røde hesten og rytteren om evangeliet?
Rødt er blodets farge. Rytteren har et stort sverd og får lov til å ta freden fra jorden.
Dette fører til at folk dreper hverandre.
Den andre seglet skildrer følgene av å avvise evangeliet. Kristus fører åndelig
krig med evangeliets forkynnelse, og onde krefter gjør sterk motstand. Det blir
forfølgelse. Rytteren dreper ikke. Han tar freden fra jorden, og forfølgelsen følger
uvegerlig (se Matt 10,34).
LesÅp 6,5–6 sammen med 3 Mos 26,26 og Esek 4,16. Hvilken realitet i forbindelse
med evangeliets forkynnelse viser skildringen av den svarte hesten og rytteren til?
Rytteren på den svarte hesten har en vekt han veier mat med. Det kunngjøres: «En
liter hvete for en daglønn! Tre liter bygg for en daglønn!» (Åp 6,6). I denne delen av
verden var korn, olje og vin livets nødvendigheter (5 Mos 11,14). Å spise brød etter
nøye veiing av kornet tydet på stor knapphet eller hungersnød (3 Mos 26,26; Esek
4,16). På Johannes’ tid var en denarius en daglønn (Matt 20,2). Under normale omstendigheter
var en daglønn nok til å kjøpe alt familien trengte for den dagen. Men
når det var hungersnød, skjøt prisene i været. I scenen med det tredje seglet ville
det ta en hel dags arbeid å kjøpe nok mat til bare én person. Skulle man brødfø en
liten familie, var daglønnen bare nok til å kjøpe bygg, et billigere og grovere korn:
fattigmannskost.
Scenen under det tredje seglet peker på de videre følgene av å forkaste evangeliet.
Hvis den hvite hesten sto for evangeliets forkynnelse, betyr den svarte hesten
at evangeliet er fraværende. I Bibelen symboliserer korn Guds ord (Luk 8,11). Når
evangeliet avvises, fører det uunngåelig til sult etter Ordet, slik Amos profeterte (Am
8,11–13).
LesÅp 6,7–8 Hvilken scene er skildret? Hva har denne scenen med den forrige å
gjøre?
Hestenes farge under det fjerde seglet beskrives som kloros: den askegrå fargen hos
et lik som går i forråtnelse. Rytterens navn er Døden; og dødsriket følger ham. Disse
to får lov til å ødelegge mennesker med sverd, sult, død og ville dyr i en fjerdedel av
jorden.
Det fjerde seglet fører til pest og død. Scenen formidler sannheten om at åndelig sult
etter Guds ord som et resultat av å forkaste evangeliet uvegerlig fører til åndelig død.
Heldigvis har døden og dødsriket svært begrenset makt: De får kun makt over en
del av jorden. Jesus forsikrer oss om at han har nøklene til døden og dødsriket (se Åp
1,18).
Se igjen på innholdet i budskapene til menighetene i Efesos, Sardes, Pergamon og
Tyatira i Åp 2. Sammenlign situasjonen i disse menighetene med scenene ved åpningen
av de første fire seglene. Hvilke paralleller finner du mellom dem?
Scenene i de syv seglene skildrer menighetens fremtid. Som med de syv menighetene
faller seglene sammen med de forskjellige epokene i kirkehistorien. I
apostolisk tid spredte evangeliet seg raskt over hele verden. Dette ble etterfulgt av
forfølgelsestiden i Romerriket fra slutten av det første til begynnelsen av det fjerde
århundre. Den er beskrevet i scenen under det andre seglet. Det tredje seglet peker
på kompromisstiden i det fjerde og femte århundre, som var preget av en åndelig nød
og mangel på bibler, og førte til «den mørke middelalder». Det fjerde seglet er en
passende skildring av den åndelige døden som preget kristendommen i den mørke
middelalder.
Åp 6,6 sier at «oljen og vinen» ikke blir skadet av hungersnøden under det tredje
seglets pest. Olje symboliserer Den hellige ånd (1 Sam 16,13; Apg 10,38) og vin
frelsen i Jesus Kristus (Mark 2,22). Hva sier dette om det faktum at selv når det
er smått med Guds ord, er Den hellige ånd likevel virksom og frelsen er fremdeles
tilgjengelig for alle som søker sannhet?
Ordet sjel i Bibelen betegner hele mennesket (1 Mos 2,7). Guds trofaste og forfulgte
folks død blir skildret som offerblod som tømmes ut ved alteret i den jordiske helligdommen
(2 Mos 29,12; 3 Mos 4,7). Guds folk har lidd urett og død på grunn av sin
troskap mot evangeliet. De roper til Gud og ber ham gi dem rett i dommen. Versene
handler om urett som er gjort her på jorden. De er ikke opptatt av de dødes tilstand.
Martyrene fikk hvite kapper, som står for Kristi rettferdighet. Dermed blir de rettferdige,
hans gave til dem som tar imot tilbudet om nåde (Åp 3,5; Åp 19,8). Da fikk de vite
at de måtte vente til deres søsken, som skulle gjennom en lignende opplevelse, blir
fullkommengjort. Det er viktig å merke seg at grunnteksten i Åp 6,11 ikke har ordet
tall. Åpenbaringen taler ikke om et antall hellige som skal dø for Kristus før hans
gjenkomst, men om fullendelsen av deres karakter. Guds folk blir fullkomne takket
være Kristi rettferdighets kappe, ikke egen fortjeneste (Åp 7,9–10). De drepte hellige
skal ikke stå opp og få sin rett før Kristi gjenkomst og begynnelsen av de tusen år
(Åp 20,4).
Scenen under det femte seglet gjelder historisk sett middelalderen, da millioner
ble drept på grunn av sin troskap. Men den minner også om Guds folks lidelser gjennom
historien, fra Abels tid (1 Mos 4,10) til tiden da Gud skal kreve «sine tjeneres
blod» (Åp 19,2).
«Hvor lenge, Herre?» har Guds lidende folk ropt opp gjennom historien. Hvem har
vel aldri slitt med urett her i livet? Hvilken trøst finner du i det femte seglet og
vissheten om at en dag skal rettferdigheten seire?
Under det femte seglet ser vi Guds folk lide urett i en fiendtlig verden og rope om at
Gud skal gripe inn. Tiden er kommet da Gud skal bønnhøre sitt folk.
De kosmiske tegnene i det sjette seglet er de som er forutsagt av Jesus (Matt
24,29–30), og som skulle skje ved avslutningen av den «store trengsel» (Åp 7,14) i
middelalderen og var et forvarsel på Jesu gjenkomst. Solen, månen, «stjernene»
(meteorer) og himmelen er bokstavelig ment her. Bruken av ordet som peker på en
symbolsk parallell med en faktisk ting eller begivenhet – solen ble svart som en
sørgedrakt,
og månen ble som blod, stjernene falt til jorden som når fikener drysser
ned av treet, og himmelen rullet seg sammen som en bokrull. De kristne i Vesten
merket seg jordskjelvet i Lisboa i 1755, den mørke dagen 19. mai 1780 – i det østlige
New York og det sørlige New England – og meteorregnet over Atlanteren 13. november
1833. De så det som oppfyllelsen av profetien om Kristi komme. Dette førte til
en rekke vekkelser som forkynte Kristi komme.
Les Åp 6,15–17 sammen med 19,11–21. Les også Jes 2,19; Hos 10,8 og Luk 23,30.
Scenene skildrer paniske menneskers forsøk på å gjemme seg av frykt for omveltningene
ved Kristi komme. De ber fjellene og berghamrene om å skjule dem for
«ansiktet til ham som sitter på tronen, og for vreden fra Lammet» (Åp 6,16). Tiden er
kommet da rettferdigheten skal skje og Kristus kommer «for å bli lovprist blant sine
hellige» (2 Tess 1,10). Avslutningen er beskrevet i Åp 19,17–21.
Scenen ender med det retoriske spørsmålet fra skrekkslagne onde mennesker:
«Den store vredesdagen er kommet, og hvem kan da bli stående?» (Åp 6,17; se også
Nah 1,6; Mal 3,2). Svaret på spørsmålet får vi i Åp 7,4: De som kan stå på den dagen,
er de som har fått Guds segl.
«Hvem kan utholde den dagen han kommer?» (Mal 3,2). Hvordan ville du besvare
dette spørsmålet, og hvordan begrunner du svaret ut fra Bibelen? Ta med svaret
til gruppa på sabbaten.
Les “The World’s Need,” side 457–460 i Testimonies to Ministers and Gospel
Workers.
Synet om åpningen av de syv segl peker symbolsk på Guds omsorg for sitt folk på
jorden. Som Kenneth A. Strand har sagt det:
«Skriften forsikrer oss om at Gud alltid har hatt omsorg for sitt folk: at han er til
stede i historien for å holde dem oppe, og i den store eskatologiske avslutningen vil
han gi dem full oppreisning og rik belønning i det evige liv. Åpenbaringen viderefører
dette temaet og er på ingen måte noen sær apokalypse som ikke reflekterer
bibelsk litteratur generelt. Den formidler Bibelens kjernebudskap. Ja, som Åpenbaringen
sier det så klart: ’Den levende’ – han som overvant døden og graven (1,18)
– vil aldri forlate sine trofaste, og selv når de lider martyrdøden, seirer de (12,11) og
får livets krone som venter dem (se 2,10; 21,1–4; og 22,4).» – Kenneth A. Strand,
«The Seven Heads: Do They Represent Roman Emperors?» i Symposium on Revelation
– Book 2 (Silver Spring, Md., 1992), bind 7, side 206.
Forslag til samtale
Hvilke lekser har du lært av åpningen av de syv seglene? Hvorfor burde de
vise deg at Gud fremdeles er Gud, samme hvor dårlig det går på jorden, og at
alle løftene vi har i Kristus, vil bli oppfylt til slutt?
Tenk over dette: «Menigheten er det redskap Gud har valgt for å frelse mennesker.
Den ble opprettet for å tjene og skal bringe evangeliet til verden.»
– Alfa og Omega, bind 6, side 11 [AA 9]. Tenk på din egen menighet. Hvordan
kan den være mer trofast i å nå mennesker med evangeliet?
Finn frem svaret på torsdagens siste spørsmål. Hvem kan holde ut hans
komme, og hvorfor kan de det? Snakk om følgene av svaret ditt for vårt liv i
dag slik at vi kan være forberedt på dagen for hans komme.
Moises avbrøt skolegangen og begynte i militæret. Der traff han en adventist, Alfredo. ”Han
gjorde inntrykk, han ga meg mat,” sier Moises. Alfredo holdt seg unna en bestemt fiskeart,
så Moises satt sammen med ham når de skulle ha slik fisk. ”Da fikk jeg hans,” sier han.
To uker senere ble Moises sendt for å bli militærpoliti. Det undret ham at brakkekameraten
hans alltid hadde Bibelen fremme. ”Tror du på Gud?” spurte han. Den andre siterte Joh 3,16.
Moises fikk låne Bibelen og begynte å tro, han også.
Etter endt utdanning kom Moises tilbake til sin avdeling og begynte som militærpoliti. En
kristen mann la merke til at han leste i Bibelen og sa: ”Jeg vet om en gruppe som studerer Bibelen
kl. 18 hver dag. Vil du være med dit?”
Moises ble med, men ble ganske forvirret. Da sa den andre, som holdt søndagen hellig: ”Jeg
ser at du er forvirret. Jeg vet om en annen gruppe som også møtes kl. 18. Jeg kan ta deg med dit,
men jeg liker dem ikke,” sa han. ”Hvorfor ikke,” spurte Moises. ”Fordi de snakker om kirken
min,” sa han.
Neste kveld oppdaget Moises til sin overraskelse at gruppelederen der var blitt døpt etter å ha
fått bibelstudier av hans gamle kafeteriavenn Alfredo, han med fisken.
Bibelstudiet handlet om tienden, og Mal 3,8 gjorde inntrykk. Moises hadde aldri betalt tiende
og følte seg ille berørt. Neste kveld lærte han om sabbaten, den syvende dag, og gråt da han la
seg.
En annen militær politimann hørte ham og spurte hvem som hadde slått ham. ”Vi skal nok ta
ham!” Offiseren visste ikke at det var Guds ord som hadde slått ham.
Neste sabbat gikk han 14 km til adventistkirka sammen med en venn, og betalte tiende. Han
fortsatte å gå i kirka og ble døpt som 22-åring. Etter militærtjenesten arbeidet han i politiet, men
sluttet på grunn av sabbatsproblemer. Deretter solgte han bøker fra dør til dør, før han begynte på
adventistenes universitet i Mosambik.
I dag er Moises 32 år og i gang med tredje skoleår. ”Far sendte meg i militæret for å forandre
min oppførsel,” sier han. ”Men Gud hadde en større plan. Han ville jeg skulle bli kristen.”
En del av offeret 13. sabbat går til utvidelse av adventistenes universitet i Mosambik, der
Moises studerer. Og en del av offeret går til bibler for barn der familien ikke har råd til det selv.
Takk for misjonsgavene.