Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og
gjort dem hvite i Lammets blod ().
Budskapet om åpningen av de syv seglene viser at alle bekjennende kristne står
overfor velsignelser for trofasthet eller forbannelser for utroskap. De første fire
seglene beskriver det Gud bruker for å vekke sitt folk opp fra åndelig sløvhet så de
kan bli seiervinnere. Likevel opplever Guds folk urett og undertrykkelse i en verden
som står evangeliet imot. Ved åpningen av det sjette seglet er Gud klar til å hanskes
med dem som skadet hans folk.
Kapittel er et mellomspill mellom det sjette og syvende seglet. Det sjette seglet
fører frem til Kristi gjenkomst. De ugudelige står overfor dom, og forteller at
de som blir stående på Kristi dag, er beseglet.
beskriver Guds folk i den siste tid før Jesu gjenkomst. Deres andre
egenskaper er skildret i . Det er også et mellomspill mellom sjette og
syvende basun (). Dette mellomspillet faller sammen med den samme
tidsperioden som scenen i kapittel og skildrer Guds endetidsfolks opplevelser og
oppgaver.
Les , se også . Hva ser Johannes? Hvor lenge skal englene
holde igjen vindene? Hva skjer når beseglingen er slutt?
I GT står vinder for ødeleggende krefter som Gud dømmer de ugudelige med (). Dette er en annen måte å beskrive de syv siste plagene på, plagene som
rammer en ubotferdig verden rett før Jesu gjenkomst (). Men Guds krefter
holder igjen ødeleggelseskreftene mens Guds folk besegles.
I gammel tid var besegling en måte å vise eierskap på. Den symbolske beseglingen
i NT viser at «Herren kjenner sine» (). Gud kjenner sitt folk og
besegler dem med Den hellige ånd (; ). I endetiden viser beseglingen
i pannen hvem som velger å stå på Guds side (). Guds segl er ikke et synlig
merke i pannen, men et tegn på lojalitet. Det betyr «å bli grunnfestet i sannheten,
både intellektuelt og åndelig, så de ikke kan rokkes.» – Last Day Events, side 220.
Men de som med viten og vilje stiller seg på dyrets side, får dyrets merke ().
Trofastheten til dem som Gud har beseglet, har blitt testet i alle tidsaldre. Men
prøven på trofasthet i den siste krisen vil være å holde Guds bud (se ; ).
Spesielt det fjerde budet vil bli en prøve på lydighet mot Gud (). Sabbaten har
vært tegn på Guds folk i bibelsk tid (; ), og den vil være
et tegn på troskap mot Gud i den siste krisen.
I endetiden er beseglingen også en forsikring om beskyttelse mot de syv siste
plagers ødeleggende kraft (se om bakgrunnen for bildet i ).
Dermed får spørsmålet i sitt endelige svar: De som kan stå beskyttet mot
Guds vrede, er Guds beseglede folk.
Paulus advarer oss mot å gjøre Den hellige ånd sorg (). Hva vil det si?
Hvordan gjør man Den hellige ånd sorg? Når du har funnet svaret: Hva kan du
gjøre så du ikke gjør ham sorg?
Les . Hvor mange utgjør Guds beseglede folk? Hva betyr det konkrete
tallet?
Kunngjøringen av tallet på dem som er beseglet, markerer beseglingens avslutning.
Johannes hører at deres tall er 144 000 fra Israels 12 stammer. Dette er ikke et bokstavelig
tall, men et tall med betydning. Tallet 144 000 består av 12 ganger 12 ganger
1000. Tolvtallet er et symbol for Guds folk: Israels stammer og kirkens tall ut fra de
12 apostlene (). Således står tallet 144 000 for hele Guds folk i endetiden, en
moderne manifestasjon av det gamle Israel.
De tolv stammene () er åpenbart ikke bokstavelig ment, for Israels tolv
stammer finnes ikke lenger. Nordrikets ti stammer ble ført i fangenskap av assyrerne
() og integrert med andre nasjoner. De tolv stammene utgjør ikke
dagens jødedom.
Dessuten er ikke listen over de tolv stammene i en vanlig liste. Juda står
som første stamme i stedet for Ruben. Og stammene Dan og Efraim er utelatt, mens
Josef og Levi er med i stedet. Grunnen til utelukkelsen av Dan og Efraim er at disse
to stammene falt fra og tilba avguder (; ).
Listen over stammene i er ikke historisk, men åndelig. Utroskap gjør at
stammene Dan og Efraim ikke får plass blant Guds beseglede folk. Og menigheten i
NT omtales som Israels tolv stammer (). De tolv stammene i står for hele
Guds folk, jøder som hedninger.
De 144 000 er skildret som en hær etter modell av det gamle Israel da de gikk i
krig. I Israel var soldatene organisert i grupper på 1000 (). Det symbolske
tallet 144 000 betegner menigheten som 144 militære enheter på 1000 hver, som
er klar til det siste slaget () mot fiendens hær, som teller 200 millioner ().
Vi er ikke så fortrolig med militære bilder, selv om det er vanlig i Bibelen.
Hvordan kan realitetene i den store konflikten foran oss gjøre det lettere å forstå
hvor riktig det militære bildet er?
Les . Hvilken gruppe hellige ser Johannes nå? Hvordan skildres de, og
hvor kommer de fra? Hva roper de ved Guds trone?
Johannes ser den store skaren, de som «kommer ut av den store trengsel, de har
vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod» (). Det vil si at de
er en egen gruppe som har vært trofaste mot Jesus til tross for de kamper de har
gjennomlevd. Deres trofasthet er symbolisert ved at de er kledd i hans fullkomne
rettferdighets kappe.
Som i hele Bibelen ser vi også her det store temaet om frelse ved nåde. Deres
eneste krav på frelsen og det evige liv, den nye himmel og den nye jord, er Kristi
rettferdighet som de får av nåde, enten de er frelst gjennom alle tider eller er de
144 000 ved tidens ende.
«Nærmest tronen er de som en gang var ivrige i Satans tjeneste, men ble reddet
som en brann ut av ilden, og har fulgt Frelseren med dyp og inderlig hengivenhet.
Deretter kommer de som utviklet en kristelig karakter i en verden med falskhet og
vantro, de som holdt Guds lov i hevd da kristenheten forkynte at den var avskaffet,
og de millioner fra alle tidsaldrer som ble martyrer for sin tro. Rundt omkring dem
er ’en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle
folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med
palmegrener i hendene’. . Kampen er over, seieren er vunnet. De har fullført
løpet og vunnet prisen. Palmegrenene symboliserer seier, og den hvite drakten er et
skyggebilde på Kristi fullkomne rettferdighet som nå er deres.» – Alfa og Omega,
bind 8, side 162–163 [].
Ja, vi er dekket av Kristi rettferdighet, som er troens gave. Men hvordan kan vi
bevare denne troen og være trofast i prøvelser og trengsler? Og enda viktigere:
Hvordan bevarer vi troen og troskapen i gode tider? (se ).
Les . Hva er de tre viktigste kjennetegnene på de 144 000? Hvordan henger
dette sammen med skildringen av endetidens hellige i ?
bygger på skildringen av de 144 000 som de som holder Guds bud og har
troen på Jesus (). De opplevde Satans vrede i den endelige krisen, men de
har stått fast på grunn av sitt nære forhold til Jesus.
Se på . I hvilken forstand har de 144 000 ikke gjort seg urene med kvinner?
Hvordan henger dette sammen med at de er frikjøpt som «en førstegrøde for Gud»
()?
Seksuell umoral er et symbol på utroskap mot Gud. taler om endetidens
prostituerte, Babylon, og hennes døtre, som hele verden vil begå utroskap med (se
). Men de 144 000 vil være tro mot Kristus og ikke starte noe forhold med
Babylon og frafalne religioner. De «følger Lammet hvor han så går» ().
De 144 000 skildres videre som «de blant menneskene som er frikjøpt for å være
en førstegrøde for Gud og Lammet» (). Førstegrøden var de beste fruktene og
ble gitt til Gud. Ordet førstefødte viser til Guds frelste folk som helhet, i motsetning
til menneskene i verden (se ; ). De 144 000 utmerker seg ikke ved
den måten de blir frelst på, men ved at de blir forvandlet uten å se døden. Slik er de
førstegrøden av den store høsten som består av de frelste gjennom alle tider (se ).
Hvordan kan vi komme til å begå åndelig hor uten å vite det? Hvorfor lurer vi oss
selv hvis vi tror at vi det ikke er noen fare for oss?
Les og . Åpenbaringen skildrer Guds endetidsfolk som «uten
feil». Hvordan er det mulig?
Det siste kjennetegnet på de 144 000 er: «I deres munn ble det ikke funnet løgn, de
er uten feil» (). Den løgnen det er tale om her, er Satans endetidsbedrag (). De fleste i verden velger å tro på hans løgner, men Guds endetidsfolk tar imot
kjærlighet til sannheten og blir frelst ().
«Uten feil» (amōmos, «uskyldig») viser til de 144 000 i deres troskap mot Kristus.
I GT var Abraham (1. ) og Job () uklanderlige selv om de hadde syndet
som alle andre. For 2000 år siden ble troende mennesker kalt til å være hellige og
lyteløse for Gud (; ).
Les . Hvorfor må vi alltid ha denne sannheten for øye?
I avslutningen av verdenshistorien vil de 144 000 gjenspeile Kristi sinnelag. De blir
frelst av det Kristus har gjort for dem, ikke av sin hellighet og sine gjerninger (se ). De 144 000 har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod ().
Derfor står de «uten flekk og lyte» for Gud ().
«Vi må bli renset for alt verdslig inntil til vi avspeiler Frelserens bilde og får ’del i
guddommelig natur’ …
Når livets kamp er over og rustningen legges av ved Jesu føtter, når Guds hellige
er herliggjort, først da og bare da vil det være trygt å påstå at vi er frelst og
syndfri.» – Selected Messages, 3. bok, side 355, 356.
Hvordan kan vi leve et hellig liv i aktiv forberedelse for evigheten og unngå
fullkommenhetstankens og den fanatiske hellighets fallgruver? Hvorfor må vi
alltid ha de store sannhetene i for øye?
Les «Sinlessness and Salvation,» side 353–357, i Selected Messages, 3. bok.
Folk er veldig opptatt av hvem de 144 000 er. I Åpenbaringen synes det klart at de er
den siste generasjon av Guds folk i den siste tid av jordens historie. Vi vet at de skal
gjennomleve trengselstiden med de syv siste plagene (se ) og at deres troskap
vil bli prøvet som ingen tidligere generasjons troskap.
Men vi får ikke vite akkurat hvem som er i denne gruppen. Dette er en av de
hemmelighetene Gud holder for seg selv (). Bare fremtiden vil vise hvem
som skal tilhøre denne gruppen av frelste. Vi er advart:
«Kristus sier at det vil være noen i menigheten som forfekter fabler og antagelser
når Gud har gitt store, høynende sannheter som alltid bør fylle sinnet. Når
mennesker griper fatt i teori etter teori og vil vite noe de ikke behøver å vite, er
det ikke Gud som leder dem. Det er ikke hans plan at hans folk skal legge frem
antakelser som ikke finnes i Ordet. Han vil ikke at de skal krangle om ting som ikke
hjelper dem åndelig, for eksempel: ’Hvem vil utgjøre de 144 000?’ Dette vil de som
er Guds utvalgte, få vite om kort tid, uten å spørre.» – Selected Messages, 1. bok,
side 174.
Forslag til samtale
Tenk på følgende oppfordring: «La oss bruke all den kraft Gud har gitt oss
til å strebe etter å være blant de 144 000.» – SDA Bible Commentary, bind 7,
side 970. Hvordan kan du etterleve dette? Hvordan påvirker en slik streben
hverdagen?
Et viktig kjennetegn ved endetidens 144 000 hellige er den nye sangen. Tenk
på ditt eget liv. Er din åndelige vandring en sang om en levende erfaring med
Gud? Eller lever du på fortidens minner om Guds verk i ditt liv, og mangler
bevis for engasjement i dag?
Hva er forskjellen mellom bare å vite om Kristus og virkelig å kjenne ham?
Hva ville du svare hvis noen spurte deg: «Hvordan er Jesus?»
På kort tid hadde Antonio giftet seg med kjæresten, hatt et sidesprang og mistet jobben som
tollpoliti i São Tomé utenfor kysten av Vest-Afrika. Året etter fikk han jobb på et bryggeri og
prøvde å bli forsonet med sin kone, men hun nektet, og de ble skilt. Så døde faren hans, og han
begynte å drikke. Mye.
Han ble samboer med en annen, Alcina, og de fikk to gutter og en jente. Livet var vanskelig.
Han drakk bort pengene.
Så begynte han å få drømmer. Han drømte at han sto foran to trapper og hadde en sekk på ryggen.
En trapp var bred, den andre smal. Den brede kunne han gå med ryggsekken, men den smale
var umulig.
Så drømte han at han gikk mot en dør, da en kvinne stoppet ham med en stor stein. Han kunne
ikke passere steinen, men det var en smal åpning han kunne presse seg gjennom. På den andre siden
var det vann i en hule. Noen pekte på vannet. Antonio våknet forvirret etter begge drømmene.
”Jeg forsto dem ikke, men det var som om Gud ville si meg noe,” forteller han.
En dag ba en nabo ham med på et offentlig møte i adventistkirka. Til hans forbauselse leste
presten fra : ”Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien
som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og
smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.”
Antonio kom tilbake de neste kveldene. ”Det gikk etter hvert opp for meg at jeg måtte legge av
alt for å komme gjennom åpningen i steinen. Alt måtte av for å komme opp den smale trappen.”
Ryggsekken sto for alt som tynget ham, og vannbadet sto for dåpen. ”For å bli døpt, måtte jeg
legge av alt jeg slavet under,” sier han.
Antonio og hans kone ble senere døpt og offisielt gift. I dag er han 45 år og kasserer i en liten
snekkerbedrift. Han er også menighetstjener. Og livet er ikke komplisert lenger. ”Jeg er glad, og
jeg takker Gud for alt han har gitt oss,” sier han.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge et rehabiliteringssenter for narkomane og alkoholikere
i São Tomé, så slike som Antonio kan få hjelp til å slutte med alkoholen. Takk for misjonsgavene.