Men når den sjuende engelen lar sin basun lyde, i de dager skal Guds mysterium
være fullført, slik han kunngjorde for sine tjenere profetene (Åp 10,7).
I scenen under det femte seglet så vi at Guds undertryktes gråt avspeiler de troendes
rop gjennom alle tider. De ble skildret som sjeler under alteret der de ropte til Gud
om rett og rettferdighet: «Hvor lenge, Herre?» (Åp 6,10). Røsten fra himmelen ba
dem vente, for dagen skulle komme da Gud vil dømme dem som mishandlet dem. I
Åp 6,15–17 leser vi at Jesus vender tilbake til for å holde dom over dem som gjorde
ondt mot hans trofaste.
Under det femte seglet ser vi det Guds folk har lidd gjennom historien, fra Abels
tid til den tid da Gud skal dømme og hevne «sine tjeneres blod» (Åp 19,2). Guds
lidende folk må stå fast og tro at Gud hører deres folks bønner.
Synet om de syv basunene viser at Gud gjennom tidene har grepet inn og dømt
dem som har skadet hans undertrykte folk. Hensikten med de syv basunene er å
forsikre Guds folk om at himmelen ikke overser deres lidelser.
Åp 8 innledes med syv engler som står foran Gud, klar til å blåse i basunene. Men
først ser vi en annen scene. Her får vi basunenes teologiske betydning.
Les Åp 8,3–4 og skildringen av den daglige tjenesten i templet i Jerusalem nedenfor:
En jødisk bibelkommentar sier at ved kveldsofferet ble lammet lagt på brennofferalteret,
og blodet ble utøst ved alterets fot. En prest bar røkelseskaret inn i templet
og ofret røkelse på gullalteret i Det hellige. Da presten kom ut, kastet han røkelseskaret
i bakken med et brak. Dermed blåste de syv prestene i sine basuner og markerte
at tempeltjenesten var slutt for den dagen.
Kveldstjenesten er gjenspeilet i Åp 8,3–5. Det er viktig at engelen mottar røkelse
på «gullalteret foran tronen» (Åp 8,3). Røkelsen står for Guds folks bønner (Åp 5,8).
De bønnene som engelen legger frem for Gud, er altså Guds forfulgte folks bønner.
Nå besvarer Gud deres bønner.
Åp 8,3–5 gir viktig informasjon om basunene i Åpenbaringen:
De syv basunene er Guds dom over en opprørsk menneskehet som svar på
hans undertrykte folks bønner.
Basunene kommer etter Jesu død som Lammet og fortsetter gjennom historien,
til Jesu gjenkomst (se Åp 11,15–18).
LesÅp 8,5 sammen med Esek 10,2. Hvordan belyser Esekiels syn om å kaste ild
over det frafalne Jerusalem, hva basunene i Åpenbaringen er?
Engelen fyller røkelseskaret med ild fra alteret og kaster det på jorden. Denne ilden
kommer fra alteret med de helliges bønner. Dette viser at de syv basundommene
faller på jordens innbyggere som svar på Guds folks bønner. Guds folk er ikke
glemt, og Gud griper inn på deres vegne når tiden er inne.
Åpenbaringen bruker basunbilder fra GT i skildringen av Guds inngrep på vegne av
sitt folk. Basuner var en viktig del av hverdagen i det gamle Israel (se 4 Mos 10,8–10
og 2 Krøn 13,14–15). De lød for å kalle folk til gudstjeneste i templet, og de ble også
brukt i krig, i innhøstingstiden og under religiøse fester.
Basunstøt gikk hånd i hånd med bønn. Under tilbedelsen i templet eller under fester
«minnet» basunene Gud om hans pakt med sitt folk. De minnet også folket om å
være rede til «Herrens dag» (Joel 2,1). I krig lød basunene, og ble ledsaget av bønner
om at Gud måtte redde sitt folk. Dette er bakgrunnen for basunene i Åpenbaringen.
Hendelsene som utløses av basunene i Åpenbaringen, er Guds inngrep i historien
som svar på hans folks bønner. Seglene gjelder først og fremst dem som bekjenner
seg som Guds folk, men basunene bærer bud om dom over jordens innbyggere (Åp
8,13). Samtidig er de advarsler om at folket må vende om før det er for sent.
De syv basunene dekker historiens gang fra Johannes’ tid til verdens ende (Åp
11,15–18). De blåses mens det gjøres forbønn i himmelen (Åp 8,3–6) og evangeliet
forkynnes på jorden (Åp 10,8–11,14). Dommene under basunene rammer ikke alle,
bare en tredjedel av skaperverket. Den syvende basunen kunngjør at tiden er inne til
at Gud skal overta sitt rettmessige herredømme. De syv basunene dekker omtrent de
samme tidsrommene som de syv menighetene:
De to første basunene innvarsler dom over nasjonene som korsfestet Kristus og
forfulgte den første menighet: Jerusalem og Romerriket.
Tredje og fjerde basun skildrer Guds reaksjon på frafallet i middelalderen og
etter reformasjonen.
Femte og sjette basun skildrer situasjonen i den sekulære verden i kjølvannet
av opplysningstiden, og kjennetegnes av omfattende demonisk aktivitet som trekker
verden inn i slaget ved Harmageddon.
Historien er full av blod, smerte og sorg. Hvordan burde dette hjelpe oss å innse
hvor fantastisk Jesu løfter er?
Med den sjette basunen er vi i endetiden. Hva skal Guds folk gjøre i denne tiden?
Før den syvende basunen lyder, legges det inn et mellomspill som forklarer Guds
folks oppgave og erfaring i endetiden.
Denne engelen, som har Kristi utseende, holder en åpen bok. Han setter føttene på
havet og jorden som tegn på sitt altomfattende herredømme og at det han skal til å
forkynne, gjelder hele verden. Hans røst lyder som et løvebrøl, som symboliserer
Guds røst (se Hos 11,10; Åp 5,5).
Johannes får ikke skrive det tordenen har sagt. Det er ting ved fremtiden som Gud
ikke har åpenbart gjennom Johannes.
Når engelen sier at «tiden er ute» (Åp 10,6), viser det greske ordet chronos at han
taler om en tidsperiode. Dette peker tilbake til Dan 12,6–7. Der sier en engel at forfølgelsen
av de hellige skal vare en tid, tider og en halv tid, eller 1260 år (538–1798). En
gang etter denne profetiske perioden skulle enden komme.
Uttalelsen om at tiden er ute viser til Daniels profetier, spesielt de 2300 profetiske
dagene i Daniel 8,14 (457 f.Kr. – 1844 e.Kr.). Etter denne perioden skal det ikke være
noen profetiske tidsperioder. Ellen White sier: «Denne tiden, som engelen erklærer
med en høytidelig ed, er … profetisk tid forut for Jesu gjenkomst. Folket får ikke
noe nytt budskap om en bestemt tid. Etter denne tiden, som strekker seg fra 1842
til 1844, kan man ikke lenger spore den profetiske tid. Den lengste utregningen når
frem til høsten 1844.» – SDA Bible Commentary, bind 7, side 971.
Hva sier dette om hvorfor vi må unngå all fremtidig datoforkynnelse?
Les Åp 10,8–11. I Bibelen viser spising av et budskap fra Gud at man aksepterer
det og vil forkynne det for folket (se Esek 2,8–3,11; Jer 15,16). Når det mottas, er
budskapet godt nytt, men når det er forkynt, fører det iblant til bitterhet fordi mange
avviser det.
Johannes’ bittersøte erfaring med å spise rullen, er forbundet med åpningen av
Daniels endetidsprofetier. Johannes representerer menigheten som er pålagt å forkynne
evangeliet ved utløpet av Daniels tidsprofeti på 1260 dager.
Sammenhengen indikerer at Johannes’ syn pekte mot en ny bittersøt opplevelse
etter avslutningen av den profetiske 2300-årsperioden. Da millerittene ut fra Daniels
profetier trodde at Kristus ville komme tilbake i 1844, var budskapet søtt for dem.
Men da det ikke skjedde, opplevde de bitterheten i budskapet de hadde forkynt.
Ordene: Du skal igjen tale profetisk» til verden, peker på de som skal forkynne
budskapet om Jesu gjenkomst i lys av Daniels profetier.
I dette avsnittet fortsetter scenen i Åp 10. Johannes skulle måle templet, alteret
og tilbederne. I Bibelen viser begrepet oppmåling billedlig til dom (se Matt
7,2). Templet som skulle måles, er i himmelen, hvor Jesus gjør tjeneste for oss.
Henvisningen til templet, alteret og tilbederne peker mot forsoningsdagen (se 3 Mos
16,16–19). Forsoningsdagen var en dag med «måling», da Gud dømte sitt folks
synder. Åp 11,1 viser altså til dommen forut for Jesu gjenkomst. Denne dommen
gjelder kun Guds folk – tilbederne i templet.
Åp 11,1 viser at budskapet om telthelligdommen i himmelen står sentralt i den
siste forkynnelsen av evangeliet. Det gjelder Guds karakter. Det forkynner hele
evangeliets budskap om at Kristi forsoningsverk og hans rettferdighet er det eneste
som kan frelse.
Merk hvor viktig blodet var på den store soningsdagen (se 3 Mos 16). Hvordan
kan vi alltid ha det klart for oss at dommen er godt nytt? Hvorfor er dette så
viktig?
LesÅp 11,3–6. Hvordan avspeiler de to vitnene Serubabels og Josvas kongelige og
prestelige roller? Se Sak 4,2–3; Sak 4,11–14.
Ideen om to vitner kommer fra det jødiske rettssystemet. Det skal minst to vitner for
å godtgjøre at noe er sant (Joh 8,17). De to vitnene står for Bibelen, men de kan også
stå for Guds folk som vitner om Bibelen. De to er uatskillelige, for Guds folk er kalt
til å forkynne Bibelen for verden.
Vitnene er fremstilt som profeter i sørgedrakt i den profetiske perioden på 1260 år
(538–1798). Dette peker tilbake til Åp 10,11, der Johannes fikk vite at han må profetere.
Dette viser at kallet om å profetere, også gjelder menigheten, som må fortsette
å forkynne Guds sannhet for verden. Sørgedrakten er strieplagg (1 Mos 37,34). Den
peker på den vanskelige tiden da Guds folk må «profetere igjen».
LesÅp 11,7–13. Beskriv med dine egne ord hva som skjedde med de to vitnene ved
utløpet av de 1260 profetiske dagene.
Dyret som dreper de to vitnene, stiger opp av Satans bolig. Dette drapet på vitnene
gjelder historisk sett det ateistiske angrepet på Bibelen og avskaffelsen av religion
i forbindelse med den franske revolusjon. Dette antireligiøse systemet var moralsk
nedbrytende som Sodoma, Egypts ateistiske arroganse og opprørsånden i Jerusalem.
Det som dette antireligiøse systemet gjør med Bibelen, er det samme som skjedde
med Jesus i Jerusalem.
Vitnenes oppstandelse peker på den store interessen for Bibelen i kjølvannet
av den franske revolusjon. Nå fikk man bibelselskaper og misjonsbevegelser som
utbredte Bibelen.
Rett før endens tid skal verden oppleve en verdensomspennende forkynnelse av
Bibelen uten sidestykke. Denne siste forkynnelsen får et bittersøtt resultat. Den vil
skape motstand, støttet av de demoniske aktivitetene som gjør mirakler for å lokke
verden inn i den endelige kampen mot Guds trofaste vitner (se Åp 16,13–16).
Den syvende basunen (Åp 11,15–18) markerer slutten på verdens historie. Tiden er
kommet da Gud skal åpenbare sin makt og herske. Vår verden har stått under Satans
dominans i tusenvis av år, men skal snart inn under Guds herredømme og styre. Det
var etter sin korsfestelse og himmelfart at Kristus ble utropt som jordens legitime
hersker (Åp 12,10), selv om Satan fremdeles ødelegger så mye han kan og vet at han
har liten tid (Åp 12,12). Den syvende basunen viser at hans krefter er tatt hånd om og
at verden endelig har kommet under Kristi rettmessige herredømme.
Den syvende basunen skisserer innholdet i resten av boken:
Hedningene ble
harme:Åp 12–14 skildrer en rasende Satan (Åp 12,17) som sammen med sine to
allierte – havdyret og jorddyret – forbereder verdens folk på kampen mot Guds folk.
Din vredesdag er kommet: Gud besvarer folkenes vrede med de syv siste plager.
De kalles Guds vrede (se Åp 15,1).
Tiden da de døde skal dømmes, er beskrevet i
Åp 20,11–15.
Og ødelegge dem som ødelegger jorden:Åp 19,2 sier at endetidens Babylon er dømt fordi det ødela jorden.
Ødeleggelsen av Satan, hans engler og hans to allierte er siste akt i den store konflikten
(Åp 19,11–20,15).
Forslag til samtale
Iblant er det en bitter opplevelse å forkynne evangeliet (Åp 10,10). Våre ord
blir avvist og spottet, og vi kan selv bli avvist og spottet. Noen ganger kan
forkynnelsen vekke motstand. Hvilke bibelske personer møtte slike prøvelser,
og hva kan vi lære av dem?
Tenk over dette: «Igjen og igjen er jeg blitt advart mot fastsetting av tid. Det
vil aldri mer komme et budskap om tid til Guds folk. Vi vil ikke få vite den
bestemte tiden hverken for utgytelsen av Den hellige ånd eller for Kristi gjenkomst.»
– På fast grunn, 1. bok, side 184. 185 [1SM 188]. Hvilke problemer
ser du med å produsere detaljerte profetiske diagrammer over de siste hendelser
etter 1844? Hvordan kan man unngå fallgruvene som følger med slike
diagrammer?
Carlos og brødrene hans vokste opp hos bestemoren, som var adventist. Men de kom bort fra
menigheten da bestemoren døde. 21 år gammel flyttet han sammen med Edite, og de fikk en
datter. De kranglet om smykker, for han ville ikke at datteren skulle ha hull i ørene. Edite lot en
prest døpe datteren uten at Carlos visste det. Han forlot henne og fant en ny kone, Maria.
Men Edite ville ikke slippe ham, så Carlos endte opp med to koner. Så ble han sammen med
en tredje kvinne. De fikk et barn. Carlos endte opp med fem barn med sin første kone, fire med
nummer to og ett barn med nummer tre, og han delte tiden mellom dem.
Den første konen ble ensom og fikk kontakt med et adventistpar. Hun gikk i kirke og ble
døpt. Med tiden inviterte hun ham til dåp, da to av døtrene skulle døpes. Tenåringsdøtrene sang
en salme under gudstjenesten, så Carlos gråt. Han husket sin egen barndom og gjemte ansiktet i
hendene. Nå begynte han å gå i kirka sammen med sin første kone.
Da Maria, kone nummer to, fikk høre det, trodde hun han ville forlate henne og gifte seg med
Edite. Carlos sa at han ikke var ute etter ekteskap. Han ville bare bli frelst. ”Bli med, du også,
du må også bli frelst,” sa han. Maria kom. Hver sabbat kjørte han sin første kone til én kirke, og
deretter kjørte han kone nummer to til en annen kirke. Han byttet på hvor han gikk selv.
Den tredje konen forlot ham og flyttet sammen med en annen. Hvem skulle Carlos gifte seg
med? Han ba og fastet hver sabbat i to måneder. Han mente han burde gifte seg med den første,
men lengtet etter et ord fra Bibelen. En dag slo han opp på måfå i Bibelen og fant Mal 2,14:
”Fordi Herren er vitne i saken mellom deg og din ungdoms kvinne, som du er utro mot, din ektefelle,
din paktskvinne.” Dette tok han som et tegn.
Kone nummer to ble helt fra seg over beslutningen. Men hun godtok det. Carlos giftet seg med
Edite 29. desember 2013 og ble senere døpt.
”Da startet jeg et nytt liv,” sier han.
En del av offeret 13. sabbat går til et kirkebygg der man vil nå middelklassen i São Tomé.
Takk for misjonsgavene.