De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet, og de
hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden (Åp 12,11).
Åpenbaringen 12 innleder bokens endetidsdel. Første halvdel av boken skildrer
menighetens åndelige kamp i en fiendtlig verden gjennom hele den kristne tid, og
andre halvdel tar for seg hendelsene som fører opp til Jesu gjenkomst og Guds rike.
Kapittel 12 skal gi oss det store overblikket over verdenshistoriens siste krise. Det
viser oss at endetidens begivenheter er en del av den kosmiske konflikten mellom
Kristus og Satan.
I Åpenbaringen er Satan Guds og hans folks store fiende. Satan finnes, og han står
bak all ondskap og opprør i universet. Han vet at hans siste sjanse til å beseire Gud
er å vinne det siste slaget. Derfor samler han seg om forberedelsene for den hendelsen.
Synet i Åp 12 skulle gi Guds folk en forsikring om at Satan allerede er beseiret.
Den samme Kristus som beseiret Satan i sitt virke, på korset og så etter sin himmelfart,
skal også beseire ham i endetiden. Derfor er Kristus Guds endetidsfolks eneste
håp.
LesÅp 12,1–4. Johannes fikk se to store tegn. Det første er en gravid kvinne. Hvem
er kvinnen, og hva lærer teksten?
I Bibelen er en kvinne symbol for Guds folk (2 Kor 11,2): En kysk kvinne står for
trofaste troende, mens en hore står for frafalne troende. Før korset symboliserer
kvinnen i Åp 12 først GTs Israel. Fra henne kom Messias inn i verden (Åp 12,1–5). I
vers 13–17 står hun for den kristne kirke.
Denne kvinnen er kledd med solen og har månen under sine føtter. I Bibelen kan
solen stå for Kristi herlighet (Matt 17,2, Åp 1,16) og hans folks herlighet (Matt 13,43).
Månen gjenspeiler solens lys og peker på GTs løfter som varsler evangeliet.
Det neste symbolske tegnet Johannes så i synet, var en ildrød drage. Dragen er
djevelen og Satan, den gamle slangen (Åp 12,9). Teksten sier at halen dro en tredjedel
av stjernene fra himmelen ned til jorden. Halen er et symbol på bedrag (Jes 9,14–15;
Åp 9,10). Satan forførte et stort antall av englene. De ble onde ånder (2 Pet 2,4; Jud
6) og har vært hans hjelpere i motstanden mot Gud og hans frelsesverk gjennom
historien om den store konflikten.
LesÅp 12,1–5. Dragen kalles «den gamle slangen» (se Åp 12,9). Hva er sammenhengen
mellom 1 Mos 3,15 og dragen som vil ødelegge kvinnens barn?
Satan ventet på Messias (barnet som skulle bli født) for å ødelegge ham. Da Messias
endelig ble født, kunne ikke dragen ødelegge ham, og barnet ble «rykket opp til
Gud, til hans trone» (Åp 12,5).
Hva lærer Åp 12,11 om hvordan Guds folk kan seire over Satan i sitt liv? Kan Jesu
seier over Satan gi deg trøst i din kamp mot synden? Hvordan?
LesÅp 12,7–9, som taler om krig i himmelen. Hva slags krig førte til at Satan ble
utvist fra himmelen?
Satan ble utvist fra himmelen i begynnelsen av den store konflikten, da han gjorde
opprør mot Gud. Han ville tilrane seg himmelens trone og være «lik Den høyeste»
(Jes 14,12–15). Han gjorde opprør mot Gud, men ble beseiret og kastet ned på jorden.
Han bedro de to første menneskene og tilranet seg herredømmet over verden (Luk
4,6). Som verdenshersker (Joh 12,31) hadde han adgang til himmelen og deltok i
det himmelske råd som jordens representant (Job 1,6–12). Men siden nederlaget på
korset har Satan og hans falne engler vært begrenset til jorden som et fengsel, til de
får sin straff (2 Pet 2,4; Jud 6).
Ved sin død gjenvant Jesus det som var tapt, og Satans sanne karakter ble åpenbart
før universet. «Satan så at hans bedrag var avslørt. Hans herskermetoder ble
blottlagt for de syndfrie engler og for det himmelske univers. Han hadde vist seg å
være en morder. Ved å utgyte Guds Sønns blod hadde han definitivt avskåret seg fra
all sympati hos de himmelske vesener. Fra nå av var hans virksomhet begrenset.»
– Alfa og Omega, bind 5, side 315 [DA 761]. Herredømmet over jorden ble overført fra
Satan til Jesus. Han ble utropt som jordens legitime hersker (Ef 1,20–22; 1 Pet 3,22).
Dermed var Satan og hans medarbeidere helt utvist fra himmelen. Jesus forutså
dette, og sa: «Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste
kastes ut» (Joh 12,31).
Med denne dommen over Satan er «seieren og makten og riket fra vår Gud kommet,
nå har hans Salvede herredømmet» (Åp 12,10). Satan har fortsatt en viss makt
til å skade Guds folk på jorden. Han vet imidlertid at «hans tid er kort» (Åp 12,12).
Men selv om hans tid er «kort», gjør han alt han kan for å påføre mennesker smerte,
lidelse og ødeleggelser.
Hva sier Åp 12,11 er vårt eneste forsvar mot djevelen?
LesÅp 12,13–14. Etter å ha blitt sperret ute fra himmelen, fortsetter Satan sitt
angrep på menigheten i de profetiske 1260 dagene. Hvordan var Guds forhold til
menigheten i den perioden?
«Satans utkastelse fra himmelen som brødrenes anklager ble oppnådd ved
Kristi store offer da han ga sitt liv. Til tross for Satans standhaftige motstand ble
frelsesplanen gjennomført. … Satan visste at han ville bli fratatt det riket han
hadde tilranet seg, men han var fast bestemt på ikke å sky noen anstrengelser for å
ødelegge så mange som mulig av dem Gud hadde skapt i sitt bilde. Han hatet mennesket
fordi Kristus hadde vist det slik tilgivende kjærlighet og medlidenhet, og han
ville nå bedrive alle slags bedrag for at vi skulle gå fortapt. Han holdt frem på sin
gamle kurs med mer energi på grunn av sin egen håpløse tilstand.» – The Spirit of
Prophecy, bind 3, side 194, 195.
Satan fortsetter sine aktiviteter ved å utøse sitt raseri mot det som er gjenstand for
Kristi kjærlighet på jorden – menigheten. Men Gud beskytter menigheten i ødemarken
i den profetiske perioden på 1260 dager i påvente av Kristi gjenkomst.
I Åp 12 står det to ganger at Satans forfølgelsesperiode er 1260 dager (Åp 12,6),
eller «én tid og tider og en halv tid» (Åp 12,14). Begge viser til tidsperioden for det
lille hornets aktivitet som er nevnt i Dan 7,23–25. I Bibelen står profetiske dager for
år. Den tiden i historien som passer best til denne profetiske perioden, er 538–1798,
da romerkirken dominerte den vestlige verden som kirkelig makt, inntil hendelsene
under den franske revolusjon førte til at Romas undertrykkelser opphørte, i hvert fall
midlertidig.
Ved avslutningen av kvinnens profetiske tid i ørkenen setter Satan inn et nytt
angrep for å ødelegge Guds kirke. Dragen spyr flomvann for å ødelegge kvinnen.
I Bibelen er en oversvømmelse ofte et symbol på forfølgelse (Jes 59,19). På denne
tiden svelger jorden vannene og redder kvinnen så hun får et trygt fristed.
Tenk på hvor lenge forfølgelsen varte: 1260 år. Hva burde dette si oss om hvor
begrenset vår forstand er når det gjelder en hendelse som Kristi gjenkomst, som
ser ut til å ta så lang tid, slik vi ser det?
LesÅp 12,17. Hvem fører Satan krig mot i endetiden?
Ordet rest, eller de andre, beskriver dem som bevarer sin troskap mot Gud når flertallet
faller fra (1 Kong 19,18, Åp 2,24). Ved tidens ende, da de fleste står på Satans
side, skal det finnes et folk som er trofast mot Kristus og blir gjenstand for Satans
raseri.
Hva er restens to egenskaper, ifølge Åp 12,17? Hvordan kan man være sikker på at
man tilhører Guds rest i endetiden?
Resten i endetiden holder Guds bud. Åp 13 viser at tibudslovens første tavle står
sentralt i endetidens konflikt. Hovedsaken i de første fire budene er tilbedelse.
Hovedspørsmålet i den siste krisen er hvem vi skal tilbe. Mens verdens mennesker
tilber dyrets bilde, vil resten tilbe Gud Skaperen (Åp 14,7). Det fjerde bud peker på
Gud som vår skaper, og er en grunn til at vi tror dette budet vil spille en viktig rolle i
den siste krisen.
Det andre kjennetegnet på resten i endetiden er at de har «Jesu vitnesbyrd» (Åp
19,10), som det samme verset forklarer er «profetordets ånd» (NBK). På Johannes’
tid betydde uttrykket «profetordets ånd» profetiens gave. Uttrykket «Jesu vitnesbyrd
» viser til at Jesus frembærer sitt vitnesbyrd via profetordets gave, akkurat som
han gjorde gjennom Johannes (Åp 1,2). Åpenbaringen viser at Guds folk vil ha den
profetiske gaven blant seg for å lede dem gjennom vanskelige tider, for Satan vil
gjøre alt for å bedra og ødelegge dem.
Hva er noen av de store innsiktene vi har fått gjennom «profetiens ånd»? Hvilke
forpliktelser følger med denne gaven, for den enkelte og for menigheten?
Åp 12,17 markerer en endring i Satans strategi når han prøver å vinne verdens folk
og bedra Kristi trofaste. Gjennom kirkehistorien forsøkte han å forpurre Guds
frelsesverk, først og fremst med tvang og forfølgelse. Historien viser at strategien
ikke lyktes fullt ut. Men i det endelige angrepet på endetidens rest bruker Satan
bedrag, ikke bare tvang. Dette strategiskiftet faller sammen med overgangen fra et
historisk fokus til et endetidsfokus.
Det er ikke uvesentlig at ordet forføre ikke forekommer i den historiske delen av
boken (Åp 4–11), men brukes ofte i den eskatologiske delen (Åp 12–20), der Satans
endetidsprosjekter skildres som forberedelse til den siste kampen. Ordet forføre innleder
(Åp 12,9) og avslutter (Åp 20,7–10) skildringen av Satans endetidsaktiviteter.
I Åp 13–20 forsøker Satan å vinne verdens troskap. Han lanserer en forfalskning av
den sanne Gud og hans frelsesverk i verden. I Åp 13 dannes det et forbund på tre
mellom dragen og hans to allierte: havdyret (Åp 13,1–10) og jorddyret (Åp 13,11–18).
Dette sataniske triumviratet blir et motstykke til treenigheten (Åp 1,4–6). Gjennom
resten av boka står denne sataniske treerbanden brast og bram mot Guds verk i
verden og forfører folk bort fra Gud så de står på Satans side i den siste krisen (Åp
16,13–14; Åp 19,20; Åp 20,10). Åpenbaringen viser at endetidens bedrag vil forføre de fleste.
To ganger i Åpenbaringen oppfordres det til visdom og åndelig forstand for å
oppdage og motstå Satans endetidsaktiviteter (Åp 13,18; Åp 17,9). Hva slags visdom
er det tale om? Se Jak 1,5. Hvordan kan vi få slik visdom?
Les «På fast grunn» i Alfa og Omega, bind 8, side 32–42 [GC 518–530].
Formålet med Åp 12 er først og fremst å fortelle Guds folk at endetidens begivenheter
er en del av den store konflikten mellom Kristus og Satan og hans demoniske
krefter. Boken viser dem hva de står overfor i dag og skal møte på en enda alvorligere
måte i fremtiden – en erfaren og rasende fiende. Paulus sier at i endetiden «virker
[Satan] med stor makt og med under og falske tegn. Med all slags urett forfører
han dem som går fortapt, fordi de ikke ville elske sannheten så de kunne bli frelst»
(2 Tess 2,9–10).
Åpenbaringen oppfordrer oss til å ta fremtiden på alvor og fokusere på vår
avhengighet av Gud. Men boken lærer også at Satan nok er en sterk og en erfaren
fiende, men han er ikke sterk nok til å seire over Kristus (se Åp 12,8). Guds folk kan
kun finne håp i ham som allerede har beseiret Satan og mørkets krefter. Og han har
lovt å være med sine trofaste «alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).
Forslag til samtale
Er vi en del av endetidens rest? For et privilegium! Og for et ansvar! (se Luk
12,48). Hvorfor må vi være på vakt så vi ikke tror at denne rollen garanterer
vår frelse?
«Vi taler altfor mye om Satans kraft. Det er sant at Satan er mektig, men jeg
takker Gud for en mektig frelser som kastet den onde ut av himmelen. Vi taler
om vår motstander, vi ber om ham, vi tenker på ham, og han vokser seg større
og større i vår fantasi. Hvorfor ikke snakke om Jesus? Hvorfor ikke tenke på
hans kraft og kjærlighet? Satan er glad for at vi blåser opp hans makt. Pek på
Jesus, tenk på ham, og når du ser, blir du forvandlet etter hans bilde.»
– Advent Review and Sabbath Herald, 19. mars 1889. Hvordan forstørrer
mange Satans makt? Og hvilke farer er det ved å benekte, ikke bare at Satan
har reell makt, men også at han finnes?
Etter dåpen gikk Carlos til sjefen i Voice of America og sa at han ikke kunne arbeide på sabbaten
lenger. ”Det er da noe gammeltestamentlig,” sa han. ”Kristne holder seg til Det nye
testamentet.”
Carlos laget en liste over tekster i NT og ga ham neste dag: ”Sabbaten er hviledagen i NT,” sa
han. Sjefen spurte: ”Er det ditt ramme alvor?” ”Ja, jeg vil holde sabbaten. Noe annet ville være
synd.” Sjefen rakte ham hånden: ”Du er den første som har utfordret meg på dette,” sa han. Siden
hørte han ikke mer om den saken.
Men så ble sjefen forflyttet. En av tibarnsfar Carlos’ jobber var å losse båten med drivstoff til
arbeidsgiverens aggregat. Den kom på torsdager, og de var ferdige i løpet av fredag. Men en dag
kom den på fredag.
Carlos gikk til toppsjefen og ba om å få gå kl. 17.30. Svaret var nei! Carlos, og merkelig nok
oppsto det et problem med båtmotorene i løpet av ettermiddagen, som de ikke klarte å løse, og de
måtte gå i land.
Sjefen sa ikke et ord.
Carlos gruet seg til mandag. Dagen kom, og sjefen sa ingenting. Heller ikke tirsdag. Eller
onsdag. En uke gikk uten et ord. Carlos fattet det ikke.
Noen dager senere sa en kollega at sjefen hadde tenkt å la Carlos gå kl. 17.30, men rakk ikke å
si det før problemene sendte alle hjem.
En sikkerhetsvakt var forundret over hendelsen, og begynte å komme i adventistkirka.
Carlos har ikke hatt sabbatsproblemer siden. ”Gud er god mot dem som stoler på ham,” sier
han.
Adventistsamfunnet har 8000 medlemmer fordelt på 13 kirker og 56 grupper.
Carlos forteller gjerne om sin opplevelse, og vil gjøre alt han kan for å utbre Guds ord.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge en kirke som skal nå middelklassen i São Tomé.
Takk for misjonsgavene!